Liten, lønnet bloggjobb ledig

Vil du overta en lønnet bloggjobb etter meg for Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet Sykehus (ABUP)? Det er snakk om cirka en times blogging i uken.

ABUP-bloggen har innlegg om ulike emner under psykisk helse/barn, hvorav arrangementer (altså seminarer, konferanser, fagdager m.m. om psykisk helse-relevante tema, og spesielt relatert til barn og familie) topper listen. Ellers er det informasjon om blant annet relevante rapporter, helsepolitikk, forskning/avhandlinger, bøker/boklanseringer, videoer og temaet vold/overgrep mot barn. Liker du å holde deg litt oppdatert om hva som skjer på psykisk helsefeltet, er denne bloggjobben midt i blinken.

Ansatte ved ABUP kontakter bloggansvarlig om de har informasjon som skal legges ut i bloggen, men for det meste finner du den selv. Jeg tipser gjerne om hvilke kilder jeg har brukt for å finne informasjon, og vil i det hele tatt kunne hjelpe mye til i begynnelsen, dersom det er behov for det.

Du bør ha erfaring med bloggmediet, men om du er uvant med Blogspot-blogg, så står jeg til tjeneste. Det samme gjelder bruk av f.eks. Scribd.

ABUP-bloggen er ikke en personlig blogg der man skriver om egne erfaringer eller synspunkter på psykisk helse, men det er lov til å lenke til personlige blogger når det er relevant, slik jeg har gjort her. Jeg har også lenket til min egen blogg noen få ganger, men man skal ikke bruke ABUP-bloggen til å pushe egne saker.

Kontaktperson for jobben er Iris Anette Olsen ved Sørlandet Sykehus, e-post: Iris.Anette.Olsen@sshf.no, men henvend deg til meg om du har spørsmål om selve bloggingen.

En psykologs rapport fra Sundvolden

I Psykologtidsskriftet forteller Øystein Teigre, spesialist i klinisk psykologi, om da han var på Sundvolden og hjalp overlevende ungdommer fra Utøya.

"Intet er meg fremmed", sa jeg tidligere, etter 35 års arbeid som psykolog. Jeg tok feil der jeg sto på kjøkkenet mitt, skrudde på potetene og skulle slappe av etter fire dager på fjelltur i Sylane. En telefon fortalte meg om Utøya og resten av situasjonen.

Personlig er jeg glad for at jeg leste artikkelen, selv om jeg først tenkte at det ville jeg neppe ha godt av, slik som jeg har det for tiden. Selvsagt var det vond lesning, men man vil vel uansett danne seg bilder av en katastrofe, og da er det like greit om de delvis kan skapes av historien til en som var der og hjalp til og gjorde en forskjell? Det ble ørlite lettere å skille denne katastrofen fra egne traumer etter at jeg leste artikkelen, som er omtalt i blant annet Aftenposten.

Om vestlig tankegods rundt lidelse

Psykologtidsskriftet har en del stoff relatert til terroren 22. juli. Jeg falt for en kommentar av psykologspesialist Judith van der Weele, kalt "Klagens kraft". Det er en tekst jeg kan føle meg eksistensielt hjemme i.

Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det. Høres dette kjent ut? Mye av vårt vestlige tankegods rundt lidelse kan oppsummeres med dette. I psykologien kan man lære metoder som skal være løsningsorienterte heller enn problemorienterte. Den vestlige forståelsen rundt livets utfordringer bygger på teori som dreier seg om å tenke, velge, og handle på en måte som gjør livet bedre. Man er sin egen (u)lykkes smed. Kanskje ikke alltid ansvarlig for det som skjer med en, men i alle fall for hvordan en håndterer utfordringer eller livet etter katastrofer. (s. 911)

Og så er det veldig kjekt å ha en psykolog å vise til neste gang jeg kommer opp i en nettkrangel om å "legge bak seg", "se fremover" og "ikke være et offer".

Psykolog: - Psykiske lidelser er ikke svakhet

Nytt blogginnlegg av psykolog Svein Øverland:

I mange år nå, har man arbeidet målrettet med å fjerne fordommer og tabuer mot folk med psykiske lidelser. Det har blitt gjort mye bra og mye tyder på at det har hjulpet. Ting har gått fremover...... Men ikke så langt som jeg hadde håpet. Situasjonen er bedre, men ikke god nok. Nå er jo jeg en pessimistisk fyr, men jeg tviler på at Opptrappingsplanen har ført til særlig dyptgående endringer av hvordan folk flest tenker om folk med psykiske lidelser.

Det er særlig to myter jeg misliker; at folk med psykiske lidelser er farlige og at psykiske lidelser skyldes svakhet.

Video om bruker-/overleverbevegelsen

Hva slags opplysninger kan et legat kreve?

Et legat deler ut midler til personer som har fått en schizofrenidiagnose. Ifølge søknadsskjemaet må søkeren legge ved bekreftelse på diagnosen schizofreni fra lege eller psykolog, samt samtykke i at legatkontoret kan innhente opplysninger fra ligningskontor, trygdekontor, sosialkontor og folkeregister.

Er dette virkelig lov? Har de lovhjemmel eller konsesjon?

OPPDATERING: Jeg spurte Datatilsynet på Twitter. De svarte følgende:

@Sigrun_ Dersom legatet beh søkn manuelt trenges ikke konsesjon. Om personopplysninger behandles elektronisk (f.eks i et register) må de ha

— Datatilsynet (@Datatilsynet) February 24, 2012

@Sigrun_ Samtykkeerklæringen var nok litt vel generell. Burde nok hatt noe veiledning mht hvilke typer opplysninger man vil ha samtykke for

— Datatilsynet (@Datatilsynet) February 24, 2012

@Brinchern @Sigrun_ legatet lovlig, men still gjerne spørsmål ved deres blanco-samtykke. Send ikke søkn m sensitive personoppl pr epost

— Datatilsynet (@Datatilsynet) February 24, 2012

"Kreativt" salg av helse på nettet

I fjor sommer oppdaget man en bloggende falsk "lege" med interesse for borderline-diagnosen, som oppfordret folk med diagnosen til å kontakte ham på e-post. Etter bråket vårt forsvant han. Eller gjorde han kanskje ikke det?

Tidlig i fjor høst fikk jeg en bloggkommentar til et psykisk helse-innlegg som fikk meg til å stusse. Den var undertegnet Jon Monsen. Jeg tenkte: Har de så lite å gjøre der borte på Psykologisk institutt at de har begynt å kommentere i pasientblogger i arbeidstiden? Så leste jeg kommentaren:

Håndbok i bipolar lidelse

www.psykisk.info

Det var alt. Jeg googlet "Jon Monsen" håndbok bipolar, og havnet i kunnskapsbasen til Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA). Der var det et innlegg med lenke til det samme nettstedet, hvor man kunne kjøpe "håndbok i bipolar lidelse". Jeg klikket meg inn på siden, og fant en bokpresentasjon uten noe forfatternavn. Språket var verken fugl eller fisk; det var en amatør som prøvde å fremstå som så "faglig" at han bommet på målgruppen (brukere). Innlegget hos NAPHA var signert Jon Monsen. Jeg kontaktet NAPHA og sa jeg var 95 prosent sikker på at det ikke var psykologen Jon Monsen som sto bak. NAPHA trodde meg, og de slettet innlegget. 

Nettstedet med "håndboken" eksisterer fortsatt. Det selger to "håndbøker", hvorav en for pårørende. Fyren har lagt igjen lenke dit i flere blogger og på Facebook. Jeg håper virkelig at ingen kjøper "Monsens håndbøker". 

Så fikk jeg en følger på Twitter som er/gir seg ut for å være psykiater og som i profilen oppfordrer folk til å kontakte ham på e-post dersom de har medisinske spørsmål. Har en lege virkelig så lite å gjøre at han trenger å be folk på verdensveven om å ta kontakt? Da jeg var kjæreste med en lege, forsto jeg det slik at problemet heller var at folk henvendte seg med medisinske spørsmål i tide og utide.

Mens jeg skriver dette, tar jeg en pause fra bloggen og bestemmer meg for å google Twitter-psykiateren. Det dukker opp hele seks Twitter-kontoer, med litt ulik profil, men med den samme oppfordringen til tvitrerne om å ta kontakt med den hjelpevillige legen. En av kontoene har blitt slettet.

Siden dette er en person fra et annet land, gidder jeg ikke "forfølge saken", for selv om jeg lar meg provosere av kjeltringer, så er det en grense for alt. Men jeg kjenner jeg er blitt mer skeptisk til helsebransjen på nettet.  

Oppdatering
Jeg ser at Karin Yrvin skriver: "Her en dag leste jeg en håndbok om bipolar lidelse". Mon tro om det var kjeltringens "håndbok" hun leste?

Hvem skades av ikke-eksponering?

På Psykiatribloggen stilles spørsmålet: Hvem kan retraumatiseres ved eksponering/konfrontering/utforskning av traumer i terapi? Problemet med innlegget er at det ikke berører faren for (re)traumatisering dersom traumefokus er noe klienten selv ønsker, men avvises på. Mange klienter har opplevd ulike former for slik avvisning hos den ene terapeuten etter den andre. Noe av essensen i traumet er jo ekstrem avmakt, og å oppleve at man må underkaste seg nok en autoritet og oppgi sin vilje, er rett og slett destruktivt.

Jeg leser en del blogger og artikler av terapeuter, og det slår meg hvor sjelden klientens ønsker kommer til syne i prosessen der det tas beslutning om hvilken behandling klienten "skal" ha. Paradoksalt nok gjelder dette også terapeuter som arbeider innen traumefeltet.

Selv ønsker jeg en terapi med fokus på traumer, men jeg vil mye heller være klient hos en som er opptatt av, og praktiserer, brukermedvirkning, enn en som (bare) kan "alt" om traumeterapi.

Svensk antistigmakampanje sprer fordommer

Endelig får den svenske "opplysningskampanjen" Hjärnkoll kritikk fra brukerorganisasjonen Riksförbundet för Social och Mental Hälsa (RSMH)! Interessepolitisk talsperson Hannes Qvarfordt trekker fram fire eksempler på mytespredning:

- Kampanjens navn (H)järnkoll antyder at psykisk uhelse har sin opprinnelse i hjernen. Endelsen "koll" gir assosiasjoner til en defekt i hjernen som må holdes under kontroll.

- "Psykisk sykdom er som en hvilken som helst sykdom".
Vel, John Read er en av flere som har påvist at sykdomsmodellen ikke reduserer fordommer.

- "Psykisk sykdom er ikke foreldrenes feil".
Statistiske undersøkelser og terapeuterfaringer peker veldig tydelig på en stor overrepresentasjon av uheldige oppvekstforhold for personer med dårlig psykisk helse.

- ”Psykiatrien gir profesjonell hjelp”.
"Varför man har påtagit sig denna uppgift förefaller en aning gåtfullt, eftersom vårdens professionalitet knappast är en fråga för allmänhetens attityder, utan om vilken vård som de facto ges och om den hjälper."

Les saken hos Dagens Medicin.

Se også hva psykologen Daniel Kraft blogger om Hjärnkoll.

Forskning på biologisk materiale fra pasienter

Startskudd for «Humane biobanker» - Forskningsrådet

Pasienten har anledning til å reservere seg mot forskning på eget biologisk materiale samlet inn i helsetjenesten. Dette forutsetter at alle pasienter som avgir prøver til diagnostikk og behandling får informasjon om reservasjonsadgangen og har mulighet til å reservere seg.

Reservasjonsregisteret - Folkehelseinstituttet

Mennesket bak terapeutrollen

En gjenganger blant oss som har negative erfaringer fra å søke (eller bli påprakket) psykisk helsehjelp, er at vi ønsker (mer) empati fra profesjonelle hjelpere. Et slikt ønske er bare rett og rimelig når man har blitt dypt krenket av det som skal være et hjelpeapparat.

Da jeg ble skadet av en psykolog, klarte jeg ikke lenger å se terapeuter, og i særdeleshet ikke psykologer, som virkelige mennesker. De fikk nærmest noe monstrøst over seg; faktisk verre enn en "vanlig" overgriper, siden man har spesielle forventninger til en terapeut. Utfordringen min ble så å prøve å gjenoppdage terapeuter som mennesker.

For en tid tilbake lenket jeg til en artikkel om terapi på Twitter, med dertil hørende tweet: "The only person guaranteed to feel better after someone sits down on a couch is the psychologist". En tvitrende psykolog svarte meg straks: "Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lukket døren pent etter klienter, og så grått alene - før jeg pusser nesen og henter neste klient". Du kan tro jeg ble overrasket! Var det mulig liksom?

"Jeg tror det er godt for klienter å få vite om slike ting", svarte jeg psykologen, "ikke mens man går i terapi, men sånn generelt". "Ja, det sier seg selv at vi ikke deler slikt med klientene våre. De skal ha rom for sitt. Vi går til veilederne og får prate og gråte der", svarte psykologen. "Takk for at du skrev det", sa jeg". "Selv takk. Til og med her på Twitter og generelt føles det på grensen å dele dette", skrev psykologen.

I går leste jeg om belastningen Per Isdal har opplevd ved å jobbe som terapeut. "Per Isdal sto frem som et levende eksempel på fenomenet ´compassion fatigue´, også kjent som ´secondary traumatic stress disorder´ som gjerne rammer yrkesgrupper som avkreves stor evne til å vise innlevelse og omsorg over tid", sto det. For meg ble dette nok en "menneskeliggjøring" av Den Farlige Terapeuten - selv om Per Isdal riktignok er en psykolog jeg alltid har hatt sans for.

Vi brukere roper ofte etter å bli sett på som menneske, ikke bare pasient. Enkelte omtaler det som at hjelperen må se "mennesket bak diagnosen". Selv har jeg altså trengt å få øye på mennesket bak terapeutrollen.

- Om jeg hadde visst hvordan diagnosen skulle følge meg gjennom livet

Jeg fikk tilsendt lenken til et interessant blogginnlegg med ditto diskusjon.

Barndomstraumer og psykose

Discordance in psychotic illness across related individuals can be traced to differential exposure to trauma. The association between trauma and psychosis is apparent across different levels of illness and vulnerability to psychotic disorder, suggesting true association rather than reporting bias, reverse causality, or passive gene-environment correlation. Positive psychotic symptoms in vulnerable individuals may arise as a consequence of the level and frequency of exposure to abuse rather than neglect, suggesting symptom-specific and exposure-specific underlying mechanisms.

Childhood Trauma and Psychosis: A Case-Control and Case-Sibling Comparison Across Different Levels of Genetic Liability, Psychopathology, and Type of Trauma (kun abstract)
Am J Psychiatry, December 01, 2011

Superterapeuter

Birgit Valla blogger i dag om Supershrinks (det motsatte er Stinkyshrinks).

Jeg har ikke lest noe om superterapeuter før, tror jeg, bare at de fins - eller kanskje jeg har lest ørlite, på bloggen til Scott Miller og til Barry Duncan.

Men jeg fikk i alle fall en del treff da jeg googlet Supershrinks i Scholar, blant annet her, her, her, her og her (har ikke lest artiklene selv).

Svart på hvitt: Psykisk helsevern overser barndomstraumer

Til tross for de enorme menneskelige, samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene traumatisering har, og til tross for at sammenhengen mellom psykisk helse og traumatisering er svært sterk, ser vi at en i store deler av psykisk helsevern er det svært lite fokus på oppvekstvilkår som vold, seksuelt misbruk og emosjonell omsorgssvikt... Mange opplæringsinstitusjoner for psykologer, psykiatere og andre faggrupper har omtrent ikke fokus på omfattende vold/misbruk i oppvekst i det hele tatt når de lærer opp ulike faggrupper.

Dette fører dessverre også til svært mye feildiagnostisering og feilbehandling, og svært mange traumatiserte får ikke den hjelpen de skulle hatt. 

Vedlegg til NOU 2012:5

Reaksjon fra en leser på psykologkronikk om tvang

Fikk tilsendt denne e-posten i dag (navnet er fjernet):

http://www.dagbladet.no/2012/02/07/kultur/debatt/kronikk/psykiatri/tvang/20120831/

Dilemmaet som raskt meldte seg, var hvordan vi kunne få til en allianse når utgangspunktet var at jeg hadde sperret pasienten inne mot hans eller hennes vilje. Jeg valgte å se på dilemmaet som en spennende utfordring.

Jada, "en spennende utfordring". Men dem han sperrer inne ser neppe på frihetsberøvelsen og andre tvangsovergrep som "en spennende utfordring". De er gode på å demonstrere maktarrogansen og den totale mangel på innsikt i alvoret av det de driver med, disse fagfolkene.

Også denne da: Å redusere tvang ytterligere handler også om at både den vedtaksansvarlige og samfunnet må tåle mer usikkerhet om eventuelle konsekvenser.

For det har jo ingen negative konsenvenser å benytte tvang (det snakkes som vanlig som om konsekvensene av tvang kan veksle på en skala mellom null effekt og sterkt positiv effekt). Han underslår fullstendig hvilke alvorlige negative konsekvenser tvangsbruken i psykiatrien har for enkeltmennesker og på samfunnsnivå.

Selv om det er noen gode elementer i innlegget (hvis jeg legger godviljen til), er det gjennomsyret av så mye psykologfaglig selvgodhet (flere psykologer i tvangspsykiatrien, så blir det bedre.. ), at det er ytterst provoserende lesning.

Og mon tro hva han legger i "ivareta" i denne setningen:

Dersom jeg kommer i en situasjon hvor jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv, håper jeg at noen ivaretar meg - selv om det innebærer tvang.

Spørs om han hadde vært like fornøyd liggende i reimer med en svær nevroleptikasprøyte i rumpa på en eller annen lukket avdeling...

Jeg har ikke godt av å lese mer av slikt som dette, merker jeg...

NN

P.S. Det ser ut som om fagfolkene har ventet til høringsfristens utløp med å sette inn mediatrøkket sitt...

Beskjed til faste lesere

Det kan se ut til at jeg er i ferd med å utvikle en øyesykdom. Jeg ønsker ikke å si mer om tilstanden nå, men dersom det blir stille her på bloggen, vet du hva årsaken sannsynligvis er.

Oppdatering 9. februar
Det er ingen akutt fare med synet, selv om jeg har en øyesykdom. Derimot kan det akutte øyeproblemet mitt være symptom på en annen, svært alvorlig sykdom, men det kunne ikke øyespesialisten si med noen sikkerhet.

Jeg orker ikke å skrive hvilke lidelser/diagnoser det gjelder, for da risikerer jeg å få alskens "gode råd", blant annet fra folk som selger diverse urter og healingtjenester.

Siste: Det er likevel ikke den sykdommen man fryktet, men sannsynligvis noe annet - som kan bli fryktelig slitsomt, men som ikke er livsfarlig.

Likestilling mellom fysisk og psykisk helse

Vi befinner oss i februar 2020. Myndighetene avsluttet før nyttår sin tredje antistigmakampanje på fem år om psykiske lidelser, og har i alt bevilget 90 millioner kroner til dette viktige formål.

Dessverre viser siste befolkningsundersøkelse at holdningskampanjene så langt ikke ser ut til å virke. Fortsatt mener en stor andel nordmenn at det ikke er forsvarlig å la en person i omgangskretsen som har en diagnose sitte barnevakt (hvilket samsvarer med en svensk undersøkelse som viste at mens 30 prosent ikke ville la en person som hadde vært innlagt i psykiatrien sitte barnevakt i 1976, var andelen steget til 63 prosent i 2003). Som begrunnelse oppgir de aller fleste av disse respondentene at opplysningskampanjene har fått dem til å forstå at de psykisk syke er syke i hodet. Foreldregrupper krever lovpålagt lege- eller psykologattest for alle barnevakter. Tanter og bestemødre over det ganske land fortviler over at de ikke lenger får kose med sine elskede små, bare fordi de engang i fortiden hadde sammenbrudd, mange fordi de har opplevd overgrep eller fordi de ba om helsehjelp da ektemannen fant seg en yngre blondine.

Men så skjærer helseministeren igjennom: Siden vi ikke klarer å likestille psykiske lidelser med fysiske lidelser, skal vi gjøre det motsatte, nemlig likestille fysiske lidelser med psykiske lidelser. Ett av tiltakene for å få til dette er i langt sterkere grad å involvere politiet i helsearbeidet.

-113.
- Jeg har smerter i brystet. Det er nok hjertet. Jeg må på sykehus!
- Vi sender en politibil øyeblikkelig.
- Politi?
- Ja, det er politiet som bistår ved nødvendig helsehjelp dersom det er akutt og alvorlig.
- Det var det verste! Jeg har verken snytt på skatten eller skadet noen i hele mitt liv.
- Politiet opptrer profesjonelt. Det er intet å frykte. De vil bare hjelpe deg.
- Åh!
- Prøv å ta det rolig nå, og vent til de kommer. Så ifører de deg håndjern og hjelper deg ut i bilen.
- Håndjern? Nå får du gi deg!
- Politiet pleier å bruke håndjern når de frakter den syke til sykehus.
- Hvorfor det?
- Det hører med til å være politi, det.
- Har de hvite frakker på seg? Ja, for de bærer vel ikke politiuniform?
- Politiet har alltid politiuniform - ja, altså med unntak av spanere som infiltrerer kriminelle miljøer, men det er jo ikke tilfellet ved syketransport.
- Da vil jo naboen tro at jeg er kriminell! Nei, vet du hv... AU! Det stikker veldig i bryst... Jeg blir verre av dette, jeg. Jeg får angst!
- Angst er en psykisk lidelse, og det har politiet lang erfaring i å håndtere i alle dens fasetter.
- Jeg er hjertesyk! Hørte du? Hjertesyk!
- Det er intet å skamme seg over at man har en fysisk eller psykisk lidelse. Si til naboen din at han har fordommer dersom han reagerer på at politiet henter deg. Det er helt naturlig å slite med fysisk eller psykisk sykdom.
- Nei! Dette finner jeg meg rett og slett ikke i. Da vil jeg heller dø! Jævla hurpe!
- Du virker psykisk ustabil ... Hallo! Hallo? Hallo?


- 113.
- Jeg føøøør!
- Hva?
- Ungen kommer! Hjelp!
- Å, du føder? Vi sender øyeblikkelig en bil!
- Fort! Send ambulansen fort!
- Ambulanser har vi ikke lenger. Vi sender en politibil.
- Hva? Er det blitt kriminelt å føde barn nå?
- Nei, vi har bare sluttet å bruke ambulanser, slik at publikum må velge mellom politibil eller taxi. Ja, taxi er selvsagt for dem som bare har lette plager.
- Dette er galskap! Jeg har ikke gjort noe kriminelt! I alle fall visste ikke jeg at sex utenfor ekteskap var blitt kriminalisert i Norge. AU!
- Det er fordi fysisk og psykisk helsehjelp nå er likestilt. Bare ta det rolig. De kommer straks og henter deg, setter på deg håndjern og kjører rett til nærmeste fødeavdeling.
- Neeeei! Da ber jeg heller nabokona og kjæresten om fødehjelp!
- Hallo! Hallo? Er du der? ... Merkelig kvinnemenneske ...

Ikke bare manglende brukermedvirkning, men også terapeutmedvirkning

Det var en tid vi ikke hadde NAV. Isteden hadde vi den gode gamle trygdeetaten. På den tiden hadde vi et helt forskjellig land og et helt forskjellig liv. Vi hadde rettigheter og politikere behandlet oss med respekt. Nå er vi blitt kjeltringer og politikerne skal oppdra oss. De skal bestemme hvor alvorlige folks helseproblemer er og hvor fort de bør skjerpe seg og bli friske. De vil også fortelle fagfolk hvordan de skal gjøre jobben sin, til og med planlegge og strukturere behandlingsopplegg for dem.

En kommentar til psykolog Eva Jacobsens blogginnlegg Har sykmeldte plikt til å gå i terapi og bli friskmeldt innen tidsfrist?

Psykolog fra Paulsrud-utvalget desinformerer

I en kronikk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Nadia Ansar, som satt i Paulsrud-utvalget, at lovutvalget sto "samlet i oppfatningen om at tvangsreglene i den gjeldende helse- og sosiallovgivningen bør samles i en felles lov, og at en må sette i gang med å utrede spørsmålet om et felles lovverk".

Dette er desinformasjon. Hege Orefellen skrev en dissensuttalelse: Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre.

Pinlig "opplysningsprogram"

Har borgeres forhold til sæd noe i offentligheten å gjøre?

Hva med angst for å bli homofil? Er det farlig å være homofil?

TV 3s "opplysningsprogram" om psykiatrisk behandling har overskredet grensen til det private.