11.5.15

Norsk program om psykologen og barndomsforskeren Alice Miller

På onsdag viser NRK2 programmet Hvem var Alice Miller? av Anne Elisabeth Andersen kl. 21.40, med reprise på samme kanal torsdag kl. 23.40 og 25. mai kl. 11.50.

Alice Miller døde i 2010. I fjor sommer oppdaget jeg at sønnen hennes har skrevet en kritisk bok om sin mor. Har du hatt tysk på skolen, skulle denne lille videoen med Martin Miller være mulig å forstå:

Et av de første nettstedene hvor jeg var aktiv, var et skandinavisk forum inspirert av Alice Miller.
























Før det hadde jeg lest alle hennes bøker som var oversatt til norsk, og noen til. De var en stor kontrast til psykoanalytisk litteratur som jeg leste som student i litteraturvitenskap. Uansett hvordan hun selv var som forelder, har Alice Miller betydd mye for synet på barn.

NRK sendte et intervju med Alice Miller i 1987, også det laget av Anne Elisabeth Andersen. Det kan ses her: del 1 og del 2.

Bilder fra Alice Millers liv

20 kommentarer:

  1. Anonym15.5.15

    Det ville være svært interessant å få i gang en diskusjon om dette programmet. Ikke bare er jeg interessert i hva andre norske lesere av Alice Miller har å si, men ikke minst ansvarlig for programmet og for det gamle intervjuet med Alice Miller, Anne Elisabeth Andersen. Alice Millers bøker hatt veldig stor betydning i mitt liv, og har det fortsatt, selv om jeg ikke tror det dreier seg om idolisering slik som Andersen nevner (og som Alice Miller selv gang på gang har advart mot). Skulle vært interessant å høre hva andre har å si.

    Jeg er for min del skeptisk til mange av de fremstillingsgrep som er gjort i det nye programmet. Det er ikke vanskelig å sympatisere med Martin Millers oppgjør med moren som mor, men at programmet selv ser ut til å adoptere tanker og generaliseringer som er fullt og helt på sin plass i et foreldreoppgjør, syns jeg er tvilsomt: Den AM som feilet som mor på begynnelsen av 1950-tallet er selvfølgelig ikke identisk med AM anno 1980-tallet, slik som den suggestive kryssklippingen la opp til. Den AM som sto fram som forfatter fra slutten av 1970-tallet, la stor vekt på at hun hadde brutt med psykoanalysen og sine tidligere oppfatninger da hun selv begynte å ta sin egen barndom alvorlig. Men for sønnen, og i stor grad for dette TV-programmet, ble det hele til en temmelig tabloid "avsløring" av forskjell mellom liv og lære. Det er denne sene AM, forfatteren som beviselig har kunnet snakke rett til så mange hjerter verden over, som hele diskusjonen egentlig dreier seg om. At hun ikke fikk til å oppføre ordentlig mot sønnen heller etter at han ble voksen, er bedrøvelig, men etter min mening uten relevans for sannheten i det hun skrev. Andre meninger om dette? Ender vi uvegerlig i nok en "Hamsun-debatt", eller er det mer å lære her enn det man får ved å spørre om den og den forfatteren var snill eller slem som person? I og med at det nå er Alice Miller det dreier seg om, tror i hvert fall jeg at man kan lære en del om selve forfatter-rollen og vår tendens til å idolisere den; og om hvordan vanen med å tenke "perfekt menneske eller heks" nettopp er del av den kulturen for barndomsfornekting som Alice Miller sterkere enn noen andre har gjennomskuet. Jeg tror forfattere som i levende live pendlet mellom rollen som helt og skurk, for eksempel Martin Heidegger og Hamsun selv, erkjente mer om det falske i enhver idolisering enn det som er kommet fram til nå. I min verden er det underordnet "hvaslags menneske" Alice Miller var, for hun var nettopp aldri en slags symbolsk mor å krype inntil, men snarere en eneste lang fryktløs påminnelse om at det å være voksen er å kunne klare seg uten både mødre og fedre i enhver forstand og i enhver forkledning.
    Jørgen Lund

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentaren, Jørgen. Har du vurdert å sende et innlegg til NRK Ytring?

      Slett
    2. Anonym15.5.15

      Jeg vet ikke, Sigrun. Det er følsomme greier, det hele, og det tar liksom litt tid å komme på plass i tankene om det. På NRK Ytring blir det vel også raskt opplevd som et angrep på journalisten, og jeg er virkelig ikke sikker på hva som er hva oppi denne temmelig intrikate greia. Man burde vel lese Martins bok først også, og det vet jeg faktisk ikke om jeg ønsker å gjøre.

      Følte først og fremst lyst til å ha noen å diskutere det med, presumptivt folk som i utgangspunktet har affinitet til Alice Millers bøker som jeg håper frekventerer bloggen din.. : )
      Jørgen Lund

      Slett
    3. Umiddelbar reaksjon på programmet:
      Budskapet i bøkene hennes blir enda sterkere ved denne framstilte dobbeltheten. Meg treffer det dypt, understreker alvoret i budskapet hennes og utfordringene med å få stoppet gjentagelsene.

      Oppfatter programmet som journalistens forsøk på å fortelle sin personlige AM-historie. For meg var innklippene fra de gamle intervjuene overflødig.

      Slett
    4. Anonym18.5.15

      Jeg er enig i det Gamle Ugle skriver. Men hvis programmet var journalistens forsøk på å fortelle sin personlige historie om et forhold til Alice Millers virke, var "Hvem var Alice Miller" mange andre ting også, i en uklar blanding. En viktig anledning til å tenke videre om og med Alice Miller, det syns jeg likevel programmet var, blant annet om det arbeidet det er å formidle modige meldinger om barndommen i et offentlig rom. En del av AMs store kompetanse var jo nettopp også hennes erfaringer med å bli møtt med kritikk og med den typen hylekor som alle kjenner til som har forsøkt - enten bare blant venner eller i et offentlig rom - å snakke sant om barndommen i stedet for å love bot og "positiv tenkning" og fortsette å skåne foreldre. Alice Miller hadde svært blandete erfaringer med journalister nettopp på dette punktet, slik hun selv flere ganger har skrevet om etter diverse personlige svertekampanjer. Hun var svært vant til å bli vridd og vendt på, og visste svært mye om hvorfor normalkulturen forutsigbart forsøker å sensurere den som tar barnets parti. En utpreget svakhet ved dette TV-programmet var etter min mening at nettopp dette - konfliktsonen mellom modig forfatterskap og samfunnets forforståelse - ble forbigått i fullstendig stillhet, ved at alt i stedet ble personliggjort. At Alice Miller hadde opptrådt skeptisk og selv ville beholde regi som intervjuobjekt midt på 1980-tallet, ble her - og dette av en journalist som åpenbart har satt seg meget godt inn i forfatterskapet - restløst betraktet gjennom Martin Millers erfaringer av moren som kontrollerende inntil det kriminelle. Det hele ble fortettet til et slags "Hjernevask"-øyeblikk da journalisten liksom "innså" Alice Millers maktbruk i forbindelse med intervjuet. Å velge denne fremstillingen, fullstendig uten å reflektere over det man kunne kalle Alice Millers faglige grunner til å være et "vanskelig" intervjuobjekt, det syns jeg undergraver programmets troverdighet, og lar et ureflektert og så å si før-Millersk "snill eller slem"-perspektiv dominere.
      Jørgen Lund

      Slett
    5. Anonym22.5.15

      Tar sjansen på å fortsette monologen litt til: Er det mulig å fortolke dette programmets svakheter som eksempel på offentlighetens tendens til å begå fader- og modermord på surrogatfigurer? Å trekke autoriteter ned fra pidestaller, virkelige og forestilte, ofte med temmelig enkle midler, er jo nærmest en egen genre i dagens media. Innledningsvis beskrev programmet Alice Miller nærmest som en ny Freud fra 1980-tallet, en som hadde gått sin seiersgang og dominert bevisstheten fram til "avsløringenes" tid som programmet selv og Martin Miller fikk representere, "Hjernevask"-øyeblikket. Det er sikkert riktig at Miller ble heroisert blant enkelte da bøkene hennes begynte å få utbredelse, men det var i sannhet ikke dette som var situasjonen for eksempel da jeg selv nærmest snublet over noen av bøkene hennes på begynnelsen av 2000-tallet. Tvert i mot har jeg alltid opplevd hennes tanker, og det å lese dem, bruke dem og referere til dem, som et slags kjetteri, ikke minst vis a vis den kanoniseringen av tenkning a la kognitiv terapi, snakk om evidens og "genet for schizofreni" som har vært gangbar mynt så lenge jeg har vært opptatt av psykiske problemer.

      Altså, på samme måte som det etter hvert direkte vulgære og tomgangspregede "oppgjøret med Freud" - resirkulert av biologiprofessor Kristian Gundersen i Aftenposten nettopp - tror jeg at NRKs lyst til å rive ned en Alice Miller-dominans som nærmest fremstilles som paradigmatisk bør kritiseres som stråmannsproduksjon. Selv ikke i tilfellet Freud er det grunnlag for å påstå at han har vært Moses sjøl fram til da nåtidige vitenskapelige krav om "evidens" og "randomisering" omsider slo på lyset. Snarere burde allmennhetens og tabloidens nærmest maniske apetitt på å se og "avsløre" patriarker og matriarker både her og der se seg selv i speilet og spørre om hvilke krefter og historier som ligger bak våre tendenser til å føre kamp mot vindmøller.
      Jørgen Lund

      Slett
  2. Takk igjen, Jørgen. Også jeg har dannet meg et inntrykk av at Alice Miller var en slags kjetter, muligens med unntak av den første boken oversatt til norsk, "Barneskjebner". Hun ble i hvert fall kritisert av norske fagfolk på 90-tallet (uten at jeg husker referanser lenger nå). De siste få årene har imidlertid omsorgssvikt blitt en del av den offentlige diskursen, så kanskje hun "passer" bedre inn politisk akkurat nå, både som fagperson og som forelder?

    SvarSlett
  3. Anonym23.5.15

    Hun gjør nok det, Sigrun, forsåvidt som barns ve og vel hos de voksne er kommet i fokus i større grad, heldigvis. Men når det gjelder den dimensjonen hos Alice Miller som gjelder rettighetene til å tematisere barndommen i strid med budet om å ære foreldrene, er det lang vei å gå fremdeles. Her trengs det fremdeles kjetteri. Etter Christoffer-saken har oppmerksomheten økt om voksensamfunnets emosjonelle blindhet; Inga Marte Thorkildens fine formel "du ser det ikke før du tror det" peker i riktig retning, men det virker fremdeles som om det er svært vanskelig å komme inn på GRUNNENE til at det er som det er. Det snakkes stadig om behovet for økt kompetanse og vaktsomhet for å "fange opp" barn med problemer, men virkelig å erkjenne at problemet ligger hos oss voksne, i selve vårt erkjennelsesapparat slik det er formet av egne erfaringer, det er fremdeles for drøyt for de fleste. Det er en vondt og dramatisk ting å erkjenne at man har et erkjennelsesapparat som egentlig er en ruin. Jeg tror vi trenger et "det har jeg opplevd"-arbeid som handler om å dele voksnes aha-opplevelser, opplevelsen av at man plutselig og rystende begynner å se der man før var blind. Det ville samtidig innebære å dele erfaringer av hvordan vi voksne opplever det når vi slutter å fornekte barndommen og begynner å reise oss mot "du skal ære din far og din mor". Å utvikle en kultur som verdsetter slike erfaringer og slike prosesser, ville være å utvikle en sikkerhetskultur med forbedret evne til å se barnas lidelser, tror jeg.
    Jørgen Lund

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg selv har faktisk til gode å treffe en terapeut som stiller seg kritisk til det fjerde bud (slik det er blitt forstått i vår historie).

      Ellers har jeg tenkt på at det ikke kan ha vært bare enkelt for Miller å både gjøre karriere og være småbarnsmor i det konservative Sveits på 50-tallet. Synes det er rart at kvinneperspektivet var fraværende i programmet.

      Slett
    2. Litt vanskelig å kritisere programskaperen som kanskje har tatt et valg i fremstillingen sin? Men - savner sosiokulturelt perspektiv. Tenker at forståelsen for overgrep mot barn og hvordan gjentagelser er mulig uansett ikke kan friklobles fra samtiden. Ikke for å unnskylde, men for å forstå hvordan "blindhet" opprettholder seg selv.

      Slett
    3. Anonym5.6.15

      Gamle ugle, jeg skjønner ikke hva du bestemt sikter til når du sier at programskaperen har tatt et valg. Min skepsis til deler av programmet er nødvendigvis skepsis til valg som er tatt, og valg er ikke nødvendigvis gode valg...?
      Jørgen Lund

      Slett
    4. Ok, det kan hende jeg er litt preget av min erfaring med å følge formidlere i deres vinklinger, og akseptere deres avgrensninger. I og for seg kan jeg ha mange innvendinger til programmet, alt ettersom. Jeg opplevde at det traff meg emosjonelt. Samtidig kan jeg si at særlig kritisk opplevde jeg det ikke.

      Dette siste kan jeg si også om de to gamle programmene, som jeg så på nytt nå etter det ferske. Alice Miller framstår som ganske bastant og får lite kritiske spørsmål. Dette kan jeg imidlertid forstå i lys av tiden og budskapet hennes. Som jeg slett ikke synes svekkes av programmene.

      Vet ikke om dette ble klarere. Gode valg? Ut fra hvilke premisser? Vanskelig, synes jeg.

      Slett
    5. Anonym7.6.15

      Ja,Gamle Ugle, jeg deler tvisynet angående denne saken generelt, og jeg blir gående og lure på hva det biografiske "hvem var"-spørsmålet faktisk betyr når det gjelder troverdigheten og sannhetsverdien til en forfatter. Jeg er kanskje preget av min sterke motvilje mot det som nærmest er blitt en tradisjon i media for oppgjør med angivelige autoriteter; en motvilje som festet seg for alvor hos meg i og med programmet Hjernevask. Det er mulig jeg maler djevelen på veggen, men jeg syns et kritisk TV-program i dag om en viktig psykolog bør ta eksplisitt stilling til den fortolkningsrammen eller mediale "knaggen" som vi vet at tidsånden aktiviserer uansett, "briller" som mange antagelig vil se det hele gjennom, post-Hjernevask og post-Bjugnsaken: "Psykolog som snakker om barndommen styrtes fra pidestallen og dermed kan vi endelig ta inn over oss oppdatert forskning av mer hard og naturvitenskapelig karakter, biologiske forklaringer". "Den som snakker og snakker om at foreldre ofte er slemme mot barn er egentlig selv heksa som spiser barn, la oss heller gå til laboratoriet og de hvite frakkene". Maler jeg faen på veggen, eller er det rimelig å frykte at et programmet, slik det har unnlatt å ta stilling til slike bakgrunnsfortellinger i tiden, har reaksjonære dimensjoner?

      Jørgen Lund

      Slett
    6. Når det gjelder Hjernevask, så var det en programserie som gjorde mye skade. Å fornekte flere tiårs vitenskapshistorie, uten videre, det er utrolig.
      Men i ettertid, underslått kunnskap er utbredt, det gjøres nærmest uten at noen blunker. Og det kan vel gjelde for dette programmet også. Dessverre.


      Slett
  4. Snakket med en ung psykolog. Hun skjønte ikke hvorfor folk reagerte på Hjernevask, for dette var jo helt vanlige ting hun lærte på studiet.

    SvarSlett
  5. Eirik11.6.15

    Takk for post og kommentarar, og takk Jørgen Lund for dei verdifulle tankane og innsiktene.

    SvarSlett
  6. Ragnhild Johanne5.8.15

    Takk for bloggpost og interessante kommentarer, som jeg tilfeldigvis snublet over mens jeg søkte etter informasjon om Martin og Alice Miller. Det er fantastisk å lese et kommentarfelt som evner å beholde ro og saklighet omkring et så ømtålig tema =).

    Jeg har lest Alice Millers "Den forbudte viten" ("Das verbannte Wissen»). Det gjorde dypt og rystende inntrykk. Jeg har sett klippet du la ved bloggposten der Martin Miller leser fra boka si og kommenterer, og «Hvem var Alice Miller?»:
    https://tv.nrk.no/program/MDFP13005014/hvem-var-alice-miller

    Jeg kunne nok, som enkelte i kommentarfeltet nevner, stusse over enkelte elementer i programmet, men jeg oppfattet ingen heksejakt, ingen «hore eller primadonna» «ond eller god»-bedømmelse av Alice Miller. Jeg forsto det slik at Anne Elisabeth Andersen reflekterte over betydningen Alice Miller har hatt i hennes liv, og at hun endelig så seg i stand til å nyansere sin tidligere nesegruse beundring. Hun innser at Alice Miller som menneske var helt annerledes enn hun hadde forestilt seg, men søker å beholde respekten for det imponerende, kontroversielle pionerarbeidet hun gjorde. Noe jeg tror er sunt for oss alle. Vi trenger forbilder, og vi trenger å smått om senn se både dem og oss selv for det vi alle er: Mennesker på godt og ondt, feilbarlige og født uskyldige, alle som en. Ren idolisering eller demonisering vil aldri være i nærheten av å yte sannheten rettferdighet.

    Forts. >>

    SvarSlett
  7. Ragnhild Johanne5.8.15

    2) >> Fra Martin Miller oppfattet jeg sorg over en mor som tross all sin kunnskap og innsikt, gjorde sønnen sin så vondt, og unnlot eller mislyktes i å beskytte ham mot farens vold. Sårhet og sinne, kanskje, men ingen demonisering av moren. Ironisk nok bruker han nå hennes innsikt til å bearbeide traumene hun har utsatt ham for.

    Delvis synes det for meg som om han gjorde det Alice Miller skrev om: Barn beskytter foreldrene sine. Traumene foreldrene påfører barna sine kan de – som Finn Skårderud sier ca 43:50 – vende mot seg selv i en eller annen form for selvskading, ta ut på andre, eller sende det «nedover»: traumatisere egne barn. Hvordan Martin Miller har håndtert egne traumer fram til morens død, da han endelig kunne snakke fritt, sluttet å beskytte henne så mye, sier han delvis helt på slutten av programmet: Han sier at nå kan han endelig gå ned i vekt. Nå behøver han ikke lenger det panseret mot overgrep som overvekten representerte for ham.

    Martin Miller går langt for å forsøke å forstå hvorfor moren gjorde som hun gjorde (fra ca 18:00), og i følge Finn Skårderud (19:17) kan det til og med virke som han prøver å beskytte henne mot seg selv. Framholde at hun var et større offer enn hun innså, eller i alle fall ville innrømme. Det var jo også et av hennes største traumer fra krigen, at hun kom seg unna holocaust ved hjelp av falsk identitet, og levde i evig frykt for å bli oppdaget. Hun måtte splittes fra sitt egentlige selv for å overleve, og traumet ble videreført til sønnen. Det er slik sett ikke så merkelig, som Barbara Rogers sier fra 43:24, at Alice Miller nok hatet sin sønn fordi han kjente sannheten om henne. Han var en trussel, og slik sett «måtte» hun holde ham på avstand.

    42:28: Slik var det for Martin Miller, dette er hans historie. Han er skadet for livet, traumatisert av foreldrene sine, og til tross for det bevarer han en grad av respekt for sin mor, og uttaler seg ikke offentlig før etter hennes død.

    Dette er ikke enestående, og Alice Miller sier det selv: samfunnssystemene legger opp til at det skal være slik. For noen tiår siden skulle barn slås. Nå til dags, her til lands, skal de ikke det, og vold og overgrep blir dømt. Men det er langt igjen å gå. Vi er ofte vitner til overgrep vi ikke engang reagerer på, for vi lærer fortsatt at det er slik det skal være. Jeg har forstått det slik at «Das Drama des begabten Kindes» framholder hvor traumatisert også et definert velfungerende menneske kan være. Hvor ofte tenker vi på det? Finn Skårderud trekker dette fram fra 6:40, og kaller det «velfungeringens mulige kostnader». Alice Miller omtales som en pioner i dette programmet, og hennes bidrag er høyaktuelt i dag. At hun beskrev noe hun selv og hennes nærmeste også var offer for, kvalifiserer ikke til å forkaste alt hun sto for.

    SvarSlett
  8. Anonym8.8.15

    Takk for bloggposten og kommentarene og takk for ditt innsiktsfulle innlegg, Ragnhild Johanne, som jeg slutter meg til. Alice Miller har vært grunnleggende betydningsfull for meg både personlig og profesjonelt, og tv-dokumentaren gjorde inntrykk. Jeg var ikke klar over at Alice Miller hadde en så til de grader traumatisk bakgrunn, og at hun levde med så store splittelser i eget sinn. Generelt sett er det nesten uforståelig hvordan mennesker kan ha så dype innsikter i menneskesinnet, samtidig som de bærer på så store ikke bearbeidede traumer - som skaper blindsoner i eget liv. Kanskje har disse forsvarsverkene vært nødvendige nettopp for overlevelsen. Samtidig er det lett å sette seg inn smerten hun har påført sin sønn. Jeg har nylig lest på nytt "Man's search for meaning" av Viktor E. Frankl, en vidunderlig bok om en grusom holocausterfaring. Erfaringer helt i yttergrensene av hva som er mulig å overleve kan gi dype menneskelige innsikter - og selvsagt like dype sår. Som kan få ulike utslag.
    Anne

    SvarSlett
  9. Ragnhild Johanne24.8.15

    "Nesten uforståelig" kan det kanskje bli fordi vi har en overdreven tro på rasjonalitet, logikk, etikk og moral. "Reklamen" for samfunnet vi lever i sier f.eks. at vi har systemer og sikkerhetsnett som skal fange oss opp og ivareta oss om vi blir syke. Men mennesker som Sigrun har førstehåndserfaring med at virkeligheten slett ikke alltid er så idyllisk. Systemer og sikkerhetsnett forvaltes av mennesker, instruerte aldri så mye, og hver av dem har sine motiver for hvorfor de gjør det de gjør. I beste fall kjenner de seg selv og sine motiver ganske godt, men hvem kan påberope seg å kjenne seg selv til bunns?

    Jeg tror du har rett i at forsvarsverkene i mange tilfeller er nødvendige for å overleve - for Alice Miller synes det åpenbart at de var det. Og at de ble så viktige for henne at hun var ute av stand til å legge dem til side og åpne seg for sønnen sin. Solveig Bøhle skriver i "Når kroppen husker det du vil glemme" at en kan gjøre en bestemmelse om hvordan en skal oppføre seg i en gitt situasjon. Men når en står i situasjonen, kan det skje at automatiserte adferdsmønstre "overstyrer" intellektet. Blir følelsene sterke nok, greier vi ikke å holde oss til det vi bevisst har bestemt oss for.

    Bøhle skriver at kroppen er klok når den spenner seg - setter opp forsvar - og like klok når den gir slipp. Forsvaret er nødvendig, og blir satt opp av gode grunner, men kan gå i vranglås, og da bli uhensiktsmessig.

    Overført til Alice Miller kan vi anta at de livsnødvendige forsvarsverkene som satte henne i stand til å overleve holocaust og også redde moren og søsteren, ble skjebnesvangre for sønnen. Det er ikke vanskelig å forstå at det er sårt for Martin Miller at moren syntes å ha større medlidenhet med Adolf Hitler enn med sin egen sønn. Det er heller ikke så vanskelig å forstå at det var lettere for Alice Miller å forstå mennesker på avstand. Som det ble sagt i "Hvem var Alice Miller?" - Sønnen ble for nær, han visste for mye om Alice, og ble en trussel for henne.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post