8.2.12

Svart på hvitt: Psykisk helsevern overser barndomstraumer

Til tross for de enorme menneskelige, samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene traumatisering har, og til tross for at sammenhengen mellom psykisk helse og traumatisering er svært sterk, ser vi at en i store deler av psykisk helsevern er det svært lite fokus på oppvekstvilkår som vold, seksuelt misbruk og emosjonell omsorgssvikt... Mange opplæringsinstitusjoner for psykologer, psykiatere og andre faggrupper har omtrent ikke fokus på omfattende vold/misbruk i oppvekst i det hele tatt når de lærer opp ulike faggrupper.

Dette fører dessverre også til svært mye feildiagnostisering og feilbehandling, og svært mange traumatiserte får ikke den hjelpen de skulle hatt. 


Vedlegg til NOU 2012:5

15 kommentarer:

  1. Morild8.2.12

    Dessverre er dette helt sant. Derfor er jeg veldig takknemlig for at jeg (nyutdannet sosionom) fikk oppleve at dette ble tatt på alvor i utdanningen min. Vi hadde et endags-seminar om seksuelle overgrep og traumer, der forelesere var en ytterst engasjert traumeterapeut og en modig kvinne som selv var utsatt for overgrep. Det var utrolig sterke historier og følelsesmessig svært krevende å gå inn i denne tematikken. Men herregud, vi syns det er tøft å HØRE om dette, men hvordan må det føles for barn å OPPLEVE dette!?! Det er jo DET som må være i fokus. All grunn til å ta dette temaet på alvor. Takk for en viktig blogg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentar.
      Jeg kjenner en sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid som har hatt en halv dag om overgrep/traumer på videreutdanningen. Vedk. føler seg kunnskapsløs på feltet, og sier h*n ikke kunne ha jobbet med traumatiserte med de utdanningene.

      Slett
    2. Morild8.2.12

      Hjelp. Jeg kjenner jeg blir oppgitt. Dette burde vært et selvsagt tema på videreutdanning i psykisk helsearbeid. Det er et stort problem at fagfolk opplever seg kunnskapsløse i møte med traumatiserte. Men kan det tenkes at det i noen tilfeller handler mer om frykten for egne følelser i møte med overgrepsutsatte, enn om kunnskapsmangel? Kanskje en kombinasjon? Kan vi som fagfolk virkelig tillate oss å ikke SE, forholde oss til og anerkjenne personer utsatt for overgrep fordi vi føler oss kunnskapsløse? Jeg syns ikke det.

      Slett
    3. Morild: I dette tilfellet handlet det om kunnskpasmangel. Vedk. sier at h*n ville måttet skaffet seg kunnskap på egen hånd om h*n hadde jobbet med denne gruppen.

      Jeg var forresten engang på en høyskole og snakket for siste års sosionomstudenter som hadde valgt fordypning i barnevern. De hadde hatt én time om problematikken.

      Slett
    4. Morild8.2.12

      Det er rett og slett trist. Ingen tvil om at denne problematikken må MYE sterkere inn i fagplanene på alle helse- og sosialutdanninger, både i grunnutdanning og videreutdanning.

      Slett
  2. Flott at det finnes nyutdannede sosionomer, som ønsker å ta dette på alvor.
    Skulle ønske dere fikk mer enn et dagsseminar på denne tematikken, da emnet er stort og trneger mer oppmerksomhet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Morild8.2.12

      Det er sant at én dag er bedre enn ingen, mrn det burde absolutt vært mer. Jeg tror alle studentene som var der den dagen (inkludert meg) fikk seg noen kraftige aha-opplevelser med hensyn til hvor utbredt dette er, hvor neglisjert overgrepsutsatte/traumatiserte personer er i hjelpeapparatet og hvor utrolig viktig det er at vi som fagpersoner tør å bevege oss inn i dette vanskelige feltet. Vi kan ikke la oss stoppe av vår egen frykt for å feile, eller fordi vi er livredd våre egne følelser. Det verste vi gjør er å gjøre ingenting. Vi har et etisk ansvar, og vi må tørre å ta innover oss at dette skjer. Vi må tørre å SE. Og vi må tørre å spørre.

      Slett
    2. Godt å høre at du har med deg et oppriktig engasjement. Hold fast ved det. Viktig for å kunne gjøre en forskjell for de du vil møte underveis.

      Slett
  3. Ble dette tatt på alvor, snudde det nok opp ned på mange helsearbeiderutdanninger. Dessverre tror jeg det stoppes av ubehag koblet med økonomi.
    Men bevares, en dag info, vil jeg kalle det, fra begrenset synsvinkel sikkert, er mer enn ingen. Men, det er veldig veldig lite da. For det er vel kjernen i mange psykiske utfordringer, er det ikke, som gjør folk hjelpetrengende....

    SvarSlett
  4. Anonym8.2.12

    -Annabella-

    Problemet er at altfor mange "hjelpere" ikke er interessert i høre på det voldspåførte har å si.
    Virker som om mange såkalte behandlere har et motto: Når du trenger hjelp vet du automatisk ikke ditt eget beste og derfor er det du har behov for å snakke om uvesentlig.

    Når man informerer om at den såkalte hjelpen kun er nettopp såkalt hjelp blir man beskyldt for å ikke ønske å bli bedre og motsette seg behandling.
    Fagfolkene "vet alltid best", også i de tilfellene hvor de ikke innehar et snev av kunnskap.
    At de kunne øke sin kunnskap ved å faktisk høre på mennesker som vet hva de snakker om, reflekteres det visst ikke over.

    Det er så mye enklere å legge alt på pasienten, og samtidig ignorere at pasienten muligens har i overkant å bære på fra før, enn å gå i seg selv og innrømme sin utilstrekkelighet.

    Ja. Jeg har blitt bitter. Har aldri hatt det vondere etter at en lege fant ut at han skulle "hjelpe" meg. Nå sitter jeg i en smørje jeg ikke ser noen vei ut av. Uansett "videre vei"vil det bidra negativt for min helse og mitt liv.
    I følge "den hjelpende lege" er visst dette bare depresjonen min som snakker og så må jeg huske på at jeg må tenke positivt.

    Alt man har jobbet for tidligere for å overleve og alle kreftene man har brukt- For ikke å snakke om alle postive tanker man har tenkt, er visst ikke noe å henge seg opp i.

    Jeg føler meg rett og slett straffet fordi jeg er skadet etter ekstremvold.
    Dårlig økonomi. Ingen som hører. Blir overkjør med "gode intensjoner". Vet ikke mitt eget beste. Snakker ikke selv fordi det er det depresjonen (jeg ikke har forøvrig) som gjør. Osv.
    For meg er dette straff.

    Jeg har ingen tro på helsevesenet lenger.
    Har måttet kontakte krisesenteret pga dette. Skal ha et kort opphold der til helgen.
    "Den hjelpende lege" mente at en samtale med han ville være mer virksomt, "men om jeg valgte å motsette meg behandling så"...

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for meget sterk kommentar, Annabella!

      Slett
    2. Annabella, deler av det du forteller ligner mitt eget løp, det og ikke bli bitter, er en kunst, og jeg greier det ikke så godt til tider.
      Det er en høy pris å betale, for ikke og bli hørt av det offentlige.

      Slett
    3. Annabella, når jeg leser det du skriver blir jeg desperat etter å kunne si til deg: dra dit, gjør det eller det. Men dessverre, det er ingen steder å henvise folk. Jeg merker i meg selv en stor avmaktsfølelse som har dype røtter. Ingenting er så lite helsefremmende som avmakt.
      Håper et eller annet dukker opp som du kan bruke, på din måte.....

      Slett
  5. Anonym8.2.12

    -Annabella-

    Hei kjære dere:)
    Jeg mente ikke å overta blogginnlegget, men angsten har tatt meg igjen og det bare fosset ut.

    Det er så fortvilende at så mange sliter med å få hjelp.
    Tenk. I 2012 i Norge.
    Vi har det selvsagt bra i den forstand at vi har et slags helsevesen og et hjelpeapparat, men det hjelper liksom så lite når man ikke blir hørt.
    Ting ordner seg sikkert en gang. Må bare håpe på det. Denne gangen klarer jeg det ikke selv men jeg vet heller ikke hvem som kan hjelpe.

    Mange klemmer til dere alle, og til deg, Sigrun: Tusen takk for alt jeg har kunnet lese og lære i bloggen din:)
    Ha en god natt alle sammen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har ikke overtatt blogginnlegget på noen som helst måte. God natt til deg!

      Slett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post