13.1.15

Rette ord til rett pasient - rapport fra de sykes rike

Godt nytt år!

Foto:marin/freedigitalphotos.net
Jeg tilbrakte nyttårskvelden 2014 på legevakten. To dager senere var jeg på sykehuset og fikk en ny øyediagnose. Nå har jeg tre øyesykdommer, hvorav den siste gir meg visse synsforstyrrelser. Alle tre kan skade synet, to kan i verste fall gi blindhet. Det er ikke OK.

Noe som derimot er bra, er at det de siste årene har blitt lettere for meg å være pasient. Leseren som har fulgt bloggen over tid, har kanskje lest et innlegg jeg skrev om avmakt i pasientrollen i somatikken. En kombinasjon av bakgrunn med store traumer og senere opplevelser av avmakt i pasientrollen i psykisk helsevern, bidro til at jeg fikk problemer med pasientrollen også i somatikken.

Nå har ikke undersøkelser og inngrep i øynene vært det verste, siden jeg da får være fullt påkledd. Men å oppleve pasientrollen er likevel annerledes i dag enn den var for fem år siden. To små setninger fra fastlegen endret ganske mye på hvordan jeg klarer å være pasient.

Den første gangen det skjedde var en stund etter 22. juli 2011, da jeg fortalte fastlegen at jeg hadde vært i kontakt med bydelens kriseteam og var blitt lovet oppfølging ved et DPS (nå forandret kriseteamlederen mening neste gang jeg snakket med henne, men det visste jeg ikke da jeg var hos fastlegen). Legen sa han kunne ordne med henvisning om nødvendig, og "Kan du selv skrive hva det er du trenger hjelp med?"

Om jeg kunne! Jeg ble både forundret, lettet og takknemlig over å bli vist en slik tiltro at jeg selv kunne formulere hva jeg ville ha hjelp med. For alt jeg vet kan det være vanlig at pasienter selv skriver hva de ønsker når de henvises til terapi, men jeg hadde aldri opplevd noe sånt før.

To år senere da jeg var hos fastlegen, skulle jeg få kontrollert en sykdom jeg hadde hatt i noen år. Tidligere når jeg hadde tatt denne kroppslige undersøkelsen, hadde jeg følt at jeg nesten gikk i psykisk oppløsning. Også denne gangen sa jeg fra om at de fikk undersøke meg under klærne, for det var alt jeg maktet, men jeg følte meg tryggere nå og slapp å begynne å gråte.

Sist jeg var hos fastlegen ble det litt snakk om en tredje type sykdom som jeg har. Jeg sa at jeg hadde hatt time hos en kirurg på sykehuset, men at jeg ikke ville opereres, noe som hadde vært tema i samtaler med diverse leger. Jeg fortalte jeg hadde lest at det var noen prosents risiko for livsvarige sterke smerter etter en slik operasjon, og at jeg med mine psykiske problemer ikke følte meg psykisk sterk nok til å risikere å bli blant de uheldige. "Å ikke ville ta den risikoen er jo en rasjonell begrunnelse," sa fastlegen.

Å bli karakterisert som rasjonell var litt av en "diagnose" å få som pasient. Virkningen var at jeg kjente jeg faktisk var en fornuftig, voksen person som satt i pasientstolen.

2 kommentarer:

  1. Godt nytt år!

    Så flott åhøre at du ble møtt på en så god måte! (Selv om veien dit har vært lang og vond.)

    SvarSlett
  2. Takk, og godt nytt år til deg!

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post