Gjesteskribent:
Jørgen Lund
Opprinnelig publisert på Sound of Science.
Både i ”kulturkampen i akademia” og i den påfølgende debatten rundt TV-serien
Hjernevask var humaniora et ikke-tema. Kan det tenkes at noe som grenset til ren fortielse faktisk er ansporende, kanskje til ny tematisering av humaniora slik man nå ser tendenser til i Norge? (Moi 2011 og Øyen, Müftüoglu og Birkeland 2011). Kanskje byr taushet midt i en diskusjon med brede akademiske implikasjoner faktisk på en spesiell sjanse for humaniora. Hvis situasjonen ga en slags forsmak på den svanesang som mange frykter for tiden, bød den kanskje paradoksalt nok på en mulighet til å
kjenne på humanioras potensielle fravær.
I så fall medfører kanskje Hjernevask-debattens Norge en mulighet til å fornye den gamle og nokså passive diskursen om ”åndsvitenskapene” (Dilthey 2001). La oss rekapitulere, og minne om hvilke enkeltspørsmål Hjernevask-serien tok opp. Bare rent overfladisk kan vi hevde at seriens temaer var case studies under et generelt spørsmål om ”født sånn eller blitt sånn?” (Eia 2011). De enkelte programmene handlet om voldelighet, homofili, såkalte raseforskjeller, kjønnsidentitetsproblematikk og ulikheter i kjønnenes sans for sex. Dette utvalget er ikke ganske enkelt illustrerende eller pedagogiske eksempler på enten arv eller miljø, men problemområder – temaer som er spesielt preget av uro, konflikt og vanskelige enkeltskjebner.
Vi kan si at kulturkampen i og med Hjernevask viser seg som en kretsing rundt det som i hvert fall mange oppfatter som problemer: Ikke bare saker det er interessant å finne forklaringer på, men der vi ofte går med en følelse av at forklaring er et skrikende behov. Men et annet problem trenger seg på: Problem for hvem, i henhold til hvilke verdier og hvilken moral? Hvem sier, og på hvilket grunnlag, at det som forklaringskampene tar for seg er problemer i det hele tatt? Tilspisset: Det foreligger forklaringsobjekter, men det at de foreligger er uten nærmere forklaring. Sett fra den avstand vi nå begynner å få til Hjernevask, fremstår det hele som en tilstand der man var så opptatt av forklaringer og årsaker at man i praksis vendte seg bort fra problemenes eller ”problemenes” kontekst. Hvorfor ingen spørsmål om hvordan forklaringsobjektene kom til å bli forstått som forklaringstrengende størrelser i det hele tatt? Hva med selve den historien som har ført hit, de konflikter og verdistrider situasjonen springer ut av?
Det er selvfølgelig både vanlig og naturlig at vi møter vanskelige temaer med en lyst til å finne årsakene og forklare dem. Men ved ettertanke virker det underlig at man i dag kan presentere en slik liste over forklaringsobjekter – i praksis forklaringstrengende personer – som den Hjernevask bød på. I og med at så mange har engasjert seg, skulle man tro at denne debatten var spesielt bred og inkluderende, men det spørs om ikke ”kulturkampens” kulminasjon i Hjernevask-debatten i vel så stor grad markerer en sneverhet. Når man ser tilbake, benyttet faktisk begge leire i denne debatten et omforent begrepsapparat. Både partene selv og mer distanserte kommentarer var enige om at sakens kjerne er en strid om, og et arbeid med vekting av, forklaringsmodeller.
Det var snakk om to vitenskapelige tenkesett som støtte sammen – som henholdsvis prioriterte natur og kultur, det biologiske og det samfunnsmessige. Man skulle tro at de mange som i en eller annen grad har gjennomført høyere utdannelse i Norge, ville stusse over terpingen på begrepet forklaring, for dette har jo en parhest på enhver tidlig oversikt over universitetets ulike fakulteter: Helt siden slutten av 1800-tallet har det hett seg at den harde vitenskaps forklaring av naturen har sin parallell i ”åndsvitenskapenes” forståelse av kulturen.
Hvis man begynner å fornemme at en tankemessig innsnevring var en integral del av ”kulturkampen” selv, dreide det seg om en prioritering av geskjeftig, hard problemløservirksomhet. Hjernevask-debatten tumlet ikke rett og slett med forklaringer, men gjorde seg blind for alt annet enn håndtering av de forklaringsobjekter som ble fremlagt. La oss for anledningen kalle det forklarisme: En ureflektert omdefinering av enhver tenke- og forskningsinnsats i henhold til et ingeniør-imperativ, en lukket, oppjaget tilstand som i mindre grad tenker enn utfører, altså et fikseri.
”Født sånn”
