- Jeg føler med alle som har fått diagnosen "paranoid schizofreni"

En av bloggens faste lesere sendte meg denne e-posten etter at vi fikk vite at Breivik er erklært utilregnelig:

Jeg føler med alle som har fått diagnosen "paranoid schizofreni" i dag. Men nå får vi kanskje en skikkelig debatt om rettspsykiateres rolle og instituttet "strafferettslig utilregnelighet" (som må avskaffes). Og kanskje vil også folk reagere på at psykiatri brukes mot avvikende politiske holdninger. Hvor ekstreme disse enn måtte være, så gir det jo noen dårlige assosiasjoner. Kanskje vil noen også reagere på at psykiatere sitter der med monopol på hva som er "riktige forestillinger", og kan kategorisere andres verdensbilde som vrangforestillinger. Det er jo lov å håpe. 

Men først og fremst er dette en trist dag som vil være belastende og sikkert føre til økt stigma for alle som sliter psykisk. Å bli klassifisert i samme bås som en massedrapsmann er uhyrlig. Og frykten for "den psykiatriske pasient" vil sikkert øke i samfunnet. Vi trengte virkelig ikke ABB i "vår bås". Kampen mot diskriminering og stigmatisering er hard nok som den er.

Tomme apotek

Norske apotek er tomme for en medisin som er livsviktig for mange, og har vært det siden forrige måned. Bare én lokalavis synes dette er noe å skrive om. Smør synes å være mye viktigere.

For kort tid siden skrev VG at det er mangel på flere andre livsviktige medisiner. Legemiddelfirmaene tør ikke ha store lagre av legemidler, ifølge Dagens Medisin.

Forelesning av Bart Ehrman om Det nye testamentet

Tom Arne Møllerbråten blogger om en bok av professor Bart D. Ehrman: Jesus feilsitert. Slik forandret de Bibelen. Jeg har ikke lest den, men jeg har lest en annen av hans bøker: The New Testament. A Historical Introduction to the Early Christian Writings, som var rene åpenbaringen (!) for meg. Når Bibelen har formørket ens liv, hjelper det litt at det pirkes borti Bibelen som "Guds klare ord".

Her er en forelesning av Bart Ehrman (begynner 4 min ut i videoen):

Vente med terapi etter voldtekt?

Den siste tiden har vi lest i flere medier at man skal vente en til tre måneder etter en voldtekt før man begynner i terapi, ellers kan man få det verre.

I Bergensavisen 1 i dag har psykolog Joar Øveraas Halvorsen et korrigerende innlegg.

- For majoriteten av traumeutsatte med begrensede symptomer på akutt PTSD, har tidlig psykologisk kriseintervensjon ingen effekt, og et mindretall kan risikere å få det verre. Det er altså ikke slik at alle voldtektsofre bør vente med behandling.

- Alle voldtektsofre bør tilbys oppfølging i form av støttesamtaler dersom de ønsker det, hos fastlegen eller ved overgrepsmottaket.

Rigmor Galtung om ECT-erfaringer

Tidligere i år fortalte Rigmor Galtung i Dagbladet (10.01.11):

Jeg sliter selv med dårlig hukommelse den første tiden etter behandling med ect, men det går heldigvis gradvis over og er til å leve med, i motsetning til å befinne seg i helvete, et ubeskrivelig mørke, dag etter dag, uke etter uke.

I et innlegg hos NAPHA i dag skriver hun:

Da jeg fikk ect var jeg helt overbevist om at det var det beste som hadde skjedd meg. Jeg kom meg så fort på beina som jeg aldri før har gjort. Lite visste jeg da om at jeg skulle komme til å få en mye dårligere hukommelse.

Et utrygt hjem

Foto: publik15/Flickr

25. november er FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner.

Jeg tenker på den ettermidddagen han ringte meg for å fortelle meg noe jeg visste.

- Jeg drar på kurs nå snart, jeg.
- Det vet jeg vel. Du er jo på kurs hver tirsdag, så hvorfor ringer du meg for å fortelle noe jeg vet fra før?
- Ingen spesiell grunn.
- Nei vel?

Tre timer senere ringer telefonen igjen.

- Har jeg kommet til NN?
- Ja. Dette er hans samboer.
- Dette er kursansvarlig ved X. Din samboer var ikke på kurset i dag, så ...
- Å?
- Han ringte og sa han var forhindret. Kunne du gi ham en beskjed?
- Jeg kan be ham ringe deg.
- Fint.

Noen timer senere låser han seg inn.

 - Hvor har du vært?
- Jeg ringte jo og sa at jeg skulle på kurs.
- Du har ikke vært på kurs. Dessuten har du drukket.
- Ja, jeg tok et par pils med noen andre kursdeltakere etter at vi var ferdig. Vi var på det stedet på Karl Johan hvor ...
- Spar meg. Du lyver!
- Du er paranoid. Burde du ikke finne deg en ny psykolog?
- Kursansvarlig ringte hit og fortalte at du meldte avbud i dag.
- Hva?
- Du hørte hva jeg sa. Hva er det du trenger å skjule?
- Du må ha misforstått.

Det blir en skikkelig krangel. Så slår han.

- Du slo meg! Jeg ringer politiet!

Han tar fra meg røret, og legger på. Så går han ut i entreen for å henge fra seg ytterjakken.

Jeg ringer politiet igjen.

- Politiet.
- Er det lov til å nekte samboeren å ringe?
- Hva?
- Jeg prøvde i sted å ringe dere, fordi samboeren min slo meg. Han tok fra meg røret.
- Det kan han ikke gjøre.

Han kommer inn igjen, og tar nok en gang fra meg telefonrøret.

- Dette er ikke lov! Jeg spurte politiet.
- Ro deg ned! Jeg har invitert noen jeg kjenner hit i kveld. Gå på badet og ordne deg.
- Nei! Her skal det ikke være fest!
- Jo, det skal det!
- Nei, sier jeg!
- Det skal vi bli to om. Minst.

Han stryker på dør. Lettet tenker jeg at nå har han dratt til byen.

Etter en god stund hører jeg døra låses opp, og inn kommer en fremmed mann.

- Hvem er du? Hva gjør du her?

Intet svar.

Jeg spør igjen, men han sier ikke ett ord. Så blir blikket og kroppsspråket hans truende, og han kommer mot meg.

- Hjelp!
- Hold kjeft! Kom deg ut herfra!
- Jeg bor her!
- Kom deg ut!
- Da må jeg ringe etter taxi.
- Du ringer ingen steder. Jeg ringer! Hvor skal du?

Jeg tenker fort.

- Krisesenteret for kvinner.
- Skynd deg og pakk ned det du trenger!
- Krisesenteret har klær til utlån. Det får de av Frelsesarmeen, lyver jeg.
- Tannbørsta di! sier han.
- De har engangstannbørster på krisesenteret, lyver jeg.

- Taxien kommer straks. Ut! sier han.

Jeg går ut, mens han følger hakk i hæl. Når bilen kommer, går han bort og sier et eller annet til sjåføren.

Idet jeg setter meg inn, har jeg blitt paranoid.

- Er du fra Oslo Taxi? spør jeg sjåføren.
- Ja, dere ringte nettopp og bestilte en taxi, svarer han.
- Du er ikke en som bare gir seg ut for å være taxi, da?
- Hvorfor spør du om det?
- Det var en vilt fremmed mann som ringte. Jeg ble nektet å bruke telefonen og ringe selv. Det er mulig han er en torpedo eller noe sånt.
- Ta det rolig. Du er trygg her. Du skulle på krisesenteret, forsto jeg.
- Det var en bløff fra min side. Kjør meg til politiet.
- Politiet?
- Ja. Jeg trenger hjelp med en fremmed inntrenger, samt en voldelig samboer.

Funksjonshemming og kjønnsroller

Helsesvikt og nedsatt funksjonsevne bidrar til å utløse tradisjonelle kjønnsroller blant par, skriver Randi Kjeldstad og Jan Lyngstad i det nyeste nummeret av Tidsskrift for Samfunnsforskning.

Sammenlignet med par uten funksjonshemming, har par hvor den ene er funksjonshemmet et noe forsterket tradisjonelt kjønnsrollemønster.

- Noe overraskende fant vi at det motsatte skjer når begge parter er funksjonshemmet. Da deles arbeidsoppgavene hjemme mer likt enn i andre hushold.

Les artikkelen "Funksjonshemming og kjønnslikestilling. Arbeidsdeling hjemme i par med nedsatt funksjonsevne" her.

Intervju med Signy Fardal

Hjelper hjelpa?

Dagens blogginnlegg fra psykolog Birgit Valla ble populært på Twitter: Hjelper hjelpa du gir?

Å innføre systematiske tilbakemeldinger fra klientene i psykisk helsevern kan være en tungrodd affære. Nylig fortalte en avdelingsleder at han ønsket å gjøre noe med dette, men at terapeutene ikke var interessert. De hadde ikke behov for slike tilbakemeldinger. Klientene var dessuten ikke til å stole på i slike spørsmål, mente de.

Ingen vil forske på Betania

Ingen vil forske på effekten av traumetilbudet for seksuelt misbrukte ved Betania i Malvik, forteller Adresseavisen i dag.

En evalueringsrapport konkluderte i 2009 med at en tredjedel av de intervjuede sa at de hadde blitt dårligere etter endt behandling.

En av forskerne bak rapporten mottok trusler fra tidligere pasienter. Det endte med at de i en periode måtte ha vakter ved Psykologisk institutt ved NTNU.

Helse Midt-Norge besluttet å videreføre avtalen med Betania Malvik. Parallelt med behandling av pasienter skulle det foregå forskning ved Betania og en nyopprettet traumeavdeling ved Østmarka sykehus. Men det har ikke lyktes helseforetaket å få tak i forskere som kan se på effekten av behandlingen ved Betania.

Serie om religiøs terapi

Psychology Today har en serie om religiøs terapi. Innleggene omfatter blant annet:

Jødedom
Katolisisme
Bibelterapi
Sekulær humanisme
Kristen psykologi

Hva med agnostisisme?

Hva Lukket blogg ikke er

Den lukkede bloggen jeg er med i, har mottatt en forespørsel om medlemskap fra en som jobber som terapeut, og som driver en terapi som hjelper mot "traumer, angst, fobier, avhengighet, tvangslidelser og psykosomatiske lidelser". Derfor vil jeg få understreke at Lukket blogg kun er for nåværende eller tidligere pasienter/klienter/brukere, og at tema for bloggen utelukkende er ens egne klienterfaringer og -tanker om terapi.

Selvsagt kan en som jobber som terapeut bli medlem dersom vedkommende er med som privatperson med egne klienterfaringer, men dette er ikke en blogg for personer som vil behandle andre eller informere om en terapiform - det være seg krystallkuleterapi, kognitiv terapi, Lightning Process, kostholdsterapi, tankefeltterapi, scientologikurs eller noe som helst annet.

Kommentarer på e-post

Jeg håper alle som kommenterer på bloggen, er klar over hvordan man får eventuelle svar automatisk tilsendt på e-post. Hvis ikke, se dette innlegget av ~SerendipityCat~ (hos meg er selve utformingen litt annerledes bare).

Du MÅ være innlogget med Google-konto for å kunne få kommentarer tilsendt, men du trenger ikke kommentere som innlogget, og kan godt bruke et nick, det vil si være anonym om ønskelig.

Jeg ønsker å kjenne vår nære historie

I 1977 fikk vi for første gang en forskrift om "begrenset adgang til bruk av tvangsmidler og forbud mot korporlig refselse innen psykisk helsevern, helsevernet for psykisk utviklingshemmede og helsevernet for epileptikere".

Det jeg lurer veldig på, et dette med korporlig refselse. Det var vel ikke nødvendig å forby noe som ikke eksisterte? I dagens forskrift, som trådte i kraft i 2001, er "korporlig refselse" borte.

Altså: Brukte man bjørkeris el. likn. på folk med psykiske lidelser, utviklingshemning og epilepsi?

- Forsiktig med å gi nattverd til psykisk ustabile mennesker

Bjørn Eidsvåg ble intervjuet i VG Helg lille julaften 2006, og snakket der blant annet om sin tid som prest ved Lier psykiatriske sykehus (fra 1981 til 1988).

- I alterboka står det at man skal være forsiktig med å gi nattverd til psykisk ustabile mennesker. I årevis brøt jeg norsk lov annenhver søndag ved å gi nattverd til sterkt maniske, deprimerte og schizofrene pasienter. For meg var det en helt naturlig ting å gjøre, sier Eidsvåg.

- Her er det kanskje snakk om hvem som er verdig til å tro? spør journalisten.

- Jesus var konsekvent sammen med mennesker som ikke ble ansett som verdige. Han var jo hele tiden imot religionsvesenet, fordi det fungerte undertrykkende, svarer den tidligere sykehuspresten.

Jeg vet det har vært sårt for troende mennesker å bli nektet nattverd ved innleggelse på sykehus. Kjenner du som leser dette formuleringen i alterboka, og vet du om den er borte i dag?

"Psychology Constructs the Female"

[Naomi Weisstein] looked at the then current theories of female psychology, and at the evidence that supported them, and shows that the theories are pitiful – largely based on personal opinion and idiosyncratic interpretations of weak or non-existent evidence.

Moreover, she shows that all known differences at the time could be accounted for by social context and what was expected of the participants, rather than their sex.

It’s a masterpiece of evidence-based scientific thinking when feminist psychology was, and to a large extent, still is, heavily influenced by postmodernism and poststructuralism – theories that suggest that there is no objective reality and science is just another social narrative that has female oppression built into its knowledge base.

Les saken hos Mind Hacks.

Verdens eldste løgn

Alle foreldre vil det beste for sine barn, ikke sant? I alle fall støter jeg stadig på denne udokumenterte påstanden, uttalt av politikere, behandlere og andre.

En som helt sikkert gjorde sitt ytterste for barnet sitt, er denne forelderen:

Ifølge tiltalen skal 43-åringen ha voldtatt sønnen systematisk i fem år, fra han var 9 til han var 14 år gammel. Overgrepene er fullbyrdede voldtekter, med betydelig bruk av vold.

Når sønnen nektet skal faren, ifølge tiltalen, ha slått han i magen og slept han rundt etter håret.

Departementet søker ungdommer i alderen 12 til 17

Til neste år skal et nytt barneombud overta etter Reidar Hjermann. Det er Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet som skal ansette barneombudet, men departementet trenger hjelp fra åtte engasjerte ungdommer fra 12 til 17 år.

Les mer på ung.no.

Ut av tunet

De senere årene har myndighetene måttet erkjenne at det ikke nytter å snakke med de psykisk syke. Det er derfor de lar det skure og gå med brukermedvirkning og sånn. Av samme grunn ansetter de stadig flere hunder, katter og hester til å være terapeuter. Det positive for de syke er at dyrene ikke ser forskjell på normal og gal.

I tillegg satses det nå stort på Inn på tunet-opplegg, der psykisk syke får helt gratis arbeidstrening, samtidig som de skal redde det norske landbruket. Dette kalles på fagspråket gårdsterapi eller grønn omsorg. Der plukker psykisk syke poteter, måker møkk, og bærer staur og stein, sammen med demente og asylsøkere. De demente har glemt å snakke og asylsøkerne kan ikke snakke forståelig, så psykisk sykes babbel passer veldig godt i dette selskapet.

Men opplegget har fått kritikere. En av dem er bloggeren Sigrun:

- Jeg skal starte Ut av tunet, sier hun.

- Er det ikke bra å bo på landet når man er psykisk syk, da? spør vi.

- Absolutt ikke. Jeg vokste opp på bondelandet, men er nå svoren urbanist. Jeg plukket poteter fra jeg var fem, og fikk flashbacks da jeg var seks, svarer bloggeren.

- Du vil ha en Ut av tunet-aksjon, så hva er alternativet ditt til landbruk?

- Jeg vil bytte ut fjøskrakken med barkrakken. Det mennesker med psykiske lidelser trenger mest av alt, er andre mennesker. Jeg skal arrangere kurs i flørt, dans og lettere konversasjon. På innvielsen neste år i Moss skal Carl Ivar åpne med sin frue Eli med et forrykende show. Paret stiller begge i gullamé; han i dress, hun i kjole med bar rygg. De første avdelingene våre kommer i Tromsø, Lillehammer og Moss.

- Men hvem skal finansiere Ut av tunet?

- Ikke spør så vanskelig. Jeg skal sende søknad til Kulturdepartementet og ellers i hytt og vær, og selvsagt skal de også opptre mot betaling etter hvert, når personalet på psykiatriske avdelinger har julebord og sånn. Men egentlig er det ikke så farlig om jeg går konkurs, siden jeg anses for å være psykisk syk. Kommunen gir meg nok en trygdebolig, og så kan jeg med helt blanke ark starte et nytt prosjekt.

- Hvordan skal de psykisk syke få vite om dette?

- Jeg har lest kirkehistorie ved Universitetet i Oslo. Dessuten bor vi jo i et protestantisk land. Vi skal gjøre som Martin Luther gjorde med nonner i kloster: snike oss inn til de ulykkelige midt på natta og invitere dem til å komme seg i frihet.

- Hva tror du bonden sier til det?

- Bønder sover på natta. Det er derfor vi skal operere i nattens mulm og mørke.

- Men vil de psykisk syke bli noe friskere av dans?

- Selvsagt. Mens man danser, kjenner man ikke at man har psykiske problemer. Etter tolv timers natteliv blir man dessuten så sliten at man ikke lenger har tankekjør og søvnproblemer. En god natts søvn, og så står man opp for å gjøre seg klar til nok en festlig aften.

- Men hva med de demente og asylsøkerne, skal de måtte bli igjen på gården, de?

- Vi skal ha en egne avdelinger med gammeldans for de demente, som er innredet akkurat som dagligstuene på et sykehjem. Ellers skal vi spille litt reggae, slik at asylsøkerne får lyst til å danse sammen med oss.

- Da sier vi lykke til med prosjektet.

- Takk for det. Og takk for at jeg fikk bli intervjuet. De fleste journalister har ennå ikke skjønt at jeg har noe å bidra med til samfunnet.

Forslag på filmer for unge med trøblete oppvekst?

Barneombudet etterlyser forslag på filmer som bør ses av ungdom som har en trøblete oppvekst. Har du et forslag eller to?

Når rettspsykiaterne leverer sin rapport

Jeg lurer på hvordan det vil bli den dagen rettspsykiaterne leverer sin rapport, for de tusener av nordmenn som har samme diagnose(r) som terroristen får. Selv om de ikke har tatt livet av noen, kan det vel tenkes at det skaper sterke reaksjoner å bli plassert i samme kategori som denne personen?

Nå har jo mange som har fått psykiatriske diagnoser opplevd dette flere ganger før, men denne saken er likevel spesiell. Jeg selv trodde ikke at jeg skulle få reaksjoner etter 22. juli, siden jeg ikke var direkte berørt, men jeg tok feil.

Har rettspsykiaterne og andre fagfolk tenkt på hvordan de skal håndtere dette problemet?

Amazon selger bøker som oppfordrer til vold

The authors advocate tempting an infant by putting an appealing object within reach and compare the object to the tree of knowledge in the Garden of Eden ... When the child reaches for the object, the parents lash the child. The suggested switch for a four-month-old child is a branch 12 inches long and an eighth of an inch wide.
Kilde

Amazon selger flere bøker som oppfordrer til barnemishandling, blant annet denne. Signer underskriftskampanje adressert til Amazon: http://www.change.org/petitions/jeff-bezos-amazon-ceo-refuse-to-carry-books-which-advocate-the-physical-abuse-of-children

Frykter samhandlingsreformen

Forsker og psykolog Alain Topor frykter at Norge med samhandlingsreformen kan få institusjoner igjen.

- Vi vil nok ikke få tilbake de store, gamle institusjonsbygningene. Men når systemet har kontroll på alle deler av brukernes liv, fra de står opp og går på sitt ulønnede arbeidstiltak, til de er hjemme og har fritid, så fratas i realiteten brukerne muligheten til å styre eget liv, mener han.

Les saken hos NAPHA.

OPPDATERING: Stikkordsmessig sammenfatning av Topors foredrag.

Brukaren som medborgare?
- Hur skall människor som av psykiatrin beskrivs som
- försjunkna i sig själva, inaktiva med nedsatt drivkraft, med ett förändrat känsloliv, en oförmåga att fatta beslut och drabbade av tankestörningar, hallucinationer och vanföreställningar…
- … kunna delta i planeringen av sin egen vård och av vårdens organisering och allmänna inriktning?
Just inom vården av psykiskt sjuka och funktionshindrade har sannolikt den patriarkala synen, som den ”goda staten” är uttryck för, särskilt svårt att släppa greppet om våra föreställningar.

Hentet fra NAPHA.

Blogganbefaling: Lært hjelpesløshet

Psykolog Svein Øverland har skrevet et blogginnlegg med tittelen Lært hjelpesløshet. Jeg falt for innlegget, for han beskriver situasjoner fenomenet kan oppstå i, mens mange har en tendens til å beskrive det som mangler ved personer. 

Her er så underlig

Både Utøya-overlevende og kvinner som har vært utsatt for voldtekt, uttaler om dagen at de "ikke vil være offer" og "vil ikke innta offerrollen", for det vil være å "la terroristen/overgriperen vinne". Jeg antar offer og offerrolle her betyr å ha kroniske psykiske plager, altså at det er et valg folk kan gjøre om de ønsker å slite psykisk eller ikke. Og at vi som har en psykisk lidelse, dermed er dumme mennesker som har latt overgriperen vinne.

Mens offer og offerrolle her beskriver samme situasjon, brukes ordet offerrolle også om folk som ikke er ofre, slik som Carl I. Hagen. Da betyr det å spille offer uten å være offer.

Forstå det den som kan.

Litt mer schizofreni: For tiden arrangeres Schizofrenidagene i Stavanger. Flere av oss reagerer på navnet på dagene. Elin Skogen, daglig leder i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, sier derimot:

- Så folkelige er vi blitt, at vi går under navnet Schizofreni-festivalen.

Folkelig? Tror hun at man begynte å kalle Dagbladet schizofrent før psykiatrien laget diagnosen?

Ordet ble første gang brukt av den sveitsiske psykiateren Eugen Bleuler. Elin Skogen kan lese sin egen tekst fra 2008.

THE mentally ill

Gang på gang har jeg støtt på navnet Harold A. Maio, pensjonert redaktør for et psykiatri-tidsskrift, i ulike nettaviser. Han refser psykiatere, journalister og andre som skriver om THE mentally ill - slik også enkelte i Norge snakker om DE psykisk syke. Eller man snakker om DE homofile (men aldri om DE heterofile).

I dag har han skrevet innlegget We no longer talk about 'the' Jews. So why do we talk about 'the' mentally ill?

I write on one topic only: prejudice. Prejudice as it is expressed in words. Rarely are the expressions intentional – they have risen to the level of "culturalisms" people no longer see. I try to make them visible, so writers see them and decline to employ them. Because they have risen to the level of culturalisms, they are expressed at many levels of society – from education, where they are internalised by people who will become leaders of the next generation, by the educators themselves, to people who are presently leaders, politicians, journalists, to the general public which then perceives them as entirely normal, and itself repeats them.

Anbefalt blogginnlegg: I natt var jeg voldtektsmann

Jeg har vært på kino med en kamerat. Når filmen er ferdig har klokken blitt halv ett om natten, og som på lørdagskvelder flest er det et yrende liv i bygatene. Vi to skal forskjellig vei, og skiller lag.

Det er en mild høstnatt med klarvær. Foran meg har jeg tyve minutters spasertur hjem, hovedsakelig langs kanalen på en sti opplyst av månen og noen gatelykter i det fjerne. Denne distansen er mitt fredelige øyeblikk, mitt lille fristed, hvor jeg kan titte opp mot stjernene eller se månen speile seg i vannet. Her finner jeg en indre ro. Vanligvis.

Hjemturen i natt blir kraftig forpurret av en beruset ung kvinne i en kort rød kjole.

Les innlegget her.

Dugnad for Frihet

Dugnad for Frihet

http://www.dugnadforfrihet.no
Kontakt: post@dugnadforfrihet.no

Metaforer og kropp

Boka Metaphors We Live By

... examined how, when and why we use metaphors. Here are a few examples. We understand control as being UP and being subject to control as being DOWN: We say, “I have control over him,” “I am on top of the situation,” “He’s at the height of his power,” and, “He ranks above me in strength,” “He is under my control,” and “His power is on the decline.” Similarly, we describe love as being a physical force: “I could feel the electricity between us,” “There were sparks,” and “They gravitated to each other immediately.” Some of their examples reflected embodied experience. For example, Happy is Up and Sad is Down, as in “I’m feeling up today,” and “I’m feel down in the dumbs.” These metaphors are based on the physiology of emotions, which researchers such as Paul Eckman have discovered. It’s no surprise, then, that around the world, people who are happy tend to smile and perk up while people who are sad tend to droop.

A Brief Guide to Embodied Cognition: Why You Are Not Your Brain - Scientific American
Dictionary

Britiske avisers dekning av psykiske lidelser 1992-2008

Newspaper coverage of mental illness in the UK, 1992-2008 (Open Access)

The overall positive trend masks considerable variation by diagnosis. The reporting of depression, anxiety, bipolar disorder, and eating disorders, either improved over time or was always largely favourable. In contrast, schizophrenia, personality disorders, and general references to mental illness, appeared mainly in the context of ‘bad news’, and saw little or no change in their coverage over time. 

Koptisk nattverd

Den koptiske (ortodokse) kirke virker fremmedartet for vestlige kristne, har jeg lest et sted. Jeg vet sørgelig lite om koptisk-ortodoks kristendom, med unntak av at den tilhører de orientalsk-ortodokse kirker og avviser Kalkedon-konsilets lære om at Kristus har to naturer, en menneskelig og en guddommelig, slik de fleste kristne kirker – blant annet Den ortodokse kirke, Den katolske kirke og de protestantiske kirker – lærer. Kristus har bare en guddommelig natur.

Nattverden er det helligste av Den koptiske kirkes sakramenter, og skiller seg ganske mye fra Den norske kirkes. Jeg fant en video med nattverdsregler for koptikere.



Man skal altså faste minst 9 timer før nattverden, slik at magen er tom (ren) når man mottar Jesu kropp og blod. Etter nattverden skal man de neste 9 timene forsøke å ikke spise noe som setter seg fast i tennene og som man må spytte ut, fordi noe av Kristi kropp kan befinne seg mellom tennene. Man bør heller ikke pusse tennene de neste 9 timene, for også da kan noe av Kristi kropp bli spyttet ut. Menstruerende kvinner skal ikke motta nattverden. Som en begrunnelse gis at de ikke faster, men kan det (også) ha noe å gjøre med blodet som kvinnen mister? Det fns nemlig en annen regel om at man bør passe på å ikke skade seg slik at man blør, for Kristi blod og ens eget blod blander seg ved nattverden.

Jeg synes ritualer er fascinerende og kan forstå behovet for å praktisere dem, men skjønner samtidig ikke hva det vil si å tro på dem.

Taushet om åndelighet i psykologutdanningen

I siste nummer av Psykologtidsskriftet svarer Lina Søreide, student ved profesjonsstudiet i psykologi i Oslo, Sondre Risholm Liverød i en debatt om religion og åndelighet som tema i psykologutdanningen. Hun skriver at innlegget hun hadde i tidsskriftet i juli imidlertid var adressert direkte til ledelsen ved Psykologisk institutt i Oslo, og hun avslutter sitt siste innlegg slik:

Jeg tror vel egentlig at Liverød og jeg er enige om at idealet er en ikke-dømmende og åpen holdning hos psykologen i møte med menneskets åndelige dimensjon. Det som imidlertid bekymrer meg mer, er stillheten fra Psykologisk institutt i denne debatten – en stillhet som forteller meg at man ikke tar på alvor spørsmålet som fortsatt står ubesvart: Hvordan skal fremtidige psykologer lære å gi rom for klientens åndelige dimensjon når denne ikke gis rom i profesjonsutdanningen?

Hjertefred på Allehelgensdag

Søndag er Allehelgensdag. Kunstner Bjørg Thorhallsdottir har skapt arrangementet HJERTEFRED, som er en markering på Allehelgensaftenen, for å feire dem vi har mistet og hylle de gode minnene etter dem.

Se TV-innslag om Hjertefred på Lørdagsrevyen.




Det blir markering i Sandvika og noen andre steder.

Bok om tidlige traumers følger for senere helse

Lanius, R., Vermetten, E. and Pain, C. ( eds. ) The Impact of Early Life Trauma on Health and Disease. The Hidden Epidemic. Cambridge University Press: New York & Cambridge, 2010.

Enkeltkapittel: The Relationship of Adverse Childhood Experiences to Adult Medical Disease, Psychiatric Disorders, and Sexual Behavior: Implications for Healthcare.

"This publication is without doubt the most far-reaching in depth analysis of research concerning the impact of early experience on individual development and the assessment and treatment of patients who have experienced trauma in the early years of life. The editors have taken a global perspective when selecting their 80 contributors, all respected researchers, theorists and clinicians working in the field of trauma. If I look with a sharply analytic and clinical focus some chapters resonate more powerfully for me than others; if I approach the book seeking an overview of the context in which much of our work is set then this book is without parallel."

Bokanmeldelse av Margaret Wilkinson i Journal of Analytical Psychology.

Parodi på åpenhetskampanjer om psykiske problemer

Nytt våpen for mishandlede barn?

En funksjonshemmet 16-åring ble kraftig slått med belte av sin far, som er dommer. Moren støttet ham. Jenta, som nå er i 20-årene, filmet volden, og har nå lagt videoen ut på You Tube. Et fantastisk verktøy for å dokumentere overgrep, synes jeg, selv om hun ideelt sett burde kontaktet politiet. På den annen side er det jo tillatt å mishandle barn i USA, det er slik myndighetene vil ha det. Problemet med at hun la ut videoen, er selvsagt alle drittsekkene på nettet som nå skal ta denne mannen.

Sjokktall om utbytte av psykoterapi

Ca. 50 % av pasienter i vanlig psykoterapeutisk behandling oppnår ingen forbedring
Ca. 10 % av pasientene blir dårligere av psykoterapeutisk behandling

Effektforskning på terapi med direkte tilbakemelding til terapeut og pasient ved Ingunn Amble
Foredrag på Najonal konferanse om psykisk helse, 17.- 18. oktober 2011, Oslo Kongressenter