Norsk Psykologforening ønsker forslag fra deg og meg om hva som bør være deres politiske hovedsatsingsområde i neste landsmøteperiode. Jeg har foreslått større fokus på traumer hos barn og unge, selv om dette er veldig tradisjonelt tenkt i forhold til alt psykologi kan brukes til og kanskje ikke er det som mest vil kunne fenge befolkningens interesse for psykologifaget. Begrunnelse:
I Tidsskriftets marsutgave 2012 var det en fagartikkel som viste at helsevesenet mange ganger ikke oppdager traumer hos barn (Ormhaug et al.). Dette kan føre til at barn må fortsette å leve med store belastninger, som overgrep, uten at de får hjelp fra voksne til å stoppe dem. Mitt inntrykk er at det er langt større oppmerksomhet rundt det juridiske ved vold og overgrep enn det er på det helsemessige, blant annet fra de ansvarlige statsråder.
Da Reigstad, Jørgensen og Wichstrøm publiserte en studie i Nordic Journal of Psychiatry 1/2006 om misforholdet mellom unge pasienters erfaringer med vold og overgrep og andelen helsevesenet klarte å fange opp, var det nedslående at undersøkelsen knapt ble nevnt i det offentlige rom.
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16500801 Kun en eneste avis omtalte den. Det sterke fokuset på diagnoser i helsevesenet er en av flere faktorer som bidrar til at pasienters livshistorie kan komme i bakgrunnen, slik vi så blant annet i Alvdal-saken. Pasienter i helsevesenet kan oppleve å få feil eller mangelfull behandling.
I et vedlegg til Raundalen-utvalgets rapport NOU 2012:5 skriver psykolog Arne Blindheim: "Til tross for de enorme menneskelige, samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene traumatisering har, og til tross for at sammenhengen mellom psykisk helse og traumatisering er svært sterk, ser vi at en i store deler av psykisk helsevern er det svært lite fokus på oppvekstvilkår som vold, seksuelt misbruk og emosjonell omsorgssvikt... Mange opplæringsinstitusjoner for psykologer, psykiatere og andre faggrupper har omtrent ikke fokus på omfattende vold/misbruk i oppvekst i det hele tatt når de lærer opp ulike faggrupper... Dette fører dessverre også til svært mye feildiagnostisering og feilbehandling, og svært mange traumatiserte får ikke den hjelpen de skulle hatt."
Både de individuelle og de samfunnsøkonomiske omkostningene ved at barn "dømmes" til ensomhet med sine traumer, er store. Ifølge professor Vincent J. Felitti, en av de ansvarlige for den store amerikanske undersøkelsen Adverse Childhood Experiences Study, som hadde over 17.000 voksne informanter, har man beregnet at skadelige barndomserfaringer er den viktigste grunnleggende årsak til sykdom, uførhet, for tidlig død og totale helseutgifter i USA.
Å forstå psykisk uhelse i lys av uheldige forhold i pasientens livshistorie, er også viktig for å redusere stigmatisering av personer med psykiske lidelser, som mange brukere lider under. Mange studier har vist at det er psykososiale forklaringsmodeller som fremmer gode holdninger hos folk, og ikke biogenetiske. Se f.eks. Ben Goldacres artikkel i The Guardian
http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2010/oct/09/ben-goldacre-bad-science-adhd-stigma At stigmatisering av de som har psykiske lidelser ikke bare er historie, har mange av oss erfart ikke minst etter 22. juli.
http://www.psykologforeningen.no/Foreningen/Nyheter-og-aktuelt/Aktuelt/AApner-doeren-for-gode-ideer
Oppdatering: Se
http://t.co/T5k6bBQy
