30.6.11

Spørsmål til Karin Yrvin

Karin Yrvin sier:

Det skal ikke være skammelig å ha en sykdom. Det er umoderne å gjemme bort sykdom eller forveksle sykdom med personlighetstrekk.

Spørsmål: Hva sier du da til dem som har fått en personlighetsdiagnose?

Kommentar til "Tvangens mørke skygge"

Siden jeg ikke er på Facebook, og derfor ikke kan svare på kommentarer til innlegget mitt på Erfaringskompetanse, vil jeg kort kommentere Ranveig Aunans kommentar her.

Hun skriver at angst skaper mer angst, så "Hvordan hjelpe mennesker til å møte sin egen angst å ta kontroll over den?"

Det er for det første altså "angst" for tvangen som er problemet ifølge henne, ikke at tvang faktisk kan (re)traumatisere. For det andre er det ganske ironisk at hun er opptatt av hjelp med "angst" når jeg i det samme innlegget forteller at jeg har søkt hjelp for traumene som ligger til grunn for risikoen for retraumatisering, men at "hjelpen" ble et nytt, stort traume.

Bruce Levines blogg

Jeg kom over bloggen til psykolog Bruce Levine. Han er opptatt av frigjøringspsykologi.

I have counseled hundreds of young people and adults who had been previously labeled with oppositional defiant disorder, attention deficit hyperactivity disorder, substance abuse, depression, schizophrenia, and other psychiatric diagnoses. What strikes me is how many of these people are essentially anti-authoritarians. A major problem for these young anti-authoritarians is that most mental health professionals who had previ­ously diagnosed them have no familiarity with political ideologies that far better characterize these teenagers’ thinking and behaviors than does any mental disorder.

Utdraget er hentet herfra.

28.6.11

- Nå vet jeg litt mer om psykiatri

- Hallo, det er Rita!
- Å hei. Så hyggelig, da!
- Du Sigrun, jeg skal inn til Oslo på torsdag. Kunne vi treffes?
- Ja, gjerne. Når da?
- Etter tolv.
- Hvor?
- Det kan du bestemme. Er du hjemme da?
- Jeg skal til en slags utredning hos en psykolog kvart over tolv. Kafeen i strøket er dessverre stengt. De driver og pusser opp. Jeg aner ikke hvor lang tid jeg vil være hos denne psykologen, men kunne du vente på venteværelset på DPS'et?
- Hva kalte du det?
- Distriktspsykiatrisk senter. Psykologen jobber på poliklinikken der.
- Men kan jeg vente der, da?
- Ja, kunne du ikke ta med deg lesestoff og vente på meg der? Om du kom sånn rundt klokka ett, så ville det sikkert ikke bli så lenge å vente.
- Ja, jeg vet ikke helt.
- Er det vanskelig for deg? Det er jo like ved der jeg bor, så kan vi dra hjem til meg etterpå.
- OK. Gi meg adressen, da.

---------------

- Nå er jeg lettet.
- Lettet?
- Ja, for å være helt ærlig, Sigrun, så gruet jeg meg en del.
- Gruet deg?
- Jeg har aldri vært på en psykiatrisk institusjon før.
- Trodde du det var farlige folk der?
- Jeg var jo redd for å treffe veldig gale folk, slik at jeg ikke ville vite hva jeg skulle gjøre. Jeg satte meg nærmest døra.
- Ha ha! Synes du jeg er skummel, også?
- Deg kjenner jeg jo.
- Jeg kjenner mange med såkalte alvorlige psykiske lidelser, jeg.
- Jeg snakket forresten med en ung mann på venteværelset. Om du la merke til han mørke, pene.
- Ja, jeg har snakket med ham ved et par anledninger. Veldig hyggelig og sjarmerende.
- Han fortalte meg at han gikk på universitetet. Jeg hadde ikke trodd at sånne gikk der.
- Sånne? Jeg har også studert på Blindern. Kristian, som han heter, har studert japansk. Slå den!
- Ja, han fortalte meg det. Du, det var egentlig bra at vi møttes der. Nå vet jeg litt mer om psykiatri.
- Det er bra.

27.6.11

Kunnskapsbase for brukererfaringer

- Bruk gjerne sommeren til å skrive din historie, sier bibliotekar Vanja Christensen, som inviterer deg til å dele dine erfaringer med andre i Erfaringskompetanses kunnskapsbase.
Les mer


Vil du delta i nettundersøkelse om "lykkepiller"?

The Royal College of Psychiatrists i England gjør en undersøkelse om folks erfaringer med å slutte med antidepressiva. Blant fagfolk er det nemlig uenighet om problemene med å slutte med disse medikamentene.

De skal bruke resultatet av undersøkelsen i en brosjyre for pasienter som vurderer å slutte med pillene, og som ønsker informasjon omkring dette.

Undersøkelsen er for dem som har sluttet med antidepressiva i løpet av de 12 siste månedene. Man får være anonym.

25.6.11

Open dialogue (trailer)

To rapporter om tvang i barne- og ungdomspsykiatrien

”De er jo fremmede for oss, fremmede folk på gata kan jo ikke legge oss i bakken uten at det er vold. Hvorfor kan da voksne psykologer og sånn som er like fremmede for oss gjøre det? Jeg skjønte ingenting første gangen jeg. At det var mulig.”

”Jeg tenker at det tar lang tid å bygge opp selvtilliten igjen etter at man er blitt holdt i bakken.”

”Du kan begynne å hate voksne som holder deg. Skjønner de det? Etter noen har holdt deg får du i hvert fall aldri et vanlig forhold til dem.”

Grensesetting med vekt på holding. Erfaringer og innspill fra barn, unge, foreldre og ansatte med erfaring fra institusjoner for psykisk helse for barn og unge (2006)


De ansatte i avdelingene ble bedt om å oppsummere noen av sine erfaringer og refleksjoner om hvordan bruk av tvang påvirker relasjonen mellom ungdommene og personalet. Miljøpersonalet rapporterte generelt at bruk av tvang ikke ødelegger eller forringer relasjonen mellom ungdommene og behandlingspersonalet. I følge de ansatte forstår de fleste ungdommene hvorfor ulike tvangsmidler iverksettes og hvorfor noen må være tvangsinnlagt over en kortere eller lengre periode. Enkelte mente at situasjoner der man bruker tvang kan styrke relasjonen mellom ungdommene og de ansatte, mens andre har erfart at særlig fysisk fastholding kan ødelegge eller komplisere relasjonen mellom ungdommene og de voksne i avdelingen. I fremtiden bør dette temaet ytterligere utforskes. Det virker umiddelbart noe overraskende at personalet mener bruk av tvang ikke i større grad påvirker relasjonen mellom ungdommene og dem på en negativ måte.

Bruk av tvang i ungdomspsykiatriske akuttavdelinger (2010)

Omtanke for lovbryterens psyke

Regjeringen ønsker alternativ til fengselsstraff for lovbrytere under 18 år, nemlig stormøte hvor lovbryter og offer møtes. Offeret skal ikke tvinges til å være med, men oppfordres til det. Når dette er et barn, tipper jeg det lett blir et press.

Det er slående, her som i så mange slike sammenhenger, at mens det er fokus på gjerningspersonens psykiske helse, er det ikke noen oppmerksomhet omkring offerets helse. Jo da, det står at et slikt møte kan være en belastning for offeret, men ikke mer enn det. Alle ord som begynner på psyk og traum, handler om bekymringer for hvordan gjerningspersonen har det!

Om ofre for lovbrytere står det at det at et stormøte er bra med tanke på at de skal "komme seg ut av offerrollen og komme seg videre i livet". Nok en gang fremstilles det som at å være offer for kriminalitet er en rolle man går inn i. Det komplementære overgriperrolle brukes aldri, heller ikke her.

Les også: En utstrakt hånd

24.6.11

Wenche Foss - de små og svakes forsvarer?

Hun kunne være herlig forfriskende, som da hun fortalte om sin barndoms avstraffelse med bjørkeriset: «Ingen har vondt av [fysisk] avstraffelse. I dag har det gått for langt andre veien».
Som voksen har Fabian Stang snakket ut om oppveksten. «Jeg har ikke sittet mye på fanget, for å si det sånn», sa han til VG i 2007. «Mor bestrider at jeg var mye alene som barn, og på en måte har hun jo rett: Det var jo barnepiker, kokker og sjåfører». Syv år gammel ble han sendt til Herre gård i Telemark, hvor han bodde det første skoleåret og ble passet på av gårdens forpakter.
En annen måte å se det på, er at Wenche Foss var forut for sin tid.
Også i plastiske operasjoner ble hun en foregangskvinne.

Se Simen Sætres nekrolog i Morgenbladet.

Ellingsdalen og Njaa om tvang

Mette Ellingsdalen og Bjørg Njaa har i dag et innlegg om tvang i Morgenbladet.

Som kjent er "psykiatriske pasienter" både "svake" og "stemmeløse". Men hva skjer når noen tar opp kampen mot ekspertmakten?

Når vi nå tar vår rettmessige plass til å ytre oss, og at avisenes redaksjonelle dekning også tar inn vår virkelighetsbeskrivelse, kommer reaksjonene fra dem som har dominert feltet tidligere. Dette feltet har vært og er fortsatt preget av til dels ekstreme maktforskjeller. Denne reaksjonen på at flere meninger får plass, sier mer om det totale eneveldet som har rådd, enn om hvorvidt dagens debatt er balansert.

De skriver om mangel på bevissthet og kunnskap om menneskerettigheter for folk med en psykisk lidelse, noe vi blant annet så hos de fleste politiske partier i forbindelse med valget for to år siden

Psykiatridebatten viser generelt liten kunnskap om menneskerettigheter og diskrimineringsperspektivet; vi ser knapt spor av dette i tenkningen hos politikere, helsebyråkrater og fagfolk. På andre områder, som rase, kjønn og seksuell legning, kampen mot diskriminering vært lang og ført til store endringer. Dette gjenspeiles også i lovgivning som gir rettsvern mot diskriminering. Selv om mye gjenstår, ikke minst i praksis, registrerer vi en til dels sterk bevissthet om diskriminering hos politikere og andre beslutningstagere, samt i befolkningen for øvrig. Når det gjelder rettighetene til mennesker med psykososial funksjonsnedsettelse, «psykiatriske pasienter», stiller saken seg helt annerledes. Det synes akseptert at denne gruppa berøves grunnleggende menneskerettigheter, og at dette legitimeres gjennom en diskriminerende særlov. Vi vil faktisk påstå at det knapt nok eksisterer bevissthet om denne problematikken; derimot betraktes det som «naturlig» og «nødvendig».

Søkelyset ønsker bidrag

Søkelyset vil prøve å få ut et nummer til i år, og trenger stoff fra personer som har noe å fortelle om psykiatrisk behandling, artikler, dikt eller noveller. Deadline er 15. september.

Tidsskriftet Søkelyset løfter konsekvent fram og forsterker pasientenes stemme, og framstår som et svært viktig talerør for å sikre ytringsfriheten til både pasientene og fagpersoner med kritiske synspunkter og perspektiver som i andre sammenhenger fort blir marginalisert og ugyldiggjort, sa juryen som tildelte Søkelysets grunnlegger Tormod Bakke Ytringsfrihetsprisen i 2002.

Bladet utgis i dag av Landsforeningen We Shall Overcome - WSO, og er gratis for medlemmer i WSO.

Kontaktinfo

23.6.11

Innlegg om tvang i dagens Klassekampen

I dagens Klassekampen har Marianne Bruusgaard, daglig leder ved kultur- og aktivitetshuset Villa Walle i Sandvika, et innlegg om psykiatrisk tvang. Utdrag:

Vi som ikke vet på kroppen hva denne tvangen innebærer, får høre fortellinger om hvor krenkende og smertefullt det kan oppleves. Så kommer alltid denne andre historien: Fortellingen fra en pårørende som har mistet en nær, og som mener at nettopp tvang kunne ha reddet livet. Eller fra en som i ettertid tenker at tvangen nok var nødvendig, om enn ubehagelig.


Så sitter vi igjen som lesere og lyttere og synes saken blir for komplisert å ta stilling til, og kanskje er praksisen grei nok som den er. Men det er noe som skurrer. For kan det virkelig være sånn at en «solskinnshistorie» om tvang kan veie opp for en overgrepshistorie?

Psykolog Marsha Linehan forteller om egne pasienterfaringer

The patient wanted to know, and her therapist — Marsha M. Linehan of the University of Washington, creator of a treatment used worldwide for severely suicidal people — had a ready answer. It was the one she always used to cut the question short, whether a patient asked it hopefully, accusingly or knowingly, having glimpsed the macramé of faded burns, cuts and welts on Dr. Linehan’s arms:

“You mean, have I suffered?”

“No, Marsha,” the patient replied, in an encounter last spring. “I mean one of us. Like us. Because if you were, it would give all of us so much hope.”

“That did it,” said Dr. Linehan, 68, who told her story in public for the first time last week before an audience of friends, family and doctors at the Institute of Living, the Hartford clinic where she was first treated for extreme social withdrawal at age 17. “So many people have begged me to come forward, and I just thought — well, I have to do this. I owe it to them. I cannot die a coward.”

Les resten av artikkelen i The New York Times.

22.6.11

Takk, Odd Volden

Odd Volden kritiserer siste utgave av Verdibørsen, som handlet om tvang i psykiatrien, i sitt siste blogginnlegg hos NAPHA. Takk, Odd Volden.

Jeg ble helt utslått av programmet, som startet med at juristen Kai Sibbern presterte å fremstille det som at man må være farlig for seg selv eller andre for å bli tvangsinnlagt, i tillegg til å ha en sinnslidelse (dette kalte han grunnvilkårene).

Kan også avsløre at jeg foreslo Volden til Tabuprisen 2011, siden han har jobbet på dette feltet i årevis. Men det var altså en veletablert stortingspolitiker som fikk prisen, etter å ha skrevet én kronikk.

Nettmøte med Kari Paulsrud

Erfaringskompetanse hadde nettmøte med Paulsrud-utvalgets leder i dag. Det kom mange viktige spørsmål. Les spørsmål og svar her.

21.6.11

Forumteaterforestilling på Tøyen i dag

I Tøyenkirken, som drives av Kirkens Bymisjon i Oslo, er det i dag klokka 17 en teaterforestilling, En ensom historie. Den er gratis og åpen for alle.

Forumteater er en interaktiv teaterform og en del av De undertryktes teater. Noen lesere kjenner til Runa Øvland, styremedlem i Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid, som utøver av denne teaterformen med Teater Atter.

De undertryktes teater ble utviklet av den brasilianske regissøren, politikeren og forfatteren Augusto Boal.

Det er fra Sør-Amerika det kommer, alt sammen:

Frigjøringspedagogikken, grunnlagt av Paulo Freire, som lærte fattige indianere å lese og derfor ble en politisk trussel for Brasils myndigheter.

Frigjøringsteologien, som kaller de undertrykte Det korsfestede folket og hadde tilhengere blant prester og biskoper som ble upopulære hos Moderkirken i Roma, og drept av sine myndigheter for støtten til de fattige.

Frigjøringspsykologien, hvis grunnlegger Ignacio Martin-Baró, salvadoransk sosialpsykolog og jesuittprest, mente psykologiens oppgave er å tydeliggjøre de undertryktes situasjon og gi dem tro på sin stemme og sin mulighet til opprør.

Psykolog skriver om egne pasienterfaringer

Det var interessant å lese en artikkel av en psykolog som selv har vært pasient, både i institusjonspsykiatrien, hvor hun som ung fikk en rekke ødeleggende sjokkbehandlinger, og i mange år med psykoterapi.

Looking back, I can say that the best psychotherapists understood their work as a collaboration with each patient. They weren't afraid to journey together through an unknown, and possibly dangerous, land. Subjectively, when I felt understood and respected, that is, taken seriously, I was grateful. In return, I gave those doctors or nurses enormous respect. 

Terapeutene hennes steppet minst én gang ut av den forventede terapeutrollen. Jeg likte terapeuten som brakte med sjampanje til timen:

With our champagne celebration, I felt he had welcomed me into a community distinct from mental hospitals, his own adult community. It made sense for me to expect more for myself.

Om å være både pasient og terapeut sier hun:

I was aware of the irony in my listening to patients who used the same terms, phrases, and even the same sentences as those I used with my own therapist, imploring me to understand their terror, apologizing for their desperation and  their need for me to keep them safe. Sometimes they pushed forward when I remained stuck in my own therapy. They gave me courage when I was paralyzed with fear.

Hun lærte mye om makt i terapirommet gjennom egne pasienterfaringer:

[My] experiences made me particularly aware of the power we wield as psychotherapists. Our words and our behavior nourish, but they also can wound. If we remember what's at stake in a clinical encounter, we may pay better attention to ourselves and to the unique individual in our care.

Let's talk: a narrative of mental illness, recovery, and the psychotherapist's personal treatment

20.6.11

Debatt om tvang på radio

I forbindelse med Paulsud-utvalgets innstilling om tvang i psykiatrien hadde gårdagens Søndagsavisa en debatt mellom Mette Ellingsdalen, leder i We Shall Overcome, og Yngve Ystad, overlege i psykiatri.  Du kan høre det her (programmets aller siste innslag).

Tankevekkende kommentar fra Eva Rognvik

For noen uker siden intervjuet BT en somatisk syk psykiatriprofessor hvis plager ble psykiatrisert. Eva Rognvik fra Hieronimus hadde en meget interessant kommentar til dette i samme avis 10.06. Utdrag:

Det går som en rød tråd gjennom reportasjen at psykiateren oppfattet det å bli vurdert som psykisk syk som noe uhyrlig. Hun fikk «sjokk» da hun leste journalen, for der sto det at fastlegen hadde ment hun burde innlegges på Psykiatrisk klinikk.

Haver sa nei (!) til legen da han spurte om han kunne konsultere en av Havers kolleger (for psykiatrisk vurdering).

Var hun så skamfull av tanken på at en kollega skulle få vite om hennes mulige psykiske lidelse at hun fant det nødvendig å nekte å samarbeide om behandlingen på dette punktet? Hadde hun ikke tiltro til at en psykiaterkollega kunne vurdere henne på forsvarlig måte? Hadde hun ikke tiltro til sitt eget fag?

19.6.11

- En gjestfrihetens aroma fra Dovre til Mjøsa

Den store nasjonale Hurtigrute-seansen får meg til å tenke på Kaffefarfar, som fikk minst like mye oppmerksomhet, da han i 1952 gikk strekningen Trondheim-Oslo til fots.

Det var mange år senere jeg som barn så den da gamle, skrukkete mannen på et kristelig møte. Han reiste seg og leste fra Bibelen. Jeg lurte veldig på hvorfor damene som jobbet på kjøkkenet på bedehuset sto og fylte opp kaffekoppen hans i ett kjør. "Her skal du få mer kaffe, Olaf", sa de.

Jo, fikk jeg vite, dette var Kaffefarfar. Han hadde gått helt til Oslo, der kongen bor, for å vise hvor sterk han var fordi han drakk så mye kaffe. "Sterk av kaffe? Blir jeg også det?" undret jeg. "Men da må jeg få lov til å drikke kaffe, da, selv om den smaker fælt". Latter.

På vei ut etter møtet prøvde Kaffefarfar å tulle litt med meg, men jeg var så redd voksne menn at jeg ikke syntes han var noe morsom.

I den isolerte grenda mannen bodde i, hadde de en kveld gitt seg til å diskutere om kaffe var gift. Han Olaf mente at kaffe ikke er det spor giftig, og at man godt kan greie seg uten melk hvis man bare har de brune bønnene. Det endte med at han veddet på at han skulle gå Trondheim-Oslo uten å drikke et eneste glass melk, og de andre veddet imot. Bygda han bodde i, var ei typisk jordbruksbygd med kuhold, og der var sunnhetsdrikken melk.

Da han gikk denne turen, rapporterte avisene om den store begivenheten, også hovedstadspressen. VG skrev at det er på grunn av mannens nesten latinske vitalitet, selv om han kommer fra ei avsidesliggende Trøndelags-bygd hvor man skulle tro tungsinnet hersker, og nå er blitt 67 år, at han "feires som en folkehelt ned gjennom dalene hvor kaffelukten henger som en gjestfrihetens aroma fra Dovre til Mjøsa". Rundt hver sving ventet det kjerringer med kaffekjele.

Britisk psykologforening reagerer på DSM-5

Den britiske psykologforeningen har sendt et brev til den amerikanske psykiaterforeningen om DSM-5:

The Society is concerned that clients and the general public are negatively affected by the continued and continuous medicalisation of their natural and normal responses to their experiences; responses which undoubtedly have distressing consequences which demand helping responses, but which do not reflect illnesses so much as normal individual variation.

17.6.11

Med hjemmel i psykisk helsevernloven

- Ja, det er Sigrun.
- Er det Sigrun Tømmerås jeg snakker med?
- Ja, det er det.
- Dette er bydelsoverlege Hans Vold.
- God dag.
- Jeg har fått en melding om at du klager på støy, og ...
- Ja, det er støy fra tekniske installasjoner i huset. Jeg får ikke sove på natta.
- Du er psykisk syk.
- Jeg sliter med barndomstraumer, ja.
- Ja, jeg hørte at du kaller det det.
- Kaller det? Det er jo sant. Og det er ikke så uvanlig at traumatiserte er støysensitive. Jeg kan maile deg en fagartikkel jeg har her. Så jeg lider sterkere under støy enn folk flest.
- Det er bare noe du innbiller deg det, at det er støy.
- Hva?
- Du hører ting vi andre ikke hører. Med hjemmel i psykisk helsevernlovens § bla bla, kommunehelsetjenestelovens § bla bla, helsepersonellovens § bla bla og smittevernlovens § bla bla, vil jeg at du skal gjennomgå en tvungen legeundersøkelse for å se om du trenger innleggelse i psykisk helsevern.
- Hva! Jeg har aldri vært psykotisk! Det er faktisk lov til å slite psykisk i dette landet!
- Jeg er som bydelsoverlege forpliktet til å få deg undersøkt.
- Støyen er ikke inni hodet mitt! Støyrapporten viste støyhendelser på 55-60 desibel.
- Støyrapporten? Hvor har du fått tak i støyrapport?
- Fra etatsleder Jon Jonsen i Helse- og velferdsetaten. Jeg kan maile den til deg nå med det samme. Hva er e-postadressen din?
- Nei, den kan jeg få fra Jon Jonsen selv ... Hm ... Nå blir jo saken litt annerledes.
- Ja. Men om jeg ikke hadde fått støyrapporten ennå - det er bare tre dager siden jeg fikk den - så hadde du fått meg tvangsinnlagt i psykiatrien!

Som Fanden leser Bibelen

Om forhåndserklæring/"psykiatrisk testamente" om helsehjelp skrevet i en "god periode", skriver Paulsrud-utvalgets flertall:

Det kan også tenkes at personen i nåtid gir uttrykk for at vedkommende ønsker helsehjelpen, i motsetning til hva som framgår av forhåndserklæringen. En innføring av bindende forhåndserklæringer vil derfor kunne støte an mot prinsippet om rettslig handleevne i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 12. Å prinsipielt frakjenne personens nåtidsoppfatning all verdi, vil – til tross for at den ikke gir uttrykk for en gyldig helserettslig beslutning – kunne være en problematisk følge av en nektingsrett basert på fortidige erklæringer.

Som om psykiatrien kunne komme i den situasjon at de må nekte å bruke tvang (gi helsehjelp) mot en pasient på grunn av en erklæring pasienten nå tar avstand fra! "Helsehjelp" er altså lik tvang.

Lederen i WSO støtter dissensen

Mette Ellingsdalen, leder i We Shall Overcome (WSO), har en kronikk om tvang i dagens Klassekampen. Den begynner som følger:

Lovutvalget som har vurdert tvangsreglene i psykisk helsevern (Paulsrud-utvalget) leverer i dag sin NOU til statsråden. Vi er mange som har ventet i spenning. Dessverre ser rapporten ut til å være et blindspor på veien mot grunnleggende endringer i psykiatrien. Det siste vi trenger nå er en språklig omkledning som tilslører hva dette handler om: tvang og ikke hjelp.

Dagens diskriminerende tvangslovgivning muliggjør omfattende overgrep og krenkelser mot mennesker som er diagnostisert med en psykisk lidelse. Dette synet har vært ivaretatt i utvalget av Hege Orefellen, som utgjør mindretallet i utvalget og tok dissens. Hun har presentert sitt syn, som vi støtter fullt ut, i dissensen «Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre».

Innstillingen fra Paulsrud-utvalget foreslår i hovedtrekk å videreføre dagens vide tvangshjemler, både for frihetsberøvelse og tvangsbehandling.

15.6.11

BUP-blogg

Jeg har fått meg en liten bloggjobb. Odd Volden og jeg har startet en blogg for Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus. Den er ikke så veldig forskjellig fra bloggen til Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid, men med mer fokus mot barn og familier. Vi håper den kan være av interesse også for andre "buppere".

14.6.11

Ny, norsk undersøkelse om seksuelle overgrep

En stor undersøkelse blant brukere av støttesentre mot incest og seksuelle overgrep viser:

  • Svært mange ble utsatt for overgrep i svært ung alder, majoriteten var mellom fire til seks år gammel ved første overgrep.
  • Foreldre var oftest overgriper.
  • Det gikk svært langt tid fra overgrepene skjedde til ofrene sa fra om overgrepene, i gjennomsnitt 17 1/2 år. 
  • Mange er uføretrygdet, selv om utdanningsnivået er høyt.

Les mer hos Nettavisen.

Ketil Lund med kronikk om tvang

Ketil Lund har en kronikk om psykiatrisk tvang i dagens Klassekampen. Den begynner slik:

Over 160 år etter tvangslovenes inntog finns det ikke pålitelige tall for den svære bruken av tvang i det psykiske helsevernet. I 2009 var det antakelig nærmere 9000 tvangsinntak. For tvangsmedisinering er det ikke engang mulig å angi omtrentlige tall. Bruken av mekaniske tvangsmidler har vært sterkt økende på 2000-tallet.

Tvangsbruken har røtter i en lang og dyster tradisjon med store institusjoner som degenererte til oppbevaringsanstalter for en mangfoldig skare av psyko-sosialt nedkjørte og lidende mennesker. I 1961, da sinnssykeloven av 1848 ble avløst av lov om psykisk helsevern, var rundt 8000 personer til enhver tid innesperret i sinnssykevesenets anstalter; et avstengt, overbefolket og skremmende univers med omfattende menneskerettskrenkelser, som hverken politikere, presse, rettsforvaltere eller vi andre viste noen interesse.

Det var situasjonen jeg møtte, på begynnelsen av 1970-tallet, som statens advokat i saker mot mennesker som krevde seg utskrevet. Norge hadde nylig hadde måttet innføre en slik adgang på grunn av Den europeiske menneskerettskonvensjon. I rettssalene regjerte tvangspsykiatrien; min største bragd som advokat den gangen var nok at jeg omsider klarte å tape en sak for staten.

13.6.11

A Public Lecture by Robert Whitaker

Anatomy of a Global Epidemic: History, Science and the Long-term Effects of Psychiatric Medications

A Public Lecture by Robert Whitaker, acclaimed American Medical Journalist


12.6.11

Avisa Nordlys om overgrep blant læstadianere

Avisa Nordlys har i det siste omtalt overgrep i det læstadianske miljøet. 4. juni sier en læstadiansk leder:

I forkynnelsen vår advares det mot all slags synd, og horeri er en synd som Gud fordømmer. Horeri er all seksuell aktivitet som foregår utenfor rammen av ekteskapet.

Man skal ikke se bort fra at noen mennesker som det er begått overgrep mot inviterer til det på en måte. Kanskje ikke bevisst, men ubevisst. Og så utvikler ting seg som ikke er så lett å snu, eller takle.

Det kan skje ubevisst at man kler seg utfordrende og er kommet lengre i utviklingen enn det alderen skulle tilsi.
___________________

Når to mennesker setter seg ned og blir enige om at et forhold er oppe og avgjort, så er man ferdige med det, og det er også riktig at det vil være en synd dersom den som har tilgitt drar saken frem igjen.

Han understreker riktignok at tilgivelse ikke må tvinges eller presses fram, men det kan nok være lettere sagt enn gjort om offeret og/eller miljøet rundt tror at Gud krever tilgivelse. Dessuten kan psykiske problemer i etterkant av overgrep variere i styrke på ulike tidspunkt, for eksempel kan en ny opplevelse mange år etter overgrepene bringe overgrepstraumene fram igjen med full styrke.

En kvinnelig forsker som selv er læstadianer, sier i avisa samme dag:

Man har et svært negativt syn på seksualitet. Samtidig vises det ofte forståelse dersom mannen begår et seksuelt overgrep eller benytter vold mot kvinner eller barn. Da minner man om at man må tilgi, og ordne opp internt. Dette er en normalisering av overgrepene. Man ser bare på dem som synd, i likhet med all annen synd, selv om det egentlig er snakk om alvorlig kriminalitet. Man sidestiller gjerne barnet og den voksne, og ser ikke at maktposisjonen til den voksne er helt ulik barnets.

En annen forsker sier:

Sex er et utrolig vanskelig tema for læstadianerne, og har alltid vært det. Begjær er farlig, og nært knyttet til synd, Satan, og evig fortapelse. I bønnen ber man om beskyttelse fra Djevelen, verden og vårt eget kjød. Det handler om en direkte trussel mot frelsen. Dette gjør det komplisert å skille mellom det vi kan kalle for god og dårlig sex.

Sex hos læstadianerne er i utgangspunktet kun akseptert når det foregår innenfor rammen av ekteskapet, og med formål å lage barn. Predikantene stempler all annen seksuell omgang som stor synd. Det er få gråtoner i dette bildet.

7. juni skriver en tidligere læstadianer:

Den læstadianske moral skiller ikke tilstrekkelig mellom dét å skade andre for livet og dét å bryte overfladiske normer for gudfryktig oppførsel. Det er forkastelig at man ikke evner å skille mellom vold og sex. Å si at Gud blir like sint for at man for eksempel har utenomekteskapelig, frivillig sex, som for at man voldtar, vitner om manglende anerkjennelse av menneskets verdi.

Gud gråter kanskje også etter en voldtekt, men den som trenger trøst og støtte er offeret.

8. juni sier en leder ved et familievernkontor:

Personer som i dag er voksne, forteller om mye fysisk og psykisk vold i barndommen. Foreldrene har ofte hatt en liberal holdning til å tukte barna fysisk.

Den psykiske volden er vel så alvorlig, og vanskeligere å stoppe. Mange læstadianske foreldre bruker Bibelen og Guds ord for å skremme barna til å tie og adlyde. For barn i et miljø med svært sterk gudstro, er dette veldig uheldig.

Se også: Å slå barn er ukristelig av Oddbjørn Evenshaug

11.6.11

Blogger om sin død

Det er sterkt å lese en døendes blogg. En psykolog med uhelbredelig kreft har skrevet sitt antagelig siste blogginnlegg hos Psychology Today: Farewell.

I et tidligere innlegg, som paradoksalt nok heter The Meaning of Suffering, skriver han om dødshjelp:

I feel very lucky to live in one of the only two states that have passed such legislation (Oregon's Death with Dignity Act passed in 1994 and Washington's in 2008). There are many safeguards on the use of the Act, and I respect those who choose not to participate, but I respect even more those who enable terminally ill people, such as me, to maintain some dignity and control at the end of our lives. In that regard, the organization Compassion & Choices is an invaluable resource (http://www.compassionwa.org/). So I have the medication now. It is safely locked up. I have not decided if or when I will use it, but it gives me great relief to know that I have some control over my dying process. I do not think of using the medication as suicide, and I don't think others should either. It would be part of a dying process that has already begun, not of my choice.


Hele bloggen Living While Dying, som ikke har så veldig mange innlegg, er her.

10.6.11

Paulsrud-utvalget: Forandrer ikke tvangsreglene

Foto: Biggishben/Wikipedia

Om nøyaktig en uke kommer etter planen en utredning (NOU) om dagens regler om tvang i psykiatrien, skriver Morgenbladets nettutgave. Mot én stemme går utvalget inn for å bevare dagens vilkår for å sette i verk tvang. Psykiatriens adgang til å tvangsmedisinere såkalte brukere opprettholdes også.

Hege Orefellen er den som har dissentert.

Utvalgets flertall går inn for å nedsette et nytt lovutvalg med mandat til å samordne alle helselovene, slik at Psykiatriloven fjernes ved neste korsvei for at hele helsevesenet skal få én tvangslov. Utvalget sier ikke dermed at det neste lovutvalget skal fjerne dagens vilkår for bruk av tvang.

Høyesterettsdommer Ketil Lund, kjent som leder for Lund-kommisjonen for de hemmelige tjenester og leder av arbeidet med å granske lobotomering i Norge, satt i det forrige lovutvalget som vurderte tvang, i 1988.

– Jeg var den eneste som den gang gikk imot tvangsmedisinering, og det er ingen forhold som tilsier en annen vurdering i dag, sier han.

Lund mener vi har et autoritært og krenkende syn på sinnslidende mennesker, og at det neppe er tilfeldig at lobotomi var i særlig omfattende bruk nettopp i Norge.

Blant folk flest vekker spørsmålet et varierende engasjement. En årsak kan være at folk tror at tvang er nødvendig for å beskytte mot "farlige psykiatriske pasienter". Ketil Lund mener det er svært vanskelig å endre samfunnets holdninger til bruk av tvang.

Jeg får bare si: Dette var verre enn fryktet. Fra nå av skal i alle fall jeg helt slutte å omtale det som har med tvang å gjøre, som psykisk "helsevern" (når jeg skriver på vegne av meg selv). Heretter skal det bare hete psykiatrien. Og jeg har akkurat sendt avgårde en e-post om utmelding av Mental Helse.

Morgenbladets papirutgave har mer om saken. Blant annet vises det til en særuttalelse som Hege Orefellen, Bjørg Njaa og Mette Ellingsdalen skrev i 2009, og som jeg legger ut (nok en gang).

9.6.11

Åpent brev til Churches of Christ

Sent: Thursday, June 09, 2011 2:26 PM
Subject: Rising av barn 


Churches of Christ

Jeg leser at Churches of Christ mener det er guddommelig å rise barn. I den anledning har jeg noen spørsmål.

- Riser dere barn med fysiske funksjonshemninger?
- Riser dere barn med utviklingshemninger, for eksempel Downs syndrom?
- Riser dere barn som har en psykisk lidelse, for eksempel depresjon? Hvis nei, undersøkes barnet av barnepsykolog eller -psykiater før risingen for å fastslå dets psykiske helsetilstand?
- Riser dere barn som er traumatiserte, for eksempel av seksuelle overgrep? Hvis nei, undersøkes barnet av barnepsykolog eller -psykiater med spesialkompetanse på traumer før risingen?
- Kler dere barna nakne, og i så fall også seksuelt misbrukte barn og jenter som har menstruasjon?
- Tar dere etter risingen barnet med til psykolog eller psykiater for å ta en traumetest, slik at dere kan sjekke hvor mye det enkelte barn tåler, og eventuelt besørger traumeterapi for barnet?
- Sørger dere for at de som riser gjennomgår en psykisk helse-test, for å sjekke at de ikke er psykisk ustabile, psykotiske, sadister eller pedofile?

Jeg ser frem til et svar fra Churches of Christ.

Med hilsen
Sigrun Tømmerås
Psykisk helse-aktivist

8.6.11

Attitudes to Mental Illness 2011

Det har kommet en ny undersøkelse om britenes holdninger til psykiske lidelser.

Jeg har ikke lest den. Men jeg så at over en fjerdedel mener at vi med psykiske problemer ikke har samme rett til arbeid som andre, og at 75 prosent mener at de fleste kvinner (!) som en gang i tiden har vært innlagt på et psykiatrisk sykehus, ikke bør sitte barnevakt.

De som har gjort undersøkelsen, bruker ordet toleranse i forbindelse med psykiske lidelser, så også de har tydeligvis ikke helt ok holdninger. Toleranse betyr å tillate noe man misliker eller er uenig i, og hva skulle være det motsatte av å "tillate" psykiske lidelser? Gjøre det straffbart?

Er nettet sosialt og "god terapi"?

Det snakkes om at bruk av internett og sosiale medier kan være "terapi" for mennesker med psykiske lidelser. Da jeg begynte å blogge, ble jeg tatt veldig godt imot i bloggsfæren. I løpet av de siste tre årene har jeg fått en stor omgangskrets av nettbekjente. Noen av dem har jeg også kontakt med utenom det åpne nettet.

Men fordi jeg selv i overveiende grad har opplevd nettlivet som positivt, har jeg ingen forutsetning for å mene at dette gjelder alle. Jeg prøver å forestille meg hvordan jeg ville opplevd det dersom ingen hadde "sett" meg på nettet, for eksempel ved at jeg aldri fikk noen signaler om at andre enn søsteren min leste bloggen.

Jeg grøsser ved tanken på at sosiale medier/internettbruk for enkelte kanskje blir (nok) en erfaring av å bli usynliggjort og avvist.

7.6.11

Dagens lenke-fangst

Ny bok I: Hjelpe meg! – En bok om voldtekt, en veileder for voldtatte. Av Grete Kvalheim.

Boklansering:
Stavanger: Tirsdag 14. juni kl. 10.00, Forlagshuset Hertervig, Kirkegaten 40.
Oslo: Tirsdag 14. juni kl 16.00, Tullinsgate 2.
Kanskje noen av denne bloggens lesere har bidratt?

Ny bok II: Avtrykk - etterlatte ved selvmord forteller.

Boklansering og åpent fagseminar på Litteraturhuset 15. juni.

Andelen arbeidsaktive schizofrene endres lite i tiden fra første episode med psykose til to år frem i tid.

Psykolog Paula Caplan: “Parental Alienation Syndrome:" Another Alarming DSM-5 Proposal. Using a medicalizing label to mask child sexual abuse.

The prevention and treatment of complicated grief: a meta-analysis (free abstract)

Behandlingssystemer bør bygge inn tenkning om at tvang kan medføre (re)traumatisering

User involvement in mentalhealth rehabilitation: a struggle for self-determination and recognition (free abstract)

Bagatelliserer overgrep gjort av kvinner. Oppdages sjeldnere, men kan skade offeret mer.

Doctors will be asked to identify people "vulnerable to being drawn into terrorism"?

Pakistan ratifiserer FN-konvensjonen for funksjonshemmede (som Norge ikke har råd til, ifølge Aftenposten 5. april).

Making sense of depression (free abstract)

Slakter bruken av pasientjournaler. Mangel på opplæring og rutiner i helse-Norge er livsfarlig, mener Helsetilsynet.

Man hører ofte at innvandrerungdom kan ha behov for andre psykiske helsetjenester. Stemmer det? Sykepleien.no

Foreslå kandidater til Åpenhetsprisen 2011!
(Jeg kommer også i år til å foreslå Se og Hør.)

Centre for Gender Research welcomes you to an all-day celebration of our 25th anniversary!
Time: Tuesday 30 August at 1015– 1530
Place: Helga Eng's Building, Auditorium 3, Sem Sælands vei 7, Blindern.

Professor Linda Alcoff: “Rape after Foucault: The question of experience”
Panel discussion: “Whence and Whither: Norwegian gender studies in a transnational age”
Afterwards, from about 1600, all are invited to attend the reception where Shabana Rehman will do her standup show and there will be served refreshments.

Til slutt: Ord for dagen, som jeg henter fra sjefredaktør Bjørnar Olsen i Psykologtidsskriftet (som i sitt siste nummer blant annet har en artikkel om humanisme av Torberg Foss og Åge Wifstad, som jeg herved anbefaler alle "typer" lesere av bloggen, og en provoserende kronikk om fenomenet retraumatisering av Karen Kollien Nygaard, som jeg særlig vil anbefale lesere med en traumatisk bakgrunn):

Det er noe gnient over et fagfelt hvor mennesker i krise må se langt etter støtte, og i stedet forventes å endre seg.

5.6.11

Uføreordning skaper sinne på grunnplanet i LO

Leder av LO i Trondheim Arne Byrkjeflot mener regjeringen ikke har kommet LO-kongressens krav til ny uføreordning i møte. LO-kongressen stilte tre hovedkrav til ny uføreordning: Ingen levealdersjustering, ingen kutt i barnetillegget, og at uføre fortsatt skal skatte som pensjonister. Regjeringen innfrir ikke de to viktigste kravene. De innfører levealdersjustering og lønnsskatt for uføre.

Lokale LO-avdelinger mener uføre kan tape titusener i pensjon. Det er spesielt forslagene til ny alderspensjon som skaper sinne. Uføre tjener ikke opp pensjon fram til fylte 67, men til 62 år. I det nye pensjonssystemet, der hvert år teller, gir det betydelige pensjonskutt. Byrkjeflot viser til regnestykker der en gjennomsnittlig ufør industriarbeider taper 27.000 i året på regjeringens forslag, sammenliknet med dagens ordning.

Kilde: Klassekampen 28. og 31. mai

Les også: – Innfører arbeidslinja for uførepensjonister

OPPDATERING: Mandag kl. 14 svarer arbeidsminister Hanne Bjurstrøm på spørsmål om trygd

Spennende om depresjon

Foto: rileyroxx/Flickr
Why do depressed people lie in bed? It isn't because of great snuggle time under the blankets. It's because depressed people can't bring themselves to get out of bed. Almost any activity or task becomes a painful ordeal, even things as simple as taking a shower or getting dressed.

A perfectly able-bodied person can't bring him or herself to rise out of bed. How does this happen?

Les innlegget Why do depressed people lie in bed? A surprising theory

4.6.11

De onde blant oss

Jeg vet ikke hvem som er verst til å demonisere folk som psykiatrien har stemplet med personlighetsdiagnoser, fagfolk eller religiøse fundamentalister. Ser man på hyppighet, er nok de første verst. Godt hjulpet av journaliststanden.

Det triste er at det av og til synes å være helt legitimt å demonisere folk ut fra psykiatriske diagnoser. Det er veldig, veldig få som skriker opp når det er "psykopater", "narsissister" og "borderlinere" som rammes, i motsetning til når demonisering skjer ut fra hudfarge eller religion. Og det som er ekstra ille, er at det slett ikke er fra de mindre taleføre denne demoniseringen ofte kommer, men altså fra den utdannede - i egne øyne dannede - klassen. Inkludert folk som er satt til å hjelpe dem som strever med dårlig selvbilde - og har stor risiko for selvmord.

3.6.11

- Barn som er sulteforet på kjærlighet og omsorg

For mange år siden leste jeg Liv Finstads bok om Selbukollektivet, Den betalte familie. Dette var et behandlingssted for unge rusavhengige fra 1981 til 2000. Eller, jeg bør kanskje ikke kalle det et behandlingssted. Kollektivet så på seg selv som et hjem. Grunnlegger og leder av stedet, sosionom Inger Granby, sa det var en familie ungdommene trengte.

Det de trenger er intet mindre enn en ny barndom, en helt ny oppdragelse, en ny familie å høre til. (NTB 02.07.1989)

Boka til Finstad gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den vekket en voldsom lengsel. Etter at jeg hadde lest den, sa jeg til terapeuten min at jeg ønsket meg en fosterfamilie, selv om jeg var voksen.

Samtidig var boka følelsesmessig ganske krevende.

Oppdragelse er en vanskelig og smertefull prosess både for barn og voksne, og på Selbu spilles de følelsesmessige konfliktene ut for åpen scene. Her er aldri fred å få, verken for voksne eller barn. Ungdommene har så mye å ta igjen, så mange sosiale ferdigheter å lære at hver eneste trivielle dagliglivssituasjon må benyttes som utgangspunkt for sosial trening. (NTB 02.07.1989)

De voksne i kollektivet er betalt for jobben, men ser ikke på seg selv som funksjonærer. De har valgt å gå inn i foreldrenes sted, med alt det innebærer av følelsesmessig og personlig engasjement og ansvar.

- Å bli glad i bryter med en vanlig norm i sosialsektoren. Det er ofte avstanden og ikke nærheten som blir kalt "profesjonell holdning", påpeker Finstad.

Men ingen sosialarbeider på jobb fra ni til fire kan gi barn som er sulteforet på kjærlighet og omsorg, den oppmerksomheten de trenger. (NTB 25.05.1990)

Det kunne ikke én terapitime i uka gi meg heller.

Over 60 prosent av ungdommene hadde en bakgrunn med seksuelt misbruk. (rus & avhengighet 02/1999)

16-åringene som kommer til Selbu blir ikke først og fremst betraktet som misbrukere, men som misbrukte barn. De har vært utsatt for grov omsorgssvikt, svært ofte fysisk mishandling og seksuelle overgrep.

- Rusinga er bare smårusket, som Inger sier. 
(NTB 02.07.1989)

Det ble ikke brukt tvang ved Selbukollektivet. Granby mente det ikke var noe problem med å få ungdommene tilbake når de stakk av, om man tok bryet med å oppsøke dem. De voksne hadde en plikt til å oppsøke dem og motivere dem til å vende tilbake og forsette der de slapp. Uansett hva de gjorde, ble de tatt imot.

Disse unge menneskene hadde ikke annen familie eller et barndomshjem å komme til når det ble kriser og vansker etter oppholdet i kollektivet.

Får misbrukerne ikke hjelp utover den første krisen, faller de tilbake i det gamle mønsteret der rusen fungerer som flukt fra følelsesmessige problemer. På Selbu har de ansatte tatt konsekvensen av denne erkjennelsen, og fortsetter å følge ungdommene. 5-7 år regner de med at det tar før folk virkelig står trygt på egne ben, dvs. at de kan klare å møte livskriser uten å måtte ty til rus. (NTB 02.07.1989)

De lyktes ikke med oppfølgingen. Inger Granby håper at andre kan ta lærdom av deres erfaringer. Nå kommer hun med bok om sin historie, skrevet sammen med professor og psykolog Gro Therese Lie: Mennesket bak rusen. Om Selbukollektivets historie, ungdommenes utviklingsprosess og betydningen av anerkjennelse.

Det er så jeg får lyst til å anbefale ei bok jeg ennå ikke har lest.

Selbyggen 03.06.

2.6.11

Fokus på pasientens livshistorie

Berit Rustand, faglig rådgiver i NAPHA, sosialantropolog og forfatter, mener at pasient og behandler ofte ikke trekker i samme retning. Mange pasienter er opptatt av livene sine, mens helsearbeidere er opptatt av å lindre symptomer, sier Rustand.

-Dette blir to helt ulike perspektiver som møtes, der pasient og behandler ikke har en felles forståelse av hva som er viktig å fokusere på. Kanskje kan nøkkelen til lindring av symptomene nettopp ligge i at pasientene får lov til å fortelle sin historie og bli lyttet til, sier hun.

Hun hevder at mange med psykisk lidelse av omgivelsene har blitt pålagt en fortielse av sin egenopplevde livshistorie.

-Det å få den subjektive versjonen av egen historie fram i lyset har blitt undervurdert av behandlere, ikke bare før, men også i dag, mener Rustand.

Les mer hos NAPHA.

Offerets lykke = Overgriperens ulykke?

Jeg fikk nettopp en følger på Twitter som har skrevet bok om at living well is the best revenge, og som driver workshops kalt Avenging Angels Workshops. Tankegangen er at den beste hevn mot overgripere er å få et lykkelig liv.

Dette er noe jeg har hørt mange ganger når jeg har vært bruker ved sentre for overgrepsutsatte, og det er en av "sannhetene" i slike miljøer som jeg ikke uten videre tar for god fisk. En psykolog som var tilknyttet et slikt senter, kom med denne påstanden i en terapitime. Den bare gjorde meg forvirret.

Jeg tenker for det første at alle ønsker seg vel et godt liv, og å komme med en særskilt oppfordring til overgrepsutsatte om å få det bra, er å gå ut fra at de i utgangspunktet har andre ønsker for livet enn andre folk. For det andre forutsettes det at overgrepsutsatte per definisjon er hevngjerrige, og at dette er deres viktigste drivkraft. For det tredje blir den overgrepsutsatte bundet til overgriperen, ved å bruke livet sitt til å gjøre overgriperen ulykkelig. For det fjerde - og her er hovedinnvendingen min - har ingen forelagt meg empiri som kan underbygge påstanden om at de som begår overgrep, ønsker livslang lidelse for dem de har forvoldt skade. Hvilke typer overgrep kjennetegnes i så fall av dette (del)motivet hos overgriper?

Mange opplever som kjent sine erfaringer av å bli utsatt for tvang i psykiatrien som overgrep. Men mener noen i fullt alvor at psykiatere, psykologer og pleiere ønsker pasienten et vondt liv? Føler de som krenket Arnhild Lauveng mens hun var innlagt, skuffelse over at hun fremstår som en som har et bra liv nå?

En del foreldre bruker vold som oppdragelse. Gjør de det for barnas skyld eller for sin egen? Jeg ser i debatter om fysisk avstraffelse av barn at det argumenteres med at man må slå barn for at de ikke skal ende opp som kriminelle, eller for at de skal gjøre leksene sine og lykkes i livet. Om vi, som et tankeeksperiment, godtar at de har rett, så motsier dette antagelsen om at overgripere bare vil en vondt. Men samtidig har voldelige voksne et objektiviserende, ikke-empatisk syn på barn. Dermed mangler de troverdighet. Jeg tror folk, uansett begrunnelse, slår ungene av hensyn til seg selv. Klart det er stas å få et barn som lykkes i det ytre og slik bevarer, eller hever, familiens sosiale status.

Dernest fins det fysisk avstraffende voksne som nyter å tilføre andre smerte. Av en eller annen, for meg uforståelig, grunn snakker terapeuter som ellers fyller det offentlige rom med alt mulig om psykiske avvik, så å si aldri om sadister. Sadister tenker utelukkende på seg selv når de påfører andre smerte. Men, kan man derav slutte at de ønsker barnet mest mulig smerte for resten av livet? Vil de bli veldig lei seg dersom barnet skulle bli lykkelig senere?

Hva med incestsaken i Østerdalen? Var overgripernes ønske å gjøre livet til et livslangt helvete for barna? Kan det være at mange som begår overgrep, er så nedsunket i seg og sitt og sine egne behov at andres lykke eller ulykke er helt irrelevant for dem?

Eller er det slik at alle eller noen av dem som forgriper seg drives av hat, fordi Den Andres tilstedeværelse oppfattes som en trussel mot ens egen eksistens? Når det gjelder voksne som bruker vold mot barn, tror jeg det er sine egne foreldre de dypest sett slår, altså utagerer et ikke erkjent hat fra den gangen de var barn. I alle fall opplevde jeg at jeg var hatet da jeg var liten. "Jeg skal knuse viljen din" og "Jeg skal slå deg slik at du angrer på at du ble født", fikk jeg høre. Jeg var en trussel ved å være En Annen. Imidlertid aner jeg ikke i hvilken grad slikt hat pleier å strekke seg bortenfor tid og rom, altså at en tidligere krenkets ulykkelige liv gjør krenkeren glad - og vice versa.

Kanskje er det blant overgripere krigsforbryterne som skiller seg ut med onde hensikter hinsidens nå-et, idet de bevisst kan gå inn for å ødelegge en annen gruppe menneskers forutsetninger for en (god) fremtid?

1.6.11

Animasjonsfilm av psykiater om psykiatere

- Vanskelig eller umulig å avdekke "snoking" hos Nav

Datatilsynet gjennomførte i 2010 kontroll med tilgangsstyring og logging i NAVs fagsystemer. Tilsynet kontrollerte hvem i NAV som har tilgang til hvilke systemer og hvordan virksomheten kontrollerer saksbehandlernes oppslag i brukernes saksmapper.

Det er svært mange i NAVsystemet som har tilgang til personopplysninger om et stort antall personer, og det er uheldig at det er vanskelig eller umulig å avdekke "snoking" i saksmapper.

Les mer hos Datatilsynet

Birgit Valla: Videre