Sigruns blogg

En omstridt, vennlig mann

2009-12-04T20:56:00.014+01:00

Da jeg leser at Arild Knutsen er nominert til Årets Oslo-borger 2009, kontakter jeg Arild og spør om jeg kan få lage et intervju med ham til bloggen.

A: Fint å høre fra deg. Det er lenge siden vi har møttes i byen og spist lunsj nå.
S: Det er det. Men nå lurer jeg på om jeg kunne få lage et intervju med deg til bloggen min?
A: Det kunne du godt, men jeg har ikke tid. Jeg skal forberede til et møte på Stortinget...
S: Å. Skjønner.
A: Jeg skulle så gjerne...
S: Greit det ... Men jeg har både nettet, mailene og samtalene våre. Du slipper ikke unna likevel. Jeg lager en fiktiv samtale med deg! En fiktiv lunsj på restauranten i Oslo sentrum hvor vi har pleid å møtes. Altså, når begynte du å ruse deg, Arild Knutsen? Kelner!
A: Det tok av i 14-årsalderen. Da holdt jeg på å bli drapsmann. Den dagen sto jeg opp som en vanlig 14-åring på barnerommet og la meg som mulig drapsmann på en glattcelle.
S: Hva hendte?
A: Jeg ville beskytte en venninne som hadde meldt fra om et biltyveri. Derfor stakk jeg hun andre. Jeg trodde kniven bare gikk gjennom jakken, men den gikk åtte cm inn i kroppen hennes. I to dager svevde hun mellom liv og død. For tre år siden tok hun kontakt med meg, og vi fikk skværet opp.
S: Hun tilga deg?
A: Nei, ikke med ord. Men med sin måte å være på, ja.
S: Sterkt. Men du, du ruset deg altså i mange, mange år. Først gjennom sniffing. Du hadde institusjonsopphold bak deg. En gang ble du kastet ut, fordi du forelsket deg i ei jente som også var klient på institusjonen. En annen gang rømte du. Og du sprakk. Dette er ikke uvanlig? At man trenger flere sjanser?
A: På ingen måte.
S: Men så da, når du kom "ut i samfunnet". Hvordan var det?
A: Uten skolegang. I en kommunal leilighet. Du kan tenke deg.
S: Yes, I can.
A: Jeg ville ikke lenger rane eldre damer, gjøre brekk og tigge for å få penger til neste dose. Men så ble det mye rus likevel. Piller, amfetamin, hasj og alkohol. Men så fikk jeg meg via bekjentskaper en midlertidig jobb på Human-Etisk Forbunds hovedkontor. Og jeg tok min siste pille to år etter at jeg begynte å jobbe i Human-Etisk Forbund.
S: Ikke bare Jesus som kurerer rus, altså.
A: Nei, det er det ikke.
S: Og siden da har du blant annet ledet samtalegrupper for tidligere rusavhengige og vært delaktig da gatemagasinet =Oslo startet opp i 2005.
A: Ja, vanlige jobber får jeg jo ikke. Folk med utdannelse går alltid foran, og jeg har det hullet i CV-en og er tidligere narkoman. Men jeg har faktisk opplevd at folk som har fått stillinger i kommunen foran meg, etterpå henvender seg til meg for å få råd om hvordan de bør drive rusomsorg. Og det må jo sies å være et paradoks.
S: Der ser du.
A: Å gi folk selvrespekt og en opplevelse av egenverd er helt avgjørende for å hjelpe dem ut av rusavhengighet.
S: Klart det.
A: Da et flertall av de rusavhengige sliter med en tung bagasje, veldig ofte seksuelle overgrep, så er jeg blitt engasjert av å høre på deg, siden du er så opptatt av dette. Noen ganger når jeg skal holde foredrag, så klipper og limer jeg fra ting du har skrevet.
S: Fy deg! Kelner, et glass hvitvin, takk!
A: Jeg slutter meg til alt du sier og bøyer meg i støvet for din innsikt, kunnskap og engasjement.
S: Da får det vel være greit, da.
A: Det kan være en vesensforskjell for de rusavhengige om de ser på rusavhengigheten og livet de har levd som resultat av noe de er blitt utsatt for eller har opplevd, framfor som resultat av likegyldighet til seg selv og de rundt seg - en uansvarlighet, som jo narkomani ofte ses som.
S: Jeg er ikke langsint. Så jeg skal fortelle deg at det var du som fikk meg til å slutte å snakke om narkomane - og begynne å si rusavhengige.
A: Så flott! Språk er viktig! Det kan skape forståelse eller det kan skape avstand.
S: Narkotikapolitikken, Arild!
A: Jeg er altså leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Jeg ønsker å legalisere alle rusmidler. Deretter skal salget reguleres strengt. Hasj kunne ha vært solgt over disk på spesielle utsalgssteder, mens tyngre stoffer som heroin og amfetamin kunne vært tilgjengelig via resept. Erfaringer fra andre land viser at vi kan bli kvitt inntil 70 prosent av kriminalitet og prostitusjon ved å tilby heroin på resept. Vi må ha aldersgrense, og altså faste salgssteder og ikke i dagligvarebutikkene.
S: Politikere flest har ikke sans for dette. Du provoserer. Men det skal være litt orden på tingene også i ditt drømmesamfunn, altså?
A: Selvfølgelig. Men ikke et autoritært samfunn.
S: Det tror jeg deg på. Du er et av de minst autoritære og vennligste mennesker jeg kjenner. Jeg takker for intervjuet. Og ønsker lykke til i kåringen.

Stem på Årets Oslo-borger ved å sende en mail med kandidatens navn til osloborger@aftenposten.no.

Kilder:
Samtaler og mailing med Arild Knutsen
Wikipedia
Fri tanke
ABC Nyheter
Rus & Avhengighet
Asker og Bærums budstikke

Temanummer om menneskerettigheter

2009-12-04T09:42:00.006+01:00

Det gleder denne blogger at Psykologforeningens tidsskrift denne måneden gir ut et temanummer om menneskerettigheter.

Den utrettelige advokat og og menneskerettighetsrådgiver Gro Hillestad Thune er gjesteskribent som utfordrer psykologene i artikkelen "Ut av dvalen, psykologer!":

Det er ikke etablert reelle klagemuligheter for personer som mener deres grunnleggende rettigheter kan være krenket. Psykiatere, sykepleiere, vernepleiere og andre som har utsatt dem for krenkende behandling, får ikke den nødvendige tilbakemelding og derved mulighet for å korrigere sin praksis og be om unnskyldning.

Denne situasjonen bør også bekymre medlemmene i Norsk Psykologforening. Dere er mange. Dere er ressurssterke og kan bruke makten deres til å konfrontere politikere og myndigheter. Dere kan forlange relevant opplæring og bidra til at det etableres hensiktsmessige klagemuligheter for personer som med god grunn mener deres grunnleggende rettigheter er krenket. Dere kan være med på å gi støtte til mennesker som selv ikke lett kan slå i bordet. (s. 1239)

Den ikke mindre utrettelige brukeraktivisten Odd Volden har skrevet fagessayet "Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. Et brukerperspektiv på menneskerettigheter og psykisk helse":

Vi aksepterer ikke profesjonelle som stiger ned til oss og bruker psykisk helse-feltet som redskap for å dyrke egne interesser og egen karriere. Og hva er det dere kaller det når vi pasienter blir for tydelige og for sterke? Splitting av staben? Hvordan tror dere det føles og fungerer for oss når vi gjennom pasientkarrieren år ut og år inn må forholde oss til en rekke forskjellige mennesker som strutter av faglig selvtillit og virkelyst, rotfestet i til dels svært forskjellige teorier, fagkulturer og profesjonelle tradisjoner? Kanskje vi heller bør omtale dette som "splitting av brukerne"? (s. 1184)

Av andre interessante artikler kan jeg nevne psykologene og forskerne Tonje Lossius Husum og Haldis Hjorts "Menneskerettigheter i psykisk helsevern":

Det mest grunnleggende i konvensjonene er prinsippet om menneskers absolutte og universelle ukrenkelighet. Alle mennesker har rett til beskyttelse mot overgrep, ydmykelser og uverdig behandling, og rett til likeverdighet, trygghet, respekt for privatliv og ytringsfrihet. (s. 1169)

Og jusprofessor Henriette Sinding Aasens "Frivillighet, tvang og menneskeverd ved innleggelse i det psykiske helsevernet: Etiske og juridiske utfordringer":

Men også pasienter som innlegges på grunnlag av eget samtykke, opplever et ytre press, trusler og annet som reduserer følelsen av frivillighet... (s. 1178)

Nummer 12/2009 av tidsskriftet kan bestilles her.

Bladet Psykisk helse på nettet

2009-12-04T08:02:00.004+01:00

Bladet Psykisk helse kan leses på nettet fra i år.

Et enkeltnummer koster 69 kr. Man kan også kjøpe årsabonnement.

Brukermedvirkning

2009-12-04T04:18:00.004+01:00

Det jeg ofte møter når jeg snakker om dette temaet er at kollegaer understreker betydningen av et både-og-perspektiv. Det er både snakk om et terapeut- eller fagpersonperspektiv og et brukerperspektiv.

Vi har beveget oss vekk fra enten-eller, men når maktrelasjoner ikke berøres da fortsetter marginaliseringen. Det er derfor ikke nok å si både terapeutposisjon og brukerposisjon. En må se på deres relasjon i et maktperspektiv.

Huskeregler for terapeuten:

Gå fra mistankens hermeneutikk til bekreftelsens hermeneutikk.
Gå fra motivasjonsvurderinger til utforsking av intensjoner.
Gå fra et «uten-i-fra» perspektiv til et «innen-i-fra» perspektiv.
Gå fra klinisk skjønn til samvurderinger.
Gå fra ensidighet til gjensidighet.
Gå fra standardisert innpasning til fleksibel tilpasning.

Psykologspesialist Rolf Sundet: Tør vi tro på det pasientene sier? – om kunnskap og makt i psykisk helsearbeid.

Religion og psykologi

2009-12-03T12:14:00.003+01:00

Religion er en viktig del av livet for majoriteten av Norges befolkning. Likevel synes ikke psykologutdanningen å vektlegge religion eller religiøs tro i særlig grad. Ett av de emnene psykologistudentene kanskje trenger kunnskap om, er ulike religiøse tradisjoner, kunne man lese i septemberutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

I novembernummeret hadde psykologspesialist Heine Hagenberg et debattinnlegg om erfaringer som terapeut med å ta opp religiøse temaer i terapi.

Dette er et tema som opptar meg, og i denne månedens utgave har jeg, som tidligere psykologklient, et debattinnlegg om mine tanker om dette.

Psykiske lidelser og "supported decisionmaking"

2009-12-03T08:53:00.006+01:00

I dag er det den internasjonale dagen for mennesker med nedsatt funksjonsevne, som også inkluderer mennesker med psykiske lidelser.

Utdrag fra Tid for endring og paradigmeskifte.

Av Hege Orefellen og Mette Ellingsdalen, We Shall Overcome (WSO), og Bjørg Njaa, medlem i Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) og leder i Menneskerettighetsutvalget (LPP).

Norge undertegnet FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) 30. mars 2007. Konvensjonen er allerede ratifisert av 75* land og trådte i kraft 3. mai 2008. Norge er i en ratifiseringsprosess, men har allerede gjennom undertegning forpliktet seg til å ikke handle i strid med konvensjonens formål.

Vi anser CRPD for å være en meget god plattform for å gjennomføre det vi mener er nødvendige endringer i lovgivning, maktfordeling, grunnlagstenkning og tjenesteutvikling på nasjonalt nivå. Målet må være et godt og trygt hjelpeapparat, et tjenestesystem bygget på respekt for individets verdighet og menneskerettigheter, og et lovverk som ikke diskriminerer mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser. Også i forhold til konvensjoner Norge har ratifisert og er bundet av, vår nye diskriminerings- og tilgjengelighetslov mv., så er avskaffelse av lovverk som diskriminerer på grunnlag av funksjonsnedsettelser nødvendig.

Etter CRPD-modellen deler man ikke inn samfunnet i ”de som får ta beslutninger om eget liv” og ”de som for kortere eller lengre perioder, begrunnet i funksjonsnedsettelser, fratas retten til å ta egne beslutninger og som andre tar beslutninger på vegne av”. Også mennesker med funksjonsnedsettelser anses jf. CRPD kompetente til å ta beslutninger om eget liv, inkludert beslutninger om hvorvidt man skal samtykke til ulike behandlingsmetoder eller ikke.

CRPD oppstiller også rett til støtte for mennesker med funksjonsnedsettelser som trenger slik støtte for å bruke sin rettslige handleevne (”supported decisionmaking” jf. art 12 para 3). Slike støttetiltak skal respektere vedkommendes rettigheter, vilje og preferanser (art. 12 para 4). ”Supported decisionmaking” er et sentralt og bærende element i konvensjonen. Prinsippet ble utarbeidet som et svar på problemstillinger som ble reist under arbeidet med konvensjonen, i forhold til mennesker som er i behov av støtte og hjelp i utstrakt grad. Prinsippet ivaretar menneskers behov for støtte og hjelp på egne premisser, uten å frata mennesker selvbestemmelsesrett og autonomi. ”Supported decisionmaking” er således en motsats til ”substituted decisionmaking”, som har vært en rådende modell innen psykisk helsevern, og som også psykisk helsevernloven bygger på. ”Substituted decisionmaking” innebærer at retten til å ta bestemmelser overføres fra individet til noen andre, f.eks. psykiater eller psykolog, verge, pårørende eller andre, i situasjoner hvor noen anses ute av stand til å ta egne beslutninger, begrunnet i antatt manglende samtykkekompetanse eller antatt alvorlig sinnslidelse. ”Supported decisionmaking” innebærer at retten til å ta bestemmelser ligger hos individet selv, men at vedkommende hvis han/hun trenger det skal få hjelp og støtte til å ta beslutninger og til å gjennomføre dem. I dette ligger elementer av læring og utvikling av evner til å ta beslutninger, og se og håndtere konsekvenser av egne valg. Noen vil trenge mer støtte, noen mindre. Tvang og overformynderi er ikke alternativer i tråd med ”supported decisionmaking”-prinsippet, og må erstattes av frivillighet, samarbeid, tillitt og støtte i tråd med personens behov og ønsker.

Lovhjemler og praksis som baseres på paternalisme og ”viljessubstitusjon” overfor mennesker med funksjonsnedsettelser må erstattes med lovhjemler og praksis basert på ”støtte til autonomi”-prinsippet. Det vil innebære behov for lovendringer bl.a. i forhold til vergemålslovgivningen og helselovgivningen (deriblant psykisk helsevernloven). Å bygge opp systemer i tråd med ”supported-decisionmaking” prinsippet blir en av hovedutfordringene fremover. Et eksempel på hvordan dette kan gjøres er ”Personlig Ombud-ordning” som er utviklet i Sverige.

*Tall pr i dag. 143 land har signert.

Informasjonsvideo om Datalagringsdirektivet

2009-12-02T10:00:00.005+01:00

Hvorfor blir unge uføretrygdet?

2009-12-01T08:46:00.016+01:00

Forskerne hadde trodd at et stadig tøffere arbeidsliv var hovedforklaringen på økningen i antall unge uføre, men fant at den viktigste årskan var vanskelige oppvekstforhold og omsorgssvikt i ung alder, forteller en av forskerne bak rapporten Et liv jeg ikke valgte, som ble laget på oppdrag fra NAV.

30 unge uføre under 35 år i fire fylker er intervjuet, sammen med sine saksbehandlere i NAV og en rekke leger.

Funnene er inndelt i tre grupper:

1 Vanskelig oppvekst, omsorgssvikt, overgrep
Denne gruppen har ofte mange negative opplevelser fra barndommen, hvor omsorgssvikt, mobbing i skolen, og lære- og konsentrasjonsvansker går igjen. De har psykiatriske diagnoser og en del rusproblemer. De faller ofte ut av skolen og klarer ikke å gjennomføre "normale" løp. Dersom de kommer inn i ulike tiltak, greier de ofte ikke å gjennomføre dem.

2 Ressurssvake personer
I denne gruppen er det mer snakk om ressurssvake personer hvor det er vanskelig å identifisere hva problemet består i. Disse personene klarer ikke å yte mye, de orker ikke mye og de trekker seg fort hvis de møter motstand. I disse tilfellene er det ikke snakk om mangel på oppmerksomhet fra foresatte, men overbeskyttelse.

3 Klare diagnoser
De som er alvorlig syke, som klart oppfyller de medisinske vilkårene, og som går rett over på en uføreytelse. Eksempler på denne undergruppen er personer med Downs syndrom, cerebral parese, alvorlige hjertesykdommer og alvorlige krefttilfeller.
Den andre undergruppen er de med klare fysiske sykdommer som leddgikt, diabetes, kreft, m.m., men hvor det kan tenkes at sykdommen kan kombineres med arbeid.

Forskerne skriver at de har hørt sterke historier om overgrep og mishandling også i tilsynelatende ressurssterke familier, hvor mor og/eller far er høyt utdannede og innehar vel ansette stillinger i samfunnet. Siden omsorgssvikt i første rekke forbindes med familier med lav sosioøkonomisk status, opplever disse barna at deres historier i enda mindre grad blir trodd. Også de har problemer med å mestre skolen og gjennomføre videregående skole.

Det er lite NAV kan gjøre for å hindre at mennesker blir uføre i ung alder. Løsningen må søkes før de unge kommer til NAV, mener forskerne. Mye tyder på at man ikke har tenkt de lange linjer fra tidlig barndom til ung voksen alder og at ting henger sammen. NAV kan kun drive med reparasjonsarbeid, mens utfordringen blir å forebygge slik at skadene ikke inntrer.

Jeg har såvidt kikket i rapporten, og stusser over
- at gruppe 1 og 2 kalles tapere: "mange barn blir tapere i ganske ung alder". Dette er vel ingen vitenskapelig eller faglig term?
- at i gruppe 2 har en del ME, som betegnes som "diffus lidelse". Diffus for hvem? Og hva er forbindelsen mellom ressurssvakhet og ME?

Risker ved overvåking

2009-12-01T01:12:00.002+01:00

1.12.09 trer Lex Orwell, den svenske FRA-loven om overvåking av telefon, tekstmeldinger, e-post og trafikk på internett, i kraft.

Så har vi trusselen om datalagringsdirektivet.

På http://www.stoppa-storebror.se/ leser vi:

Risker med övervakning
Digital övervakning kan ibland underlätta bekämpning av kriminalitet och fusk. Samtidigt skapas dock nya hot - mot människors personliga integritet och frihet, mot deras lycka och framgång i livet, mot rättssäkerhet och demokrati. Ibland kan digital övervakning till och med introducera nya fysiska hot mot människor, och därigenom vara kontraproduktiv. Dessa är de viktigaste riskerna:

1. Information i orätta händer
Digital information har en inneboende tendens att sprida sig. Personalen som sköter systemen kan vara nyfiken eller girig, hackare kan bryta sig in i systemen och buggar kan göra att databasernas skydd inte fungerar. Allt detta händer hela tiden.

Därför finns en reell risk att insamlad information kommer i orätta händer - information som kan avslöja känsliga saker som exempelvis en människas umgängeskrets, intressen, politiska åsikter, hälsa, vanor, kärleksrelationer, resor, inköp etc. Detta kan förorsaka individen stor skada, såsom förstört rykte, förlorat arbete, förstört äktenskap. Informationen kan också användas för utpressningsförsök.

Ibland kan riskerna förknippade med att information hamnar i orätta händer bli mycket påtagliga för individen. En man i Oslo förföljde och hotade sin före detta fru, som var rädd för honom och höll sig gömd. Mannen ringde då biltullsföretaget och angav hennes bilnummer, varpå han fick en lista på exakt när och var hon passerade med sin bil. De elektroniska fotspåren röjde henne alltså. Det kunde ha slutat i en tragedi.

2. Oskyldigt misstänkt
Elektroniska fotspår kan lätt ge en missvisande bild, vilket kan göra att oskyldiga människor blir felaktigt misstänkta för brott, fusk eller andra oegentligheter. I USA satt en man vars hus brann anhållen i fem månader misstänkt för mordbrand, eftersom polisen begärde utdrag ur hans inköpsdata från stormarknaden och upptäckte att han köpt braständare av precis den sort som hade initierat branden. Mannen släpptes när en annan person anmälde sig till polisen och erkände dådet.

Att långtgående polisbefogenheter kan få allvarliga konsekvenser för oskyldiga medborgare illustrerades med all önskvärd tydlighet då brittisk polis i juli 2005 sköt ihjäl en brasiliansk elektriker i Londons tunnelbana i tron att han var terrorist. Dels hade han varit i en byggnad som ansågs ha koppling till personer misstänkta för de misslyckade attentaten den 21 juli, dels sades han bära en tjock jacka (en uppgift som dock senare ifrågasatts), dels sprang han mot ett avgående tåg. Dessa indicier tillsammans resulterade i sju kulor i huvudet och en i axeln (ytterligare fyra kulor missade).

Ett svenskt exempel på hur misstankar som var mycket löst grundade resulterade i svartlistning, där den svarta listan sedan fick spridning (enligt principen "digital information har vingar"): I juni 2005 avslöjades det att telekomföretaget Ericsson svartlistat medarbetare som uppfört sig olämpligt eller misstänkts ha olämpliga åsikter eller vara opålitliga. Listan hamnade med tiden på företagets intranet.

Än värre exempel kan hittas om man blickar bakåt i tiden. Under flera decennier ägnade sig Säpo åt åsiktsregistrering av svenskar på mycket lösa grunder. Det kunde räcka med att vara prenumerant på en viss tidning. De registrerade personerna fick - utan att veta varför - avslag när de sökte så kallade säkerhetsklassade tjänster inom försvar, radio/TV, viss industri med mera. År 1990 var drygt 400.00 tjänster i Sverige säkerhetsklassade. Den statliga Registernämndens första rapport anger att "minst 1001 personer" på grund av åsiktsregistrering på olagliga grunder fått sin karriär förstörd, försenad eller drabbats av arbetslöshet. Förmodligen är den verkliga siffran betydligt större.

3. Urholkad rättssäkerhet
Det finns en tendens att låta elektroniska fotspår ligga till grund för svarta listor, som är informella och ligger utanför rättsväsendets etablerade rutiner. Därmed saknas det möjlighet för individen att försvara sig eller överklaga – det föreligger ju ingen formell anklagelse. Därför kan människor hamna i en juridisk gråzon som det är omöjligt att ta sig ur – de är inte skyldiga men inte heller helt oskyldiga. De kan bli morgondagens nya underklass - de "stämplade stackarna".

I USA har det redan börjat figurera rapporter i pressen om människor som har ett namn som liknar en känd terrorists namn. Dessa helt vanliga människor utsätts under flera timmar för vad de själva upplever som trakasserier varje gång de ska flyga, med ingående förhör, kränkande kroppsgenomgångar, beslagtaget pass och liknande. Deras försök att komma bort från listan röner ingen framgång. De kan helt enkelt inte bli rentvådda, eftersom det inte finns någon formell anklagelse att bli rentvådd från!

I Sverige var Säpos mångåriga åsitksregistrering av som mest 100.000 svenskar en form av informell svartlistning.

4. Ändamålsglidning
Erfarenheten visar att när information väl samlats in, eller när ett tekniskt kontrollsystem väl har byggts upp, är sannolikheten mycket stor att informationen (respektive systemet) snart börjar användas även för andra syften än det ursprungligen tänkta. Detta brukar kallas ändamålsglidning.

- I England började exempelvis biltullarna runt London snabbt att användas som övervakningsverktyg av polisen (bilnummer läses av automatiskt och matchas mot en databas).

- I Sverige kan vi exempelvis studera den ändamålsglidning som ägt rum med det så kallade PKU-registret innehållande blodprover från nyfödda. Enligt ursprungliga löften skulle det enbart användas för medicinsk forskning, men nu har det börjat används i brottsutredningar mot den som lämnat provet.

- Ytterligare ett exempel är de loggfiler från ringande, mailande och surfande, som teleoperatörer och internetleverantörer behövde för att rätt kunna fakturera sina kunder. Dessa filer har nu blivit centrala verktyg för polisen i diverse brottsutredningar.

5. Meddelarskyddet för journalisters källor hotas
För att missförhållanden i samhället ska kunna avslöjas är det oerhört viktigt att vem som helst vågar tipsa journalister utan risk att kontakten avslöjas. Därför är det så kallade meddelarskyddet inskrivet i svensk lag. Lagring av elektroniska fotspår från elektronisk kommunikation riskerar att urholka meddelarskyddet, vilket ytterst medför en fara för demkratin. Det har exempelvis avslöjats att i USA kan vem som helst köpa information om vilka nummer som har ringts från en valfri telefon (mer om det här). Du finner Svenska Journalistförbundets checklista för digitalt källskydd här.

6. Anpasslighet urholkar demokratin
Om människor vänjer sig vid att deras elektroniska fotspår i vardagen samlas in, lagras och används för kontroller kan vi förvänta oss ett anpassat beteende. För att undvika eventuella problem längre fram kanske människor drar sig för att köpa vissa böcker, besöka vissa webbplatser, maila vissa personer, resa till vissa länder och så vidare. Detta inskränker friheten, krymper referensramarna och förhindrar informationsinsamling, och utgör därför ytterst ett hot mot demokratin. Dessutom minskar det väsentligt människors livskvalitet.

7. Känsla av obehag
Den subjektiva känslan av att det är obehagligt att vara iakttagen ska inte förringas. Att få vara utan insyn i sin privata sfär är en mänsklig rättighet, som individen inte ska behöva motivera. Betänk Europakonventionen om skydd för de mänskliga rättigheterna och de grundläggande friheterna (artikel 8, punkt 1), där det stadgas: ”Alla har rätt till skydd för sitt privat- och familjeliv, sitt hem och sin korrespondens”.

8. Hur kan informationen användas i framtiden?
Digital information som en gång sparats har en tendens att häfta fast och aldrig bli raderad. Hur kan elektroniska fotspår och annan detaljerad information om människors liv komma att användas i framtiden? Det är inte självklart att Sverige alltid kommer att vara demokratiskt. Om dataregister hade funnits på 1940-talet hade Adolf Hitler och nazisterna mycket lättare kunnat hitta sina motståndare, både i Tyskland och i de ockuperade länderna.

9. Maktbalansen mellan stat och individ förskjuts
Information är makt. Information om människors position, resor, vänner, inköp och annat som elektroniska fotspår kan ge förskjuter makt från människorna till den part som har tillgång till informationen. Därför förskjuter digital övervakning den känsliga maktbalansen mellan stat och individer till statens fördel. Det innebär i praktiken att politikerna stärker sin egen makt på väljarnas bekostnad.

Ansvariga beslutsfattare besvarar ofta kritik mot övervakningsåtgärder och datainsamling med uttalandet att "det ska naturligtvis finnas garantier mot missbruk". Det sorgliga är att sådana garantier inte kan utfärdas. Alla databaser läcker, och så länge det finns människor kommer det att finnas missbruk av information.

Klibbiga vingar. Många tenderar att glömma bort två grundläggande och mycket viktiga egenskaper som digital information har. Den har "vingar" - alltså en vidunderlig förmåga att sprida sig. Den är också "klibbig" - vilket innebär att den är väldigt svår att permanent och totalt eliminera. Dessa två egenskaper är avgörande för de fantastiska fördelar som informationsteknologi har - men de bidrar också till riskerna.

Men vil du unngå statens overvåking av din aktivitet på nettet, fins det muligheter. Så tror politikere at terrorister er dumme?

Frigjøringspsykologi

2009-11-30T13:07:00.023+01:00

Kritisk psykologi har kritisert mainstreampsykologien for manglende oppmerksomhet på maktforskjeller mellom ulike grupper i samfunnet, for eksempel mellom terapeuter og pasienter, og mellom velstående grupper og de mindre velstående. Konvensjonell psykologi antar gjerne at ting er slik de burde være, at dagens tilstand er naturlig. Som resultat har konvensjonell psykologi en tendens til å opprettholde status quo, bedrive offerklandring, og lokalisere problemene inne i individene, snarere enn den sosiale konteksten de er integrert i.

Psykolog Nora Sveaass skriver:

Røstene for en psykologi som er en aktiv del av politisk endring og frigjøring, finner vi i de delene av verden hvor fattigdom og undertrykking har dominert. Frigjøringspsykologien i Latin-Amerika hevder at fagets primære oppgave er å få mennesker til å forstå sin egen virkelighet gjennom å reflektere over egne sosiale erfaringer, og at psykologiens oppgave er å tydeliggjøre de undertryktes situasjon og gi dem tro på sin stemme og sin mulighet til opprør. Ikke uten grunn ble frigjøringspsykologiens «far», sosialpsykologen og jesuittpresten Ignacio Martin Baro, skutt og drept av El Salvadors militære på universitetets område i 1989.

Om Martin-Baró (f. 1942) sier den amerikanske psykologen Bruce E. Levine at han som teolog var tilhenger av frigjøringsteologien, fordi mainstreamteologien undertrykte de fattige. Som sosialpsykolog mente han at den importerte nordamerikanske psykologien undertrykte de marginaliserte. Martin-Baró mente at mye av den rådende psykologien tjente interessene til den herskende klassen og skapte fremmedgjøring hos undertrykte mennesker.

Den gjengse psykologi er altså ikke politisk nøytral, men favoriserer og opprettholder det bestående. For eksempel reduseres menneskelig motivasjon til størst mulig nytelse, noe som passer godt inn i den dominerende kulturen. Martin-Baró så at de fleste rådende psykologiske retninger - det være seg den psykoanalytiske, den behavioristiske eller den biokjemiske - godtar nytelsen som drivkraft bak menneskelig atferd, og ignorerer andre menneskelige motivasjoner, som behovet for rettferdighet. USA trenger sin egen variant av frigjøringspsykologien, sier Levine.

I Tidsskrift for Norsk Psykologforening 1/2007 hadde Peder Kjøs en kronikk med tittelen "Klassepsykologi". Han omtaler psykoterapi som best egnet for klienter fra middelklassen, og den lavere klasse som ureflektert. Jeg tror vi trenger frigjøringspsykologi også i Norge.

Se også: Writings for a Liberation Psychology (utdrag fra bok)

Livsstilssykdommer?

2009-11-28T20:54:00.005+01:00

I begrepet livsstilssykdom ligger det normative og moralske føringer om at personen må endre sin livsstil. Her om dagen støtte jeg igjen på påstanden om at psykiske lidelser er livsstilssykdommer. Denne gangen kjente jeg at jeg hadde fått nok, så jeg ringte nettavisa som hadde publisert artikkelen, og lurte på hva de mente med at psykiske lidelser skyldes livsstil. Det kunne ikke journalisten svare meg på, så han gikk i stedet inn og endret formuleringen i artikkelen.

Flere journalister og helsepolitikere kaller psykiske lidelser livsstilssykdommer. I et intervju med daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen i Trønder-Avisa 6. juni kunne vi lese at såkalte livsstilssykdommer øker voldsomt, "bl.a. diabetes, rus, kols, overvekt, kreft og psykiske lidelser". Og i Fri Fagbevegelse 19. juni var den samme statsråden redd for at helsesystemet bryter sammen på grunn av veksten i helseutgiftene. "Livsstilssykdommer som kols, diabetes, fedme, demens, kreft, psykiske lidelser og rusavhengighet øker sterkt", sto det.

Helsepolitiker Jan Bøhler skrev i Aftenposten 26.10.07: "Vi ser at livsstilssykdommer som psykiske plager og lidelser, luftveissykdommer fra astma til KOLS, diabetes og nyresykdommer, kreftformer som lungekreft og prostata, sykelig overvekt og feilernæring og skader fra khat-, pille- og alkoholmisbruk er økende". I et intervju i Lokalavisen Groruddalen 17.04.08 kom det igjen: "Bøhler er urolig over livsstilssykdommer som kols, diabetes, psykiske plager og rusavhengighet". Foreligger det vedtak i Arbeiderpartiet på at psykiske plager er livsstilssykdommer?

Bør de ikke fortelle oss som sliter, hva det er ved livsstilen vår som har påført oss psykiske lidelser? Ta meg for eksempel: Jeg sliter psykisk etter mer enn ti år med traumer i barndommen påført av tillitspersoner, og er en av mange pasienter i helsevesenet som har en bakgrunn med interpersonlige traumer. Mener Hanssen og Bøhler at jeg håndterte det å leve med daglig trussel om overgrep på en klanderverdig måte som barn? Eller er det de posttraumatiske senvirkningene de ser på som en selvvalgt livsstil?

Jeg håper på et oppklarende svar.

Innlegget står på trykk i Psykisk helse nr 5/2009.
Der er det også et intervju med Virrvarr om blogging og psykisk helse.

Hvem er en psykiatrisk pasient?

2009-11-27T13:29:00.010+01:00

Maria tar for seg uttrykket "psykiatrisk pasient" (som Aftenposten bruker i forbindelse med en skyteepisode i Ungarn). Jeg har blogget om det tidligere.

I dag spurte jeg på Twitter hva en psykiatrisk pasient er, fordi jeg var nysgjerrig på hva folk legger i det.

Resultatet kan du se her (tweetene må leses nedenfra og opp), dvs. det har også kommet til tweets om andre ting etter hvert. Oppsummert:

- en person som går i behandling hos psykiater, i motsetning til psykolog (kriterium: behandler)
- en som får behandling ved en psykiatrisk institusjon, og ikke hos privatpraktiserende psykiater eller psykolog (kriterium: behandlingssted)
- en som er psykotisk, i motsetning til å ha en ”lettere” lidelse (kriterium: diagnose)

Relaterte innlegg:
Ingen anger
Er tenåringer "psykiatriske pasienter"?
Psykiatrisk pasient for en kveld

Diagnosedebatten i Morgenbladet

2009-11-27T07:37:00.002+01:00

I dag har Siri Erika Gullestad et nytt innlegg om diagnoser i Morgenbladet:

Det er eksistensielt sett vesensforskjellig å tenke at «jeg er redd for å dumme meg ut og unngår derfor sosialt samvær», og å tenke at «jeg har en sosial fobi»; det er avgjørende annerledes å føle meg nedtrykt fordi jeg har lidd nederlag, enn å tenke at «jeg har en depresjon».

Når man i psykiatrien diskuterer hvilken diagnose pasienten egentlig har, er det lett å glemme at det er vi mennesker som har skapt kategoriene.

Flest negative til vaksinen

2009-11-27T07:35:00.000+01:00

I en poll jeg har hatt i bloggen de siste ukene har 100 blogglesere svart på om de vil vaksinere seg mot svineinfluensa. Resulatet er slik:

De positive 29 (21)
Ja, det skal jeg 25
Ikke sikker, men tror jeg skal 4

De negative 57 (64)
Nei, det skal jeg ikke 40
Ikke sikker, men tror ikke jeg skal 17

De usikre 14 (15)
Må ha mer kunnskap før jeg avgjør 1
Skal be legen om råd 4
Ser utviklingen an 7
Aner ikke hva jeg gjør 2

Tallene i parentes er fra en meningsmåling Folkehelseinstituttet gjorde for vel en måned siden. Mine lesere skiller seg trolig lite fra Kari og Ola.

"Et resultat av en biologisk sårbarhet"

2009-11-27T07:33:00.001+01:00

I forhold til borderlineproblematikk har Linehan en biososial teori, som hevder at borderlineklienter innehar en dysfunksjon i emosjonsreguleringssystemet. Borderline personlighetsforstyrrelse sees, med andre ord, på som et resultat av en biologisk sårbarhet for emosjonelt stimuli, paret med nedsatte evner til å modulere egne emosjoner. Som et resultat av dette igjen vil klienter med borderlineproblematikk oppleve intense emosjonelle reaksjoner i forhold til emosjonelt ladet stimuli, som ikke nødvendigvis andre ville ha opplevd på samme måte.

Terapiformer: Dialektisk atferdsterapi

Det er sånt som gjør meg helt matt: Å underslå konsekvenser av traumer i barndommen.

Aksjon mot Shells menneskerettighetsbrudd

2009-11-27T05:05:00.011+01:00

I høst aksjonerer Amnesty i Norge og mange andre land for å stoppe menneskerettighetsbruddene Shell er ansvarlig for i Nigerdeltaet.

Amnesty International lanserte en rapport i sommer som viser at oljeindustrien, med Shell i spissen, er ansvarlige for omfattende menneskerettighetsbrudd i Nigeria. Oljeindustrien har tjent enorme penger på oljeutvinningen. Forurenset drikkevann, død fisk, ødelagt jordsmonn, fattigdom, hudsykdommer og pusteproblemer er konsekvensene for de som bor der.

I Norge startet kampanjen 29. oktober og aktivister har informert kunder og forbipasserende om menneskerettighetsbruddene og samlet underskrifter på 60 Shellstasjoner over hele landet. Hittil har 20.000 underskrifter kommet inn hvor man krever at Shell rydder opp. Disse skal, sammen med underskriftene fra de andre landene, overrekkes ledelsen i Shell i Nederland i januar.

Bli med og støtt kampanjen:

- Skriv om menneskerettighetsbruddene i Nigerdeltaet. Det kan være en oppfordring til å delta på underskriftskampanjen, en tekst om miljøødeleggelsene i Nigeria eller noen helt annet som har med temaet å gjøre.

- Legg ut banner på bloggen din, som jeg har gjort i sidefeltet. Lenk til http://blogg.amnesty.no/2009/09/07/bli-med-pa-shell-aksjon-vi-trenger-deg-2/, slik at folk kan signere aksjonen der.

- Oppfordre andre bloggere til å spre kampanjen (du kan kopiere denne teksten). Du finner mer informasjon om temaet på Amnesty-bloggen.

- Signer her.

Regine er alvorlig kreftsyk

2009-11-27T04:32:00.006+01:00

Den 24. November hadde vi julefeiring her i huset siden jeg trolig ikke lever til jul.

Har du vært inne på 18-årige Regine Stokkes blogg? Hun deler med oss hvordan det er å være svært syk av kreft.

Vi sender gode tanker til Regine.

OPPDATERING: 3. desember døde Regine Stokke.

Mette Ellingsdalen om ECT

2009-11-26T10:18:00.017+01:00

Nå kan du se andre og siste del av en reportasje om ECT-behandling på svensk TV. Den sendes i reprise på SVT1 i kveld kl. 23. Første og lengste del, der blant andre professor Harold Sackeim er med, ligger også på nettet.

Programmene handler mest om ECT-behandling i Sverige, men også litt om USA og Norge. Norske Mette Ellingsdalen er med i del to, prisbelønnet etter å ha stått fram med egne erfaringer med behandlingsmetoden.

Mette Ellingsdalen har offentlig fortalt om varige hukommelsesproblemer etter ECT-behandlingen hun fikk som 25-åring. Hennes og andres historie sto i skarp kontrast til informasjonen pasienter har fått før de har samtykket til behandlingen. Der har det stått at hukommelsen kan svekkes i én eller noen uker. Informasjonsmateriell ble laget av Norges fremste ekspert på ECT. Etter intervju med Ellingsdalen i Aftenposten, innrømmet han at informasjonen omtalte behandlingen "litt for pent".

Det stemmer ikke at Norge gjør det "helt annerledes" enn i Sverige, slik det sies i programmet. Selv om norske pasienter undertegner et samtykkeskjema før behandlingen, garanterer det altså på ingen måte et "fritt og informert" samtykke. Myndighetene har ikke gjort noe med problemet.

Det var i 2005 og 2006 at Aftenposten skrev om den sterke veksten i bruken av ECT og Ellingsdalen ble intervjuet. Da sa daværende leder i Norsk psykiatrisk forening at myndighetene burde ta tak i en registrering av omfang og bivirkninger. Sosial- og helsedirektoratet sa de ville ha en dialog, og foreningen og direktoratet samtalte om saken. Men ingenting ble likevel gjort. Bivirkninger av ECT-behandling blir fortsatt ikke registrert. Norske psykiatere har i dag ingen meldeplikt, og helsemyndighetene har heller ingen kontroll med omfanget av ECT-bruken i Norge, inkludert den som foretas uten pasientens samtykke (nødrettsprinsippet).

Ellingsdalens innsats gjorde oss oppmerksom på at det eksisterer "svarte hull", både i en del behandlede pasienters hukommelse og i fagkunnskapen om langtidsvirkninger av ECT-behandling.

Mette Ellingsdalen var med i arbeidsgruppa nedsatt av Helsedirektoratet som så på tiltak for å redusere og kvalitetssikre bruken av tvang i psykiatrien, og hun er leder i Landsforeningen We Shall Overcome (WSO).

Tips til blogglesere

2009-11-26T09:28:00.003+01:00

Bloggen er treg å laste, så et lite tips når du klikker på en lenke:

Om du ønsker å lese noe bak en lenke, for så å fortsette å lese i bloggen, går det raskest om du ikke går ut av bloggen. I stedet for å klikke på lenken med venstre museknapp, lønner det seg å høyreklikke på lenken. Da kommer det opp en meny hvor du kan velge "Åpne i nytt vindu" eller "Åpne i ny fane".

Den første gangen

2009-11-25T09:47:00.014+01:00

I dag er det den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, og jeg tenker på den første gangen han slo. Det opplevdes som lyn fra klar himmel.

Vi hadde tatt langhelg på den lille hytta like utenfor byen. På fredag ettermiddag var han på grillfest med jobben, mens jeg var alene på hytta.

Grytidlig ble jeg vekket.

- Kunne du lage noe mat til oss? Vi har ikke spist siden i går ettermiddag.

- Jeg sover.

- Ikke nå.

- Lag deg mat sjøl.

- Kan du ikke gjøre såpass som å ordne litt mat?

- Det er natt for meg. Jeg må få sove.

- Du kan vel legge deg etterpå?

- Slutt og mas!

- Hva er problemet, om jeg tør spørre?

- Jeg er ikke hushjelpa di.

- Så det er prinsipper som gjør at du ikke kan være litt sjenerøs?

- Det også.

- Kom igjen!

- Au! Gi deg!

Han halte meg ut av senga.

- Få på deg klær!

- NEI!

Han slo.

Jeg ble redd, og kledde på meg. Om jeg måtte rømme, måtte jeg uansett være påkledd.

Han dro meg inn i stua. Der satt seks, for meg ukjente, menn.

- Får du ikke skikk på kjerringa? lo en.

- Jo da, hu er bare litt grinete om morran.

Jeg følte meg ydmyket, og nektet bestemt å lage mat.

Han slo igjen. Og igjen og igjen. Mens seks voksne mannfolk satt og så på. En eneste gang ba en av dem ham om å "ta det litt med ro".

Med blodig munn gikk jeg og la meg.

Jeg hørte ham begynne å styre med kopper og kar, og skjønte at NÅ hadde han bestemt seg for å lage mat sjøl. Han hadde vel fått demonstrert tilstrekkelig hvem som var "sjefen".

Hvordan kunne jeg fortsette å være sammen med ham etter dette?

Han var oppmerksom og omtenksom mesteparten av tida, mer enn noen annen kjæreste jeg hadde hatt. Jeg var ikke blant dem som livet hadde skjemt bort når det gjaldt gode opplevelser.

Se også: Menn som elsker kvinner av Anne Bitsch

Oppdatering: Lenker relatert til Anne Bitsch' innlegg som en venninne akkurat mailet meg:
http://info.k4health.org/endvaw/resources/research.shtml shtml "Around the world at least one woman in every three has been beaten, coerced into sex, or otherwise abused in her lifetime."
http ://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs239/en/index.html WHO: "Facts about violence against women"
Og andre dels interessante sider om det samme:
http://www.globalhealth.org/reports/text.php3?id=216 216 http://new.vawnet.org/Assoc_Files_VAWnet/PopulationReports.pdf
Den norske undersøkelsen fra 2007 er omtalt her: http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/A258532786FC9C29C12572C7004280A8 hvor det også finnes lenke til selve undersøkelsen hvor metode og spørreskjema er med: http://www.amnesty.no/web.nsf/files/hvem_bryr_seg.pdf/$file/hvem_bryr_seg.pdf
Den svenske mannsforskeren Lars Jalmert: http://leva.typepad.com/man/2006/09/lars_jalmert_ma.html
Et foredrag av ham holdt i 2006: "MEN´S VIOLENCE AGAINST WOMEN AND THE GENDER POWER ORDER": http://www.egokilan.net/upload/DOKUMENTUAK/Ponencia%20Jalmert%20inglés.pdf

Voldtekt

2009-11-24T12:18:00.004+01:00

Ble seksuelt misbrukt som barn -->
Går flere år hos psykolog -->
Får bedre psykisk helsetilstand -->
Begynner på treårig høgskoleutdannelse -->
Blir voldtatt -->
Får psykiske problemer som følge av voldtekten -->
Permisjon fra skolen

Tiltalte ble frikjent i Oslo tingrett.

Dom i Borgarting lagmannsrett.

Psykiske overgrep mot barn

2009-11-24T03:49:00.021+01:00

Det har kommet kritikk for at jeg skriver om fysiske og seksuelle overgrep mot barn, men ikke om psykiske.

Årsaken ligger ikke i at jeg tror at psykiske overgrep ikke skader barn, men dels i at jeg ikke greier å skrive om psykiske overgrep som jeg opplevde da jeg var barn, dels i at de ofte var "innvevd" i de andre overgrepene. For meg var det verste å ikke få bestemme over egen kropp. Jeg har fortalt at jeg gikk rundt og var redd hele tiden og at overgrepene ble framstilt som Guds vilje, noe som skapte mye forvirring og skyldfølelse, i tillegg til skam.

De "rent" psykiske overgrepene skapte mest forvirring og opplevelse av urettferdighet hos meg, og før jeg gikk på ungdomsskolen var jeg ikke i stand til å svare rasjonelt på angrepene ("Hvorfor er du alltid umulig?", "Hvorfor kunne du ikke være gutt?"). Jeg har så vidt nevnt det jeg kalte mobbing fra voksne.

Siden dette er vanskelig for meg å skrive om, lenker jeg i stedet til en kronikk som Gunhild Hofstad i Mental Helse hadde i BT i 2007:

Det skilles mellom fire former for omsorgssvikt: Fysiske overgrep, psykiske overgrep, seksuelle overgrep og vanskjøtsel. At ett og samme barn utsettes for flere av disse formene for overgrep er snarere regelen enn unntaket.

De fleste vet definisjonen på fysiske og seksuelle overgrep. Slike overgrep kan i enkelte «heldige» tilfeller bevises hvis de oppdages raskt, men sårene på sjelen lar seg ikke slette fra minnet. De er evig usynlige for alle, uansett type overgrep. Det sies at seksuelle overgrep er det største tabu, likevel er det nettopp fysiske og seksuelle overgrep som nevnes dersom det i noen sammenheng snakkes om overgrep mot barn i offentlig rom. Samfunnet erkjenner at det forekommer fysiske og seksuelle overgrep, mens det verbalt forulempede barnet står alene.

Rene psykiske overgrep er den mest alminnelige, men samtidig dem mest skjulte og vanskeligst bevisbare formen for omsorgssvikt. Det kreves meget kompetente og modige fagfolk for å kunne hjelpe barna som utsettes for ulike typer psykiske overgrep. Det kan bl.a. dreie seg om barn med psykisk syke foreldre, barn med rusmisbrukere/alkoholikere til foreldre, barn i isolerte trossamfunn eller barn som oppfattes annerledes enn de er. Denne siste gruppen barn kan forekomme i tilsynelatende utad helt velfungerende og vellykkede familier. Barn som oppfattes annerledes enn de er, tillegges av en eller annen grunn egenskaper - oftest negative - som de ikke har, og behandles deretter. Grunnen kan være noe så uskyldig og ubevisst som at barnet viser seg å ligne - i utseende eller væremåte - på en nær slektning som mor eller far har et negativt forhold til. Barnet blir offer for fiendtlig innstilling og avvisning fra omsorgspersonens side og skjønner tidlig at det er «dumt» eller «ondt». Det overses, avvises, latterliggjøres, blir tillagt skyld og utsettes for holdninger, omtale og tiltale som tydelig viser foreldrenes negative oppfatning av det. Noen ganger tar søsken etter foreldrene og blir delaktige i de psykiske overgrepene.

Jeg kjenner meg godt igjen i det Hofstad skriver.

Hun nevner også psykisk vanskjøtsel. Det er noe jeg garantert ikke evner å skrive om, for den var altomfattende, og jeg vet ikke av noe annet. Fysisk vanskjøtsel opplevde jeg derimot lite av, med unntak av at jeg ikke ble tatt med til legen et par ganger da jeg ble skadet (bl.a. armbrudd).

Se også: Anathemas post Når det dysfunksjonelle er malen

Crème de la crème

2009-11-23T03:36:00.008+01:00

I fredagens A-magasinet kunne vi lese at det nå fins hele 450.000 registrerte blogger i Norge, hvorav 150.000 regnes som aktive.

Når det er så mange, er det ikke så enkelt å vite hvor(dan) man skal lete etter gode blogger om man er en fersk blogger eller bloggleser.

Men heldigvis har vi Sonitus.

Sonitus presenterer seg som en nettside med en liten redaksjon som leser gjennom en uforskammet stor bunke med blogger flere ganger om dagen, ene og alene for å plukke ut de aller beste postene og presentere dem for oss. Kremen av norske bloggposter, altså. Dette gjør de på frivillig basis, og gir oss mulighet til å bli kjent med (hver)andres blogger.

Sonitus var et fantastisk hjelpemiddel til å orientere seg i bloggverdenen da jeg begynte å blogge for vel halvannet år siden, og jeg er framdeles innom der så å si hver eneste dag. Her er politiske innlegg, kulturelle, personlige - ja, vi vet egentlig aldri hva de vil servere oss, og det er bredden som gjør Sonitus så spennende.

Om du går inn på twitter.com/Sonitus eller abonnerer på feeden, finner du de siste bloggpostene de har plukket ut.

Noen smakebiter:
Jesper Juul er verre enn Klara Klok
Jeg har ME – bør jeg vaksinere meg mot svineinfluensa?
Savn
Norge trenger “lykkejegere”
Vår utrolige hjerne
Sosialklienter må jobbe for føden
Tilværelsens uutholdelige letthet
En sterk historie på Stokke bibliotek
Uførelivets parallellverden
Føleri og prinsipper

God lesning!

Og takk til Sonitus' redaksjon!

"Faglig korrekt diagnostisering"

2009-11-22T02:00:00.027+01:00

Psykolog Sverre Hoem skriver på sin blogg:

Ingen psykologer eller psykiatere jeg har møtt, har vært uvitende om de potensielt negative effektene ved å få en psykiatrisk diagnose. Ved å opptre faglig korrekt og menneskelig oppmerksomt, kan ulempene reduseres. De fleste terapeuter er flinke til å ivareta pasienten i denne prosessen. Kartlegging og diagnosesetting ved psykiske vansker, skjer nå langt på vei som et samarbeid mellom behandler og pasient.

Altså:
De negative effektene av diagnoser er bare potensielt negative.
Diagnostikerne opptrer faglig korrekt.
Ulempene kan reduseres.
De fleste diagnostikere er flinke til å ivareta pasienten.
Diagnostisering er "en prosess" på noen få timer.
Diagnosesetting skjer langt på vei som et samarbeid.
Psykologer og psykiatere er synske, siden de kan se effekten av diagnosen når NAV, helse- og sosialarbeidere og pårørende får kjennskap til den i framtiden.

En så vag ordbruk tyder på en praksis som er lite forpliktende og som ikke garanterer pasienten noen reell brukermedvirkning når det gjelder diagnosesetting (og dermed også ofte behandling).

Verken jeg eller de mange jeg har snakket med har opplevd noe som helst samarbeid i diagnostiseringen. Tvert imot kan man få seg en en skikkelig fæl overraskelse når man leser journalen sin.

Jeg gikk i en traumatisk terapi som gjorde at jeg fikk det mye verre enn før, og falt etterhvert ned i en fryktelig depresjon. Jeg ringte psykologen og sa at om jeg nå ikke tok livet mitt, så ville jeg klage på ham. Et par dager senere fikk jeg i postkassen en nyskrevet epikrise - dette var nesten to år etter at jeg hadde avsluttet terapien hos ham - med noe av det verste som fins av diagnoser og som han ikke hadde satt i journalen mens behandlingen pågikk. Den tilleggssmerten dette påførte meg, som da var blitt sengeliggende av depresjon, er hinsides alt annet jeg som voksen har opplevd av psykisk smerte.

En annen psykolog jeg gikk hos hadde skrevet en diagnose i papirer til det som nå kalles NAV og at pasienten ikke skulle ha innsyn i diagnosen. Ett år etter at jeg hadde avsluttet terapien ba jeg om kopi av papirene (i forbindelse med at jeg vurderte å søke erstatning for en tapt barndom). Heldigvis hadde den som kopierte dem, oversett denne merknaden, slik at jeg fikk se diagnosen. Jeg opplevde det som krenkende at dette var ment å holdes skjult for meg. Jeg verken var eller er noen voldelig person - det visste damen - eller suicidal mens jeg gikk hos henne, så hun kunne åpenbart ikke stå for sine handlinger.

Uttrykket "faglig korrekt" får meg til å le.

For noen dager siden viste jeg til et innlegg av en psykolog i Klassekampen, som skrev at svært mange ender opp med flere diagnoser uten rett til behandling. For det første skjer diagnostiseringen kjapt, for det andre betviler jeg at pasientene samarbeider om å få flere diagnoser når de vet at de kanskje ikke får noen behandling engang.

En psykolog som for en måned siden inviterte meg til å komme og snakke for psykologer om brukermedvirkning og diagnoser, sa til meg at "Vi tenker ofte ikke over at vi setter rimelig "heavy" merkelapper på folk" og at diagnosen må settes innen cirka fem timer. Den psykologen viser mer selvinnsikt enn hva jeg synes Hoem gjør.

For ett år siden satte jeg inn en annonse i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, der jeg søkte etter psykolog. Der skrev jeg at jeg var motstander av diagnoser, men at jeg likevel kunne godta en traumerelatert diagnose. Annonsen viste altså at jeg var en "samarbeidsvillig" pasient i forbindelse med diagnosesetting, men jeg fikk ikke et eneste svar fra noen psykolog i Oslo (noe som selvsagt også kunne skyldes at man ikke ønsket traumatiserte pasienter) .

Trøsten får være at utenfor behandlingsapparatet kan man si hva man vil - også om diagnoser - uten at kritikk diagnostiseres bort. Skjønt sikker kan man vel aldri være. Det er ikke lenge siden jeg fikk en mail fra en pasient i psykiatrien som kunne fortelle at NAV hadde klippet ut avisinnlegg og kronikker om hjelpeapparatet som denne pasienten har skrevet, og lagt dem i mappa til vedkommende.

Send appell mot henrettelser i USA

2009-11-21T13:54:00.006+01:00

Problemer med bruk av giftspøyte førte til midlertidig stans i bruk av dødsstraff i den amerikanske delstaten Ohio tidligere i høst. Nå har myndighetene utarbeidet nye prosedyrer for henrettelser og satt dato for henrettelsen av seks menn. Den første allerede 8. desember.

Vær med og be om at henrettelsene stanses!
Gi Amnesty din underskrift.