23.1.12

Gud i terapirommet

Vårt Land bringer i dag et intervju med psykolog Gry Stålsett, som torsdag forsvarte sin avhandling om Vita-behandlingen ved Modum. Avisa skriver:

Vita-behandlingen som er utviklet ved Modum Bad, tar sikte på å hjelpe disse pasientene til å reflektere over seg selv og sine relasjoner både til medmennesker og til Gud. Gjennom dette intense arbeidet med eget følelsesliv kan de løsne på rigide indre bilder og få et mer nyansert gudsbilde, som kan hjelpe til økt toleranse for egne følelser og bidra til et mer nyansert selvbilde.

Her synes det som om psykologen bruker religionen som et instrument til å mekke på pasienten. Det har jeg selv vært borti i terapi, og jeg opplevde det som veldig krenkende.

Stålsett sier:

- De kan for eksempel oppleve å ha en streng og straffende Gud som fordømmer dem eller ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Journalisten spør om behandlerne ikke forkynner et alternativt gudsbilde til det som skaper problemer.

- Nei, det ville være å bryte forutsetningene for behandlingen. En terapeut står i et maktforhold til en pasient som gjør at forkynnelse er uakseptabelt.

Jeg er helt enig i at en terapeut ikke skal prøve å servere pasienten et "riktig", evidensbasert gudsbilde. Men jeg synes både journalist og psykolog blander formidling av gudsbilder med forkynnelse. Det må da gå an å snakke om ulike tolkninger av "karakteren" Gud, slik man kan snakke om for eksempel en romanfigur, uten å måtte ta stilling til om karakteren også har eller har hatt en utenomlitterær eksistens, som man kan gjøre om det gjelder en historisk roman.

Hvorfor trekker man ikke på kunnskap fra teologifaget? Om man går på en forelesning i teologi, så er jo ikke det som å gå på bedehuset.

Nå blir jeg litt matt av å lese at Stålsetts avhandling peker på at VITA-modellen lett kan overføres til andre psykiatriske institusjoner og polikliniske virksomheter - som om man endelig har funnet måten å "behandle" Gud på i terapirommet.

6 kommentarer:

  1. Mitt umiddelbare inntrykk er at Stålsetts modell føyer seg inn i den lange rekken av modeller som erstatter skadelig  bullshit med litt romsligere bullshit.

    Dogmepushing er og blir dogmepushing, uansett hvilke dogmer som pushes.

    Det er krenkende fordi terapikunden må forholde seg til dogmene og ikke til seg selv og sin situasjon.

    SvarSlett
  2. Anonym23.1.12

    Jeg synes det var interessant å lese om Vita-modellen i vl.no! Som privatperson har jeg kjennskap til mennesker med psykiske lidelser, og har tenkt mange ganger at disse menneskers åndelige behov ikke blir tatt på alvor innen psykisk helsvern! Og det tenker jeg fordi jeg kjenner til at de har åndelige behov! Det er jo ikke dermed sagt at det gjelder alle, men jeg synes ihvertfall det er viktig at de som ønsker det burde "få lov" å ta Gud med i behandlingen! Jeg tror ikke vi trenger å være så redde for å blande Gud inn, han har,enten vi liker det eller ikke, en stor betydning i mange menneskers liv! Og så lenge det er noe frivillig er det vel ok? Torhild Skarstein

    SvarSlett
  3. Torhild Skarstein: Jeg er helt enig i at åndelige/religiøse spørsmål bør få plass i terapirommet. Jeg har vært opptatt av dette en god stund. Men det blir feil om en bestemt metode skal være den "riktige".

    SvarSlett
  4. Jeg kjenner et lite ubehag ved dette, men ikke fordi gud eller andre religiøse anliggende kan få plass i terapirommet.
    Vet for lite om denne "metoden" til å uttale meg skarpt. Men mener all form for korrigering etter snevre maler er uønsket. Er holdningene på plass, dvs pasientens autonomi virkelig ivaretatt, da kan hva som helst få plass i terapirommet.

    SvarSlett
  5. Ført må det nok avgjøres om det er greit å høre stemmer eller ikke, om det er greit å tro at noe finnes som ikke finnes og og ikke minst om alle "guder" er like greie i et terapirom - jeg går ut fra at det bare er de hyggelige kristne som slipper til i media om dagen.

    SvarSlett
  6. Anonym19.4.12

    Jeg har selv vært pasient ved Vita, for godt over 10 år siden. I utgangspunktet var jeg veldig skeptisk til den religiøse vinklingen på terapien - da jeg ikke er troende. Men det fantes ikke noe snev av forkynnelse, og pasientene ble ikke pådyttet noen fortolkning av sitt "gudsbilde". Vi snakker her om gud i videre forstand og ikke nødvendigvis om Gud eller Jesus. Forøvrig stiller Vita seg åpne også for andre trosretninger. Og om man ikke tror, er ikke dette noe tema overhodet. Hovedfokus er lagt på å fortelle og skrive om livsopplevelser.
    For meg hadde denne behandlingsformen en stor positiv innvirkning. Mye fordi jeg jobbet aktivt med å selv ta ansvar for å bli frisk av en alvorlig depresjon og PST. Terapeutene ved Vita fungerte som støttende og utfordrende veiledere. Jeg tar av meg hatten for det arbeidet de gjør, og for at de innenfor dette konseptet våger å tenke annerledes enn det man oftest ser innenfor psykiatrien. Det åndelige aspektet har absolutt sin plass i terapirommet, etter det jeg erfarte. På "min" gruppe var vi 4 troende og 4 ikke troende. Troen var ikke det viktigste uansett, men hvordan vi forholdt oss til vår egen problematikk og våre egne symptomer.

    PS: Ett år senere startet jeg på en 6-årig utdannelse, noe som hadde vært utenkelig bare et par år i forveien. En solskinnshistorie kanskje, men for meg var det beinhard jobbing å komme dit. Det å bli betraktet som et medmenneske, ikke en deprimert pasient, gjorde nok sitt til at det tok såpass kort tid å igjen kunne stå oppreist i meg selv.

    Heidi

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post