Homoforkjemper får Raftoprisen
Del 2, 3 og 4.
30.9.11
A-magasinet ønsker bidrag
I forbindelse med at Karl Ove Knausgård avslutter sin bokserie Min kamp, inviterer A-magasinet leseren til å fortelle om sitt liv, sin kamp.
Teksten skal ikke være så veldig lang; mellom 2000 og 4000 tegn inkludert mellomrom. Historien må anonymiseres. Se dagens A-magasinet side 70.
De beste tekstene publiseres og honoreres med en boksjekk.
Har du en historie som vil være verdt å lese for andre, send den til amagasinet@aftenposten.no innen 14. oktober.
Er du bergenser, kan du også sende en historie til Bergen Offentlige Bibliotek.
Teksten skal ikke være så veldig lang; mellom 2000 og 4000 tegn inkludert mellomrom. Historien må anonymiseres. Se dagens A-magasinet side 70.
De beste tekstene publiseres og honoreres med en boksjekk.
Har du en historie som vil være verdt å lese for andre, send den til amagasinet@aftenposten.no innen 14. oktober.
Er du bergenser, kan du også sende en historie til Bergen Offentlige Bibliotek.
29.9.11
Ragnfrid Kogstad har disputert
Ragnfrid Kogstad har disputert for doktorgraden (dr.philos.). Avhandlingen heter Fortellinger fra andre posisjoner – Med brukererfaring fra psykisk helsefeltet og en gyldig stemme i politikk og kunnskapsdannelse.
Sammendraget er her.
Prøveforelesning over selvvalgt emne: Når den Andre blir en fremmed - Om inkludering, ekskludering og konsekvenser av gruppebetegnelsen "alvorlig psykisk lidende"
- Et nybrottsarbeid, tvitrer Sunniva Ørstavik.
- Dette må være det største empiriske materialet samlet i et forskningsprosjekt om norske brukererfaringer med psykisk helsevern, skriver en bekjent i en e-post.
Sammendraget er her.
Prøveforelesning over selvvalgt emne: Når den Andre blir en fremmed - Om inkludering, ekskludering og konsekvenser av gruppebetegnelsen "alvorlig psykisk lidende"
- Et nybrottsarbeid, tvitrer Sunniva Ørstavik.
- Dette må være det største empiriske materialet samlet i et forskningsprosjekt om norske brukererfaringer med psykisk helsevern, skriver en bekjent i en e-post.
Hensikten helliger middelet
- 7.
- Den syvende himmel. Du snakker med overmenighetssekretærdiakon Paulus Kristensen.
- God dag, mitt navn er Sigrun.
- Velkommen til oss. Er du herlig og lykkelig frelst?
- Jeg er verken herlig eller lykkelig. I alle fall ble jeg ikke lykkelig da jeg i går leste at Den norske kirke ønsker at babyer skal skjæres i.
- Hva?
- Dere ønsker å skjære i guttebabyer. Selv uten noen form for bedøvelse, etter som jeg har forstått.
- Er det høringsuttalelsen om omskjæring du tenker på?
- Ja, det er den jeg mener. Jeg synes kirken har avslørt sin dobbeltmoral nå.
- Dobbeltmoral?
- Ja, dere gir dere ut for å være de små og svakes forsvarer, samtidig som dere bare er opptatt av å forsvare foreldres vrangforestillinger.
- Vrangforestillinger? Jeg tror du heller bør ringe en psykiater.
- Er det ikke en vrangforestilling å tro at Gud krever at babyer skal gjennomgå et smertehelvete for å bli "skikkelige gutter"?
- Den norske kirke har aldri trodd at omskjæring er nødvendig for frelsen!
- Hvorfor forsvarer dere det da?
- Du vet vel at jødene er opphengt i Det gamle testamentet? De har ikke forstått at Jesus er Guds sønn, stakkars.
- Og hvordan skal de kunne få den innsikten av å plage babyer?
- Når vi kristne kommer dem i møte - ja, på sånne bagatellmessige områder - så vil de en gang skjønne at vi er Guds sanne folk.
- Å?
- Ja, vi må kompromisse litt for at det jødiske folk - ja, muslimene også, forresten - på sikt skal få oppleve frelsen.
- Hyklere! Dere ofrer barns velferd for å skape gode kår til å utbre ideologien deres!
- Nei, nei! Si meg, tror du at Jesus er Guds sønn?
- Jeg tror det er det kirken tror på, ja.
- Da vet du også at Sønnen måtte ofre noe for Faderen. Han måtte bære all verdens smerte.
- Så derfor skal altså små menneskesønner påføres psykiske traumer?
- Unnskyld, det skulle ikke være du som har en blogg, vel? Sigruns blogg?
- Jo da, det er meg.
- Jeg leste noe interessant du skrev en gang, om at Jesus ble traumatisert på korset.
- Klart han ble det. Ifølge Matteus - mener jeg det er - så ropte han "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Traumepsykologer sier at traumets kjerne er som et ubesvart rop, og Gud svarte jo ikke Jesus på korset. Så jeg mener jeg har belegg for påstanden min.
- Ypperlig! Og vi mennesker er jo kalt til å etterfølge Kristus, bli ham lik.
- Imitatio Christi, jo, jeg kjenner til det der.
- Er du katolikk?
- Katolikk?
- Ja, siden du snakker latin.
- Snakker? Ha ha. Nei, men jeg har eksamen i kirkelatin fra Menighetsfakultetet.
- Se der, ja! Jeg trodde ut fra bloggen din at du var en fiende av troen, jeg.
- Hvorfor det?
- Fordi du kaller deg rødstrømpe.
- Feminist, mener du?
- Det er jo det samme. Og dessuten viser du mye aggresjon mot helsearbeidere, som Gud har gitt et kall til å lindre og helbrede.
- Ja, jeg tror ikke at Gud har gitt helsearbeidere et kall til å påføre folk smerte.
- Nei, nettopp. Det er derfor vi i kirken ønsker at de jødiske bart... omskjærere selv skal utføre omskjæringen. Det er egentlig ikke noe å belaste et kristent helsevesen med.
- Har du barn?
- Ja, min kone og jeg har tre sønner.
- De er vel omskåret de, da?
- Nei, nei, Sigrun. Jeg lever i Den nye pakt, ikke Den gamle.
- Og allikevel ønsker du å utsette andres barn for dette?
- Som jeg sa i sted: Vi må vise litt forståelse for fremmede skikker dersom vi skal ha håp om å frelse de vantro. Men hva med deg, Sigrun, er du frelst?
- Nei. Og jeg kommer ikke til å bli det så lenge kirken ikke er genuint opptatt av de mest utsatte. Ha det.
28.9.11
- Enten gjør du som vi bestemmer, eller så ...
- Vil du ha et liv i grøften? er budskapet på Lightning Process-kurs, og det går galt om man "gjør det" feil.
Også i psykiatrien praktiseres det dessverre skremmeterapi. For en tid tilbake leste jeg om basal eksponeringsterapi (BET). Sitater:
”Valget er ditt hvert øyeblikk og hver dag. Du kan fortsette å streve slik du gjør, eller du kan samarbeide med oss for å endre din situasjon og tilstand."
"Vi kan ikke velge for deg, men vi må sørge for at du blir tatt vare på dersom du ikke klarer å ta vare på deg selv …”
"[Gi eksempler på hvordan man i psykisk helsevern regulerer atferd ved bruk av begrensing av utgang, fotfølging, skjerming, tvangsmidler osv.]"
"Hvor vidt dette er fakta kan diskuteres, men her er påstanden anvendt som terapeutisk retorikk. For at retorikken skal fungere etter hensikten må den gjennomgående utøves med empati."
Også i psykiatrien praktiseres det dessverre skremmeterapi. For en tid tilbake leste jeg om basal eksponeringsterapi (BET). Sitater:
”Valget er ditt hvert øyeblikk og hver dag. Du kan fortsette å streve slik du gjør, eller du kan samarbeide med oss for å endre din situasjon og tilstand."
"Vi kan ikke velge for deg, men vi må sørge for at du blir tatt vare på dersom du ikke klarer å ta vare på deg selv …”
"[Gi eksempler på hvordan man i psykisk helsevern regulerer atferd ved bruk av begrensing av utgang, fotfølging, skjerming, tvangsmidler osv.]"
"Hvor vidt dette er fakta kan diskuteres, men her er påstanden anvendt som terapeutisk retorikk. For at retorikken skal fungere etter hensikten må den gjennomgående utøves med empati."
27.9.11
Min løsning på skolefravær etter traumer
Elever og studenter som opplevde terroren 22. juli, sliter med skolearbeidet. Det gjorde jeg også som traumatisert ungdom. Slik fikk jeg vitnemålet mitt fra videregående:
Som 17-åring kom jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger klarte å gå på skolen. Jeg snakket med klasseforstander og rektor, og rektor og jeg fikk gjort en avtale om at jeg kunne følge undervisningen når jeg orket og ellers møte opp på alle prøver og eksamener. Resultatet ble et fravær i karakterboka på 50 dager og 29 timer i løpet av siste semester i andre klasse, men jeg fikk godkjent alle fag og tatt avsluttende eksamen i de samme fagene som klassekameratene mine.
Senere tok jeg eksamen i de fagene som tilsvarte tredje klasse, som privatist. Som privatist kan man følge undervisning eller lese på egen hånd. En privatist får ikke standpunktkarakter i faget, men kun eksamenskarakteren på vitnemålet.
Vitnemålet mitt er et privatistvitnemål som inneholder både karakterene jeg fikk i vanlig skole - standpunkt- og eksamenskarakterer - i de fagene jeg hadde fullført der (i mitt tilfelle første og andre klasse), og eksamenskarakterene fra fagene jeg tok som privatist.
Så kommer det beste: Et privatistvitnemål inneholder per definisjon ingen opplysninger om fravær. Dermed ble mitt store fravær fra ordinær skole rett og slett tryllet bort da jeg fikk vitnemålet mitt fra videregående.
Som 17-åring kom jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger klarte å gå på skolen. Jeg snakket med klasseforstander og rektor, og rektor og jeg fikk gjort en avtale om at jeg kunne følge undervisningen når jeg orket og ellers møte opp på alle prøver og eksamener. Resultatet ble et fravær i karakterboka på 50 dager og 29 timer i løpet av siste semester i andre klasse, men jeg fikk godkjent alle fag og tatt avsluttende eksamen i de samme fagene som klassekameratene mine.
Senere tok jeg eksamen i de fagene som tilsvarte tredje klasse, som privatist. Som privatist kan man følge undervisning eller lese på egen hånd. En privatist får ikke standpunktkarakter i faget, men kun eksamenskarakteren på vitnemålet.
Vitnemålet mitt er et privatistvitnemål som inneholder både karakterene jeg fikk i vanlig skole - standpunkt- og eksamenskarakterer - i de fagene jeg hadde fullført der (i mitt tilfelle første og andre klasse), og eksamenskarakterene fra fagene jeg tok som privatist.
Så kommer det beste: Et privatistvitnemål inneholder per definisjon ingen opplysninger om fravær. Dermed ble mitt store fravær fra ordinær skole rett og slett tryllet bort da jeg fikk vitnemålet mitt fra videregående.
26.9.11
Klinisk psykologisk praksis uten diagnoser
As a clinical psychologist I have often found myself feeling puzzled and disappointed when reading books or articles by fellow psychologists who seem to incorporate psychiatric diagnostic classifications and theories of ‘mental illness’ into their formulations as if they were fact.
Clinical Psychology Practice Without Using Psychiatric Labels: An alternative approach using Personal Construct av Kev Harding
Clinical Psychology Practice Without Using Psychiatric Labels: An alternative approach using Personal Construct av Kev Harding
25.9.11
Svensk psykologblogg
En svensk psykolog som heter navn Daniel Kraft, har en blogg som jeg tror kan være av interesse for en del av denne bloggens lesere. Ta en titt på Det känsliga barnet. En psykolog bloggar om barn, självförtroende och psykoterapi.
Han skrev en oppgave på psykologstudiet som er en kritisk diskursanalyse av legemiddelprodusenten Pfizers nettsted om depresjon, http://www.depressionslinjen.com/.
Han skrev en oppgave på psykologstudiet som er en kritisk diskursanalyse av legemiddelprodusenten Pfizers nettsted om depresjon, http://www.depressionslinjen.com/.
23.9.11
Morgenbladet om ulykkepiller
Morgenbladet skriver i dag om ulykkepiller. Papiravisa har en lang artikkel.
– [N]å fikk vi endelig et middel vi kunne sette inne med full dose fra første dag. Det var fantastisk! Det føltes som et enormt løft for hele psykiatrien. Vi var begeistret, og vår begeistring smittet over på pasientene. Og vi var skråsikre, for vi mente vår begeistring hadde solid rygg dekning i vitenskapelige artikler, forteller psykiater Trond Aarre.
Jo, at legene var skråsikre, tror jeg nok. Men å hevde at pasientene var like begeistret som dem selv, er en kraftig overdrivelse. Jeg er en av mange, mange som er blitt presset til å ta ulykkepiller, med løgner om blant annet at de ikke hadde noen bivirkninger.
Jeg savner fokus på det moralsk forkastelige pillepresset som eksisterer også innen det såkalt frivillige helsevesenet.
– [N]å fikk vi endelig et middel vi kunne sette inne med full dose fra første dag. Det var fantastisk! Det føltes som et enormt løft for hele psykiatrien. Vi var begeistret, og vår begeistring smittet over på pasientene. Og vi var skråsikre, for vi mente vår begeistring hadde solid rygg dekning i vitenskapelige artikler, forteller psykiater Trond Aarre.
Jo, at legene var skråsikre, tror jeg nok. Men å hevde at pasientene var like begeistret som dem selv, er en kraftig overdrivelse. Jeg er en av mange, mange som er blitt presset til å ta ulykkepiller, med løgner om blant annet at de ikke hadde noen bivirkninger.
Jeg savner fokus på det moralsk forkastelige pillepresset som eksisterer også innen det såkalt frivillige helsevesenet.
21.9.11
- Jeg har akkurat turt å spørre om hjelp ...
I dagens Klassekampen kan vi lese at ungdommer som var på Utøya sliter. Flere medier skriver (igjen) at ikke alle får god hjelp; noen må stå en hel måned i psykologkø. Men vi som er vant med traumer og psykologkøer fra før, vet at én måneds ventetid på god hjelp er ingenting.
Jeg kom til å tenke på Mirakels historie fra et par år tilbake, som hun delte med oss på bloggen. Hun opplevde en bilulykke.
Hos legen:
Til slutt får jeg presset det frem. “Men jeg vil ikke ha sykemelding. Jeg vil.. jeg vil ha noen å snakke med. Kanskje en psykolog.” Hun sier at hun forstår det. Hun syns det er viktig at jeg får bearbeidet dette, og at det er flott jeg vil snakke med noen. Men noen psykolog kan jeg se langt etter. Det er ti måneders ventetid på slikt. Jeg spør om det virkelig er det, ti måneders ventetid, når man bare trenger noen få timer. Det er det. Hun forteller meg at hun har hatt en pasient inne som er kjempesyk, alvorlig syk, mye verre enn meg, som også må vente i ti måneder.
Og jeg går hjem. Jeg har akkurat turt å spørre om hjelp og så ble jeg avvist.
Etter legen:
En kollega sjekket med lokalt DPS, en annen ga meg nummer til privat pyskolog. Hos den private psykologen var det ikke ledig time før i 2010 [Dette er skrevet i april 2009]. DPS mente jeg ikke var akutt nok, siden jeg har vært på jobb.
Jeg skulle virkelig ønske at den nasjonale tragedien førte til større bevissthet om situasjonen også for enkeltmennesker som rammes av "hverdagslige" traumer.
Jeg kom til å tenke på Mirakels historie fra et par år tilbake, som hun delte med oss på bloggen. Hun opplevde en bilulykke.
Hos legen:
Til slutt får jeg presset det frem. “Men jeg vil ikke ha sykemelding. Jeg vil.. jeg vil ha noen å snakke med. Kanskje en psykolog.” Hun sier at hun forstår det. Hun syns det er viktig at jeg får bearbeidet dette, og at det er flott jeg vil snakke med noen. Men noen psykolog kan jeg se langt etter. Det er ti måneders ventetid på slikt. Jeg spør om det virkelig er det, ti måneders ventetid, når man bare trenger noen få timer. Det er det. Hun forteller meg at hun har hatt en pasient inne som er kjempesyk, alvorlig syk, mye verre enn meg, som også må vente i ti måneder.
Og jeg går hjem. Jeg har akkurat turt å spørre om hjelp og så ble jeg avvist.
Etter legen:
En kollega sjekket med lokalt DPS, en annen ga meg nummer til privat pyskolog. Hos den private psykologen var det ikke ledig time før i 2010 [Dette er skrevet i april 2009]. DPS mente jeg ikke var akutt nok, siden jeg har vært på jobb.
Jeg skulle virkelig ønske at den nasjonale tragedien førte til større bevissthet om situasjonen også for enkeltmennesker som rammes av "hverdagslige" traumer.
Konferanse om ny uføretrygd
Forsvar Offentlig Pensjon arrangerer konferanse i Trafikanten i Oslo onsdag 28. september fra kl. 10.00 til kl. 15.00 med tittelen "Forslag til ny uføretrygd - Hva skjer med offentlig pensjon?"
Åpen for alle interesserte. Deltakeravgift kr 200, men gratis for studenter, lærlinger og trygdede.
Les mer
Åpen for alle interesserte. Deltakeravgift kr 200, men gratis for studenter, lærlinger og trygdede.
Les mer
20.9.11
Blogganbefaling om terrorisme og anger
Terroristens advokat, Geir Lippestad, blir stadig vekk spurt om Terroristen gir uttrykk for anger. Senest beskrev han dette hos Skavlan på fredag og han fikk det samme spørsmålet etter rettsmøtet i dag. Lippestad svarer det samme hver gang: Nei, han gir ikke uttrykk for anger. Han sier tvert imot at terrorhandlingene var ubehagelige, men nødvendige. Han ser det altså ikke som noe å angre på. Sannsynligvis mangler han evnen til å kjenne ofrenes smerte; han har ikke den nødvendige empatien.
Men hvor kommer dette spørsmålet fra? Hvorfor stilles det gang på gang?
Les Iskwews blogginnlegg Vent ikke på angeren.
Men hvor kommer dette spørsmålet fra? Hvorfor stilles det gang på gang?
Les Iskwews blogginnlegg Vent ikke på angeren.
Til Nav
Jeg leser på Deres hjemmeside at man må ha gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak for å bedre inntektsevnen sin før man søker uføretrygd. Dette er dessverre - for Dem - feil.
Hver tredje som mottar uføretrygd på grunn av psykiske problemer, har nemlig aldri søkt hjelp for sine psykiske lidelser. Jeg søker herved om en slik trygd.
Jeg har store psykiske problemer. Kjempestore. Av den grunn kan jeg ikke jobbe. Jeg ønsker ikke å søke hjelp, for jeg synes det er så flaut å si at jeg har psykiske vansker, for da vil både lege og psykolog tro at jeg er gal, og et slikt stempel vil jeg jo ikke ha på meg. Jeg betrakter meg som like oppegående som både leger og psykologer.
Jeg håper på et snarlig og positivt svar på min søknad.
Med vennlig hilsen
Sigrun
Hver tredje som mottar uføretrygd på grunn av psykiske problemer, har nemlig aldri søkt hjelp for sine psykiske lidelser. Jeg søker herved om en slik trygd.
Jeg har store psykiske problemer. Kjempestore. Av den grunn kan jeg ikke jobbe. Jeg ønsker ikke å søke hjelp, for jeg synes det er så flaut å si at jeg har psykiske vansker, for da vil både lege og psykolog tro at jeg er gal, og et slikt stempel vil jeg jo ikke ha på meg. Jeg betrakter meg som like oppegående som både leger og psykologer.
Jeg håper på et snarlig og positivt svar på min søknad.
Med vennlig hilsen
Sigrun
19.9.11
Om seksuelt misbrukte menn
Hver fjerde mann som oppsøker sentrene mot incest og seksuelle overgrep forteller om en kvinnelig overgriper. Det viser en ny rapport fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
Biologisk forelder ble oppgitt som overgriper av hver tredje utsatt, og er den største enkeltstående gruppen av overgripere. Biologisk søsken ble oppgitt av 14 prosent, mens 17 prosent var utsatt for overgrep fra annen slektning/familie.
66 prosent fortalte om misbruk som har pågått over flere år, og kun 12 prosent var blitt utsatt for en engangshendelse.
Tre av fire brukere har vært i kontakt med andre instanser i hjelpeapparatet når de henvender seg til et senter, som oftest psykisk helsevern. Av de som ikke har vært i kontakt med det ordinære hjelpeapparatet, har 28 prosent bedt om hjelp uten å få det.
Pressemelding
Biologisk forelder ble oppgitt som overgriper av hver tredje utsatt, og er den største enkeltstående gruppen av overgripere. Biologisk søsken ble oppgitt av 14 prosent, mens 17 prosent var utsatt for overgrep fra annen slektning/familie.
66 prosent fortalte om misbruk som har pågått over flere år, og kun 12 prosent var blitt utsatt for en engangshendelse.
Tre av fire brukere har vært i kontakt med andre instanser i hjelpeapparatet når de henvender seg til et senter, som oftest psykisk helsevern. Av de som ikke har vært i kontakt med det ordinære hjelpeapparatet, har 28 prosent bedt om hjelp uten å få det.
Pressemelding
Åpent møte i dag
Norsk pasientskadeerstatning inviterer i dag klokka 16 til et åpent møte for alle som vil vite mer om pasientskadeerstatning. Møtet finner sted i Oslo.
- Det er ingen epidemi av psykiske lidelser
The entire field of psychiatric epidemiology has a systematic bias that leads it to misleadingly report what are highly inflated rates of psychiatric disorder. Psychiatric symptoms in mild form are widely distributed in the general population- from time to time, most everyone will have some depression or anxiety. But symptoms alone do not define psychiatric disorder. As indicated in the previous blog, the symptoms must also cause clinically significant distress or impairment. Epidemiologic studies all routinely ignore this crucial requirement. They mistakenly diagnose as psychiatric disorder symptoms that are mild, transient, and lacking in clinical significance.
Allen Frances: Epidemiology Mis-Counts
Allen Frances: Epidemiology Mis-Counts
18.9.11
Videreutdanninger om traumer
I går meldte NRK om Høgskolen i Buskerud sitt nye studium "Sorg og traumer - når krisen rammer barn og unge", som er en samlingsbasert videreutdanning for lærere.
Les om studiet på skolens hjemmeside.
Andre videreutdanninger om traumer for helsepersonell og andre som jeg vet om:
Videreutdanning i vold og traumatisk stress: tverrfaglig forståelse og tiltak, Høgskolen i Bergen
Videreutdanning i stress og krisebearbeidelse, Høgskolen i Hedmark
Videreutdanning i vold og aggresjonsproblematikk, Høgskolen i Narvik
Videreutdanning om vold, Høgskolen i Harstad
Vold og traumatisk stress (master), Universitetet i Oslo
Les om studiet på skolens hjemmeside.
Andre videreutdanninger om traumer for helsepersonell og andre som jeg vet om:
Videreutdanning i vold og traumatisk stress: tverrfaglig forståelse og tiltak, Høgskolen i Bergen
Videreutdanning i stress og krisebearbeidelse, Høgskolen i Hedmark
Videreutdanning i vold og aggresjonsproblematikk, Høgskolen i Narvik
Videreutdanning om vold, Høgskolen i Harstad
Vold og traumatisk stress (master), Universitetet i Oslo
17.9.11
Romerikets Blad skriver om ME
- ME har lavest status i helsevesenet. Det handler om mangel på forståelse og kunnskap, hevder forfatter Jørgen Jelstad, som i slutten av september debuterer med «De bortgjemte».
I boken forteller han om hvordan ME-syke møtes med uvennlige oppfordringer om å ta seg sammen.
- Dette er mennesker sykehusene ikke vil se, legene ikke vil ha, og som noen helst vil tvangsinnlegge på psykiatriske avdelinger, hevder Jelstad, som mener usikkerheten rundt diagnosen er hovedgrunnen til at store deler av det medisinske miljøet ser på ME som en psykisk lidelse.
- Det er ikke noe ukjent fenomen at pasienter med tidligere mystiske sykdommer er blitt omfavnet av psykiatrien. Kvinner med MS ble tidligere erklært hysterikere, og sykdommen hadde i en periode kallenavnet «faker's disease», bløffernes sykdom.
Romerikes Blad Helg 17. september
I boken forteller han om hvordan ME-syke møtes med uvennlige oppfordringer om å ta seg sammen.
- Dette er mennesker sykehusene ikke vil se, legene ikke vil ha, og som noen helst vil tvangsinnlegge på psykiatriske avdelinger, hevder Jelstad, som mener usikkerheten rundt diagnosen er hovedgrunnen til at store deler av det medisinske miljøet ser på ME som en psykisk lidelse.
- Det er ikke noe ukjent fenomen at pasienter med tidligere mystiske sykdommer er blitt omfavnet av psykiatrien. Kvinner med MS ble tidligere erklært hysterikere, og sykdommen hadde i en periode kallenavnet «faker's disease», bløffernes sykdom.
Romerikes Blad Helg 17. september
13.9.11
Måten å si ting på
For noen år siden var jeg på et foredrag av en psykolog som er godt over gjennomsnittlig opptatt av religion og religionspsykologi. Hun foreleste på et seminar for telefonvakter ved en krisetelefon. Jeg er sikker på at hun hadde de aller beste intensjoner, men for meg ble foredraget så krenkende at jeg forlot seminaret etter at dagens første foredrag var ferdig.
Psykologen omtalte mennesker som sliter med en bakgrunn av destruktiv religiøsitet, som at "de har et feil gudsbilde". På meg virket en slik uttalelse som at feilen lå hos disse individene, mens jeg mener roten til deres religiøse problemer sannsynligvis lå i oppvekstmiljøet. Religiøs preging i barndommen virker sterkt på mennesker; det er ikke tilfeldig at religionssosiologien finner at de som opplever en religiøs omvendelse som voksne, stort sett er personer som vokste opp i en religiøs familie. Personene denne psykologen omtalte, var mennesker som hadde mange "feil" i livet sitt, som psykiske lidelser og rusproblemer, og da synes jeg ikke det var nødvendig i tillegg å si at gudsbildet deres var "feil".
Jeg har selv blitt omtalt på denne måten, ved en diakonal stiftelse som skulle hjelpe personer som hadde opplevd vold og overgrep i kristen sammenheng - til tross for at jeg hadde med meg en statskirkelig tro. Det "feile" bildet skulle så byttes ut med et som var "riktig". Selv om jeg protesterte de gangene presten eller psykologen fortalte meg om mitt "feile" gudsbilde, virket det ikke som at de forsto. "Problemet med deg, Sigrun, er at du ikke er villig til å bli formet", sa psykologen i den siste samtalen vår om mitt religiøse liv. Det var den terapien. Dagen etter kontaktet jeg en journalist, som "tok saken".
"Faglige" uttalelser som virker direkte krenkende for den som tilhører gruppen som omtales, spres gjerne til mange som har med denne gruppen å gjøre. Jeg kan tenke meg at flere yrkesgrupper hører foredrag av de to nevnte psykologene: psykologkolleger, leger, sykepleiere, prester, ledere og ansatte i frivillige organisasjoner, journalister med flere. Dermed kan det etableres en språklig konsensus i det utvidede hjelpeapparatet som slett ikke gagner dem som søker hjelp etter en traumatiserende religiøs oppvekst.
Eksemplene på nedlatende språkbruk som sementerer stigmatisering av folk som sliter, er legio. Omtrent daglig støter jeg på ydmykende språk fra fagfolk, politikere, journalister eller andre, selv om alle som på et eller annet vis lever av elendigheten vår, påstår at det er så viktig å komme stigmatisering til livs.
Les også: Politiker sluttet å kalle folk svake
Psykologen omtalte mennesker som sliter med en bakgrunn av destruktiv religiøsitet, som at "de har et feil gudsbilde". På meg virket en slik uttalelse som at feilen lå hos disse individene, mens jeg mener roten til deres religiøse problemer sannsynligvis lå i oppvekstmiljøet. Religiøs preging i barndommen virker sterkt på mennesker; det er ikke tilfeldig at religionssosiologien finner at de som opplever en religiøs omvendelse som voksne, stort sett er personer som vokste opp i en religiøs familie. Personene denne psykologen omtalte, var mennesker som hadde mange "feil" i livet sitt, som psykiske lidelser og rusproblemer, og da synes jeg ikke det var nødvendig i tillegg å si at gudsbildet deres var "feil".
Jeg har selv blitt omtalt på denne måten, ved en diakonal stiftelse som skulle hjelpe personer som hadde opplevd vold og overgrep i kristen sammenheng - til tross for at jeg hadde med meg en statskirkelig tro. Det "feile" bildet skulle så byttes ut med et som var "riktig". Selv om jeg protesterte de gangene presten eller psykologen fortalte meg om mitt "feile" gudsbilde, virket det ikke som at de forsto. "Problemet med deg, Sigrun, er at du ikke er villig til å bli formet", sa psykologen i den siste samtalen vår om mitt religiøse liv. Det var den terapien. Dagen etter kontaktet jeg en journalist, som "tok saken".
"Faglige" uttalelser som virker direkte krenkende for den som tilhører gruppen som omtales, spres gjerne til mange som har med denne gruppen å gjøre. Jeg kan tenke meg at flere yrkesgrupper hører foredrag av de to nevnte psykologene: psykologkolleger, leger, sykepleiere, prester, ledere og ansatte i frivillige organisasjoner, journalister med flere. Dermed kan det etableres en språklig konsensus i det utvidede hjelpeapparatet som slett ikke gagner dem som søker hjelp etter en traumatiserende religiøs oppvekst.
Eksemplene på nedlatende språkbruk som sementerer stigmatisering av folk som sliter, er legio. Omtrent daglig støter jeg på ydmykende språk fra fagfolk, politikere, journalister eller andre, selv om alle som på et eller annet vis lever av elendigheten vår, påstår at det er så viktig å komme stigmatisering til livs.
Les også: Politiker sluttet å kalle folk svake
12.9.11
En psykologs rapport fra Sundvolden
I siste Psykologtidsskriftet forteller Øystein Teigre, spesialist i klinisk psykologi, om da han var på Sundvolden og hjalp overlevende ungdommer fra Utøya.
"Intet er meg fremmed", sa jeg tidligere, etter 35 års arbeid som psykolog. Jeg tok feil der jeg sto på kjøkkenet mitt, skrudde på potetene og skulle slappe av etter fire dager på fjelltur i Sylane. En telefon fortalte meg om Utøya og resten av situasjonen.
Personlig er jeg glad for at jeg leste artikkelen, selv om jeg først tenkte at det ville jeg neppe ha godt av, slik som jeg har det for tiden. Selvsagt var det vond lesning, men man vil vel uansett danne seg bilder av en katastrofe, og da er det like greit om de delvis kan skapes av historien til en som var der og hjalp til og gjorde en forskjell? Det ble ørlite lettere å skille denne katastrofen fra egne traumer etter at jeg leste artikkelen, som er omtalt i blant annet Aftenposten.
"Intet er meg fremmed", sa jeg tidligere, etter 35 års arbeid som psykolog. Jeg tok feil der jeg sto på kjøkkenet mitt, skrudde på potetene og skulle slappe av etter fire dager på fjelltur i Sylane. En telefon fortalte meg om Utøya og resten av situasjonen.
Personlig er jeg glad for at jeg leste artikkelen, selv om jeg først tenkte at det ville jeg neppe ha godt av, slik som jeg har det for tiden. Selvsagt var det vond lesning, men man vil vel uansett danne seg bilder av en katastrofe, og da er det like greit om de delvis kan skapes av historien til en som var der og hjalp til og gjorde en forskjell? Det ble ørlite lettere å skille denne katastrofen fra egne traumer etter at jeg leste artikkelen, som er omtalt i blant annet Aftenposten.
11.9.11
10.9.11
Lag en ordentlig folkekirke!
 |
| Flickr/gjesdal.bibliotek |
- Kirken fungerer mer som et eventbyrå og krisepsykiatrisk team. Helvete og forsoningslæren ble pensjonert på 50-tallet, tordner Dagens Næringsliv-journalist Kjetil Wiedswang.
Han er human-etiker, og det er veldig rart, det der: Ikke få som tar avstand fra kristendommen, ønsker at den skal være så konservativ som overhodet mulig. Eller kanskje ikke; er den for lik deres egen oppfatning, blir det vel ikke så mye å distansere seg fra.
Human-etikeren synes ikke noe om at kirken har ritualer. Stakkars prester, sier nå jeg, dersom de skulle finne opp et nytt program i hver eneste barnedåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse, for ikke å snakke om de 52 søndagene i året, alle julaftenene, 1. maiene, 17. maiene og sånn. Ja, stakkars brudepar, også. De kunne ikke ha noen prøvegifting før selve dagen, for de ville jo ikke vite noe som helst om hva presten ville finne på når han skulle vie dem. Skjønt det hadde vært litt gøy med fullstendig uforutsigbarhet de gangene jeg slår på TV-en for å se på kongelige vielser. Da hadde det nok blitt krøll på både slep og slør.
Prester snakker for lite om Jesus, synes human-etiker Wiedswang. Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband er hjertens enig. Ottosen irriterer seg over at folkekirken ikke benytter anledningen når folk først er i kirken, til å nå ut med evangeliet:
- Mange prester bruker ikke denne muligheten fordi de skal være en friksjonsfri, forsiktig kirke. Det er utrolig vanskelig for prestene fordi mange forventer ikke at kirken skal utfordre og være tydelig, sier han.
Men hva betyr "å være tydelig"? Er det en umiskjennelig kristelig språkbruk som de som er i kirken bare åtte ganger i løpet av livet, ikke skjønner bæret av, som Ottosen har i tankene? Eller er det et forståelig budskap han tenker på? Jeg er redd det er det første, siden han ønsker seg en kirke som konfronterer brukerne sine. Men det høres samtidig ut som en terapikirke, som er det Ottosen og Wiedsvang absolutt ikke ønsker seg. Og da må man i alle fall bygge opp en allianse først.
Om kirken skal kunne nå ut til flere, må den si noe som gjør at brukere flest opplever at budskapet angår dem og deres liv, tenker jeg. Akkurat som i terapi. Man må ikke kjøre på med den objektive forsoningslære første gang noen er i kirken. Hvorfor ikke forsøke å gi svar på spørsmål som kirkefremmede er opptatt av ellers når de hører på foredrag? "Hva er et menneskesyn?", "Hvorfor er noen menneskesyn viktigere enn andre?", "Hva er de(t) kristne menneskesyn(et)?"
Jeg har tro på å føre folk inn i nye livstema via tema de er fortrolige med fra før. Ikke tenke at man må omvende dem med det samme, men huske på at endring tar tid. Og om den harde kjerne i menigheten skulle bli sure for litt humanistisk "utenomsnakk" i kirken - ja, så kunne man vel bare ha annenhver gudstjeneste akkurat slik som gudstjenester er i dag. Da ville alle bli glade og fornøyde.
Ja, utenom human-etikerne, så klart.
8.9.11
Nummenhet: Et psykisk helvete
Etter 22. juli har betegnelsen nummenhet, eller følelsesmessig forflatning, dukket opp i avisene. Det er en av flere reaksjoner som kan komme etter traumer. Jeg har fått en slik reaksjon etter terroren (retraumatisering), men den er likevel ingen ting i forhold til hva jeg har opplevd en gang tidligere.
Nummenheten som jeg opplevde for en del år siden, er noe av det absolutt mest smertefulle jeg noensinne har erfart, selv om det kanskje høres rart ut at man kan føle smerte når man er følelsesløs. Siden denne tilstanden var så annerledes enn andre ting jeg har opplevd, og jeg ikke har fått snakke om den med noen terapeut for å få hjelp til å sette ord på den, er den vanskelig for meg å beskrive. Fremfor alt var det en ensom opplevelse. Jeg vil si at jeg var mer fullstendig ensom da enn jeg har vært når jeg har vært som aller mest deprimert, hvor jeg i alle fall har hatt et språk for det jeg var trist over.
Få dager etter at nummenheten inntrådte, som umiddelbar følge av det siste, og verste, psykiske traumet i en terapi hos "verdens verste" psykolog, satt jeg i et selskap sammen med datteren min og en mann i familien som var en erfaren dykker. Datteren min fortalte ham om noen hun kjente som hadde holdt på å omkomme under dykking. Noe hadde gått veldig galt, og de var redd for at de ikke klarte oppstigningen (heldigvis gikk det bra til slutt). For meg ble denne fortellingen et eksakt bilde på hvordan jeg selv hadde det: Jeg var på flere tusen meters dyp, under og langt, langt borte fra menneskene, nede i mørket.
- Akkurat sånn er det jeg har det nå. Jeg er på havsens bunn. Det er enorm avstand opp til lyset og menneskene. Ingen hører meg om jeg roper. Det føles som at jeg er avskåret fra menneskeheten for all tid, sa jeg.
Jeg følte meg også avskåret fra det menneske-lige. Å være uten følelser var som å være ikke-menneske. Jeg kalte meg selv zombie, og selvforakten var enorm. Jeg snakket med andre, men traff aldri noen som hadde erfart det samme eller som ga uttrykk for at de faktisk skjønte hva jeg forsøkte å beskrive. Jeg har tenkt at denne tilstanden må likne den moderne (i motsetning til den tradisjonelle) kristne forestillingen om helvete; en stillestående tilstand uten liv som blir opplevd som ren lidelse av den døde.
Jeg har mistet min sjel, sa jeg til meg selv.
Nummenheten som jeg opplevde for en del år siden, er noe av det absolutt mest smertefulle jeg noensinne har erfart, selv om det kanskje høres rart ut at man kan føle smerte når man er følelsesløs. Siden denne tilstanden var så annerledes enn andre ting jeg har opplevd, og jeg ikke har fått snakke om den med noen terapeut for å få hjelp til å sette ord på den, er den vanskelig for meg å beskrive. Fremfor alt var det en ensom opplevelse. Jeg vil si at jeg var mer fullstendig ensom da enn jeg har vært når jeg har vært som aller mest deprimert, hvor jeg i alle fall har hatt et språk for det jeg var trist over.
Få dager etter at nummenheten inntrådte, som umiddelbar følge av det siste, og verste, psykiske traumet i en terapi hos "verdens verste" psykolog, satt jeg i et selskap sammen med datteren min og en mann i familien som var en erfaren dykker. Datteren min fortalte ham om noen hun kjente som hadde holdt på å omkomme under dykking. Noe hadde gått veldig galt, og de var redd for at de ikke klarte oppstigningen (heldigvis gikk det bra til slutt). For meg ble denne fortellingen et eksakt bilde på hvordan jeg selv hadde det: Jeg var på flere tusen meters dyp, under og langt, langt borte fra menneskene, nede i mørket.
- Akkurat sånn er det jeg har det nå. Jeg er på havsens bunn. Det er enorm avstand opp til lyset og menneskene. Ingen hører meg om jeg roper. Det føles som at jeg er avskåret fra menneskeheten for all tid, sa jeg.
Jeg følte meg også avskåret fra det menneske-lige. Å være uten følelser var som å være ikke-menneske. Jeg kalte meg selv zombie, og selvforakten var enorm. Jeg snakket med andre, men traff aldri noen som hadde erfart det samme eller som ga uttrykk for at de faktisk skjønte hva jeg forsøkte å beskrive. Jeg har tenkt at denne tilstanden må likne den moderne (i motsetning til den tradisjonelle) kristne forestillingen om helvete; en stillestående tilstand uten liv som blir opplevd som ren lidelse av den døde.
Jeg har mistet min sjel, sa jeg til meg selv.
Om vestlig tankegods rundt lidelse
Psykologtidsskriftets siste utgave har en del stoff relatert til terroren 22. juli. Jeg falt for en kommentar av psykologspesialist Judith van der Weele, kalt "Klagens kraft". Det er en tekst jeg kan føle meg eksistensielt hjemme i.
Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det. Høres dette kjent ut? Mye av vårt vestlige tankegods rundt lidelse kan oppsummeres med dette. I psykologien kan man lære metoder som skal være løsningsorienterte heller enn problemorienterte. Den vestlige forståelsen rundt livets utfordringer bygger på teori som dreier seg om å tenke, velge, og handle på en måte som gjør livet bedre. Man er sin egen (u)lykkes smed. Kanskje ikke alltid ansvarlig for det som skjer med en, men i alle fall for hvordan en håndterer utfordringer eller livet etter katastrofer. (s. 911)
Og så er det veldig kjekt å ha en psykolog å vise til neste gang jeg kommer opp i en nettkrangel om å "legge bak seg", "se fremover" og "ikke være et offer".
Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det. Høres dette kjent ut? Mye av vårt vestlige tankegods rundt lidelse kan oppsummeres med dette. I psykologien kan man lære metoder som skal være løsningsorienterte heller enn problemorienterte. Den vestlige forståelsen rundt livets utfordringer bygger på teori som dreier seg om å tenke, velge, og handle på en måte som gjør livet bedre. Man er sin egen (u)lykkes smed. Kanskje ikke alltid ansvarlig for det som skjer med en, men i alle fall for hvordan en håndterer utfordringer eller livet etter katastrofer. (s. 911)
Og så er det veldig kjekt å ha en psykolog å vise til neste gang jeg kommer opp i en nettkrangel om å "legge bak seg", "se fremover" og "ikke være et offer".
6.9.11
Bortskjemte drittunger
Jeg leser Dette skal «Big Brother»-deltakerne utsettes for:
Med gruveulykka i Chile som utgangspunkt, ba de en psykolog sette opp et program der deltakerne uke for uke blir utsatt for tilsvarende prøvelser. De 33 gruvearbeiderne satt innesperret 700 meter under bakken i 69 dager.
Allerede fra dag én ble deltakerne lenka sammen med håndjern, og denne uka skal de gjennom en versjon av det kontroversielle «Stanford prison experiment».
Jeg synes de heller burde dra til virkelige chilenske gruver. Det skjer flere ulykker der enn denne ene som ble kjent. Så kan de være der til det skjer en ny gruveulykke, slik at de får seg noen ordentlige utfordringer, både i gruven og etter at TV-teamet har reddet dem:
[H]jemme i gruvebyen Copiapó har de fleste av mennene ikke greid å finne noe nytt levebrød. Derfor er de blitt tvunget tilbake i gruvene. De lever fremdeles i gamle, falleferdige hus, der lave nattetemperaturer og brennhete dager har bidratt til at både mentale og fysiske helseproblemer har tårnet seg opp for dem etter ulykken.
Og selv om chilenere flest ser ut til å ignorere dem i disse dager, er noen av arbeiderne blitt gjenstand for offentlig kritikk. For eksempel for engasjementer der de holder foredrag eller forteller om sine opplevelser, samtidig som de har saksøkt myndighetene som reddet dem ut for at de tillot drift i en farlig gruve.
De fores med piller mot traumene.
Fra: "Glemt og utarmet, ett år etter gruveulykken", Aftenposten 6.8.2011
Eller kanskje de heller har lyst til å prøve kinesiske gruver? Det er nok gruver å ta av; så mange at man har estimert at gruveulykker på verdensbasis tar 12.000 menneskeliv hvert år.
Med gruveulykka i Chile som utgangspunkt, ba de en psykolog sette opp et program der deltakerne uke for uke blir utsatt for tilsvarende prøvelser. De 33 gruvearbeiderne satt innesperret 700 meter under bakken i 69 dager.
Allerede fra dag én ble deltakerne lenka sammen med håndjern, og denne uka skal de gjennom en versjon av det kontroversielle «Stanford prison experiment».
Jeg synes de heller burde dra til virkelige chilenske gruver. Det skjer flere ulykker der enn denne ene som ble kjent. Så kan de være der til det skjer en ny gruveulykke, slik at de får seg noen ordentlige utfordringer, både i gruven og etter at TV-teamet har reddet dem:
[H]jemme i gruvebyen Copiapó har de fleste av mennene ikke greid å finne noe nytt levebrød. Derfor er de blitt tvunget tilbake i gruvene. De lever fremdeles i gamle, falleferdige hus, der lave nattetemperaturer og brennhete dager har bidratt til at både mentale og fysiske helseproblemer har tårnet seg opp for dem etter ulykken.
Og selv om chilenere flest ser ut til å ignorere dem i disse dager, er noen av arbeiderne blitt gjenstand for offentlig kritikk. For eksempel for engasjementer der de holder foredrag eller forteller om sine opplevelser, samtidig som de har saksøkt myndighetene som reddet dem ut for at de tillot drift i en farlig gruve.
De fores med piller mot traumene.
Fra: "Glemt og utarmet, ett år etter gruveulykken", Aftenposten 6.8.2011
Eller kanskje de heller har lyst til å prøve kinesiske gruver? Det er nok gruver å ta av; så mange at man har estimert at gruveulykker på verdensbasis tar 12.000 menneskeliv hvert år.
5.9.11
Unnskyld, Christoffer
Øivind Aschjem, terapeut i Alternativ til Vold og en av intiativtakerne til reddesmaa.no, har skrevet en sang til minne om åtte år gamle Christoffer Gjerstad Kihle, som døde etter å ha blitt utsatt for vold i hjemmet. Sangteksten er en kollektiv unnskyldning fra alle, til Christoffer. Produksjonen av videoen er finansiert av Justisdepartementet. Les mer.
Jeg ringer Sets Aas
Jeg skal flytte til Trondheim, og da vil jeg trenge en terapeut i byen. Som en forsmak forsøker jeg å forestille meg hvordan det er å ringe psykiater Micha El Sets Aas.
- Micha El.
- Er jeg kommet til psykiater Sets Aas?
- Ja ... ehm ... hvem er du?
- Jeg heter Sigrun og er på jakt etter en terapeut.
- Å ja. Jeg trodde først det var elsk... en venn som ringte. Vi hadde nemlig en avtale nå presis klokken 13. Men si meg, hva er ditt problem?
- Traumer.
- Har du vært utsatt for en ulykke? Terror?
- Nei, barndomstraumer.
- Er du en av disse psykop... personlighetsforstyrrede, da?
- Nei, en slik diagnose ønsker jeg meg ikke.
- Så benektingen er allerede i gang, altså. Ingen alvorlig personlighetsforstyrrede vil innrømme at det er noe galt med dem. Kan du ringe meg tilbake om et kvarter?
- Ja, jeg ve...
- Gjør det!
- Sets Aas.
- Det er Sigrun, som ringte deg for 20 minutter siden.
- Nå har jeg googlet deg, og det ser ikke særlig pent ut. Jeg tror du har en alvorlig, og tidlig forankret, personlighetsforstyrrelse. Har du vært dømt for mange forhold?
- Dømt?
- Straffedømt.
- Jeg har verken vært siktet eller dømt for noe som helst. Hvorfor spør du om det?
- Fordi mange som deg har en kriminell løpebane.
- Som meg?
- Ja, psykop ... altså, personlighetsforstyrrede. Leser du ikke Dagbladet?
- Det hender vel.
- Avisen hadde en utmerket serie om personlighetsforstyrrelser. En kvinne de intervjuet, hadde 200 lovbrudd og 80 opphold i fyllearresten allerede før fylte 16 år.
- Ja, jeg husker det. Dagbladet klarte ikke å finne noe verre og mindre representativt. Men hvordan kan du rekke å sette en diagnose på meg etter noen minutters telefonsamtale?
- Jeg googlet deg jo. Du legger skylden på omgivelsene for dine plager.
- Ja, det var ikke jeg selv som påførte meg traumer som barn.
- Nei, selvsagt ikke. Det er alltid de andre som har skylden.
- Du kan da ikke mene at ofre for overgrep skal bære skylden for overgrepene?
- Nei, så klart ikke. Det er alltid noen andre som har skylden.
- Du uttalte nylig at tidligere klienter av deg er fulle av hat og er smittet av ABB etter 22. juli.
- Ja, pasienter har grusomme tanker.
- Ville du ha omtalt andre grupper på samme måte: "Muslimer tiltrekkes av 22. juli"? Terapien din kan umulig ha vært særlig vellykket!
- Jeg har fulgt rådende ...
- Du kan neppe være blant våre dyktigste terapeuter, psykiater Sets Aas, når resultatet av behandlingen er hat.
- Du er alvorlig forstyrret, Sigrun.
- Hjelper medikamenter? Tror du jeg kunne få en resept på noe beroligende?
- Som psykiater gir jeg resept på alt som kan dempe forstyrrelser.
- Alt?
- Ja, selvfølgelig.
- Flott! Jeg visste jo at du er gavmild når det gjelder å skrive ut medikamenter med sterke bivirkninger.
- Hva?
- Jeg har googlet deg, psykiater Sets Aas. Takk for samtalen.
- Micha El.
- Er jeg kommet til psykiater Sets Aas?
- Ja ... ehm ... hvem er du?
- Jeg heter Sigrun og er på jakt etter en terapeut.
- Å ja. Jeg trodde først det var elsk... en venn som ringte. Vi hadde nemlig en avtale nå presis klokken 13. Men si meg, hva er ditt problem?
- Traumer.
- Har du vært utsatt for en ulykke? Terror?
- Nei, barndomstraumer.
- Er du en av disse psykop... personlighetsforstyrrede, da?
- Nei, en slik diagnose ønsker jeg meg ikke.
- Så benektingen er allerede i gang, altså. Ingen alvorlig personlighetsforstyrrede vil innrømme at det er noe galt med dem. Kan du ringe meg tilbake om et kvarter?
- Ja, jeg ve...
- Gjør det!
- Sets Aas.
- Det er Sigrun, som ringte deg for 20 minutter siden.
- Nå har jeg googlet deg, og det ser ikke særlig pent ut. Jeg tror du har en alvorlig, og tidlig forankret, personlighetsforstyrrelse. Har du vært dømt for mange forhold?
- Dømt?
- Straffedømt.
- Jeg har verken vært siktet eller dømt for noe som helst. Hvorfor spør du om det?
- Fordi mange som deg har en kriminell løpebane.
- Som meg?
- Ja, psykop ... altså, personlighetsforstyrrede. Leser du ikke Dagbladet?
- Det hender vel.
- Avisen hadde en utmerket serie om personlighetsforstyrrelser. En kvinne de intervjuet, hadde 200 lovbrudd og 80 opphold i fyllearresten allerede før fylte 16 år.
- Ja, jeg husker det. Dagbladet klarte ikke å finne noe verre og mindre representativt. Men hvordan kan du rekke å sette en diagnose på meg etter noen minutters telefonsamtale?
- Jeg googlet deg jo. Du legger skylden på omgivelsene for dine plager.
- Ja, det var ikke jeg selv som påførte meg traumer som barn.
- Nei, selvsagt ikke. Det er alltid de andre som har skylden.
- Du kan da ikke mene at ofre for overgrep skal bære skylden for overgrepene?
- Nei, så klart ikke. Det er alltid noen andre som har skylden.
- Du uttalte nylig at tidligere klienter av deg er fulle av hat og er smittet av ABB etter 22. juli.
- Ja, pasienter har grusomme tanker.
- Ville du ha omtalt andre grupper på samme måte: "Muslimer tiltrekkes av 22. juli"? Terapien din kan umulig ha vært særlig vellykket!
- Jeg har fulgt rådende ...
- Du kan neppe være blant våre dyktigste terapeuter, psykiater Sets Aas, når resultatet av behandlingen er hat.
- Du er alvorlig forstyrret, Sigrun.
- Hjelper medikamenter? Tror du jeg kunne få en resept på noe beroligende?
- Som psykiater gir jeg resept på alt som kan dempe forstyrrelser.
- Alt?
- Ja, selvfølgelig.
- Flott! Jeg visste jo at du er gavmild når det gjelder å skrive ut medikamenter med sterke bivirkninger.
- Hva?
- Jeg har googlet deg, psykiater Sets Aas. Takk for samtalen.
4.9.11
Manglende empati
Her er Bjørn Vassnes' artikkel Ondskapens anatomi, som stod i Klassekampen 25. august. Han skriver at en del mennesker "bevisst, og over lang tid, begår handlinger vi kaller ’onde’, som ser ut til fullstendig å være uten empati". Blant disse er "borderline"-tilfellene, som "ofte har null empati" og "bruker andre mennesker til sine egne behov".
Til tross for ovennevnte svarer Vassnes meg i samme avis i går at han "skriver ikke at borderline-pasienter mangler empati". Nei, men han sier at de "ofte" har null empati.
Han skriver også om gruppen narsissister at "det antas at det er i denne gruppen man finner mange seriemordere, mennesker som utviser en systematisk, detaljert metode i sine ugjerninger". Personer som har fått diagnosen narsisstisk personlighetsforstyrrelse, plasseres altså i samme gruppe som seriemordere.
Å ikke forstå hvor vondt det kan gjøre for mennesker med disse diagnosene å lese dette, må da kunne kalles mangel på empati?
Til tross for ovennevnte svarer Vassnes meg i samme avis i går at han "skriver ikke at borderline-pasienter mangler empati". Nei, men han sier at de "ofte" har null empati.
Han skriver også om gruppen narsissister at "det antas at det er i denne gruppen man finner mange seriemordere, mennesker som utviser en systematisk, detaljert metode i sine ugjerninger". Personer som har fått diagnosen narsisstisk personlighetsforstyrrelse, plasseres altså i samme gruppe som seriemordere.
Å ikke forstå hvor vondt det kan gjøre for mennesker med disse diagnosene å lese dette, må da kunne kalles mangel på empati?
2.9.11
Oppfølging
Fortsettelse av Postterroristisk stress II
Jeg ringer Helsedepartementet:
- Nei, vi kan ikke hjelpe deg med noe her.
- Men helsemyndighetene har jo skrytt av at folk skal få hjelp nå, inklusive oss som er retraumatisert etter 22. juli.
- Dra på legevakten.
- Legevakten? Det er ikke liv om å gjøre!
- Jo, prøv legevakten.
- Der får man vel ikke terapi!
- Prøv og ring Fylkeslegen, da!
- Fylkeslegen? Er ikke det en instans for klager, da? Jeg ønsker å få vite hva jeg skal gjøre for å få hjelp.
- Jeg synes du bør ringe Fylkeslegen. Der har de greie på de lokale tilbudene. Det har ikke departementet.
Jeg ringer Fylkesmannen:
- Fylkesmannen.
- Jeg ønsker å snakke med noen hos Fylkeslegen.
- Ingen der er ledige nå. Ring tilbake senere.
Jeg tvitrer. Får svar fra Helsedirektoratet: Ta kontakt med pasientombudet ditt for hjelp.
Jeg ringer Pasientombudet:
- Pasientombudet.
- Kunne jeg få snakke med noen hos dere?
- Alle her er opptatt resten av dagen.
Jeg ringer Fylkesmannen:
- Fylkesmannen.
- Jeg ringte tidligere.
- Et øyeblikk.
- Ja, hva kan jeg hjelpe med?
- Hvordan skal jeg få hjelp? JEG ER DÅRLIG. Jeg har ikke fått behandling på mange år, og da var behandlingen dårlig. Nå er jeg retraumatisert etter 22. juli. Og sengeliggende. Beredskapstelefonen i bydelen var nesten en bløff.
- Om beredskapsteamet har brutt pasientrettighetsloven, kan du sende en klage til oss.
- Jeg har ikke tenkt å klage. Jeg må ha hjelp!
- Hvorfor ringte du hit, da?
- Det var HOD som sa at jeg skulle gjøre det.
- HOD?
- Ja. De sa dere hadde oversikt over lokale hjelpetilbud.
- Vi skaffer ikke folk hjelp. Du må gå til fastlegen. Eller du kan kontakte beredskapsteamet igjen. Eller du kan finne deg en privat lege. Det er mange leger der ute!
Oppdatert: Dagsrevyen 2.9. om manglende oppfølging av overlevende fra Utøya.
Jeg ringer Helsedepartementet:
- Nei, vi kan ikke hjelpe deg med noe her.
- Men helsemyndighetene har jo skrytt av at folk skal få hjelp nå, inklusive oss som er retraumatisert etter 22. juli.
- Dra på legevakten.
- Legevakten? Det er ikke liv om å gjøre!
- Jo, prøv legevakten.
- Der får man vel ikke terapi!
- Prøv og ring Fylkeslegen, da!
- Fylkeslegen? Er ikke det en instans for klager, da? Jeg ønsker å få vite hva jeg skal gjøre for å få hjelp.
- Jeg synes du bør ringe Fylkeslegen. Der har de greie på de lokale tilbudene. Det har ikke departementet.
Jeg ringer Fylkesmannen:
- Fylkesmannen.
- Jeg ønsker å snakke med noen hos Fylkeslegen.
- Ingen der er ledige nå. Ring tilbake senere.
Jeg tvitrer. Får svar fra Helsedirektoratet: Ta kontakt med pasientombudet ditt for hjelp.
Jeg ringer Pasientombudet:
- Pasientombudet.
- Kunne jeg få snakke med noen hos dere?
- Alle her er opptatt resten av dagen.
Jeg ringer Fylkesmannen:
- Fylkesmannen.
- Jeg ringte tidligere.
- Et øyeblikk.
- Ja, hva kan jeg hjelpe med?
- Hvordan skal jeg få hjelp? JEG ER DÅRLIG. Jeg har ikke fått behandling på mange år, og da var behandlingen dårlig. Nå er jeg retraumatisert etter 22. juli. Og sengeliggende. Beredskapstelefonen i bydelen var nesten en bløff.
- Om beredskapsteamet har brutt pasientrettighetsloven, kan du sende en klage til oss.
- Jeg har ikke tenkt å klage. Jeg må ha hjelp!
- Hvorfor ringte du hit, da?
- Det var HOD som sa at jeg skulle gjøre det.
- HOD?
- Ja. De sa dere hadde oversikt over lokale hjelpetilbud.
- Vi skaffer ikke folk hjelp. Du må gå til fastlegen. Eller du kan kontakte beredskapsteamet igjen. Eller du kan finne deg en privat lege. Det er mange leger der ute!
Oppdatert: Dagsrevyen 2.9. om manglende oppfølging av overlevende fra Utøya.
Tause psykologer
Hva er det som gjør at psykologene, som det fins over 6000 av i dette landet, forholder seg tause når omskjæring er tema?
Jeg har søkt gjennom Atekst-arkivet, papiraviser, nettartikler og alt som er. Fra 1980-tallet og til i dag finner jeg TRE psykologer (hvorav to arbeider som psykolog) som har uttalt seg om denne praksisen:
Thore Langfeldt i 2008 (omskjæring av gutter er nevnt kort i et innlegg som handler om omskjæring av jenter)
Arve Skreslett i 2011 (pensjonert psykolog)
Kristin Spitznogle i 2011
Hva kan årsaken(e) være?
- Mener norske psykologer at religioner er hellige og derfor ikke kan utfordres?
- Mangler de kunnskap om traumer hos barn?
- Anser de det ikke som deres bord fordi omskjæring ikke sto på pensumlista da de studerte?
Jeg har søkt gjennom Atekst-arkivet, papiraviser, nettartikler og alt som er. Fra 1980-tallet og til i dag finner jeg TRE psykologer (hvorav to arbeider som psykolog) som har uttalt seg om denne praksisen:
Thore Langfeldt i 2008 (omskjæring av gutter er nevnt kort i et innlegg som handler om omskjæring av jenter)
Arve Skreslett i 2011 (pensjonert psykolog)
Kristin Spitznogle i 2011
Hva kan årsaken(e) være?
- Mener norske psykologer at religioner er hellige og derfor ikke kan utfordres?
- Mangler de kunnskap om traumer hos barn?
- Anser de det ikke som deres bord fordi omskjæring ikke sto på pensumlista da de studerte?
1.9.11
Postterroristisk stress II
Etter samtale nummer to med en sykepleier i beredskapsteamet i bydelen etter terrorangrepene har jeg ombestemt meg siden jeg skrev et innlegg etter den første samtalen jeg hadde. I den andre samtalen var det praktiske gjøremål og mine "ressurser" som var i fokus, og det var ikke det jeg ringte for å snakke om.
Nå har jeg sendt en mail og avlyst neste avtale. Jeg må beskytte meg mot å få en reprise på "traumehjelp" som handler om helt andre ting enn traumer. Skjønt egentlig er det litt sent, siden jeg faktisk opplever at jeg har blitt lurt, nok en gang.
Om helsevesenet selv ikke etter 22. juli klarer å forholde seg til at en del pasienter er traumatiserte, begynner jeg nå å tvile sterkt på om det er noe håp for helsevesenet.
Nå har jeg sendt en mail og avlyst neste avtale. Jeg må beskytte meg mot å få en reprise på "traumehjelp" som handler om helt andre ting enn traumer. Skjønt egentlig er det litt sent, siden jeg faktisk opplever at jeg har blitt lurt, nok en gang.
Om helsevesenet selv ikke etter 22. juli klarer å forholde seg til at en del pasienter er traumatiserte, begynner jeg nå å tvile sterkt på om det er noe håp for helsevesenet.
Sa du loggførte innsyn?
Jeg har fått se et brev i en klagesak over sykehusansattes innsyn i en pasientjournal. I et svarbrev til Helsetilsynet i Rogaland skriver Stavanger Universitetssjukehus:
Vi finner ... grunn til å opplyse om at denne loggregistreringen fungerer slik at personen blir registrert i loggen for hvert dokument som en er inne i. Dersom en for eksempel er inne i den løpende legejournalen, vil en få en registrering i loggen for hvert notat sorn er skrevet selv om en bare leser det siste.
Er en ukjent i journalen og må lete litt for å finne det relevante dokumentet vil en også kunne få mange loggførte innsyn. Loggen skiller heller ikke på dokumenttype; orn det er legejoumal, sykepleiedokumenter e.l. en har vært inne i. Hvor mange dokumenter loggen viser at en har hatt innsyn i gjenspeiler derfor nødvendigvis ikke aktiviteten i journalen.
Det er altså umulig å se hvem som de facto har lest hva i journalen, selv om det er innsynsargumentet som er blitt brukt mot oss som har vært opptatt av personvernet også i denne sammenheng.
Vi finner ... grunn til å opplyse om at denne loggregistreringen fungerer slik at personen blir registrert i loggen for hvert dokument som en er inne i. Dersom en for eksempel er inne i den løpende legejournalen, vil en få en registrering i loggen for hvert notat sorn er skrevet selv om en bare leser det siste.
Er en ukjent i journalen og må lete litt for å finne det relevante dokumentet vil en også kunne få mange loggførte innsyn. Loggen skiller heller ikke på dokumenttype; orn det er legejoumal, sykepleiedokumenter e.l. en har vært inne i. Hvor mange dokumenter loggen viser at en har hatt innsyn i gjenspeiler derfor nødvendigvis ikke aktiviteten i journalen.
Det er altså umulig å se hvem som de facto har lest hva i journalen, selv om det er innsynsargumentet som er blitt brukt mot oss som har vært opptatt av personvernet også i denne sammenheng.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner