Psykolog Paula Caplan: - Alt det vonde i behandlingsapparatet begynner med diagnosen

Barneoppdragelse på amerikansk

Traumer og ondskap

I går fulgte mange av oss et seminar om traumer fra NTNU. Det var ikke bare en fornøyelse. Men temaet er viktig. Det er stor kunnskapsmangel om traumer. Vi som er traumatiserte, opplever at folk tror at posttraumatiske lidelser betyr at man har valgt en "offerrolle". Men å være offer er ingen rolle. Ordet offer har tre betydninger: 1) Gave til gud(ene), 2) Noe man gir avkall på (f.eks.: "krigen krevde mange ofre") og 3) En som blir utsatt for noe ubehagelig (f.eks. ransoffer).

En ting jeg savnet på NTNU-seminaret, var at de burde understreket at de ikke snakket om "traumer", kun enkelttraumer, og ikke langvarige/gjentatte traumer. Når barn traumatiseres av sin familie, får de jo ikke akkurat "støtte fra familie, kolleger og venner", som det ble snakket om. Det ble også sagt at grubling og bekymringer etter et traume ikke er bra, mens jeg tror det er det om man lever under konstante trusler. Det er viktig å prøve å gruble seg fram til hva som utløser overgriperens angrep, for å prøve å unngå dem.

Jeg syntes det var trist å høre psykologiprofessor Hans Nordahl snakke om behandling på NTNU-seminaret uten å nevne brukermedvirkning. Har man erfart ekstrem avmakt, trenger man ikke akkurat å få oppleve mer avmakt i pasientrollen.

Men det ble verre: Rettspsykiater Michael Setsaas kalte pasienter for "gale". "Håper dere debriefer studentene på mandag og forteller dem at det ikke er ålreit", tvitret Odd Volden til NTNU etterpå. Volden tilføyde: "Michael Setsaas er ikke den eneste rettspsykiateren som sliter med å uttrykke seg med pietet".

Setsaas hevdet at "personlighetsforstyrrelser" ikke kan behandles, noe mange behandlere er uenige i. Lesere som har fulgt bloggen en stund, vil kanskje huske debatten etter blogginnlegget Terapiresistente psykiatriske pasienter på legebloggen (?) legelivet fra innsiden. Michael Setsaas har tidligere kalt mennesker som har fått borderline-diagnose, hvorav de fleste er ofre for overgrep i barndommen, for psykopater.

For to dager siden var Klassekampen, avisa man vanligvis forbinder med likestilling og omtanke for mennesker som har vært utsatt for overgrep, ute med en tosiders artikkel med tittelen "Ondskapens anatomi", ført i pennen av Bjørn Vassnes. Utdrag:

En ... personlighetstype som ofte har null empati, er "Type B", "borderline"-tilfellene. Dette er svært impulsive personer som gjerne hater de menneskene de er avhengige av. Også disse bruker andre mennesker til sine egne behov, og er uten evne til innlevelse i andres skjebner. Et klassisk eksempel er Marilyn Monroe, og tilstanden er ganske vanlig: den rammer rundt 2 prosent, av begge kjønn.

En mindre studert type er "Type N", narsissistene. Disse er, som ordet sier, ekstremt selvopptatte personer, og mange av disse begår ikke egentlig "onde" handlinger. Men det antas at det er i denne gruppen man finner mange seriemordere, mennesker som utviser en systematisk, detaljert metode i sine ugjerninger.

Det er veldig bra at Klassekampen og Bjørn Vassnes viser empati overfor mennesker som har fått slike diagnoser. Det er jo på denne måten man skaper gode kår for å møte mennesker som sliter med psykisk uhelse. Mens venstresidas avis altså kaller kronisk traumatiserte mennesker onde (slik deres foreldre kalte dem umulige da de var barn), bruker enkelte kristne begrepet demonbesatt om dem som har fått diagnosen borderline - men det betyr kanskje det samme? Vanligvis kan man, kristent forstått, be Gud om tilgivelse for onde handlinger, men jeg antar det ikke nytter når det bor en demon i ens indre. Psykolog Kristine Tofte skrev et blogginnlegg etter at jeg nevnte Bjørn Vassnes' artikkel for henne.

I sommer har mange som har opplevd traumatiske hendelser tidligere, hatt det ekstra vanskelig, fordi de har erfart at traumatiske minner er blitt reaktivert etter 22. juli. De får det neppe bedre dersom de abonnerer på Klassekampen.

Budskapet fra Helsedirektoratet, Rådet for psykisk helse, Mental Helse med flere har i årevis vært: "Vær åpen om din psykiske lidelse!" Mange har tatt oppfordringen til følge. Folk skriver, ofte under fullt navn, om sine diagnoser, inkludert personlighetsforstyrrelser. Så hva har de sentrale psykisk helseaktørene tenkt å foreta seg overfor slike som "belønner" åpenhet med ondskapsstempler? Får vi se en kronikk i Klassekampen snart?

Bruce E. Levine: My Story

Author and speaker Bruce E. Levine tells the story of how he became a dissident psychologist, opposing the dominant paradigm in mental health and promoting holistic, person-centered alternatives.

Tankens kraft

Hun som skrev mot "offerrollen" hos Erfaringskompetanse nylig, er med i Ildsjelen. Det overrasker ikke meg, for der tror de veldig på tankens kraft, slik som i The Secret.

Det er en velkjent hersketeknikk å sette to ekstremer opp mot hverandre, late som om det ikke finnes flere enn disse to alternativene, og slik tvinge motparten til å velge ett av dem. Det er dette Ildsjelens redaktør gjorde i et debattinnlegg om The Secret. Han hevder at det som skjer oss enten må skyldes at alt her i verden er tilfeldig kaos eller at det blir styrt av tanken vår. Det merkelige er at det nettopp er de som rammes av noe vondt som påstås å være i besittelse av den negative tanken.

Mon tro om denne tanken er helt tilfeldig, eller kan den skyldes at noen faktisk tjener på den?

Traumeseminar - åpent for alle

Når det verste skjer – om den traumatiske opplevelsen

29. august kl 11:00 - 12:30
Auditorium 4, Harald Schjelderups hus, Universitetet i Oslo
Forskningsveien 3A, 0373 Oslo Kart

Seminaret er åpent for alle.

Program

- Slipper å ta konsekvensene

Erfaringskompetanse publiserte nylig et innlegg om noe som blir kalt "offerrollen". Og de følger opp med flere innlegg om noe de altså kaller "offerrollen". Som dette: "Legger vi våre liv i hendene på spesialistene, slipper vi å ta konsekvensene for hvordan vi har det og kan legge skylden ut."

Men hva kan skje om man er "ulydig" pasient? Da risikerer man stygge diagnoser og omtale i journal og epikrise; i verste fall tvang og sprøyter. Behandlere jobber ofte mye med at pasientene skal få tillit til dem, men ifølge Erfaringskompetanses seniorrådgiver er det altså feil av pasienter å stole på spesialister. Hun synes ikke å skjønne noe av maktasymmetrien i en terapirelasjon. Hun tar også helt feil i at pasienten ikke må ta konsekvensen for hvordan hun har det. Er det noe som er brennsikkert, så er det at pasienten må bære konsekvensen når "hjelpen" blir feil. I verste fall blir den byrden til og med for stor for enkelte, slik at selvmord blir resultatet.

Seniorrådgiveren virker også lite jordnær på meg når hun sier at det motsatte av å være offer er å være bøddel. Det fins ikke bødler i Norge. Derimot fins det mange overgripere.

Boktips til Erfaringskompetanse:
- Om maktasymmetri i behandlingsrelasjonen: Det skal ikke hende ... Grenseoverskridelser og seksuelle overgrep i terapi av Mette Sundt Gundersen
- Om traumer: Trauma and Recovery av Judith Lewis Herman

Pasientsikkerhetskampanjen ønsker historier om skade

Hva er pasientsikkerhet?
Pasientsikkerhet er vern mot unødig skade som følge av helsetjenestens ytelser eller mangel på ytelser. Pasienter skal ikke utsettes for unødig skade som følge av behandlingen de mottar.

Psykisk helse er ett av innsatsområdene.

http://www.pasientsikkerhetskampanjen.no/ ønsker din skadehistorie:
"Vi ønsker å komme i kontakt med pasienter og pårørende som har blitt utsatt for skade som følge av uønskede hendelser, og som vil dele sine historier.

Hensikten med at pasientene skal fortelle sine historier, er å bidra med flere perspektiver på hvordan skader kan unngås, og ikke minst hvordan man bør behandle pasienten når skaden alt har skjedd. Slik kan pasientene bidra med verdifull læring i form av konstruktive tilbakemeldinger til helsepersonell."

Jeg har delt noe av min historie. Du kan gjøre det samme her.

Hardkjør mot Mental Helse

Hardkjør mot Mental Helse under Amaliedagene på grunn av deres holdning til tvang.

Sin egen lykkes smed

Debatten går i kommentarfeltet hos Erfaringskompetanse etter et intervju med en dame som, i likhet med andre tenke-positivt-profeter, tror at å være offer er en rolle man velger. Hun har en oppskrift mot ondet:

- Det enkelte menneske kan med riktig teknikk og hjelp klare å endre seg selv. Det er mulig å lære å tenke på nytt. Regner det en dag, så ikke tenk at ”Uff, regn i dag også!”. Hvorfor ikke fokusere på mulighetene til en tur ut. Du har jo paraply!

Dette minner veldig om Nina Karin Monsen, som uttalte noe liknende i Lørdagsrevyen en gang. Man kan fritt velge hvordan livet skal være etter en vanskelig barndom, det er bare å velge om man vil se det negative eller det positive. Man kan glede seg over for eksempel regnet, fortalte den lærde filosof. Kanskje hadde hun gått i gruppeterapi hos de samme Bergens-psykologene som damen hos Erfaringskompetanse?

Jeg stoler rett og slett ikke helt på dem som har en sterk trang til å belære om hvordan man kommer seg ut av vanskeligheter. De verste i så måte er folk som selv har "lagt ting bak seg". Som en prest jeg snakket med, som ble fryktelig provosert av meg da jeg sa at jeg ikke hadde fått god hjelp med mine traumer. Til slutt skled hun fullstendig ut av presterollen og begynte å snakke om sitt eget liv og at hun hadde opplevd overgrep. På meg virket det absolutt ikke som at hun hadde lagt ting så veldig bak seg, slik hun påsto.

Religion i terapirommet

Psykologstudent Lina Søreide har etterlyst åndelighet, deriblant religion, i psykologutdanningen. Temaet skaper engasjement og debatt. En, av flere, som svarer henne i augustnummeret av Tidsskrift for Norsk Psykologforening, er WebPsykologen Sondre Risholm Liverød. 

Liverød sier det er "i kraft av mine ateistiske tilbøyeligheter at jeg reagerer". Men er det den enkelte terapeuts livssyn som skal avgjøre hva som er relevante temaer i terapi? Skal jeg som agnostiker med religiøs lengsel måtte lete etter en terapeut som befinner seg på samme "sted" som meg selv? Jeg trodde det var klientens behov som skulle være i fokus i terapi, og kan ikke godta at fenomener ikke skal ha plass i terapirommet bare fordi de representerer noe terapeuten ikke liker.

Å utelate samtaler om religion i en hjelpeprosess med en klient som har dette som et viktig livstema og/eller -problem, er feil. I kronikken "Venter på helvete ..." forteller Gunn Hild Lem hvordan det plaget henne at venner kom til å tilbringe evigheten i helvete og om sitt tunge ansvar i å sørge for at de ble frelst. Hun opplevde at dette ikke ble forstått da hun søkte profesjonell hjelp: "Psykologen trivdes utmerket i sin tolerante verden der religion eller fraværet av religion ikke var forklaringsmodell for noe som helst".

Riktignok skriver Liverød på slutten av sitt innlegg at religionens "nedbrytende påbudsfilosofi" kanskje bør inn på psykologutdanningens pensum, og det er jeg enig i. Jeg husker hvor godt det var da min første terapeut snakket om kristen dobbeltmoral på det seksuelle området; at en og samme person både kan bekjenne seg til en streng seksualmoral og begå seksuelle overgrep. Men å stanse der, slik min terapeut gjorde, vil i praksis medføre at klienten får valget mellom en destruktiv religiøsitet og ingen tro. Dermed vil en prosess hvor klienten er i utvikling mot et fremtidig, nytt religiøst ståsted kunne bli stoppet og eventuelt bryte sammen - og det harmonerer dårlig med at psykologer skal ivareta klienters menneskerettigheter.

Bibelen inneholder mange ulike, til dels uforenelige, gudsbilder, noe som gir muligheter til å frigjøre seg fra metaforer og forestillinger som hindrer vekst. Et av synonymene til ordet frelse er faktisk frigjøring. Det norske ordet frelse betyr "fri hals" og kommer fra praksisen med å fjerne trellens halslenke ved frigivelse. Jeg tror Sondre Risholm Liverød har for liten teologisk kunnskap når han, med henvisning til den amerikanske psykiateren Yalom, ser religion som et hinder for å lære å tåle eksistensiell angst og ensomhet. Å ha en kristen tro må ikke innebære at Gud overtar livet for oss. Bjørn Eidsvåg formidler i den folkekjære sangen "Eg ser" en Gud som tar del i det mennesket strever med, men ikke tar fra det byrden.

Både psykologien og teologien arbeider med store temaer, som kjærlighet, frykt, og den menneskelige tilbøyelighet til å se på andre som konkurrenter. Tross vesensforskjeller tror jeg fagene har mange berøringspunkter, og at de kan berike hverandre.  

Redd ungdommer retraumatiseres

I Rogalands Avis i dag sier psykologspesialist Anthony Hawke at han er redd for at ungdommer som var på Utøya, kan bli retraumatisert under avhør. Hawke har tidligere vært ansatt ved FNs krigsdomstol i Haag.

Han sier at når ungdommene i avhør må gjenfortelle hendelsene de har vært en del av, så vil de også kunne gjenoppleve dem. Dersom de som gjennomfører avhørene ikke er forberedt, kan symptomene feste seg i kroppen igjen. Han påpeker at psykologer er trent til å takle slike situasjoner, i motsetning til politiet. Han mener derfor det er feil å gjennomføre et vanlig formelt politiavhør av disse ungdommene.

- Det politiet bør gjøre er for det første å sette av god tid. De må være forberedt på at det kommer mye følelser, og det må være rom for å kunne gråte og for å ta pauser. Først når de selv sier det er greit å fortsette, er det greit, sier han.

I tillegg mener han at politiet må åpne for at de kan ha med seg noen, slik at de ikke trenger å føle seg alene.

Rettssaken bekymrer ham også. Han mener det trengs psykologbistand både i forkant og under rettssaken.

Dersom rettssaken gjennomføres på en god og riktig måte, vil den kunne hjelpe ungdommene til å sette sluttstrek for det som har skjedd, sier han.

Manglende taushetsforståelse ødelegger tillit

Går en i behandling hos psykolog, psykiater eller annen terapeut i psykiatrisk poliklinikk, og blir innlagt i DPS eller sykehuspost, så får miljøpersonell på sengeposten tilgang til hele pasientjournalen inkl. notatene fra pasientens fortrolige polikliniske samtaler. Det pasienten har betrodd terapeuten spres og er ikke lenger fortrolig.

Av gjesteskribent Målfrid J. Frahm Jensen, erfaringsformidler

Retten til fortrolige terapeutiske samtaler forsvant med innføringen av elektronisk pasientjournal (epj). Det som pasienten forteller i fortrolighet til terapeut i psykiatrisk poliklinikk kan på et gitt tidspunkt bli delt med langt flere enn dem ordene var beregnet for. Samtalene er fortrolig, sier terapeuten, viser til taushetsplikten, og pasienten tror på vedkommende. Det stemmer imidlertid ikke. Ved innleggelse, blir det som pasienten trodde var fortrolig, ikke fortrolig lenger. Miljøpersonell (sosionomer, vernepleiere, sykepleiere, hjelpepleiere, fysioterapeuter, musikkterapeuter m.fl.) med posttilhørighet, har tilgang til hele epj inkl. notat fra pasientens antatte fortrolige samtaler. Notat fra disse samtaler bør være lukket, som før innføringen av epj, på en slik måte at en kan betro seg om sitt mest private og skambelagte anliggende uten at dette spres til andre.

Utvitenheten omkring epj og tilgangsstyring er stor hos både pasienter og pårørende. Jeg visste heller ikke dette før jeg oppdaget, for noen år siden, at fysioterapeuten jeg gikk til på psykiatrisk hadde lest i tjuetre notat fra fortrolige samtaler mellom min psykiater og meg. Ved sist innleggelse (2009) så hadde jeg fjorten kontaktpersoner i løpet av den første uken, hvor alle hadde tilgang til notatene fra mine terapeutiske samtaler i poliklinikk. Kanskje vil noen nå vise til Helsepersonelloven § 21a. Forbud mot urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger, (såkalt snokeparagrafen fra 2008), men dette handler ikke om snoking. Dette handler om Helseforetak som gir sine ansatte tilgang til taushetsbelagt helseinformasjon som aldri var ment for dem. Helseforetakene bryter Helsepersonelloven § 25. Opplysninger til samarbeidende personell. En kan ikke gi samarbeidende personell tilgang til taushetsbelagt informasjon når pasienten motsetter seg dette, eller en tror pasienten ville motsette seg dette.

Det pasienten formidler om psykisk og fysisk smerte, overlast og ubehag, tanker og handlinger, formidles i fortrolighet og tro om at opplysningene ikke spres videre. Pasienter er avhengige av tillit og trygghet rundt den terapeutiske samtalen for kunne nyttiggjøre seg god psykisk helsehjelp. Hvis pasienten skal være engstelige for at miljøpersonellet leser notat fra de fortrolige samtalene så vil nok mange vegre seg fra å fortelle, og viktige opplysninger blir holdt tilbake fra det terapeutiske rom. Terapeuten må kunne dokumentere, uten å bekymre seg for hvem som kan lese notatene ved en eventuell innleggelse.

Deling av terapeutens notat skjer ikke på denne måten hos privatpraktiserende avtalespesialister. Da min faste psykiater gjennom mange år flyttet, valgte vi sammen å søke behandling for meg hos en privatpraktiserende avtalespesialist. Ved en eventuell ny innleggelse (har tolv tidligere) vil ikke miljøpersonell få tilgang til min nye terapeuts notat. Det gir trygget og integriteten blir ivaretatt. Likevel finner jeg det svært beklagelig at den offentlige helsetjenesten ikke lenger kan love at taushetsbelagt informasjon ikke spres videre.  

Pasienten kan søke å sperre enkeltdokument, men det er ingen enkel øvelse. En pasient ønsket å fortelle om svært vanskelige tanker, følelser og handlinger til sin terapeut ved poliklinikken på et DPS. Pasienten bad om at dokumentet måtte bli sperret hvis hun skulle våge å fortelle. Vedkommende fikk ikke sperre dokumentet fordi de skulle jobbe i team og ha åpenhet. Både pasientrettighetslov og Helsepersonellov ble dermed brutt. På prinsipielt grunnlag ble saken meldt inn for Helsetilsynet som opprettet tilsynssak.

Det er fint at miljøpersonell samarbeider i team, men miljøpersonellet bør ikke av den grunn få automatisk tilgang til informasjon fra fortrolige samtaler. Er det noe miljøpersonellet må vite som har betydning for helsehjelpen, kan terapeuten formidle dette i journal hvor miljøpersonellet har tilgang.

Manglende taushetsforståelse ødelegger tillit til helsetjenesten. Jeg vet ikke om det er manglende kunnskap hos sykehusledelse, manglende nasjonal standard for epj-system, (ulike system i ulike HF) eller dataleverandørene, men den svake tilgangsstyringen ødelegger tillit og bryter flere paragrafer i Helseinformasjonssikkerhetsforskriften, samt Helsepersonellovens § 1 hvis formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste.

I samhandlingens navn undergraves forståelsen av taushetsplikten og ødelegger for gode behandlingsforløp og i særdeleshet tilliten til terapeut og offentlig helsetjeneste.

Artikkelen er også publisert på erfaringskompetanse.no.

Erfaringer med traumehjelp

Folk som har opplevd traumer, skal ikke pushes i retninger andre mener er bra for dem.

- Før trodde man at det var bra å pushe dem til å snakke, sier Trond Heir ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

For et par år siden fortalte en psykolog i en nettdebatt om en kollega som hadde blitt voldtatt. Før overgrepet hun opplevde hadde psykologen vært opptatt av at klientene umiddelbart skulle snakke om traumene. Nå skiftet hun syn til det motsatte.

- Men, innvendte jeg, det er vel en fare for at hun også nå mener hun sitter med “løsningen”, denne gangen basert på sine egne erfaringer? Det som var bra for henne, trenger jo ikke være det for alle.

Min erfaring med traumehjelp er det motsatte av å bli pushet til å snakke. Kanskje skyldes det at jeg allerede slet etter traumer fra tidlig i livet da jeg søkte hjelp med traumer som voksen, og derfor ble sett på som "psykisk syk" i stedet for traumatisert av ytre forhold?

Mitt første alvorlige traume som voksen var et seksuelt overgrep. Riktignok skjedde det uten at jeg ble utsatt for fysisk vold, men jeg ble gravid.

Jeg fant fram gule sider. Den første jeg klarte å få time hos, var en privatpraktiserende psykiater.

- Du har så sterke følelser. Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, sa hun.

I det minste var hun ærlig, slik at jeg fikk et slags valg.

Så fikk jeg time hos en privatpraktiserende psykolog. Han snakket om hverdagslige ting, aldri om traumatiske opplevelser eller reaksjoner på disse. Siden han ikke hadde avtale og terapien ble dyr for meg, sluttet jeg etter et par måneder.

Etter et halvt års tid fikk jeg plass hos en avtalepsykolog. Han var vennlig, slik de fleste terapeuter er, men han ville heller ikke snakke om traumer, selv om det hadde vært bestillingen min da jeg begynte hos ham.

- Det er for tidlig ennå, svarte han hver gang jeg sa at jeg ønsket hjelp med å bearbeide traumer.

Det gikk to år før jeg klarte å si at nå hadde han jammen brukt opp avvisningskvoten sin.

Fire år senere ble jeg utsatt for vold fra en ukjent på byen. Det traumet var ikke fullt så ødeleggende, men absolutt ille nok. Jeg fikk en synlig skade, slik at jeg så gjerningsmannens avtrykk på meg hver gang jeg så meg i speilet.

Nå fikk jeg henvisning til et distriktspsykiatrisk senter. Der fikk jeg snakke med en eldre sykepleier. Skjønt snakke er å ta vel sterkt i.

Det var ingen interesse for å komme inn på virkningen av volden jeg nylig hadde vært utsatt for. Jeg opplevde at reaksjonene mine ble sykeliggjort, og ble utsatt for et sterkt press om å begynne å spise både “lykkepiller” og nevroleptika. Dette til tross for at jeg aldri har vært psykotisk, og jeg så nedtryktheten min som en normal reaksjon på det vonde jeg hadde opplevd. Derfor takket jeg nei til “piller mot vold” - som fremsto som både latterlig og krenkende. Fordi jeg var “lite samarbeidsvillig”, ga DPS-et meg bare fire timers samtale med sykepleieren. Den ble mest bare en pillediskusjon, men jeg ble lovet mer hjelp om jeg var villig til å begynne å spise piller.

Det neste store traumet ble jeg påført av en psykolog. 

Det er på tide at fagfolk begynner å innse at brukermedvirkning er bra også etter traumer. 

Journalister om sine fordommer

Antagelig er det bra at journalister forteller om sine fordommer mot traumatiserte mennesker. Men det gjør samtidig vondt for meg å lese. Hvor i all verden har de det fra, at barn som utsettes for overgrep som incest og mobbing, er tomme, svake og stakkarslige; annerledes enn andre mennesker? Er dette noe man lærer på journalistutdanningen?

Nettavisen:
De har ikke tomme blikk. De gråter ikke. De er verken fargeløse eller tungsindige. Derimot er de åpne, lattermilde – vanlige. Jeg visste ikke at jeg var forutinntatt, ikke før jeg ble bevisst mine egne fordommer i det øyeblikket jeg møtte tre incestutsatte for en intervjuavtale.

A-magasinet:
Jeg syntes synd på dem, mobbeofrene. Noe så stakkarslig. Å bli mobbet, eller verre: å la seg mobbe. Noe galt må det være med sånne barn. Hvorfor skille seg sånn ut at man blir utsatt for flertallets hån, hvorfor ikke ta igjen?

Da jeg skulle møte ungdom som ville fortelle sin mobbehistorie i A-magasinet, var jeg altså ikke fri for fordommer.

De jeg møtte, var reflekterte, selvbevisste og velformulerte. Men det som slo meg mest, var den sterke individualismen, den uttalte viljen til å stille seg utenfor et fellesskap hvis det var nødvendig for å ta vare på egen integritet. Det krever mot.

Postterroristisk stress

Jeg har vært offline et par uker, og har ikke fått fulgt med på hva bloggfolket har skrevet i det siste, blant annet om terrorangrepene. Derimot har jeg til gagns fått kjenne på hva de gjør med meg.

Den første tiden etter 22. juli var jeg nummen, men ikke så mye at jeg følte meg avskåret fra omverdenen. Det var mer slik at jeg gikk i ørska og ikke greide å være særlig opptatt av andre ting enn det forferdelige som hadde skjedd i Oslo og på Utøya.

Den siste uka har jeg imidlertid skjønt at jeg at jeg ikke hadde godt av å lese så mye om denne drittsekken som jeg gjorde. I løpet av de første to ukene hadde jeg bare en natt med mareritt, men så, uten at jeg kan tidfeste eksakt når, var jeg tilbake i fortiden. Jeg har ikke visuelle flashbacks, men følelsesmessig gjenopplever jeg non stop tidligere traumer. Det siste jeg opplever før jeg sovner, og det første når jeg våkner, er å være fanget i en tid som ikke beveger seg. Jeg er i barnemodus, hjelpeløs og prisgitt, i konstant helspenn mens jeg er våken, uten så mye som et øyeblikks pause.

Jeg føler jeg ikke burde klage, siden jeg er blant de heldige som ikke er personlig berørt av terroren. Men samtidig er jeg veldig glad for at nettsteder som har informasjon om hvor man kan henvende seg om man trenger psykisk oppfølging, faktisk har inkludert personer som tidligere har opplevd traumer. I dag tok jeg sjansen på å ringe beredskapstelefonen i bydelen min. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Samtalen med en psykiatrisk sykepleier fikk meg til å tenke at traumebevissheten er større enn noen gang i helsevesenet akkurat nå.

Dette er første gang jeg har hatt en samtale med "mitt" fokus i det offentlige helsevesenet. Dersom det distriktspsykiatriske senteret hvor jeg kan få videre samtaler kjører samme stil som bydelen, og ikke tolker smerten min som et sett kontekstløse symptomer som vil bli innrapportert til Norsk Pasientregister som en diagnose uten etiologi, vil jeg også kunne takke ja til å snakke med en psykolog eller psykiater der.

Jeg tror jeg må bli sint for å kunne hente meg inn igjen. Mot all godheten som har lagt seg over landet kan jeg trenge profesjonell hjelp.

Svindler selger e-bok om psykisk helse

Enda en psykisk helse-svindler på nett: http://www.psykisk.info/

Greit å snakke om galninger, sinnssyke og psykopater?

Ord som svarting og krøpling er utgått på dato. Men å snakke om galninger, sinnssyke og psykopater er fritt fram.

I sitt nye innlegg "Galskap i Norge", påpeker NAPHA-blogger Odd Volden at det er allment akseptert å strø om seg med nedsettende ord knyttet til psykiske problemer.

Les mer hos NAPHA.

Artikler av allmenn interesse fra Psykologtidsskriftet

Nadia Ansar om Amal Adens møte med hjelpeapparatet

"I forhold til" – et virus 

To doktorgrader verner ikke mot depresjon 

Den flinke brukerstemmen. Av Victoria Edwards

Fra nr 2/2011

Vårt syn på traumer og offerskap

The Ethics of Trauma: Re-traumatization in Society's Approach to the Traumatized Subject

Leanh Nguyen, Ph. D.

International Journal of Group Psychotherapy

"We want to know about the wound, but most of all we need to reassure ourselves that it can be repaired and erased."

"I hear echoes of this fantasy of easy repair in the insistence on the tropes of “hero” and “survivor.”"

"The focus on PTSD - as the legitimizing marker of trauma - is problematic in several ways".

"The clinician imposes an arbitrary, simplistic meaning (“You suffer from PTSD”) onto a person whose representational system and meaning-making faculty have been blown apart."

"The burden of traumatized people is to figure out how to live after you have been annihilated".

Alle fagfolk, journalister og psykisk helseaktører bør lese Nguyens artikkel.

Toward a Radical Understanding of Trauma and Trauma Work
Bonnie Burstow, Ph. D.

Offerskap

Roger Fjellström

Johan Galtung om ekstremismen

Som tekst her