14.2.12

Mennesket bak terapeutrollen

En gjenganger blant oss som har negative erfaringer fra å søke (eller bli påprakket) psykisk helsehjelp, er at vi ønsker (mer) empati fra profesjonelle hjelpere. Et slikt ønske er bare rett og rimelig når man har blitt dypt krenket av det som skal være et hjelpeapparat.

Da jeg ble skadet av en psykolog, klarte jeg ikke lenger å se terapeuter, og i særdeleshet ikke psykologer, som virkelige mennesker. De fikk nærmest noe monstrøst over seg; faktisk verre enn en "vanlig" overgriper, siden man har spesielle forventninger til en terapeut. Utfordringen min ble så å prøve å gjenoppdage terapeuter som mennesker.

For en tid tilbake lenket jeg til en artikkel om terapi på Twitter, med dertil hørende tweet: "The only person guaranteed to feel better after someone sits down on a couch is the psychologist". En tvitrende psykolog svarte meg straks: "Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lukket døren pent etter klienter, og så grått alene - før jeg pusser nesen og henter neste klient". Du kan tro jeg ble overrasket! Var det mulig liksom?

"Jeg tror det er godt for klienter å få vite om slike ting", svarte jeg psykologen, "ikke mens man går i terapi, men sånn generelt". "Ja, det sier seg selv at vi ikke deler slikt med klientene våre. De skal ha rom for sitt. Vi går til veilederne og får prate og gråte der", svarte psykologen. "Takk for at du skrev det", sa jeg". "Selv takk. Til og med her på Twitter og generelt føles det på grensen å dele dette", skrev psykologen.

I går leste jeg om belastningen Per Isdal har opplevd ved å jobbe som terapeut. "Per Isdal sto frem som et levende eksempel på fenomenet ´compassion fatigue´, også kjent som ´secondary traumatic stress disorder´ som gjerne rammer yrkesgrupper som avkreves stor evne til å vise innlevelse og omsorg over tid", sto det. For meg ble dette nok en "menneskeliggjøring" av Den Farlige Terapeuten - selv om Per Isdal riktignok er en psykolog jeg alltid har hatt sans for.

Vi brukere roper ofte etter å bli sett på som menneske, ikke bare pasient. Enkelte omtaler det som at hjelperen må se "mennesket bak diagnosen". Selv har jeg altså trengt å få øye på mennesket bak terapeutrollen.

7 kommentarer:

  1. Vet du, dette innlegget virvler opp så mye i meg.
    Det er klart terapeuter er mennesker. Samtidig, jeg ville nok advare mot, i selve behandlingssituasjonen, at traumatiserte, ev. retraumatiserte pasienter, skulle tenke for mye på terapeutens ev. utbrenyhetsrisiko. Det kunne faktisk bli ganske så antiterapeutisk det.

    Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg mener mennesker som retraumatiseres, f.eks. tilbake til overgrep som barn, de må terapeutene øve seg på å snakke til, til barnet mener jeg. Jeg har selv opplevd hvor forløsende det er, at noen spør, og retter spørsmålet til barnet: Hva trenger du? Terapeuter som ikke tør tone seg inn på det som skjer der og da, og hvor pasienten skal ta ansvaret, midt i traumet, det fungerer bare ikke.Og retraumatisering kan noen ganger være sterkere enn selve traumet.

    Jeg har også hatt sans for den terapeuten du nevner her, og har det fortsatt. Jeg mener terapeut-utdanningen bør fokuserer mye både på retraumatisering og relasjonskompetanse. I tillegg så bør det vel finnes steder hvor terapeuter kan gi hverandre støtte etc?

    Tror denne typen utbrenthet kanskje rammer ildsjelene blant terapeutene. Og at det også kan handle om de rammene og systemene de jobber under.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er enig, GU, i at det ikke kan være pasientens ansvar å passe på terapeutens psykiske helse. Dette var mer en liten beskrivelse av min situasjon etter en fryktelig vond terapi.

      Slett
    2. Jeg kjenner meg igjen jeg, på mitt vis. Jeg var rasende på min behandler. Jeg skjønte han hadde retraumatiserte meg, men barnet i meg raste, både mot han og mennesker fra fortiden.
      Samtidig kan jeg forstå hvorfor det ble som det ble. Jeg deler ikke denne behandlerens syn og ideologi, og burde aldri ha vært i behandling der. Systemet er imidlertid sånn, at dette kan skje. Det bekymrer meg veldig.
      Legger ut et dikt om retraumatisering i løpet av kvelden.

      Slett
    3. Gambetti14.2.12

      Dette blir kanskje en såkalt "metadiskusjon": Men hvorfor snakkes det så mye om "barnet i deg" i behandler-kretser. Hvorfor skilles det? Er vi ikke oss selv hele livet? Lag på lag med abstraksjoner...

      Slett
    4. Hei, dette blir vel forskjellig ut fra hvilken behandlingsteori man støtter seg til.
      Men, ikke alle mennesker henger like godt sammen, og det kan være følelser og opplevelser fra barndommen som dukker opp i terapirommet. Og som av en eller annen grunn ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet. Da kan man tenke på disse følelsene som barnet i seg, som kanskje trenger omsorg, fra en selv etter hvert.

      For noen fungere dette, for andre ikke. I kognitiv terapi er ikke dette så vanlig tilnærming, tror jeg. Da skal man helst være voksen og fornuftig. Ikke lett hvis det er gamle barndomsredsler som ligger der og plager personen.

      Slett
  2. Anonym15.2.12

    Det er helt sant.
    Jeg ser smerten hans(terapauten min)men han deler den ikke med meg.Det gjør det ennå vanskligere for meg å åpne meg,fortelle om overgrepsbakgrunnen min.Se han late som han tåler det mens kroppsspråket viser at han ikke gjør det.(Jeg har en veldig tøff bakgrunn...)

    SvarSlett
  3. Anonym15.2.12

    -Annabella-

    Et flott innlegg Sigrun. Syns både du og dere andre her er så gode på å nyansere.
    Det er godt å lese.

    Selv er jeg bare sint og det kan gå utover andre. Desverre. Er første gang i mitt i liv jeg er sint og trener på å nettopp nyansere. Så takk må jeg si:)

    Terapeuter er også mennesker. Mange av dem er jo "rammet" av systemet selv og finner det muligens vanskelig å forholde seg til det på flere måter.

    Sist jeg var innlagt, var jeg der i over et år. I løpet av denne perioden var jeg i kontakt med 5 psykologer. De sluttet hele gjengen etter tur og da er det nok systemet som vanskeliggjør for disse.
    Leste en plass for noen år siden om noen som hadde diagnostisert helsesystemet og kommet frem til : Sosiopat.
    En av årsakene var selvsagt at et system i seg selv ikke har empati, men allikevel...jeg kjente meg igjen og det gjør nok flere av de som jobber der og.

    Vel. Uansett vil jeg naivt tro at samtaler mellom pasient og terapeut hvor normalisering er i fokus vil virke positivt på de fleste. Også teraputen.

    Brukermedvirkning vil vel også få en annen betydning i og med at man da kan få muligheten til nettopp bare å prate og da kanskje få mye bedre muligheter til å finne løsninger?

    Terapeuter som sliter har uansett større mulighet til å komme videre i livet enn mange av pasientene (videreutdanning, forskning ol). De kan også se på terapeutrollen sin som en god erfaring i ettertid. Kommer jo selvsagt ann på egne erfaringer og traumer muligens og årsaken til at de valgte et slikt yrke.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post