19.2.12

Hvem skades av ikke-eksponering?

På Psykiatribloggen stilles spørsmålet: Hvem kan retraumatiseres ved eksponering/konfrontering/utforskning av traumer i terapi? Problemet med innlegget er at det ikke berører faren for (re)traumatisering dersom traumefokus er noe klienten selv ønsker, men avvises på. Mange klienter har opplevd ulike former for slik avvisning hos den ene terapeuten etter den andre. Noe av essensen i traumet er jo ekstrem avmakt, og å oppleve at man må underkaste seg nok en autoritet og oppgi sin vilje, er rett og slett destruktivt.

Jeg leser en del blogger og artikler av terapeuter, og det slår meg hvor sjelden klientens ønsker kommer til syne i prosessen der det tas beslutning om hvilken behandling klienten "skal" ha. Paradoksalt nok gjelder dette også terapeuter som arbeider innen traumefeltet.

Selv ønsker jeg en terapi med fokus på traumer, men jeg vil mye heller være klient hos en som er opptatt av, og praktiserer, brukermedvirkning, enn en som (bare) kan "alt" om traumeterapi.

38 kommentarer:

  1. Anonym19.2.12

    -Annabella-

    Jeg også Sigrun, jeg også.

    Min erfaring er at helsepersonell ikke er opptatt av hva pasienten ønsker og selv mener er bra for seg.
    Om jeg skulle sagt slikt til helspersonell, ville det nok blitt reaksjoner i form av: "Nå tar du feil, det er du som er i fokus vet du".

    Problemet er imidlertid slik at hver eneste gang jeg har snakket om mine behov og hva som er viktig for meg å bli forstått på, så skjer det motsatte.
    Alt jeg ønsker å snakke om og/eller gjøre fysisk noe med blir ignorert, for så å ha fokus på det terapeuten ønsker å snakke om.

    I lange perioder har jeg måttet holde meg langt vekk fra helsevesenet for i det hele tatt holde meg frisk.
    Når jeg blir snakket til og inkludert i samfunnet med jobb og andre "vanlige" ting er jeg faktisk frisk.
    Når uforutsette eller at ting blir svært uforutsigbare kan jeg i løpet av få sekunder å være frisk til å være suicidal pga aktivering, dissoiasjon, parania ol.

    En gang klarte jeg meg med egenmelding i 3 dager uten involvering med helsevesenet.
    Det er helt sprøtt å tenke på hvor livende redd man kan være for å komme på jobb frisk og rask noen dager senere. Det er som en drøm.

    Jeg tenkte at jeg aldri ville ha behov for helsevesenet igjen og følte meg trygg.
    Desverre, og selvsagt, så gikk bedriften konkurs og jeg ble permittert.
    Vel. Det endte med en innleggelse basert på at om jeg ikke ga meg og sa ja, ville tvang være nødvendig.
    Det eneste jeg hadde behov for selv var litt forståelse, men som alltid ble jeg ikke hørt.
    Alternativet for meg da var å underkaste meg.
    Jeg har aldri vært så syk i mitt liv.
    Jo mer "hjelp" jeg fikk jo sykere ble jeg og kom ikke hjem igjen før etter et år.

    Nå mener NAV at jeg skal søke varig ufør. Det er tøft, men også godt fordi sjansen for å komme i kontakt med helsevesenet er minimal og dette er svært trygt for meg.

    Jeg blir jo aldri hørt, har liten sykdomsinnsikt i følge dem enda jeg alltid vet årsak og hva som skjer med meg, trenger jeg ro skal jeg alltid være sammen med andre og motsatt, osv osv.

    En jente jeg var innlegt med sist var tvangsinnlagt og så redd, så redd.
    Hun stakk. Ble innhentet og tvunget igjen. Hun var fortsatt svært redd da jeg reiste hjem.
    Jeg klarer ikke å forstå at slikt kan kalles behandling.

    Men, jeg skjønner jo ingenting så.
    Jeg skjønner jo heller ikke at kognitiv terapi er fantastisk og at jeg tar feil når jeg sier det forverrer alt.

    SvarSlett
  2. Takk for at du skriver om dette Sigrun.
    Siterer fra Annabella sin kommentar:

    "
    Nå mener NAV at jeg skal søke varig ufør. Det er tøft, men også godt fordi sjansen for å komme i kontakt med helsevesenet er minimal og dette er svært trygt for meg."

    Jeg fikk uføretrygd for en stund siden, og kjennte på disse følelsene. Ingen flere samtaler med Nav, ikke flere forsøk med kognitiv terapi.
    Jeg har brukt år på å komme meg etter samtaler med både Nav og helsevesen. Samtaler som førte til avmakt over ikke å bli hørt eller trodd.

    SvarSlett
  3. Sigrun, Annabella og Bibbi - jeg ble helt slått ut da jeg leste det dere skrev. Kom plutselig på at en viktig årsak til boderlinediagnosen min var at jeg var i en opplevelsesfase som psykiater Alltidrett prøvde å stoppe fordi HAN var redd for det jeg slapp til.

    Det skal jeg gå grundig inn i en annen gang - nå vil jeg bare skrive at jeg kasserer det distanserende ordet "traume" og kaller i stedet en spade for en spade og en skade for en skade.

    Jeg husker ikke hvilket uttrykk du bruker i stedet for personlighetsforstyrrelse, Sigrun, men jeg foreslår alternativet "samfunnskader". Det rommer også terapi som legger nye skader på gamle sår.

    SvarSlett
  4. Jeg pleier enten å skrive personlighetsdiagnoser (en diagnose er jo ikke det samme som tilstand) eller "personlighetsforstyrrelser" (med hermetegn, siden det er sitat fra diagnosebibel og/eller diagnostikere).

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner. Og ordet "personlighet" butter imot for meg, selv om jeg innser at det er slik diagnosesystemet ser det.

      Slik jeg ser det, er det ikke personligheten det er noe i veien med. Problemet er skader som andre påførte oss. Vi utviklet sunne og naturlige forsvar for å overleve skadene, og det vi i ettertid trenger er å vokse ut av forsvarene.

      Det blir umulig når skadene benektes og bortforklares i terapi og når forsvarene blir behandlet som det egentlig problemet. Da påfører terapien oss nye skader på toppen av de som vi opprinnelig forsvarte oss mot.

      Og jeg understreker "sunne og naturlige" ... i den opprinnelige situasjonen gjorde vi det beste vi kunne med de muligheter og de resursene vi hadde til rådighet. Det har vi rett til å være stolt over. Dessverre kleber det seg i stedet mye skam til forsvarene våre.

      Det er vanskelig å utdype dette midt under et familiebesøk, men jeg kommer tilbake til det senere.

      Slett
  5. Det er et paradoks at det mange trenger, å bli møtt og tålt, det er det man ikke får, ofte, i hjelpeapparatet. I stedet får man avvisning. Ganske merkelig at de som sitter med makta ikke tar dette innover seg, psykiatrien lyser vel ikke direkte av vellykkethet?
    Det handler både om mandatet behandlerne har, og om deres egen redsel. Som behandler må du tåle smerten i traumet, det er kanskje noe av det mest utfordrende? Og så trengs det tid.
    Men først og fremst erkjennelse og praksis hvor den det gjelder virkelig, jeg sier virkelig, er sjefen.

    SvarSlett
  6. Føyer til: Det å vegre seg for eller ikke ville gå inn i "traumet" sammen med personen, det kan nettopp være å gjenskape det. Absurd, ikke sant?

    SvarSlett
    Svar
    1. Absurd, ja. Og hvor mange har sagt det i hvor mange år?

      Slett
    2. Mange, mange vil jeg si. Men ørene er svært så døve, og veldig redde....

      Sigrun: at terapeuter kan "alt" om traumeterapi, hva betyr det i praksis? At de har lest og tatt eksamener? Hvordan er den praktiske utdanning?
      Leste litt i lenken du la ved, oppsummerer foreløpig med at jeg ikke deler utgangspunktet til forfatteren. Det er noen premisser her.... Mye strikt læringspsykologi bl.a.

      Slett
    3. gamle ugle: Med å kunne "alt" om traumeterapi mente jeg terapeuter som "markedsfører" seg som traumeterapeuter, og/eller som er kjent som spesielt kompetente på traumer. Jeg mener selvsagt ikke at det er noe galt i at terapeuter har valgt å jobbe spesielt med traumer, men tvert imot. Imidlertid er det ingen automatikk i at disse i større grad enn andre terapeuter legger vekt på brukermedvirkning i behandlingen.

      Slett
    4. Jeg følger deg i dette. Men det beste hadde vel vært - ja takk begge deler.

      Samtidig prøvde jeg vel å være litt lett kritisk, undrer meg over hva utdanningen legger vekt på. Herunder brukermedvirkning. i praksis. Dette siste har kanskje også med holdninger og verdier å gjøre?
      Frykter at det offentlige ikke er overbefolket med terapeuter som får rom for å praltisere dette, om de gjerne ville det.

      Tror det finnes terapeuter som kan dette, men mest utenfor det offentlige. Så har du penger, så får du alltids, tenker jeg.

      Slett
    5. gamle ugle: Jeg har faktisk ingen formening om hvordvidt det er forskjell på terapeuter i det offentlige og privatpraktiserende uten avtale. En privat (uten avtale) som jeg gikk hos, drev ikke mer brukermedvirkning enn andre jeg har kontaktet.

      Slett
    6. Jeg forstår i grunnen dette. Jeg mener ikke at alle private praktiserer brukermedvirkning. Men jeg tror det finnes en del terapeuter, som gjør det. De er ikke så lett å finne nei.

      Slett
    7. Nå kom jeg over et innlegg av psykolog Torfinn Espedal, spaltist i Stavanger Aftenblad, fra fredag:

      "Fort inn på avdelingen, og fort ut igjen. Slik måles produksjonen. Effektivt. At det er de samme som går ut og inn, skjules i statistikken. Rettigheten er å bli raskt utredet. Om man får en behandling som gir langtidseffekt, er et irrelevant mål.

      Behandlere som lærer tidkrevende psykoterapier, får ikke brukt kompetansen sin i offentlig helsevesen. Man må ut i privat praksis. Og pasienter som ønsker slik behandling, må logisk nok søke det hos privatpraktiserende. De oppdager raskt at privatpraktiserende med driftstilskudd er mangelvare. Det må være minst 10 år siden Helse Stavanger opprettet nye driftstilskudd for psykologer.

      Dermed har det åpnet seg et marked for privat praksis hvor folk som har råd og greie på det, kan kjøpe «luksusvarer» som bearbeidelse av tilknytningsforstyrrelser og traumer og personlighetsutvikling. De andre får nøye seg med medikamenter og max 10 timer samtaleterapi."

      Vedr. brukermedvirkning i utdanning, så skrev Psykologtidsskriftet om det i 2010. Jeg ble ikke beroliget.

      Slett
    8. Dette bekrefter mitt inntrykk ja. Jeg ville vel si at systemet driver med symptombehandling, eller brannslokking kanskje.
      Og som du siterer, det gjelder å ha både råd til tilbud som finnes i det private, og greie på de ulike terapeutiske retninger kanskje. Dette siste er jo også viktig, ellers kan man jo havne i samme suppa igjen, retraumatisering. Krevende å trenge hjelp.

      Triste greier. Begynner å tro at likemannsarbeid kan gjøre vel så god jobb. Vel så god enn det offentlige ja, i alle fall i en del sammenhenger.

      Slett
    9. Anonym20.2.12

      -Annabella-

      Det beroliget ikke meg heller.
      Det å skulle hjelpe noen og samtidig ha meninger om at den man skal hjelpe ikke vet sitt eget beste, er selvsagt fagarrogant (som den ene psykologen snakket om i artikkelen)og ikke minst menneskefiendtlig.

      Jeg har den erfaringen at jo lavere utdannet, og mindre spesialisert, "hjelpemenneskene" er, jo mer medmenneskelige er de.
      Dette er mennesker som selv merker hierarkiet og sliter med å bli hørt selv av de spsialiserte fagfolkene.
      Tviler på at en hjelpepleier blir hørt ang. noe som helst.

      Merkelig at man fordi man er høyt utdannet skal tro at man vet andre menneskers beste mer enn personen selv.
      Det er en automatikk i slike holdninger som er så skremmende at jeg nesten ikke orker å tenke på det.

      Min saksbehandler på NAV sa at 97% av kvinnene som hadde en "sak" hos dem har unnvikende personlighetsdiagnose.
      For 10 år siden var visst de fleste av kvinnene rammet av stemmer i hodet.
      Er det bare spsialiserte fagfolk som ikke ser opplegget her?
      Vet ikke disse fagfolkene sitt eget beste?

      Vel. For meg ser det ut til at samlebåndstesting som innebærer diagnoser terapeutene selv ønsker seg på vegne av andre er det som gjelder.
      Hva som gagner pasienten i forhold til dette har selvsagt ikke noe å si, det er tross alt terapeuten som skal være i fokus.
      Brukermedvirkning= Når pasient er enig med terapeut.

      Jeg kom tilfeldigvis over denne bloggen, og jeg er skremt over menneskesynet. Dette er et menneske som nok er en god person egentlig, men hun speiler seg jo som alle andre.
      Så hadde bare alle innsett at fagfolk alltid har rett, innrettet seg etter diagnose (feil diagnose har ingen betydning)og tenkt positivt ville vi alle ha vært friske i dag.
      Det er jo slik at om "vi" er kritiske så blir det vanskelig for fagfolkene og derfor får vi ikke medvirke. Såpass må jo tilogmed "vi" forstå!
      Nei. Jeg blir helt skremt jeg.
      http://elinsynnove.blogg.no/1329664733_skapes_offerroller_av.html

      Slett
    10. Hei, jeg vil nok i tillegg si at selve systemet, med sine krav til kostnadseffektivitet bærer store deler av ansvaret her. Og de menneskene er ganske langt fra "gulvet". Og her tror jeg det trengs en verdidebatt snart.
      Så en slags miks av terapikulturer, menneskers makt og avmakt, og systemets merkelige mekanismer spesielt økonomisk, tenker jeg det handler om.
      Skulle ønske de kunne være ærlige og si at det handler om penger og manglende kompetanse.

      Slett
    11. Anonym20.2.12

      -Annabella-

      Så sant som det er sagt!

      Slett
    12. Jeg har skrevet et dikt om disse systemene. Det heter Hjelpeløse hjelpere. Frister det, finner du det på bloggen min...

      Slett
    13. Anonym20.2.12

      -Annabella-

      Jeg skal inn å lese etterhvert, takk for tips:)

      Slett
    14. Annabella: Takk for link til blogg. Jeg la igjen en liten kommentar til damen.

      Slett
    15. Et innspill til: Det er noe med denne tankegangen, hvor mennesker, dvs pasienter, blir objekter som noen skal fikse på, utenfra, som var det en maskin? Spor av medisinsk tankegang, tror jeg.
      Mennesker som har vært i avmakt, opplevde traumer som barn, trenger å ta tilbake sin subjektstatus. Det hjelper man ikke til med ved å behandle folk som sliter som objekter, enten man nå er en enkelt behandler, eller et system.

      Slett
    16. Anonym20.2.12

      -Annabella-

      Godt svart Sigrun!:)

      Ja, det er så sant Gamle ugle.

      Slett
    17. gamle ugle: Ja, det gjør mange ganger vondt, synes jeg, å lese om terapi, fordi det er mye "mekking" utenfra. Jeg er blitt skikkelig allergisk mot den slags etter den fæle terapien jeg gikk i.

      Slett
    18. Det er fullt forståelig for meg det du skriver, jeg har også opplevd noe hos en hjelper som gjør at jeg aldri kommer til å sette meg i en lignende situasjon igjen. Det er noe aldeles stein gærn her, for egentlig mener jeg disse mekanismene er opplagte.
      Men, desseverre ser det ut til at systemer og mange enkeltpersoner er både døve og blinde.

      Selv har jeg vært heldig, har hatt privat hjelper med de rette holdningene, for meg. Er muligens snart såpass sterk at jeg klarer kontakte den hjelperen som retraumatiserte meg. Gjør det mest for egen del, for å komme det skrittet videre, ut av den lammende avmakten, som er traumet, men også fordi sånt som dette ikke bør forties. Det er bare det at det kreves mye for å klare det.

      Slett
    19. Nei, det bør ikke forties - også av hensyn til andre som har slike opplevelser. Jeg følte meg så vanvittig ensom da jeg ble traumatisert av den psykologen og hadde en opplevelse som ingen andre kjente hadde. Egentlig var den umulig for meg å kommunisere. Og jeg trodde nesten ikke på det jeg selv opplevde, fordi jeg hadde lært at terapeuter HJELPER folk som har det vanskelig.

      Slett
    20. Ja, vi har jo lært at vi skal stole på terapeutene, og så havne man uti det, det oppleves som et stort svik. Tror det er veldig mange som har opplevd dette. Jeg sa det til legen min en gang, at jeg mente helsearbeidere kunne for lite om retraumatisering. Legen var enig.

      Og selv om jeg kan oppleve å bli trodd, når jeg forteller om retraumatiseringen, ja så virker det som om en del fagfolk da mener jeg bare kan legge det bak meg, siden jeg forstår hva det er. De tror at det bare er å tenke litt fornuftig, så ordner alt seg. Dette siste er i seg selv en gjentagelse av et gammelt mønster, i og med at jeg har tenkt bort det vonde i åresvis. Jeg har rett og slett måttet avkognitivifisere meg jeg nå, bli ferdig med de overpositive tankene.

      Å kommunisere slike retraumatiserende opplevelser tror jeg kan være vanskelig fordi det ofte er barneopplevelser som ligger i bunnen, noen ganger veldig tidlig i liv, kanskje før man hadde utviklet språk til og med? Og da kan man faktisk ikke reagere annet enn som det barnet, uansett hvor mye tankeprogrammerne vil tenke opplevelsen bort. Og gjerne kroppen bort også, med det samme, virker det som. Men det hjelper jo ikke det, for mange av oss.

      Slett
  7. Anonym19.2.12

    -Annabella-

    Så enig med alt dere skriver! Det er jo også problematisk når man blir avvist, så er det "vi" som ikke skal være behandlingsdyktige. Hva nå enn det betyr.

    SvarSlett
  8. Anonym19.2.12

    BehandlingsUdyktige skulle det selvsagt stå.

    SvarSlett
    Svar
    1. Terapiresistente ja. Jeg pleier foreslå endringsresistente terapeuter jeg.
      For det er vel ikke meningen man skal være frisk før man går til legen?

      Slett
    2. Anonym20.2.12

      -Annabella-

      Haha:)

      Da jeg ble innlagt med diagnosen dyp depresjon ble jeg (selvsagt) personlighetstestet.
      Man blir jo ikke engang informert.
      I det øyeblikket jeg forlot legekontoret og ankom psykiaterkontoret var ikke depresjon et tema, så da var jeg muligens frisk fra denne?
      Psykiateren var muligens endringsresistent fordi stemmene i hodet hennes tvang henne til å tenke på personligheter?

      Hun var veldig opptatt av personlighet og sa at det var viktig å være åpen om den type diagnose. Da kunne andre forstå meg bedre.
      Jeg kunne ikke dy meg, så jeg spurte: Hvilken diagnose har du?
      Det ble svært stille, og jeg fikk en ny type medisiner.

      Regelrett tragikomisk.

      Slett
    3. Oj, så tøff du var....

      Slett
    4. Anonym20.2.12

      -Annabella-

      Kan vel skylde på at jeg fortsatt var deprimert og brydde meg svært lite om det meste.
      Hadde ikke turt det nå...:)

      Slett
    5. I boka Klienten - den glemte terapeut påpekes det demokrati- og menneskerettslig sett problematiske i at mennesker med psykiske lidelser ikke får styre sin egen personlige utvikling, heller ikke i samtalebehandling.
      Norske psykologer skal ivareta klienters menneskerettigheter.

      Slett
  9. Etter min mening bygger den kognitive terapien på det totalitære menneskesynet. Den forutsetter at viljen er fullkommen. Når mennesker får bevisstgjort alle avvik fra "det riktige mønsteret", kan de derfor bruke viljen til å skape mønsterlikhet.
    Men viljen kan selvsagt ikke rette opp virkelige skader hverken fysisk eller sjelelig.Det kan bare livskreftene gjøre, for bare de har skaperkraft. Oppgaven er derfor å finne ut hvordan de gjenskapende livskreftene kan frigjøres.
    Å frigjøre livskrefter vil både fysisk og sjelelig si å tilfredsstille behov og fjerne mishandling. Når mennesker oppdager at de kan tilfredsstille sine behov på en ekte måte, slipper de å mishandle seg selv for å oppnå nødløsninger.
    Oppdagelsen av at ekte behovstilfredsstillelse er mulig,gjør de når de erfarer at de kan vedstå seg selv fullt ut og likevel bli respektert og verdsatt. Ved også å kunne erkjenne traumer i slike trygge omgivlelser, vil den frykten som knyttes til dem gradvis avta i styrke.

    SvarSlett
  10. Anonym22.2.12

    Jeg sa:Jeg tåler ikke bløtkokte egg.Terapauten min sa:det gjør ikke jeg heller.
    Jeg kom i dilemmaet:skal jeg påføre ham min assosiasjon til bløtkokte egg.Grunnet over det til neste time.Fortalte ham så jeg følte det som moralsk uforsvarlig å pådytte ham min oppfattelse.(Hvitten i bløtkokt egg,for meg er det sæd.)
    Han sa:det er jeg som skal passe på etikken her i terapirommet,etikk er første bud(eller noe sånt)Noe han overhode ikke overholder,han har gjort den ene fadesen etter den andre.Jeg vil påstå etikk vet han ikke hva er.
    Om de skal ivareta klientens rettigheter gjøres det ikke,tenker de ikke har noen normer iforhold til overgrep,det blir for vanskelig for dem rettogslett.

    SvarSlett
    Svar
    1. Overgrep, enten det er fysisk eller psykisk, har jeg opplevd som ikke-tema i terapien.

      Slett
  11. Jeg er veldig ny på dette feltet. Har hatt tilbakevendene depresjoner så lenge jeg kan huske, men har alltid "fikset" selv. Min første (og forhåpentligvis eneste) innleggelse hadde jeg nå i Januar. Jeg hadde en veldig positiv opplevelse med behandleren jeg fikk mens jeg var lagt inn, men jeg merket det presset som han også hadde for å gi meg en diagnose raskt. Jeg merket at det var viktig for dem å fortelle meg at jeg måtte tenke på at jeg kanskje var bipolar. Selv mener jeg at det er ytre faktorerer som har ført til mine depresive perioder og at det som andre kanskje ser på som høye perioder rett og slett er kreativiteten min. Personlighet skal ikke gjøre at man får en diagnose man egentlig ikke skal ha. Og det var behandleren min helt enig i. Jeg følte at vi var helt på bølgelengde med hva jeg trenger for å få et godt liv. Trening, samtale og oppbygning av selvbilde.

    Nå har jeg fått beskjed om at jeg endelig har fått psykolog. Første time skal være den 21 Mars. Jeg gruer meg. For hva hvis jeg blir møtt av en som ikke ser meg, men bare diagnose?

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post