1.3.12

Besværlig pasientrolle

Da jeg fikk en somatisk sykdom, A, for flere år siden, ble jeg fortalt at jeg måtte få en bestemt type behandling. Den hadde jeg veldig lite lyst på, fordi jeg med en overgrepshistorie er overfølsom overfor at noen gjør noe med kroppen min. Så hørte jeg tilfeldig en sykepleier nevne en annen type behandling, og det ble til at jeg bestemte meg for den, selv om både spesialist og fastlege var uenige med meg.

Etter noen år var sykdomsforløpet blitt slik at jeg sluttet å ta medisinen, fordi jeg feiltolket legens budskap. Senere gjenopptok jeg medisineringen, men da hadde jeg fått to tilleggslidelser. Den ene av disse, B, ville jeg kanskje fått uansett, og det er den risikoen jeg skulle ønske at legene hadde informert meg om da jeg skulle velge type behandling første gang, for hvordan kan man velge når man ikke kjenner det store bildet? Eller var det "bare" jeg som ikke oppfattet informasjonen?

Denne tilleggslidelsen B, som ble konstatert for et par år siden, kan igjen føre til nye sykdommer - som jeg nå har fått. Da jeg fikk diagnosen B, ble jeg ikke fortalt at lidelsen kunne føre til blant annet sykdom C - eller så oppfattet jeg det ikke. Hadde jeg visst at B kunne medføre C, hadde det enda vært tid til at jeg kunne velge behandlingen som legene helt i starten ønsket jeg skulle ta. Nå er det for sent.

Det er vanskelig som pasient å vite eksakt hva man skal spørre om når man i utgangspunktet vet lite. Som nettbruker kan man søke etter informasjon, men jeg har så mye angst at jeg ikke tør å sitte alene med PC-en og lese om alt det fæle jeg kan pådra meg. Kanskje det er mine psykiske greier som har gjort at leger har villet være hensynsfulle og ikke skremme meg, og at det er en grunn til at jeg ikke har fått den informasjonen jeg har hatt behov for? Eller kan jeg innimellom delvis oppleves som en ressurssterk pasient, ved at man regner med at en bibliotekarutdannet nettbruker selv klarer å skaffe seg den informasjonen hun trenger?

Dessverre har det vært så godt som umulig å snakke ordentlig om mine psykiske vansker i allmennhelsetjenesten og somatikken (derfor skjønner jeg aldri rådet folk med psykiske plager får om å "kontakte fastlegen"). Hvordan for eksempel angst kan påvirke evnen til å motta informasjon, har også vært et ikke-tema. Jeg mener ikke at kommunikasjon ene og alene er legens ansvar, men jeg har hatt angst for å ta initiativet til å snakke om denne angsten.

Jeg er ikke det minste redd for å lese om psykiske lidelser, fordi det svært sjelden er snakk om dødelige tilstander. Dessuten kjenner jeg for det meste selv hvordan den psykiske formen er, mens jeg har skjønt at det ikke alltid er så lurt å stole på "feelingen" ved somatisk sykdom. Jeg har opplevd å ha en alvorlig somatisk tilstand over tid uten å merke noe som helst.

For meg oppleves det å være pasient i somatikken som svært forskjellig fra å være "psykisk" pasient. Det jeg trøster meg litt med, er at jeg gjennom pasientkarrieren har vært "ulydig" pasient og stort sett ikke tatt medisinen "min" mot psykiske plager (blant annet fordi jeg synes "piller mot overgrep" virker latterlig). Med de tre-fire ulike medikamentene jeg nå tar mot somatisk sykdom, blir risikoen for uheldig interaksjon mer enn nok å holde styr på.

En annen pasient som har tatt feil, er Anna på bloggen Diagnostisert

7 kommentarer:

  1. Her tar du opp et viktig tema, det er flere sider ved dette.

    Jeg har erfaring som nær pårørende for en alvorlig syk person, somatisk. Jeg fulgte vedkommende gjennom tykt og tynt, og jeg kan si at det er utrolig mye som gikk vedkommende hus forbi. Derfor tenker jeg at jeg selv vil ha med meg noen, hvis jeg skulle bli somatisk syk.

    Jeg har også erfaring som pasient, og da vet jeg at jeg noen ganger kan bli så redd i situasjonen, at jeg blokker ut. Jeg er en som framstår som ressursterk, og kan skjule mye angst.

    Min fastlege har jeg kunnet snakke med om dette, heldigvis. Denne legen gir meg gjerne skriftlig informasjon i tillegg, hentet ut fra nettet, som jeg kan lese i ro og fred.

    Leger er nok forskjellige, ikke alle sjekker ut at informasjonen er nådd frem, dessverre.

    SvarSlett
  2. Anita1.3.12

    Hei! Jeg følger deg på twitter.Fant først bloggen din ved å søke på PTSD og blogg. Du skriver veldig godt! Har ikke fått lest så mye her ennå,men det virker som du har mye kunnskap. Og en god formidlingsevne!

    Føler med deg i forhold til dette temaet.Leit at du har fått flere somatiske sykdommer som må behandles. Det er en stor påkjenning når man har opplevd overgrep. Å være psyk i somatikken er ikke en lett jobb. Kjenner meg igjen i å ha en veldig angst for at andre skal gjøre noe med min kropp. Mangel på kontroll,den følelsen blir ikke mindre av at man i tillegg har nok med å holde ut,være tilstede på et vis,ihvertfall fysisk.Og derfor ikke har kapasitet til å få med seg informasjon og tenke klart.

    Har ofte hatt erfaring med at helsepersonell blir ubekvemme når man forteller om psykiske lidelser. Mange vet nok ikke hva PTSD er. Mennesker med psykisk lidelse kan få somatiske sykdommer og,det burde vært mye mer fokus på dette under utdannelse,og i tillegg som undervisning/kurs for ulike grupper helsepersonell i jobb.

    Jeg er selv sykepleier,men klarte bare såvidt 2 år i jobb før kropp og sjel sviktet. Mine egne traumer innhentet meg,samt at jeg alltid har hatt litt for lett for å ta andres følelser innover meg. I etterpåklokskap,kanskje ikke så lurt å bli sykepleier da. Men det trengs vel sensitive mennesker i helsevesenet også.
    Ti år er det faktisk nå,siden jeg havnet utenfor arbeidslivet. Har prøvd en del ganger å komme tilbake,men det har hver gang sendt meg mange hakk tilbake. Så jeg har fått prøve pasientrollen grundig. På godt og mye vondt. I løpet av siste året har jeg måttet ha narkose og mindre inngrep flere ganger. Stor belastning,men det var nødvendig. Heldigvis møtte jeg mange skjønne personer med omtanke og faglig trygghet. Jeg kan nok også bli oppfattet som mer ressurssterk enn jeg føler meg. Holder store mengder angst under overflaten.Da har man mer enn nok med å stå på beina,evt.ligge i en seng.

    Klarer du å få formidlet at du har problemer med å oppfatte mye informasjon,og at du trenger at noen har tid til å gå skikkelig igjennom det med deg? Dette er vanskelig,og avhenger av om den man møter på er i stand til å møte deg. Vet dessverre litt for godt at det er mye uforstand og dårlige holdninger blant hvitkledde. Lurer av og til hvorfor enkelte søker seg til et slikt yrke...

    SvarSlett
    Svar
    1. Velkommmen til bloggen, Anita! Jeg vet hvem du er på Twitter :)

      Jeg klarer ikkek å få formidlet problemer med å oppfatte informasjon, dvs. jeg har ikke gjort det så langt.

      For mitt vedkommende ble den sykdommen jeg først fikk, utløst i en terapi hos en autoritær psykolog. Ganske bittert, når det var hjelp man ba om.

      Slett
    2. Anita2.3.12

      Har lest innlegget som du linket til over nå. Det er veldig opprørende at terapi faktisk kan bli en byrde og ikke hjelp.Veldig leit at du fikk alvorlig somatisk sykdom utløst i denne terapien. Når man har opplevd traumer er man ekstra sårbar i en behandlingssituasjon. Det kan føles umulig både å si fra og å avslutte. Kan det ha vært at denne behandleren følte seg truet av dine feministiske verdier? Jeg tenker at autoritære menn(esker) kan være både små og usikre innvendig.

      Jeg hadde for noen år siden selv en psykolog hvor jeg først i ettertid har klart å innrømme for meg selv at jeg var redd han,og samtidig følte meg avhengig. Jeg var visst et umulig tilfelle i følge han. Fikk ved hjelp av annen person i behandlingsapparatet som så at jeg trengte mer og annen hjelp,heldigvis etterhvert et annet tilbud.

      Håper du også får bedre hjelp nå. Det er mye som trengs å forbedres innen psykisk helsevern. Man kan gå mange år i terapi og dessverre bli verre. Og da er det jo selvfølgelig pasientens feil... Det var sånn jeg opplevde det med psykologen som ikke fungerte for meg. Kanskje hadde det vært annerledes om jeg hadde vært mer tydelig. Men var da ikke i stand til det,var så redd og selvdestruktiv. Mangel på både ord og følelser.

      Synes det er flott at du står fram,og at du hadde dette innlegget i Tidsskrift for norsk psykologforening! For at behandling skal fungere må pasienten være hovedfokus. Hvis behandler ikke kommer noen vei,er det ikke pasienten det er noe galt med. Ydmykhet skader ikke. Flere behandlere burde henvise til noen andre hvis de ikke klarer hjelpe en pasient.

      Slett
    3. Anita: Takk for kommentar.
      Jeg har ikke hatt kontakt med noen behandler de siste 9 årene. Vet egentlig ikke hvordan jeg skal få tak i noen som er opptatt av btrukermedvirkning (og ikke er dyr).

      Slett
    4. Anita3.3.12

      Hei igjen :-) Ser du har en post med "Psykolog søkes". Skulle virkelig ønske jeg hadde en i Trondheim å anbefale deg. En som fylte de kriteriene du ønsket. Er ikke lett å få rett hjelp. Og til rett tid. Beundrer deg for ditt engasjement,og håper du snart får den hjelpen du trenger!

      Ser vi har to felles problemområder,-barndomstraumer og utmattelselsestilstand. Jeg har en fin kvinnelig psykolog her i Bergen. Skulle bare ønske jeg hadde fått denne hjelpen tidligere. Har ikke krefter til å gå inn i traumene nå. Jeg har opplevd å få høre : "dette skal vi ikke gå inn i,er redd du skal bli psykotisk,bli mer selvdestruktiv,dette har ikke vi spesialkompetanse på".osv....Dette var på et tidspunkt der jeg ba om hjelp for traumer. Man kan ikke si at slike ting skal vente. Det er ikke bare som å lukke en skuff. Men kan skjønne på en måte det var godt ment fra behandler. Eller var det det,kanskje handlet det mest om redsel.
      Kjenner på et forsinket sinne. Har nå fått vite at traumer ikke skal medisineres. Hvor mange behandlere vet det tro?

      Slett
  3. Jeg mener at legen bør ha plikt til å informere oss pasienter om evt sykdommer. De fleste leger vil vel ikke engang anbefale oss å leite selv på nettet, da det står "mye rart" som virkelig kan skremme... Min fastlege er ikke så aller verst til å informere, og skriver også ut relevant informasjon fra nettet. Supert, syns jeg, er jo ikke alltid greit å fordøye alle opplysninger i en legetime, kanskje man tenger tid til å skaffe litt oversikt...

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post