6.1.12

Skal man fortelle andre om sin psykiske lidelse?

Alle som sliter med angst, depresjoner, bulimi eller andre psykiske problemer møter før eller senere det samme dillemaet: skal jeg fortelle det eller ikke.

Hvis du forteller risikerer du at andres reaksjoner sårer deg. Kanskje de ikke forstår. Kanskje fordommene deres kommer i veien for ditt forhold til dem. Kanskje blir de litt redde for å være sammen med deg, eller for å si noe galt eller for å få ansvaret for å hjelpe deg.

På den andre siden vil det å holde lidelsen hemmelig ofte føre til at du føler deg ensom, falsk og misforstått. Du klistrer på deg et smil og går ut og later som ingenting helt til spillet blir for krevende og du begynner å finne på unnskyldninger for å slippe å møte noen. 


Les blogginnlegget To tell or not to tell av psykolog Eva Jacobsen.

Les også: Åpenhetens følger og grenser

10 kommentarer:

  1. Tja si det... Jeg er åpen og forteller visst det passer seg sånn, en må vel følge magefølelsen. Som regel lytter folk, men jo eldre de er jo mer liksom vrir de seg unna og lukker ørene på en måte. Tror det er mye uvitenhet samt at det for eldre generasjoner henger igjen mye tabu og skam.

    Jeg har tro på åpenhet

    SvarSlett
  2. Jeg er vanligvis for åpenhet, det kan det komme mye godt ut av. Men tema som det ennå finnes mye tabu og misforståelser omkring er vanskelig synes jeg.

    For min egen del synes jeg det er lettere å si noe om mine fysiske plager som følge av sykdom, mye lettere det enn å si at jeg kan bli deprimert og slite med angst relatert til dårlig helse. Jeg møter en helt annen forståelse når det er kropp og ikke psyken fokus settes på. Det er forferdelig dumt at vi ikke er kommet lenger enn det i 2012. Jeg tror 1994 var tv-aksjonen med fokus på psykisk sykdom, og komiker/skuespiller "Flettfrid Andresen" stod frem og snakket om sine psykiske plager. Jeg håpet på at det skulle bli mer åpenhet etter dette da det i min familie er mennesker som har hatt opphold på psykiatrisk avd., og det var tungt å oppleve omgivelsene som så på ikke bare den syke men hele familien som om vi var "gal" alle sammen.

    Spesielt er det de eldre generasjoner som ennå har fordommer mot psykiatri, og forbinder det med masse skam, men jeg merker det også blandt yngre mennesker.

    Skulle ønske det snart kunne bli slik at det var like naturlig å si at "nå skal jeg til psykologen" som å si at "nå skal jeg til legen", og at begge deler kan sies uten at øyebryn heves og at mennesket det gjelder opplever å bli møtt med respekt.

    Justina <3

    SvarSlett
  3. Anonym8.1.12

    Jeg synes dette er et vanskelig tema. Spørsmål som "hvorfor kommer du ikke på julebordet, vil du bli med på utstilling?" osv er vanskelige å besvare uten å til slutt gå tom for unnskyldninger.

    På den ene siden tenker jeg at det er mitt privatliv og jeg kan fortelle når og hvis jeg vil. På den annen side så føler jeg at jeg burde si det rett ut, bare si: Jeg har møtt veggen og jeg har så sterk angst at jeg ikke går ut i det hele tatt. Vil jeg da alltid være "hun med angst"? Hun som virket så sterk, men likevel ikke klarte det?

    Jeg av alle burde være åpen, jeg har alltid sett på andre med beundring i det de har delt de mørkeste tankene og stundene med andre. Når det gjelder meg selv føler jeg meg bare svak.

    SvarSlett
  4. Anonym9.1.12

    Det er som regel bare politikere som roses for å ha fortalt om sin psykiske lidelse, slik som forhenv statsmininster Per Magne Bondevik og Oslo-ordfører Fabian Stang.

    De fleste andre skulle kanskje holde det for seg selv med hensyn til egen fred og helse.

    Forteller man f.eks. at man er sosialhjelpsmottaker er man dømt til å mislykkes resten av livet. Omtrent som når man forteller at man har psykisk lidelse - hvis man ikke er ordfører eller statsminister.

    Dessuten "unnskylder" sosialetaten seg ofte med ansvarsfraskrivelser der den henviser til at klientene har "psykiske lidelser" eller "rusproblematikk" - ergo
    er det selvsagt klientene det
    er noe i veien med og ikke saksbehandlerne i sosialetaten.
    Amen

    SvarSlett
  5. Jeg tenker at kjendiser og politikere, de er ikke diagnosen sin, de er først og fremst noe annet de. De har klart å gjøre det de gjør, til tross for diagnosen. De strever, men de er positive (og det liker vi), og de plager oss ikke. Tvert imot er de eksempler på at du kan hvis du vil, selv med en psykisk lidelse.
    Dette er ikke en kritikk av kjendisene som står frem, men kanskje ev. litt kritikk av media ja. Men ellers handler jo dette om oss alle og samfunnet vi sammen skaper. Så hvordan kommer vi et steg nærmere å tåle variasjonene våre, i all sin tydelighet?

    SvarSlett
  6. Gambetti10.1.12

    Jeg er blant dem som ikke er så åpen om alle de ulike diagnosene mine. Når man har vært alvorlig syk over lang nok tid, vil det tilslutt alltid bli noen som finner ut av det. Familie, helsevesen, NAV, nabokonen som jobber i resepsjonen ogsåvidere. Den tvungne åpenheten tar altså valget ut av dine egne hender.

    Noen får psykiske problemer som følge av en annen sykdom. Kanskje vet andre da allerede nok om deg, eller endatil for mye. I hvilken grad skal bulldozerne få lov til å rulle over ditt indre landskap, blir det man må ta stilling til.

    Bloggartikkelen til Eva Jacobsen er veldig god. Hun nevner mange argumenter for og imot åpenhet. Men argumentene går på det mellommenneskelige og på kommunikasjon.

    Det kan også være andre hensyn, til ting som bare springer ut av deg selv. Skal det ikke være rom for å være arrogant, sta og egenrådig? Hvorfor skal folk bry seg om hvilken sykdom du har hvis du ikke selv har tatt iniativ til å fortelle om det?

    Jeg har det ofte best med meg selv når jeg bare følger instinkt på disse tingene. Beslutningen må gjerne være ulogisk og selvdestruktiv hvis det bare er meg selv som har tatt valget.

    SvarSlett
  7. Jørgen Lund10.1.12

    Jeg tror vi her snakker om en samfunnsmessig prosess med minst to trinn. Det er ikke tvil om at det fungerer avmystifiserende og positivt at kjente folk "står fram" og forteller om psykiske problemer, og at hver enkelt av oss har myndighet og mulighet til å fortelle dette om oss selv hvis vi vil. Men etter min mening er det fremdeles noe mystifiserende ved det paradigmet som dette spørsmålet om tie eller tale inngår i. Begrepet om å "ha psykiske problemer" kan glatte over det man dypere sett gjør ved å begynne å fortelle om det, nemlig ta tilbake den egentlige selvfølgelige rettigheten til å si at man har opplevd vonde hendelser. Å omtale psykisk lidelse i det vanlige begrepsapparatet som konnoterer sykdom og diverse "personlige problemer", er riktig nok å bryte en skadelig tabuisering, men det gjenstår mer tabu å bryte, nemlig fortielsen av hva psykiske problemer er, altså rester etter konkret, ennå ikke ferdig opprullet, krenkelse. Det jeg tror, er at jo mer man italesetter nettopp dette, desto mindre vil det være igjen av den muren som vi i dag bryter med når vi spør oss om vi skal "stå fram". Når det blir rom for å fortelle om hva man har vært gjennom, vil det ikke lenger være rom for å strupe famlende, tidlige forsøk på dette med diagnoser og skampåførende anklager om "dysfunksjonalitet".

    SvarSlett
  8. Jørgen Lund: Jeg er enig med deg jeg, det var i grunnen det jeg mente med variasjoner (som må ses som kontekstavhengige) og tydelighet. Og jeg følger deg i det du skriver om sykdomsbegrepet også. Og jeg er for åpenhet, også for kjendiser.
    Men jeg er kanskje litt desillusjonert ja. For jeg tenker at det å anerkjenne krenkelser som lidelsen årsak, i en større sammenheng, som noe samfunnet / kulturen i bred forstand(systemer, verdier, makt, enkeltmennesker osv osv)skaper eller påfører enkeltindivider, det er nok en ganske lang vei å gå. For hva vil en sånn innsikt egentlig kreve av oss i fortsettelsen?
    Men for all del. selvfølgelig mener jeg vi må prøve ja.

    SvarSlett
  9. Jørgen Lund10.1.12

    Gamle ugle, ja det er utvilsomt en lang vei å gå. Men jeg tror også at det er betegnende for dette fenomenet - kanskje som for alt som har med aksen lidelse/taushet å gjøre - at det nettopp er umulig å måle veiens lengde på forhånd. Det som så uendelig og fullstendig uoverkommelig ut i går kan fordampe som dugg for solen i dag, troll kan faktisk sprekke. For svært få år siden gryntet man likegyldig til "rituell kvinnelig omskjæring" i "visse kulturer", i dag er det strengt forbudt i store deler av verden og kan snart berede grunnen til at også den "ærverdige" tradisjonen for omskjæring av gutter kan ta slutt. Antallet anmeldte voldtekter økte enormt i Norge i fjor, og sannsynligvis skyldes dette at når én har nektet å tie er det alltid to-tre andre som fatter mot og kommer etter. Jeg tror vi snakker om snøballeffektens sanne hjemmebane. Her om dagen kom jeg til å tenke på Øystein Sundes "Fire melk og Dagbla' for i går" eller hva den het. Denne visa var blant hans mest populære på 70-tallet, men i dag syns jeg den virker merkelig glemt. Min hypotese er at det rett og slett ikke er morsomt lenger med et lite, pliktoppfyllende barn på handletur for foreldrene som blir stående bortglemt i butikken i dagevis. Jeg maner ikke til hallelujastemning akkurat, men jeg tror likvel det er de merkelige bevissthetsmessige sprangene, og ikke en treig, vanlig kalender, som angir temporaliteten i sånne prosesser som vi snakker om her. Midt i all min daglige surhet og alt mitt sinne tror jeg forresten faktisk at det kommer til å bety noe konkret og virkelig for Norge at den skjønnlitterære utgivelsen som har vært på alles lepper de siste årene er et bokverk som i sin kjerne består av at en person snakker rett ut om barndommen i stedet for å dikte. Knausgård, ja : )

    SvarSlett
  10. Jeg leser din kommentar med stor fornøyelse. Og jeg lytter til din optimisme, og tenker at den trengs også, særlig for sånne desillusjonerte gamle ugler som meg. Og ja, jeg vil så hjertens gjerne tro at det er håp for humaniteten.
    Øystein Sunde ja, den visa husker jeg veldig godt. Og så du nevner Knausgård, som jeg har lest med stor interesse. Diskusjonen rundt prosjektet hans og ubehaget i de bøkene er tankevekkende.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post