20.1.12

Kamuflert smerte

"Hvordan oppleves det for en 4-åring å bli voldtatt?" Det er ingressen i en artikkel av psykologspesialist Torfinn Espedal i dagens Stavanger Aftenblad.

Hvordan kjennes det for en baby å bli pisket og slått? Eller å bli forlatt uten trøst og nærhet? Hvordan oppleves det for en 4-åring å bli voldtatt? Slike spørsmål sprenger alle forestillinger vi har om smerte.

Det finnes voksne omsorgspersoner som fullstendig har mistet evne til innlevelse, det finnes voksne med egne, store psykiske forstyrrelser, ofte kamuflert for omgivelsene, ja til og med for dem selv. Mange av disse har selv som barn blitt utsatt for overgrep eller omsorgssvikt.

Jeg synes det er svært viktig det psykologen trekker fram om at folk som tilsynelatende "har klart seg", likevel kan være skadet etter traumer i barndommen. Det blir for enkelt å dele inn ofre etter overgrep i dem med og uten psykiske lidelser, slik det stadig gjøres, og så overse at mange såkalt klarer seg ved selv å begå overgrep. Dette betyr at man ikke kan stole på forskning på senvirkninger av barndomstraumer.

8 kommentarer:

  1. "Å klare seg", føyer seg pent inn i positivitetsbølgen, og det verden ønsker å se og høre, alt annet stuer vi unna med diverse stimatiserende merkelapper, gjemt og glemt.

    Utad klarer jeg meg sånn noenlunde, men begrensningene er mange, etter år med omsorgssvikt og psykisk mishandling. Og ingen er vel særlig interessert i å høre om et menneske med store begrensninger, selv ikke i terapisammenheng.

    SvarSlett
  2. Dette er viktig, Sigrun! Jeg frykter at det også er mange barnevernsarbeidere, sosialarbeidere og psykoterapeuter som har "klart seg" ved å stenge sin egen barndoms smerte - var det ikke du som beskrev en empatifri sosialarbeiderutdannelse?

    På 80-tallet tok Alice Miller opp denne mekanismen: Det vi stenger av for i oss selv, kan vi ikke se hos andre. Bl.a. i "Den skjulte viten". Hun står ikke i "Psykologisk leksikon", og jeg fikk bare tre treff da jeg guglet -- "alice miller" gjentakelsestvang -- Ett av treffene var til min bloggartikkel om "Helsevesenet som dysfunksjonell familie". Skremmende at dette aspektet skal være så bortglemt.

    SvarSlett
  3. Igjen tenker jeg - dette har da vært kjent viten lenge. Hva er det som har gjort at dette har blitt det jeg kaller fortrengt kunnskap. Hvorfor vil vi som samfunn ikke vite dette, tenker jeg.
    Og ja, det er viktig. Og bildet er sammensatt, det er utrolig mange måter å klare seg på. Bl.a. kan man perfeksjonere ikkeoffer-rollen?

    SvarSlett
  4. Ja, dette er riktig og jeg har selv gjort det.
    "Ta deg sammen"-delen av meg klarte å skjule mishandlinga, å ta utdannelse, gjøre karriere, få familie og et tilsynelatende godt liv
    Inntil alt sprakk for 4 år siden. Og bildene kom rullende som en film.
    Selv kona mi visste ikke noe om min barndom, og ingen andre.
    Og jeg forsto ingen ting, før jeg lå der.

    Nå er jeg ute av arbeidsmarkedet, men er heldig og har to behandlere som aksepterer meg som den jeg er.

    SvarSlett
  5. Eirik22.1.12

    Veldig sant Sigrun, og takk bIBBI, iNGRID, uGLA - og Jonas, veldig sterkt å lesa.

    SvarSlett
  6. Ja dette er lesing som jeg føler jeg kjenner igjen veldig godt, deler av det med personlig erfaring dessverre. Både av det Sigrun skriver i bloggposten, og det som dere andre skriver i svarene deres.

    Sender en klem til Sigrun og hver og en av dere som har kommentert.

    Justina <3

    SvarSlett
  7. Amen, Sigrun! Ja jeg "klarer meg", på tross av en veldig tøff barndom og ungdomstid, tydeligvis fordi jeg studerer, er i jobb og har en såkalt sunn livsstil med trening og lite alkohol. Men når jeg ligger i senga og skjelver og gråter, fordi jeg tror eksamen går til helvete og at jeg ikke burde være masterstudent, når jeg ligger våken i timevis fordi jeg har sånn angst, når jeg trener fordi jeg ikke tør annet og fordi jeg må for å ikke få mer angst, og bruker verdifulle timer av livet på å ha det vondt og være redd "klarer jeg meg bra" da og?

    SvarSlett
  8. Anonym13.2.12

    Har slitt med å tilgi meg selv for at jeg valgte en såkalt "fremprovosert abort" for noen ti-år siden.Trodde jeg hadde livet foran meg, at jeg ville få ny sjanse til å føde barn. Det fikk jeg ikke! Barnepappaen skrem-te meg bl.a. med sin psykopatiske opptreden, psykiske nedgjøringer -i tillegg til at han hadde sin sekretær på si. Når jeg i dag ser på hvordan min pilleavhengige slektning har bidratt til å ødelegge sitt barns voksenliv,ett av mine tantebarn, med fengsel pga nasking og bøter som nådde slike høyder at de ikke kunne betales, og vet at fireåringer voldtas, og at mange barn misbrukes og opplever vannskjødsel, da forsøker jeg å tenke at jeg gjorde det rette.For mitt barn.Ikke mange kjenner til at jeg begikk et mord, som min slektning ynder å kalle det. Drap. Vet at jeg har den sjelen med meg - på den andre siden. En sjel som vil bli regnet med! Derfor pønsker jeg nå på å kontakte kirken og presten for å sette opp en minnestein for mitt ufødte barn, abortert den 21.10.86.
    gjorde det rette for det ufødte barnets skyld.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post