7.9.14

Vil psykologene snart våkne?

Septembernummeret av Tidsskrift for Norsk Psykologforening, et temanummer om diagnoser,
ble en skuffelse å lese:







40 kommentarer:

  1. Det er en viktig diskusjon hvem som skal ha siste ordet ved diagnostisering. Per i dag er systemet slik at det er behandler som står ansvarlig for, og må stå inne for, diagnosen. Hvis en pasient mener han er et romvesen, og jeg mener dette er en vrangforestilling, kan jeg altså ikke la være å sette en psykosediagnose fordi pasienten er uenig. Noen av diagnosene (som f.eks. psykose) er nærmest per definisjon slik at pasienten ofte vil være uenig, fordi de sier noe om at pasienten har et manglende grep om virkeligheten. Hvis pasienten skulle hatt siste ord, måtte det skje en del endringer i diagnosesystemene. Selv har jeg argumentert for at definisjonen av "personlighetsforstyrrelser" (forøvrig et forferdelig navn!) både skal snevres inn og skal forutsette at pasienten selv opplever disse vanskelighetene, altså er enig. Dette fordi bedømmelse av mellommenneskelig atferd er et svært personlig og verdipreget område hvor det er vanskelig å gjøre "objektive" vurderinger. Når det gjelder fenomenet Dyssosial personlighetsforstyrrelse (hvorav en undergruppe er kjent som psykopater på folkemunne) er jeg i tvil. Slike personlighetstrekk er nemlig potensielt farlige, og personene kan være tiltrukket av maktposisjoner (som f.eks. psykolog/psykiater). Å ha en diagnose for dette i diagnosesystemet vil kanskje øke sannsynligheten for at slike tendenser oppdages og uskadeliggjøres. Men personen selv vil typisk ikke være enig i diagnosen. Uansett mener jeg at pasienten alltid skal tas med i drøfting av diagnose og at pasientens egen mening skal tillegges vekt.

    SvarSlett
  2. Én ting er jo hvordan systemet er i dag. Behandler står ansvarlig for diagnosen ja, og så må man da som behandler finne ut hvordan man forholder seg til dette - her tenker jeg det er mange måter å gjøre ting på og at man i stor grad kan komme til enighet med pasienten ut fra det diagnosesystemet vi har. Om kriterier er oppfylt eller ikke er jo noe som i stor grad baseres på skjønn, og det er jo slett ikke sånn at diagnosene man setter alltid er 100 % dekkende, uansett om man nå tar hensyn til pasientens meninger eller ikke. Men det er klart det kan bli vanskelig hvis andre fagpersoner er uenige, eller hvis det kreves en bestemt diagnose for å henvise pasienten til en avdeling (f.eks. gruppeterapi, der en personlighetsforstyrrelse-diagnose gjerne er "inngangsbilletten"). Men da tenker jeg at man må drøfte disse problemstillingene med pasienten, f.eks. om det er verdt å skrive en diagnose man ikke ønsker for å bli henvist til et sted man ønsker å komme inn.

    En annen ting er jo hvordan det kunne eller burde vært. Jeg mener at kasusformulering eller vanlige ord for følelser/opplevelser og behov kunne vært en god erstatning for standardiserte diagnoser. Jeg trur faktisk det kunne skapt mindre forvirring for både fagpersoner og brukere. Som Adrian Lorentsson i Mental Helse Ungdom sier: Ta utgangspunkt i hva vi har behov for! Også når det gjelder "dyssosial personlighetsforstyrrelse" mener jeg det ville vært bedre å bruke vanlige ord, om hva denne personen har gjort.

    Jeg tenker nok mindre kategorisk om psykose enn Athene gjør? - det kan jo være så mye forskjellig. Det kan jo være fluktuerende tilstander, og hva man tenker og tror, kan jo variere over tid. (men nå veit jeg ikke om du mente såkalte psykoselidelser, enkelte psykotiske symptomer, manisk psykose eller noe annet...) Tenker også at mange som blir vurdert som psykotiske kan ha oppfatninger om at noe er galt og at man trenger noen form for hjelp, uten at man nødvendigvis klarer å uttrykke seg i vanlig språk, og uten at man nødvendigvis ønsker den type hjelp man typisk blir tilbudt. I en sånn tilstand er neppe skumle og fremmedgjørende diagnoser noe man klarer å forholde seg til.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, psykotiske symptomer kan opptre i mange grader og former, og det finnes mange kategorier herunder... Jeg tenkte på tilfeller hvor det er ganske klare vrangforestillinger, som er kjernen i psykosebegrepet nå til dags, og diskusjonen går på hvorvidt dette er psykotisk eller ei. Disse tilfellene er kanskje de hvor jeg er mest tilbøyelig til å tenke at behandler må ha siste ord, både fordi det potensielt kan bli så alvorlig og farlig, samtidig som pasienten ofte vil være uenig, og fordi det ofte er lettere (for andre enn pasienten selv) å enes om hva som er en vrangforestilling, enn f.eks. hva som er en projeksjon eller en mentaliseringssvikt. Men det kan være vanskelig på dette feltet også, som i Breivik-saken. Hvis jeg fikk en pasient som trodde han var et romvesen, ville jeg behandle ham som om dette var en vrangforestilling og ikke en realitet. Da synes jeg det er en viss ærlighet i å si til ham at dette oppfatter jeg som en vrangforestilling eller et psykotisk symptom. Det hadde kanskje vært bedre om jeg ikke måtte sette en diagnose, slik at vi kunne møtes mer som jevnbyrdige og snakke om dette temaet. Samtidig må jeg også samarbeide med annet helsepersonell. Da må jeg si noe om hva dette dreier seg om, hvordan jeg forstår det, og vips er vi inne på kategorisering. Det ville skapt stor forvirring i systemet (slik det er i dag) hvis jeg lot være å sette en psykosediagnose på en pasient som normalt ville falle inn under f.eks. shizofreni, fordi pas. ikke var enig. Det er imidlertid et tankekors at shizofrene klarer seg bedre i kulturer hvor de oppfattes som sjamaner, enn i vår kultur... Kommer man unna dette problemet med kasusformuleringer istedet for diagnoser? Kanskje... I kasusformuleringen kunne man ihvertfall tatt med pasientens synspunkt også, f.eks. "Pasient X mener han er et romvesen, og at det er derfor han er ensom. Psykolog Athene mener han menneske, men at han kanskje føler seg fremmed fra andre fordi...." Hvis en annen institusjon skal vurdere en henvisning med denne kasusformuleringen tror jeg imidlertid de fort vil kategorisere pasienten på en eller annen måte, som f.eks. "psykotisk, uten sykdomsinnsikt". Men denne kategoriseringen vil ha en annen status enn en offisiell diagnose, og det er kanskje bedre. Jeg synes ihvertfall ikke diagnosesystemet vårt er bra nok slik det er i dag.

      Slett
    2. "Hvis jeg fikk en pasient som trodde han var et romvesen, ville jeg behandle ham som om dette var en vrangforestilling og ikke en realitet." Hvis realitet? For den, der ser sig selv som et rumvæsen, er det jo vedkommendes realitet. Ligesom stemmerne er en realitet for dem, der hører dem. Noget som vi plejer at respektere i stemmehørernetværket. Det er rigtigt, at der følger et ansvar med, når man arbejder i systemet. Jeg spørger mig alligevel, hvad der vejer tungest, at den professionelle ikke får noget i klemme, eller at mennesket i krise ikke bliver retraumatiseret, ved f.eks. at få sin realitetsoplevelse sygeliggjort og dermed devalueret. Har en ven, der har arbejdet 10 år i systemet i USA, hvor han måtte diagnosticere mht. sygesikringen. Han har altid, også når det drejede sig om såkaldt "psykotiske" mennesker, som han havde en del af som klienter, ladet mennesket i krise have det sidste ord (og er som oftest, og meget passende, landet på "PTSD" som diagnose).

      Slett
    3. Kanskje det var dårlig formulert å si "behandle ham som om dette var en vrangforestilling". Jeg vil alltid forsøke å møte folk der de er og respektere deres opplevelse. Jeg synes det veldig viktig å snakke om pasientens opplevelser, også de såkalt psykotiske. Og jeg mener bestemt at man ikke trenger å endre på f.eks. stemmehøring med mindre det utgjør et problem for personen. Men jeg vil også være ærlig på hva jeg selv tror på. Og jeg ville ikke gått med på at en målsetning for behandling skulle være f.eks. å få til en retur til pasientens hjemplanet (annet enn i overført betydning) eller at han måtte spise skadelige ting som glass o.l. fordi han tror han ikke er et menneske. På den måten ville jeg ikke forholde meg som om forestillingen var en realitet også for meg, selv om jeg akspeterer at den er en realitet for ham. Og der møter jeg på en forskjell i forhold til mange andre tilstander, hvor pasient og jeg i større grad har en delt virkelighet.

      Slett
    4. Kloke betraktninger fra dere, synes jeg. Athene, jeg synes også det er tankevekkende at prognosen for "schizofreni" er bedre i kulturer hvor man har mindre sykdomstenkning.

      Jeg er også enig i at man som behandler/terapeut/hjelper bør være ærlig om sine egne oppfatninger. Det kan man jo fint være samtidig som man respekterer den andres opplevelser og stiller seg til rådighet for å være med og utforske disse. Noe av det som er trøblete med de standardiserte diagnosene er etter min mening at de innebærer en bedømmelse av, og noen ganger en avfeiing av, den andres opplevelser - noe helt annet enn å konstatere at "du tror dét, og jeg tror noe annet, men la oss se nærmere på det". Men enn så lenge får vi vel prøve å hanskes med diagnosene som best vi kan.

      Slett
    5. Hva tenker du om det vi skriver, Sigrun?

      Slett
    6. Kjempeinteressant å lese hva dere skriver. Får meg til å tenke på to artikler når dere skriver om å oppleve seg som et romvesen, og om språkbruk.
      Den ene er av Toril Borch Terkelsen om en som mener han har en radiosender inni seg. På slutten skriver Terkelsen om å åpne for mangfoldige perspektiver på uvanlige opplevelser.
      Den andre artikkelen jeg tenkte på, er av Peter Kinderman om "narsissister".

      Slett
    7. Athene, er helt enig i, at det er uhyre vigtigt, at være ærlig. Ikke mindst overfor såkaldt "psykotiske" mennesker, der grundet deres ekstreme årvågenhed under krisen, alligevel hurtigt opdager uærlighed. Men uanset tænker jeg, at man som hjælper er etisk forpligtet til at være ubetinget ærlig overfor dem, der søger ens hjælp. Hvor jeg har et problem, og det er en generel observation jeg har gjort i forhold til mange professionelle og skal ikke på nogen måde forstås som rettet mod dig personligt, Athene, er når hjælpere vil gøre deres egen manglende evne eller vilje til at forstå et andet menneske til dette andre menneskes problem. Og det er netop det, jeg ser, psykiatriske diagnoser også tjener til: at projicere det egne uformåen eller uvilje til at engagere sig i en åben og ikke dømmende dialog med den anden om den andens oplevelse (og den egne oplevelse af den andens oplevelse) ind i den anden, som værende den andens problem, "sygdommen", eller "forstyrrelsen". Enten så er man åben, nysgerrig og respekterende, og kan leve med usikkerheden, som Jaakko Seikkula ville sige, kan leve med, at man ikke nødvendigvis ved alt, har et svar på alt, og så får man en åben dialog om tingene. Eller også så lukker man af for muligheden for en virkeligt åben dialog ved at diagnosticere, dvs. dømme den anden "forkert". -- Og egentligt starter det for mig allerede med betegnelsen "patient", som jeg helst så afløst af et mindre sygelig- og dermed "forkert"gørende begreb. -- Begge dele samtidigt er i princippet ikke muligt. Men siden diagnosticering i praksis ofte ikke kan lade sig undgå, tænker jeg, at man under alle omstændigheder bør lade den diagnosticerede have det sidste ord i sagen. For manges vedkommende er jo netop også oplevelsen af at blive defineret af andre, og få frataget retten til at definere sig selv og den egne oplevelse, en stor del af det, der har ført til krisen.

      Slett
    8. Marian skriver: "For manges vedkommende er jo netop også oplevelsen af at blive defineret af andre, og få frataget retten til at definere sig selv og den egne oplevelse, en stor del af det, der har ført til krisen."
      Amen.

      Slett
  3. Takker så mye for deres kommentarer.

    En annen mulighet, som ikke er ideell, men kanskje kunne være en nødløsning i noen tilfeller dersom bruker og terapeut ikke kan enes om en diagnose, og brukeren samtidig ikke ønsker å bytte til en annen terapeut, er kanskje dekonstruksjon av diagnosen? Dette bl.a. for å motarbeide stigmatisering.

    En farlig side ved diagnoser er at de kan påvirke helsepersonell som leser journalen. Som Waldemar Rognes har sagt det (Impuls 1/03): "I den utstrekning nye behandlere leser dokumentene og merker seg diagnosene, er konsekvensen at personen om og om igjen blir møtt med de samme selektivt pregede, realitetsfastfrysende, selvoppfyllende og negative forventningene."

    Er det så mulig for terapeuten å dekonstruere en stigmatiserende diagnose som f.eks. BPD til en traumediagnose, og skrive i journalen at slik forstår terapeuten den? Ville det kunne ha en oppdragende effekt på senere journallesere? Den amerikanske psykoterapeuten Rebecca J. Lester har skrevet en anerkjennende artikkel om klienter med "borderlinesymptomer".

    Eller vil det være vanskelig å nå fram/bli synlig nok med sin oppfatning i en elektronisk journal? Noen tanker?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror dette er et viktig moment. Det er viktig å beskrive på hvilket grunnlag diagnosen er stilt og hva man tenker den henger sammen med (f.eks. traumer). Diagnosen leses gjerne i en sammenheng, f.eks. en henvisning eller en epikrise. Dette kan også bidra til å bryte ned fordommer som oppstår rundt enkelte diagnoser. "Borderline" eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse bør ikke være et skjellsord, men desverre finnes det en del negative holdninger til denne diagnosen. Mange pasienter kjenner seg imidlertid igjen i disse symptomene. Det vil bli ødeleggende og forvirrende for kommunikasjonen i helsevesenet hvis man ikke kan sette den mest dekkende diagnosen fordi den er blitt så stigmatisert. Det er vel generelt vanskelig å gardere seg mot fordommer, men de kan oppstå på andre grunnlag enn diagnose også. Det må vel et kontinuerlig bevisstgjøringsarbeid til, som også kan involvere å dekonstruere eller avmystifisere diagnoser.

      Slett
    2. Oi, kanskje du allerede hadde skrevet da jeg spurte etter dine tanker Sigrun...:)
      Vel, det er mulig dere synes jeg er negativ nå, men jeg ser ikke på det å dekonstruere eller forsøke å avstigmatisere diagnoser som noe annet enn en halvgod nødløsning, så lenge vi har det systemet vi har. Diagnoser begynner fort å leve sitt eget liv, og slett ikke alle som er rundt en pasient leser begrunnelsen for diagnosen. Dessuten mener jeg en del diagnoser er både objektiverende og nedsettende i seg selv (særlig personlighetsforstyrrelsene, som du skriver om i kommentaren ovenfor, Athene) og å skulle forsøke å dekke over dét synes jeg faktisk nesten blir skummelt! Det er faktisk noe som skremmer meg veldig, når behandlingsapparatet med sitt språk og noen av sine måter å behandle mennesker på virker både stigmatiserende og dehumaniserende, men at dette forkles i gode intensjoner og pene ord. Men når dét er sagt, så synes jeg jo såklart det er bedre å skrive i journal at pasienten får denne diagnosen og har disse symptomene på grunn av traumer, enn ikke å skrive noe om disse traumene (som ville være veldig rart). Men aller helst skulle jeg altså brukt vanlige ord istedenfor diagnose. Og når det gjelder borderline-diagnosen, så er det visst 256 forskjellige måter å oppfylle kriteriene på, så hvor mye sier egentlig en slik diagnose? Mye av det man automatisk tenker ut fra diagnosen, stemmer jo ikke for alle. Hvis det var symptomer/problemer man kjente seg igjen i, kunne man heller skrevet dette. F.eks. sinneproblematikk, følelse av tomhet. Når vi nå må bruke diagnoser, så er det jo mange som synes "kompleks ptsd" er en mye mer anerkjennende og ok diagnose å få enn borderline, og da ser jeg ingen grunn til ikke å komme dem i møte på dette (selv om denne diagnosen heller ikke sier så mye i seg selv). Jeg er visst ganske steil på dette her:)

      Slett
    3. Carla: Problemet er at for få er steile. Jeg slutter meg til alt du skriver.
      Jeg fikk en ikke-traumerelatert diagnose som overhodet ikke ble satt i noen sammenheng med livsbelastningene mine.
      Da jeg leste et dokument som psykologen hadde sendt til noen, sto det en og en halv linje om traumer (som jeg ble påført i over ti år som barn), helt løsrevet fra resten av teksten.

      Slett
  4. Jeg er så glad for at denne bloggen finnes og sånne som du Sigrid utrettelig står på for den uretten som psykiatrien gjør mot folk som allerede har det tøft i livene sine.

    For min del har jeg kranglet i så mange år om en diagnose som jeg har 2 spesialister som sier det ikke finnes dokumentasjon for - sitat - "ikke ett eneste bevis for i verken journal eller epikriser for diagnosen xxx". Jeg har til slutt skaffet en advokat til å ta kampen for meg, men jeg kjenner jeg er sliten etter en årelang kafka-kamp for å bli kvitt en diagnose. Fylkeslegen har utrolig nok innrømmet at han aldri har innhentet de opplysningene som sier jeg har rett. Det går mot rettssak for å få endret diagnosen, men håper selvfølgelig at fylkeslegen innser resursbruken det vil medføre og gi etter. Ørliten håp i alle fall. Med den nye journalloven som innebærer at all elektroniske journaler fra fastleger og sykehus skal samles i én fil, så har det medført at jeg skygger unna leger. Jeg har tatt en runde å sperret alle fastlegejournalene mine, men opplysninger om behandlingstid, hvor behandlingen har skjedd og diagnose får jeg ikke sperret. En av fastlegen ringte meg en søndag(!) å sa at han var helt enig i meg at den måten å gjøre tilgjengeligheten lettere for helsepersonell var ydmykende og rokket med tilliten til leger. Derfor går jeg ikke til en lege før jeg kan finne en somatisk grunn for plager jeg har.

    Jeg håper jeg får oppleve at det offentlige tar et oppgjør med den måten det offentlige har ødelagt av livskvaliteten til sårbare folk i psykiatrien med alle diagnosene, men så lenge leger i Norge har gudestatus så tror jeg det fort kan ta noen generasjoner... Det som er ironisk er at det faktisk ikke finnes en diagnose for senskader av psykiatrien.

    Midt i den sorgen og fortvilelsen diagnosen jeg en gang fikk har påført meg av årevis med redusert livskvalitet og søvnproblemer, så har jeg lyst til å gi andre som sliter et reellt alternativ. Jeg åpner i september - min egen - gestaltterapiklinikk. Hos meg skal folk slippe å leve med journaler som det offentlige samler inn og få terapi uten at det skal stemples i ydmykende diagnoser som drapsmenn og voldteksmenn også får.

    Dette ble et langt innlegg om litt mer enn det Sigrid tok opp.

    SvarSlett
  5. Skrev feil. Beklager! Mente Sigrun :)

    SvarSlett
  6. Carla, jeg har tenkt mye på det du skrev om at vi ved å dekonstruere diagnosen (eller å bruke den deskriptivt, som jeg pleier å kalle det) står i fare for å dekke over krenkende aspekter innebygget i selve i diagnosen, ikke bare i eventuelle fordommer rundt den. Jeg tror ikke vi klarer oss helt uten å kategorisere, men hvilken form kategoriseringen skal ha, og brukermedvirkningen i den, bør saktens diskuteres. Noe av det som blir så problematisk med personlighetsdiagnosene er kanskje at de går så langt. De er så nærgående og globale. Bør man egentlig diagnostisere andre menneskers personlighet? Er det primært navnet som er problemet, eller er det noe i kriteriene som leder oss (klinikere) inn på å diagnostisere domener vi kanskje skulle holdt oss ute av av respekt for personens integritet? De generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelser lyder som følger: " ...tilstander og atferdsmønstre som er vedvarende og synes å uttrykke individets typiske livsstil og måte å forholde seg til seg selv og andre på. Noen av disse tilstandene og atferdsmønstrene viser seg tidlig i individets utvikling som følge av både konstitusjonelle faktorer og sosiale erfaringer, mens andre erverves senere i livet. Spesifikke personlighetsforstyrrelser (F60.-), blandede og andre personlighetsforstyrrelser (F61.-), og varige personlighetsendringer (F62.-) er dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som viser seg gjennom rigide reaksjoner i personlige og sosiale situasjoner. De representerer ekstreme eller betydningsfulle avvik fra hvordan et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad, forholder seg til andre. Slike atferdsmønstre er i regelen stabile og omfatter mange atferdsmessige og psykologiske funksjoner. De er ofte, men ikke alltid, forbundet med varierende grader av subjektivt ubehag og svikt i sosiale ferdigheter."
    Beskrivelsen av Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i ICD-10 er som følger: «Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved en klar tendens til å handle impulsivt, uten å tenke på konsekvensene. Stemningsleiet er uforutsigbart og svingende. Pasienten har en tendens til sterke følelsesutbrudd og manglende evne til å kontrollere eksplosiv atferd. Det foreligger også en tendens til kranglete oppførsel og konfliktsøkende atferd, særlig hvis impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. To typer kan skilles ut: den impulsive typen, som hovedsakelig kjennetegnes ved manglende følelsesmessig stabilitet og impulskontroll, og den ustabile typen, som i tillegg kjennetegnes ved forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier, kronisk tomhetsfølelse, intense og ustabile interpersonelle forhold, og ved en tendens til selvdestruktiv atferd, herunder selvmordshandlinger og -forsøk.» Man beskriver her ikke bare pasientens aferd, men tar også stilling til motiver, som i «konfliktsøkende» atferd. Her mener jeg i alle fall personen selv må ha siste ord. Man trenger heller ikke fylle dette kriteriet for å få diagnosen, hvis man har nok andre. La oss si at en person selv opplever å streve med impulsivitet, sinneproblematikk, svingende humør, usikker identitet, selvskading og tomhetsfølelse, og at dette er et vedvarende og typisk mønster som skaper problemer i mange situasjoner. Da fyller vedkommende ICD-10-kriteriene for Emosjonelt ustabil pf. Vil det da være en krenkelse å sette den diagnosen? Dette er et reelt og ikke et retorisk spørsmål. Jeg er usikker på dette selv. Men jeg mener bestemt at personlighetsdiagnosene bør endres. De er ikke gode kategorier. Hvordan kunne man fange opp det problemkomplekset som diagnosen Emosjonelt Ustabil prøver å fange opp, på en ikke-krenkende måte? Det er nevnt traumediagnoser her, men hvis man ikke har noe konkret traume å vise til, kanskje en mer vedvarende omsorgssvikt som ikke har gitt typiske traumesymptomer, men mer disse vanskene med selvbilde og forholdet til andre?

    Jeg minner for øvrig om denne muligheten til å påvirke: http://psykologiogsamfunn2.blogspot.no/2014/02/du-kan-pavirke-morgendagens.html



    SvarSlett
    Svar
    1. Litt seint svar tilbake fra meg, Athene...Jeg ser jo at det (naturligvis) varierer mellom mennesker hvilke diagnoser man eventuelt finner krenkende, og det er jo også en del som synes det er greit å få en borderline-diagnose. Noen ganger kan også forholdet til diagnosen forandre seg - til det bedre eller verre - ettersom man leser om den eller kanskje opplever å bli møtt på visse måter av fagfolk som vet om diagnosen. Jeg synes uansett borderline-diagnosen er problematisk. (Altså: "kranglete oppførsel" - hva er det for slags kriterium? En nedlatende beskrivelse, som også er meget vanskelig å vurdere objektivt.) Du spør hvordan man kunne fanga opp problemkomplekset som borderline-diagnosen beskriver på en ikke-krenkende måte - og jeg har lyst til å svare igjen: kasusformulering og/eller vanlige ord. Og er det egentlig så sikkert at så mange sliter med akkurat dette problemkomplekset, eller er det mer sånn at mange har noen av symptomene/opplevelsene, og at disse kan variere over tid? Jeg er usikker på diagnosens validitet. Når vi nå må bruke diagnoser, så tillater jeg meg å bruke et ganske vidt traumebegrep, slik du jo også drøfter så interessant i bloggen din. Så synes jeg det er en grei (og vid) definisjon av kompleks ptsd i denne artikkelen: http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=3040&a=2 Må ellers si at jeg setter pris på denne diskusjonen!

      Slett
    2. Enig, dette er en interessant og viktig diskusjon. Mange kloke betraktininger! Jeg tillater meg imidlertid litt «kranglete oppførsel» ;). Det som er litt krøkkete med diagnosesystemet vårt er at det i utgangspunktet tar sikte på å være et deskriptivt klassifikasjonssystem som ikke tar stilling til årsak til symptomene. Så er det imidlertid likevel noen bolker (F0 organiske psykiske lidelser og traumelidelsene) som tar stilling til årsak. Dette kan lett gi et feilaktig inntrykk av at det for eksempel bare er traumelidelsene som kan ha sin årsak i traumer. Slik det er i dag forstår jeg det som at traumelidelsene gjelder symptomkomplekser man antar bare forekommer ved traumer (flashbacks, dissosiasjon etc.), mens de andre symptomgruppene (depresjon, emosjonelt ustabil pf, psykoser etc.) kan ha mange ulike årsaker. Hvis vi utvider traumekategorien er jeg redd det vil gjøre oss mer blind for traumer som mulig årsaksfaktor ved de andre lidelsene. Fordelen med et mest mulig deskriptivt diagnosesystem er at vi ikke tvinges til å ta stilling til hva et problem skyldes, eller ikke skyldes, ved oppstart av behandling. Med tanke på psykiske lidelsers natur, hvor både fortrengning, dissosiasjon og mange ulike mekanismer kan gjøre det vanskelig å vite sikkert hva ting egentlig handler om, mener jeg dette er en fordel. Jeg er for et mest mulig deskriptivt diagnosesystem, ved siden av kasusformulering hvor man kan gå mer inn i mulige årsaker/sammenhenger. Derfor er jeg litt skeptisk til å utvide traumekategorien, ikke fordi jeg ikke synes det er viktig å anerkjenne traumer, men fordi jeg er redd det kan virke mot sin hensikt overfor de som ikke kommer inn under traumeparaplyen.

      Slett
    3. Hm, jeg tenker vel at det er så mye som er gærent med diagnosesystemet uansett... at å utvide/utvanne(?) traumebegrepet er noe av det minst ille man kan gjøre, sånn jeg ser det. Sjøl om de fleste typer psykiske problemer vel henger sammen med traumer, belastninger eller mangler i det man burde og skulle ha fått opp gjennom livet.

      Slett
    4. Dette er jo ikke noe nytt, med psykolog Dag Ø. Nordanger sier her noe om hvordan ulike reaksjoner på omsorgssvikt og traumer ofte tolkes inn i ulike diagnoser: http://www.rop.no/artikler/ny-forstaaelse-av-traumer

      Slett
    5. Dette er veldig viktige perspektiver å ha med seg. Man kan saktens spørre seg om det er hensiktsmessig å skille mellom traumelidelser og ikke-traumelidelser, eller evt. hvordan vi skal gjøre det.

      Slett
  7. Kjære Sigrun. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle delta i de viktige debattene du trekker frem. Grunnen til at jeg ikke har gjort det, tror jeg har sammenheng med at jeg er rett og slett usikker. I mange ting.
    I motsetning til de øvrige debattantene her, har jeg ingen grundige redegjørelser å komme med når det gjelder de ulike diagnoser og klinisk praksis knyttet til disse. Jeg er rett og slett ikke så veldig opptatt av diagnoser i mitt praktiske virke. Du spør om en oversikt over psykologer som driver brukermedvirkning. Jeg tenker at såvel diagnosesetting som terapien er "brukermedvirket", kan ikke helt se for meg en terapi som ikke var det? Jeg har aldri noen skjult agenda; forteller pasientene mine hvordan jeg har forstått problemet slik at jeg kan korrigeres. Ofte har jeg ikke skjønt helt, men ofte har jeg også kunne tilføre pasienten en ny forståelse/en forståelse av problemet. Poenget med dette er jo at vi skal komme frem til en felles forståelse, slik at vi kan jobbe sammen. Jeg er slik sett avhengig av henne for å gjøre min jobb.

    Når det gjelder de såkalt mer alvorlige lidelsene (hvorav flere er beskrevet i de andre innleggene), så er disse (psykosespektrumlidelser; personlighetsforstyrrelser) sjeldent forekommende - dersom man ser alle som mottar behandling for psykiske lidelser. Derfor synes jeg det er underlig at nettopp disse diagnosene tar så stor plass i debatten. Jeg savner nok en differensiering her. Dernest: som nevnt over tenker jeg at uansett hvor "riktig" en diagnose måtte være, så hjelper dette lite og ingenting i en behandling, dersom pasienten ikke opplever seg riktig forstått. Det siste er viktig: felles forståelse. Som behandler kan jeg sette en diagnose og redegjøre for denne, men hvilken verdi har en slik "riktig" diagnose om pasienten føler seg overkjørt, stigmatisert og feilforstått? Å sette alvorlige diagnoser uten samtidig tilby/sørge for en behandling er etter min mening etisk problematisk og å sette diagnoser pasienten opplever stigmatiserende vil motvirke en behandling. Da går man i sirkel?

    Det er stigma knyttet til psykiatriske diagnoser, men jeg føler likevel at diagnoser har gjort at vi som behandlere i større grad ansvarliggjøres enn før; at det er større gjennomsiktlighet i det vi gjør enn før. Da jeg startet var det mye rart som pågikk i de lukkede, terapeutiske rom. Jeg opplever derfor at diagnoser gir et rettsvern for mange. Diagnosesystemene viser oss ellers hvor lite vi vet om de fenomenene vi arbeider med, noe som blant annet kom klart frem under Breivik-prosessen. Trollet må ut i sola.

    Noen nevner her at de kjemper for å bli kvitt en diagnose de har fått. Men én diagnose som èn behandler måtte ha stilt er jo ikke sannheten om noen eller noesomhelst. Det er ikke mer enn én vurdering gjort av èn person og har i utgangspunktet ikke større overføringsverdi. Det er hjerteskjærende å lese hvordan en slik, løsrevet sett, ubetydelig og uviktig behandlers vurdering, skal få prege et menneske.

    Men jeg leser mellom linjene at det kan være mer ved den historien... Nylig fikk vi høre om en ung kvinne som ble utestengt fra en karriere i Forsvaret på grunn av at noen hadde satt diagnosen sosial angst på henne. Historien fortalte meg, forutsatt at den er korrekt, at diagnoser både ER stigmatiserende og skadelige. (Det verste er at personer med sosial angst er de beste folka. Ekskludering fordi man bryr seg for mye? Forsvaret gikk glipp av en ressurs!) Så jeg skal ikke ensidig forsvare diagnosene, selv om jeg ser nytteverdien av dem - forutsatt at de brukes hensiktsmessig.

    Men: du retter en kritikk mot fraværet av brukerstemmer i temanummeret om diagnoser. Jeg mener at denne kritikken er riktig og viktig. Ferdig snakka.

    Kate

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentar.
      Jeg rettet ikke kritikk mot fraværet av brukerstemmer i tidsskriftets siste nummer. Jeg rettet kritikk mot at brukermedvirkning ved diagnostisering var ikke-tema. Jeg kan ikke huske å ha lest noe om det i Tidsskriftet ellers heller (med unntak av et debattinnlegg av Åsne Tveito i 2012).
      Jeg opplever at mange brukere ikke får medvirke ved diagnostisering. Faktisk kjenner jeg ingen som har opplevd at terapeuten diagnostiserer gjennom konsensus. Både fra den lukkede bloggen jeg er med i om terapierfaringer, og brukere jeg kjenner IRL, har mange slitt veldig pga alvorlige og krenkende diagnoser som de har fått.

      Slett
    2. Gode poeng om hvor meningsløst det vil være å sette en krenkende diagnose når vi samtidig skal jobbe for at personen det gjelder skal få det bedre med seg selv. Når det gjelder forekomsten av personlighetsforstyrrelse-diagnoser, så er min oppfatning at disse diagnosene brukes hyppigere nå enn for noen år siden. Så vidt jeg vet, anser man ikke dette for sjeldne lidelser i psykisk helsevern, så jeg vil nok si at det absolutt er viktig å debattere disse diagnosene. Det heter vel i lærebøkene at omkring 13 prosent av befolkningen til enhver tid vil oppfylle kriteriene for en pf-diagnose. (For øvrig synes jeg det er viktig å debattere psykose-diagnoser og, jeg da.)

      Slett
    3. I Suicidologi nr 1/2013 står det: "Forekomsten av personlighetsforstyrrelse varierer innenfor normalbefolkningen mellom 10 % til 14,8 %, med en median på 13,5 %. Innenfor populasjon av psykiatriske pasienter, varierer forekomsten mellom 45,2 % til 80,0 % med en median på 60,4 %."

      Slett
  8. "Med en ny diagnose blir jeg faktisk tatt seriøst under innleggelse. Symptomene er de samme, men navnet på sykdommen endrer alt," erfarer en jeg følger på Twitter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Interessant. Skriver vedkommende noe om hvilke diagnoser det var snakk om?

      Slett
    2. Hun fortalte ikke hvilke diagnoser det var. Kanskje fordi hun tvitrer under fult navn?

      Slett
    3. Carla: I dag tvitret vedk. at diagnosen hun hadde før, var emo. ustab. pf.

      Slett
  9. Jeg har skrevet et innlegg på bloggen min om ansvaret man pålegges som terapeut, noe jeg tror er en viktig kompliserende faktor ifht. brukermedvirkning: http://psykologiogsamfunn2.blogspot.no/2014/09/ansvarlig-for-andres-liv.html

    SvarSlett
  10. Studie viser at sosial status og kultur påvirker diagnosesetting, så jeg tror vi trenger mer brukermedvirkning.

    SvarSlett
  11. Ser Karterud/Urnes-miljøet søker "brukere som eksperter". Men traumer er ikke-tema og diagnosene tas for gitt, så hva slags brukermedvirkning blir det?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ser du det ut fra teksten? Hvis du meldte deg som en som har mottatt behandling for personlighetsforstyrrelse, men er uenig i diagnosen og mener traumeperspektivet er mer riktig, ville du da bli avvist?

      Slett
    2. Jeg klikket meg videre fra lenken jeg fant i artikkelen.
      Ja, det hadde vært interessant. Vet om i hvert fall én med traumebakgrunn som har fått pf-diagnose vedk. er svært uenig i, som har meldt sin interesse :)

      Slett
    3. Klikket meg enda videre nå, og så at traumer er nevnt kort. Men årsaken er at personene har dårlige gener, står det.

      Slett
    4. Ja, det blir jo en litt enkel (bort)forklaring... Alle kan vel bli traumatisert hvis hendelsen er alvorlig nok.

      Slett
    5. Ja, og dette skal liksom være brukerperspektiv ...

      Slett
  12. Ser avd.dir. Rogan i HOD har lagt ut en kommentar hos Erfaringskompetanse der han spør: “hva skal rådet gjøre? Hvem skal de gi råd til??”

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post