Av Jørgen Lund,
Førsteamanuensis i kunsthistorie, NTNU
Høsten 2013 har debatten om omskjæring av guttebarn eskalert
i de fleste sentrale norske aviser. Midt på høsten tok Morgenbladet overblikk, og fant at debatten står bom fast: Leger er uenige om
skadevirkningene og anfører statistikk med motsatte konklusjoner; religiøse og
konservative snakker om foreldrerettigheter og tusenårige tradisjoner, mens
human-etikerne betoner retten til egne livssynsvalg uten tidlig fysisk merking.
Når noe står fast men samtidig er allestedsnærværende, har
det nådd sin kritiske fase. Men akkurat som med en sykdom på et avgjørende
punkt, er det i omskjæringsdebatten nå blitt mulig å se tegn til bevegelse, en
liten slark. Ervin Kohn fra Det Mosaiske Trossamfunn sier i Morgenbladet at
debatten har «vært ført på det emosjonelle planet, snarere enn på det
medisinske, juridiske eller religiøse». I virkeligheten forholder det seg stikk
motsatt: Ordskiftet er nettopp begrenset til det somatisk medisinske, juss og minoritetsrettigheter.
Så godt som alle har villet besegle sitt ståsted med humanvitenskapelighet – og noe nær totalt fravær av følelser. Morgenblad-forsiden
taler selv i offisiøst-saklig passivform: «Bør forhuden fjernes eller
beholdes?» Man skulle tro at «forhuden» slett ikke var noens kroppsdel, og at
ingen virkelige personer holder knivskaftet og barnets armer og ben.
Når omskjæringstilhengeren Kohn av polemiske grunner vil
tillegge motstanderne emosjonalitet, benevner han et kjernepunkt og noe av et
tabu, nemlig følelsene. Det emosjonelle, som debatten skyr, er faktisk kryptisk
til stede: At det i det hele tatt er blitt en debatt om omskjæring og ikke bare
videre praktisering i lukkede rom, er takket være følelser, nemlig gryende
medfølelse eller empati. At følelsene så fornektes på det offentlige plan,
viser at vi foreløpig står bom fast på halvveien. Sett nedenfra må dessverre «debatt»
høres ut som voksen-ordet for det å stå over småbarn som holdes fast og skjæres
i med kniv, med eller uten bedøvelse, og mumle om «konkurrerende prinsipper»,
«verdier», «tradisjon» og «omdiskuterte skadevirkninger».
Saken er at alle innerst inne vet at det ikke er til barns beste å bli holdt fast og angrepet med kniv og saks
Dagens kritikk av omskjæring er et trinn i etterkrigstidens stadig større sans for barns situasjon og faktiske lidelse. Milepæler har vært forbudet mot å slå barn i en rekke land, offentlig problematisering av seksuelle overgrep mot barn, forbud mot kjønnslemlestelse av jenter, og arbeidet med FNs barnekonvensjon. Det er denne vidunderlige historiske snøballen som har styrket innsikten og den etiske bevåkenhet – ikke minst i land som Norge, som var tidlig ute med voldsforbud som for eksempel USA mangler – og gitt oss både muligheten og plikten til å stoppe det overgrepet som fortsatt kalles omskjæring, men som snart vil gå under et sannere navn.
Generell anatomi og statistikk over mulig «risiko» er selvfølgelig like uinteressant for den som er liten og ligger der, som human-etisk knirking om voksnes rett til religiøse valg. Men vi voksne har heldigvis ikke bare evnen til å passe god takt og tone for å unngå å tråkke andre voksne på tærne, men også muligheten til å gjenvinne våre egne følelser. Dermed styrker vi også evnen til å forstå og gjennomskue de engstelige motimpulser og sensurforsøk som alltid kommer når autoritære tradisjoner slår sprekker og begynner å bli erkjent som det de er, typisk når det såkalte budet om å «ære din far og din mor» og aldri å stille spørsmål ved det de har gjort, står på spill.
«Debatten» er faktisk agering på høygir, som for å mane vekk
det følelsene og hjertet vet: For tilhengerne er omskjæring i det ene øyeblikket en religiøs plikt etter «pakten mellom Gud og Abraham» (Ervin Kohn i
Morgenbladet 11. oktober), dagen etter moderne medisinsk omsorg av «forebyggende
årsaker» (Ervin Kohn i Klassekampen 12. oktober). Det gjentas mekanisk at
«vitnesbyrd fra menn [som er omskåret og skadet, JL] finnes ikke» (Cora Alexa
Døving i Aftenposten 2. november), og det å prioritere barnas beste latterliggjøres
som uttrykk for innbilt allviten og kulturelt sneversyn.
Omskjæringstilhengerne finner stadig grunn til å realitetsorientere «eplekjekke
og snusfornuftige» sosialdemokrater som vil «avvikle flere tusen år gamle
tradisjoner» (Morgenbladets «etiker» Trond Berg Eriksen). Debatten
når sitt bristepunkt når det å holde barn fast og skjære i dem utbasuneres som
«vitnesbyrd om barnets iboende og ukrenkelige rettigheter» (Håvard Nyhus).
Enhver med internett-tilgang og ærlig interesse for sakens
fakta vil vite at antallet modige menn stadig øker – både kristne, jøder og
muslimer – som reiser seg mot gruppepress, står fram med skader fra barndommen
og tar tydelig stilling mot videre overgrep. Klikk fram nettsiden til Jews AgainstCircumcision eller les Walid Al-Kubaisis modige oppgjør «Då sporven vart skoren». Når det gjelder barnas beste, er det
selvfølgelig ingen som sitter i Norge i 2013 og vet alt om ethvert barn uansett
tid og sted. Saken er derimot at alle innerst inne vet – med hjertet,
følelsene, empatien – at det ikke er til barns beste å bli holdt fast og angrepet
med kniv og saks. Når kritikken av omskjæring forsøkes parkert med anklager om
kulturell diskriminering og antisemittisme, er dette faktisk enda et
bagatelliseringsforsøk, engstelig avsporing fra det grelle faktum at omskjæring
er en tverr-religiøs og internasjonal praksis, hyppig blant kristne
USA-amerikanere, jøder og muslimer.
Det som omskjæringstilhengerne hører «kime gjennom
årtusener» (Nyhus), og tror de kan bruke mot øyeblikkets trangsyn, er egentlig klassisk
patriarkalsk totalitetspatos, som til alle tider er blitt brukt mot sårbare og
rettighetsløse. Men det vesentlige for å kunne se klart i saker som har med
makt og hjelpeløs asymmetri å gjøre, er nettopp tilgang til følelser, som svært
ofte er skremt bort av ulike former for autoritet og «tradisjon». Makter man å
slippe følelsene til igjen, vet man godt at det er forskrudd – og nettopp svært
ofte et kjernepunkt i vold og urett – å skille mellom dårlige grunner – eksempelvis
fyll – og noens «rettigheter» (Thorbjørn Jagland) til
å skade barn. Å gjenvinne følelsene vis à vis autoritære og skremmende praksiser er sammenfallende med tankens kritiske frihet,
etisk-praktiske gjennombrudd på emosjonell grunn.
En vesentlig komponent i slike prosesser er noe så enkelt,
men dessverre så vanskelig, som å forholde seg til de handlingene saken gjelder
i detalj, uten bortrasjonaliseringer og pompøse verbale faner. Derfor, før vi
beslutter noe som helst for fremtiden: La oss være voksne nok til å bruke
TV-mediet til å oppleve omskjæring offentlig, både av et spedbarn og et eldre
barn. La oss få en ærlig dokumentar på NRK, tilsvarende den avgjørende
reportasjen som i sin tid ble vist om jentebarn. De som snakker om det
«harmløse» inngrepets velsignelser kan knapt være mot dette. Før vi kan ha et
ordentlig grunnlag for beslutninger om omskjæring, må vi se, og slutte å snu
oss bort fra angsten i forkant av skjæringen, fluktforsøkene, de voksnes
muskelbruk, skrikene, kjempingen, blodet og ettervirkningene. En forsiktig spådom
er at gjennombrudd til et slikt saklighetsnivå ville avslutte «debatten» i løpet
av få uker, og at barna – dessverre foreløpig bare i Norge – vil bli skånet
gjennom en aldersgrense.
