
ÅPENT BREV
til
Norsk Psykologforening ved presidenten
IKEA ved direktøren for bordavdelingen, sengeavdelingen og stolavdelingen
Kopi: Helsedirektoratet ved avdelingsdirektøren for psykisk helse
Kopi: Helsedirektoratet ved avdelingsdirektøren for psykisk helse
Psykiater foreslår utradisjonelle måter for å få menn til å åpne seg, står det å lese. Presidenten i Norsk Psykologforening mener at helsetilbud på IKEA er tingen - selv om han selvsagt ikke er psykiater, slik journalisten tror.
Tror du folk ville turt å bruke et tilbud plassert i et folksomt kjøpesenter. Det er jo mye tabuer knyttet til psykiatri? spør så journalisten, til tross for at dette måtte være det man kaller et lavterskeltilbud, og nettopp ikke en del av den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.
Det er imidlertid ikke journalisters mangelfulle kunnskaper om psykisk helsevern som er bakgrunnen for denne henvendelsen, men at jeg mener det er mye mer nødvendig med psykisk helse-hjelp etter at man har vært på IKEA. Og slett ikke bare for IKEAs mannlige pasienter.
Redsel for å bli gal
Jeg trodde i alle fall at jeg skulle bli gal - innimellom at jeg allerede var det - da jeg i løpet av kort tid kjøpte tre IKEA-varer som var komplett ubrukelige.
Det er ille nok bare å få skrudd sammen tingene, synes jeg. Ofte må jeg mobilisere alt jeg har av mannlig nettverk. Jeg er nemlig mindre begavet. Ja, når jeg virkelig går i meg selv, så er det faktisk ikke en eneste ting jeg er spesielt flink til i denne verden. Utenom å danse. Drømmemannen min, har jeg bestemt, skal kunne skru sammen IKEA-møbler, være datakyndig (jeg har dessverre PC), og må kunne danse (særlig etter min pipe). Jeg er ikke som denne fru Lem, som ikke bare kan skrive og har verdens mest fabelaktige mann. Nei, hun kan det der med IKEA-møbler også, hun.
Det er ille nok bare å få skrudd sammen tingene, synes jeg. Ofte må jeg mobilisere alt jeg har av mannlig nettverk. Jeg er nemlig mindre begavet. Ja, når jeg virkelig går i meg selv, så er det faktisk ikke en eneste ting jeg er spesielt flink til i denne verden. Utenom å danse. Drømmemannen min, har jeg bestemt, skal kunne skru sammen IKEA-møbler, være datakyndig (jeg har dessverre PC), og må kunne danse (særlig etter min pipe). Jeg er ikke som denne fru Lem, som ikke bare kan skrive og har verdens mest fabelaktige mann. Nei, hun kan det der med IKEA-møbler også, hun.
Jeg pådro meg regelrett et IKEA-kompleks - en tilstand som absolutt må inn i diagnosemanualen når den skal revideres - og det ble til slutt skamfullt for meg overhodet å snakke om møblene jeg hadde kjøpt. Men til tross for disse unngåelsesreaksjonene overfor traumet, måtte jeg stadig ta på meg en mental rustning og ringe IKEA.
Helt for meg selv tenkte jeg: Hva i all verden er det med meg som gjør at møblene jeg kjøper ikke funker? En destruktiv Law of Attraction?
Gyngende bord
Først var det det sammenleggbare bordet. Kun to av bordbeina hadde bakkekontakt, og jeg lurte på om jeg heller skulle bruke det som vugge, gyngehest eller huske for familiens minste. Men jeg ringte IKEA.
- Nei, alle beina er like lange. Det er ikke noe galt med produktet, sa damen.
Jeg ringte og ringte og ringte. Noen ganger tok hun ikke engang telefonen. Men siden jeg ikke kunne gi meg på dette, lovte hun til slutt å sende noen hjem til meg for å se på bordet. Selvsagt var det noe feil med det, og de kom med et nytt. Det aller beste var imidlertid: IKEA-mennene skrudde det sammen for meg!
Farlig seng
Neste gang var det senga. To ganger per natt falt jeg i gulvet. Jeg ringte IKEA.
- Nei, det er ikke noe galt med produktet. Ingen andre kunder har klaget, sa damen.
- Ja men det kan da ikke være normalt at man havner i gulvet to ganger hver natt, sa jeg. Dersom de andre kundene deres finner seg i det, må de være idioter.
- Kanskje du ligger urolig? undret damen.
- Urolig? sa jeg. Jeg har nettopp blitt enslig, og det er ikke mye sengeakrobatikk hos meg, skal jeg si deg.
Til slutt lovte hun å sende en ekspert.
- Det er ikke noe feil med den senga der, sa han.
Og så dro han.
Jeg burde selvsagt ha tilbudt ham å overnatte. Han var jo ikke direkte ille å se på.
Jeg ringte igjen. Og igjen. Og igjen.
To uker senere sa damen at jo, det var en konstruksjonsfeil ved den senga. Jeg kunne få en ny.
Elektrisk stol
Det mest traumatiske av IKEA-kjøpene var definitivt lenestolen. Den var svært behagelig å sitte i. Men: Den var elektrisk. Hver gang jeg satte meg eller reiste meg opp, fikk jeg støt. Om jeg satt og pratet i telefonen og så reiste meg opp fra stolen, ble forbindelsen brutt, så sterkt var støtet.
- Det er ikke mulig, sa IKEA-damen. Ingen andre kunder har klaget på produktet.
- Nei vel, sa jeg, men min stol er i alle fall elektrisk.
- Det er sikkert teppet, sa damen.
- Teppet? sa jeg. Hva snakker du om?
- Jeg ser på dataen at du har kjøpt teppe hos oss, sa damen. Det er sikkert noe statisk elektrisitet.
- Jeg har ikke noe teppe under stolen, sa jeg. Gi meg en ny stol, og doner denne til psykiatrien. Der gir de elektriske støt til deprimerte, og strømregningene er skyhøye. Skjønt jeg kunne vel trenge det selv nå, etter alt trøbbelet jeg har hatt med deres produkter.
- Hva behager? sa damen. Er du syk?
- Jeg vet sannelig ikke etter hvert, sa jeg.
- Da må du ringe legen din, sa damen.
- Legen min kan ikke noe om elektriske stoler, sa jeg. Kan du være så vennlig å sende hit noen som kan prøve den selv?
- Det er så mye styr med deg, sa damen.
- Det er det ikke! sa jeg. Det er produktene deres det er mye styr med. I går ringte jeg forresten Aftenposten og fortalte dem om et bord som gynger, en seng det ikke går an å sove i og en stol som er elektrisk. Journalisten syntes visst det kunne vært morsomt med overskriften Elektrisk stol på IKEA i aftenutgaven. Han skulle ta det opp i et møte i dag.
- Vi skal sende en mann hjem til deg, sa damen.
- Flott, sa jeg. Venninnen min hvisker til meg i bakgrunnen at dere burde sende en som er kjekk, nå når jeg har hatt så mye trøbbel.
- Det kan jeg ikke love, lo damen. Men jeg gjør så godt jeg kan.
Da IKEA-mannen kom, fikk han selv prøve stolen slik at han fikk støt i kroppen. Jeg ringte også en venninne slik at han fikk høre at telefonforbindelsen ble brutt. Om han var kjekk å se på, husker jeg ikke engang; jeg var så glad over omsider å bli trodd - og over å bli friskmeldt!
Forslag:
De alvorlige problemene jeg fikk kommer i tillegg til alle de mindre alvorlige nevrosene som jeg og mange andre pådrar oss av å forsøke å forvandle IKEA-pakkene til møbler. Norsk Psykologforening og IKEA bør etter mitt syn derfor samarbeide om å opprette ambulante kriseteam (med embetseksamen i psykologi og grunnkurs ved snekkerlinja på Sogn videregående) som kommer hjem for å følge opp IKEAs pasienter straks varene er kommet i hus. Siden IKEA, ifølge telefondamen, får så få klager, er det garantert store mørketall ute og går på dette feltet.
Med tanke på alle dem som ligger og kaver på gulvet hver natt, når senga ryker, burde også den somatiske delen av helsetjenesten trekkes inn i dette arbeidet. At folk går til legen og ber om sykemelding for ryggsmerter, er ikke det minste rart. Og nå skal visst selv kronprinsparet begynne å handle på IKEA.
Det bør dessuten forskes på kort- og langvarige biopsykososiale følger av gjentatte strømstøt uten narkose.
IKEA har utvilsomt enorme konsekvenser for den norske folkehelsen.
Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås
Frivillig brukerrepresentant for IKEA