8.11.14

Lær om FN-konvensjonen og psykisk helse

La oss lære om CRPD, FN-konvensjonen for personer med funksjonsnedsettelser, som Norge ratifiserte i fjor, men som det nasjonale lovverket vårt ikke harmonerer med, siden vi har en særlov (diskriminerende lov) for personer med psykososiale funksjonsnedsettelser. 

I 2011, altså før vi ratifiserte konvensjonen, kom det såkalte Paulsrud-utvalget med en utredning om tvang. Der leverte Hege Orefellen, jurist med masteroppgaven Frihet fra psykiatrisk tvang? Det menneskerettslige vern mot frihetsberøvelse og tvangsbehandling i psykisk helsevern - i lys av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tidligere tvangsutsatt og offer for menneskerettighetsbrudd, dissensuttalelsen "Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre". Det er den vi nå skal lese i etapper her på bloggen.  

Advokat Jon Wessel-Aas ga Hege godt skussmål da utredningen kom:

 
God lesning!



DEL 1

NOU 2011: 9
Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet
Lovutvalg for vurdering av regler om tvang mv. i psykisk helsevern
Dissens av Hege Orefellen
«Jeg er ikke interessert i å spise smuler av medfølelse fra bordet til en som ser på seg selv som min herre. Jeg vil ha hele menyen av rettigheter.»
Kilde:  – Desmond Tutu

1.1 Innledning

Lovutvalg for vurdering av regler om tvang mv. innen psykisk helsevern (Paulsrud-utvalget) hadde, i kjølvannet av den rettspolitiske utvikling og styrking av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som skjer internasjonalt, en unik mulighet til å ta et oppgjør med fordommene og diskrimineringen dagens psykisk helsevernlov bygger på. Det er dessverre i liten grad skjedd, hvilket har gjort det umulig å stille seg bak flertallets innstilling, og nødvendiggjort denne dissensen.
Jeg vil først si litt om utvalgets arbeid og rammer, før jeg jeg setter min dissens i perspektiv ved å gi en beskrivelse av utviklingen internasjonalt. Deretter går jeg over til å si noe om de premisser og menneskerettslige prinsipper jeg bygger min dissens på.

1.1.1 Utvalgets rammer og prosess

Jeg gikk inn i lovutvalgets arbeid med en tro på at utvalget skulle gjøre en grundig vurdering av legitimiteten ved dagens tvangshjemler for psykisk helsevern, og at utvalget etter en slik vurdering ville svare på om psykisk helsevernloven som tvangs- og særlovgivning kunne forsvares og opprettholdes. Likeledes om sentrale enkeltdeler av loven, som hjemlene for tvangsmedisinering og annen tvangsbehandling, kunne forsvares. I følge mandatet skal utvalget utrede etiske, faglige og rettslige sider ved dagens regler og praksis om tvang innen psykisk helsevern, og særlig gjennomgå bl.a. forholdet mellom psykisk helsevernloven og menneskerettigheter, behandlingsvilkåret for etablering av tvungent psykisk helsevern og vilkårene for iverksetting av behandling under tvang. Jeg tok det som en selvfølge at dette skulle avstedkomme grundige diskusjoner.
Allerede i første utvalgsmøte ble det imidlertid gjort klart for medlemmene at utvalget «ikke hadde rammer til å foreta grunnleggende endringer». Det var det ikke tid eller anledning til. Rammene var altså lagt – vi skulle flikke på det bestående. En slik tilnærming vil nødvendigvis innebære en sterkt innskrenket mulighet for drøfting av grunnleggende problemstillinger, og sette en sperre for muligheten til en reell vurdering av gjeldende tvangsregler. Den påfølgende prosessen har således gitt lite rom for undring, refleksjon, nytenkning og debatt. Jeg har opplevd at motstrømstenkning har blitt marginalisert, og viktige diskusjoner ofte kvalt ved roten. Diskusjonene har gjennomgående vært lagt opp med det premiss at dagens lov og tvangsregler skulle beholdes. I tillegg til dette, har utvalgsleder hele veien gjort det klart at målet var å levere «en politisk spiselig innstilling, som ikke skulle havne i en skuff i Helse- og omsorgsdepartementet, slik NOU 1988:8 gjorde». Med en slik tilnærming ryker muligheten for å opptre som et selvstendig og uavhengig utvalg. Istedenfor å levere en politisk spiselig og «strategisk» innstilling, burde utgangspunktet være å levere en innstilling utvalget mener er forsvarlig og riktig basert på etiske, kunnskapsbaserte og menneskerettslige betraktninger. Politiske hensyn bør ikke legge føringer og begrensninger.
Jeg har erfart at prosessen i utvalget har vært preget av en stram konsensuslinje, med disiplineringsinnslag bl.a. i form av beskjed om at dersom man ikke underla seg konsensus ville man stå i veien for «å bringe verden videre». Takhøyden har vært lav når det gjelder aksept og respekt for alternative synspunkter og argumenter, som ofte er blitt latterliggjort, og kalt uansvarlig og naivt. Den lave takhøyden, disiplineringen og marginaliseringen er nok ganske opplagt noe som har vært mest merkbart for utvalgsmedlemmer som har utfordret bestående modell og tenkning. Utnulling av argumenter og standpunkter har skjedd proporsjonalt med graden av motstrømstenkning og utfordring av bestående maktstrukturer.
Mine skriftlige og muntlige innspill har i stor grad blitt nullet ut. Utnullingen gikk så langt at det til og med ble foreslått at begrepet «utvalget» i NOUen skulle gjelde «alle utvalgets medlemmer unntatt medlemmet Orefellen». 1 Jeg er klar over at det å gå offentlig ut med informasjon som kan anses å være intern for lovutvalgsprosessen vil kunne bli ansett som et brudd på uskrevne normer, men jeg vurderer det slik at det ikke ville være forsvarlig å sitte inne med informasjon av betydning for hvordan utvalgets innstilling, og rammene for denne, kan forstås, som klart er av offentlig interesse. Ikke minst ville det være et svik mot de grupper jeg har representert inn i lovutvalget å ikke synliggjøre disse forhold.
En av mine oppgaver i utvalget har vært å være en stemme for mange av de som blir, eller har blitt, utsatt for tvang i psykiatrien, og som har erfaringer med at slik tvang skader, krenker og traumatiserer. Dette er stemmer, og en del av virkeligheten, som har vært marginalisert, benektet og bagatellisert så lenge tvangspsykiatrien har eksistert. At tvangspsykiatriens ofre og overlevere også i 2011 blir forsøkt tiet ihjel er helt uakseptabelt. Taletid i et lovutvalg hjelper lite dersom det som sies ikke blir lyttet til og får konsekvenser for innstillingen.
Utnullingen av det syn og de stemmer jeg representerer, sammen med det faktum at jeg i det vesentlige er uenig i flertallets konklusjoner og premissene for disse, gjør at jeg har valgt å ta dissens fra hele flertallsinnstillingen, og heller gi en samlet redegjørelse for mitt syn og mine standpunkter. 2 Av plasshensyn må dette likevel gjøres relativt kortfattet.
Den endelige flertallsinnstilling ble først ferdigstilt søndag 8. mai 2011, samme dag som dissensen skulle sendes inn. Dette har vanskeliggjort muligheten for å relatere dissensen direkte til flertallets tekst. Dissensen er således skrevet på bakgrunn av de drøftelser som har vært i utvalget og tidligere tekstutkast.

1.2 Litt om begrepsbruk

Psykisk helsevern har tradisjonelt vært et felt med mye stigma og fordommer, og den psykiatrifaglige definisjonsmakt har vært sterk og dominerende. Mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne har ofte blitt stemplet som «avvikende» og satt i båser som de har opplevd uforenlige med egen identitet og oppfatning av seg selv og sin situasjon. Det er særdeles viktig at definisjonsmakten på dette feltet overføres fra fagfolk til enkeltindividet. Retten til selvfortolkning bør være et grunnleggende premiss, hvilket utelukker bruk av begreper som f.eks. «manglende sykdomsinnsikt».

1.2.1 Begrepene «psykisk lidelse», «alvorlig sinnslidelse» og «nedsatt psykososial funksjonsevne»

Det eksisterer forskjellige opplevelser av, og oppfatninger om, hva det som betegnes som psykiske lidelser er. Mennesker som har erfaringer fra psykisk helsevern beskriver sine symtomer og tilstander på ulikt vis. Mens noen ser på sin tilstand som sykdom, ser andre den som naturlige reaksjoner på livsbelastninger, traumer eller andre omstendigheter i livet, og atter andre som en form for nedsatt psykososial funksjonsevne. Dette gjenspeiler seg i begrepsbruken hvor «psykisk sykdom», «psykisk lidelse», «psykiske helseproblemer», «psykisk reaksjon», «livskrise», «psykososiale vanskeligheter», «nedsatt psykososial funksjonsevne» og andre begreper lever side om side.
Mens begrepet «psykisk sykdom» gjerne brukes i enkelte fagmiljøer, da fortrinnsvis de psykiatrifaglige, tar andre, og mange brukere og overlevere, avstand fra sykdomsbegrepet. Verdensnettverket av brukere og overlevere fra psykiatrien foretrekker begrepet «psychosocial disability» – «nedsatt psykososial funksjonsevne». 3 «Psychosocial disability» er også blitt et innarbeidet begrep relatert til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (heretter forkortet CRPD) 4, og brukes også av ulike FN-organer. 5
I tråd med den internasjonale bruker- og overleverbevegelsen velger jeg også å bruke begrepet «nedsatt psykososial funksjonsevne». Nedsatt psykososial funksjonsevne sier noe om at problemene oppstår i enkeltmenneskets møte med samfunnet og etablerte normer, og krever ikke at man klassifiserer psykisk lidelse som sykdom, knyttet opp mot den medisinske modellen.

1.2.2 Når språket tilslører og omdefinerer

Å benytte positivt ladede begreper som «omsorg» eller «helsehjelp» når vi snakker om psykiatriske tvangsinngrep kan tilsløre realitetene, og oppleves støtende på mennesker som har erfaring med slike inngrep som krenkende og/eller skadelig. Ofte tildekker språket i offentlige dokumenter at det er tvangsinngrep det er snakk om. Et eksempel er helsedirektoratets rundskriv IS – 10/2008 hvor det står at å unnlate å gi helsehjelp kan krenke individets rett til å ikke bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling. I realiteten er det, ut fra konteksten utsagnet er plassert i, ikke unnlatelse av helsehjelp helsedirektoratet sikter til, men å unnlate å gjennomføre behandling som vedkommende motsetter seg – altså å avstå fra tvangsinngrep. I lovutvalgets drøftelser stilles spørsmålet «når er det akseptabelt å hjelpe eller beskytte når noen ikke vil ha hjelp?» (kap. 12, s. 1). Her er det opplagt også tvangsinngrep det er snakk om, som man uten videre kaller «hjelp» og «beskyttelse». Likeledes snakker lovutvalgets flertall om at «det kan virke unaturlig å holde tilbake denne behandlingen», når det i realiteten er snakk om medisinering uten fritt og informert samtykke (kap. 15, s. 4). Det spørsmålet gjelder er med andre ord ikke å holde tilbake behandling, men hvorvidt man skal ha mulighet for tvangsmedisinering.
Det er ytterst problematisk at begrepene «behandling» og «hjelp» benyttes når det er snakk om psykiatriske tvangsinngrep, og mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne kan oppleve samme «behandling» og «hjelp» som overgrep og mishandling. Jeg har derfor bevisst forsøkt å holde språket verdinøytralt og bruke ord som «inngrep» og «tiltak», istedenfor ord som «hjelp», «beskyttelse» eller «omsorg», når det er snakk om psykiatriske tiltak uten fritt og informert samtykke.

Del 2

Abonner via RSS på alle innlegg med dissensen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post