Å ikke ta ansvar

Jeg som er så opptatt av at voksne ikke beskytter barn mot overgrep, har selv sviktet. Jeg burde ringt barnevernet en gang. I dag ville jeg gjort det, men det er så lett å være etterpåklok.

For mange år siden inviterte en kollega av min daværende kjæreste oss på hyttetur. Jeg kjente ingen av dem som var der. Blant dem var en helgepappa med en datter på 11-12 år, tror jeg.

Denne jenta hadde en veldig seksualisert atferd. Også kjæresten min reagerte på hennes flørtende holdning overfor ham. Han kjente til faren, som var fetter av kollegaen hans. Mannen hadde en ledende stilling.

Jeg gjorde ingen ting, både fordi jeg var langt mer usikker på meg selv den gangen, og dessuten visste at seksualisert atferd ikke nødvendigvis må skyldes overgrep (som fremdeles pågår), men også av hensyn til kjæresten min og hans omgangskrets. Dersom jenta virkelig ble utsatt for overgrep, antok jeg faren var den skyldige. For hvorfor reagerte han ellers ikke på atferden hennes? Eller er barns flørting overfor voksne noe det er vanskelig for foreldre å snakke med barna om og "korrigere"?

Har du vært i en liknende situasjon noen gang? I så fall, gjorde du noe? Hvis ikke, hvorfor tok du ikke ansvar?

I denne bloggen er det tillatt å kommentere uten å oppgi sitt virkelige navn.

How to spank your kid

Det er altså så mange gærne folk der ute når det gjelder synet på barn.

Her er et nettsted som presenterer seg som "nøytralt" i synet på fysisk avstraffelse av barn, men som gir instruksjoner i hvordan det kan og bør gjøres. Tegningene de har, er rett og slett grusomme å se på, i alle for meg. Kristen, amerikansk spankingkultur er pervers.

Jeg har lyst til å sende dem en mail, for å kritisere "nøytraliteten" deres. Jeg tar svært gjerne imot tips om hva jeg bør ta med.

Nye medier gir flere muligheter

De nye sosiale medier, som Facebook og Twitter, har senket terskelen for meningsmanns mulighet til å ytre seg. Av mine 3.700 Facebook-venner er det svært mange som strever med å få ting til å gå i hop i hverdagen, og som har skarpe synspunkter på den politikk og den forvaltning som møter dem. Og jeg konstaterer at den virkeligheten de beskriver svært ofte avviker fra den beskrivelse jeg møter i beslutningsdokumenter som jeg får som bystyremedlem. Ofte får jeg høre at folkevalgte ikke skal forholde seg til enkeltsaker, men det er deres konkrete historier som er lakkmus-testen på om det er samsvar mellom teori og praksis. Hvorvidt regelverket og politikken fungerer etter sin hensikt. Jeg er svært glad for å få de korrigeringer som enkeltpersoners innspill gir. Dette muliggjør å korrigere kursen.

Les innlegget om åpenhetskultur av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo.

Hør Anna Luise Kirkengen med flere

24hr TAALK-A-THON to End Child Sexual Abuse
April 29 - 30, 2011

We will host a 24 hour internet radio show with guest speakers each hour covering a variety of topics related to child sexual abuse awareness, prevention and support. Hear 60+ speakers from around the world with the brightest minds and the biggest hearts. It's an event you won't want to miss!

Tidspunktene er oppgitt i Pacific Daylight Time. Så vidt jeg kan forstå, skal Kirkengen snakke lørdag 30. april kl. 02.00.

Via @Lovang

Brukerorganisasjoner om tvang

Birgitte Finne Høifødt, Mental Helse, Pascal G. E. Lhote, LPP, og Mette Ellingsdalen, WSO, deler sine refleksjoner om tvang i Magasinet Psykisk.

Ellingsdalen sier blant annet:

Brukermedvirkning og tvang kan vanskelig forenes, og dette er et paradoks i dagens psykiske helsevern. Når grunnleggende prinsipper om ansvar for eget liv og behandling ikke respekteres, kan man heller ikke forvente aktive og ansvarlige pasienter. Bruk av tvang umuliggjør reell brukermedvirkning. På systemnivå er det avgjørende at de forslag og innspill som kommer fra brukerorganisasjonene tas mer på alvor og følges opp fra myndighetenes side. Det må være mer samsvar mellom det som sies i festtaler og det som faktisk skjer i praksis.

Lovforslag om religiøs avstraffelse av barn

Fysisk avstraffelse av barn må skje på forsvarlig måte. Det er formålet med lovforslaget som i dag blir sendt på høring. Fysisk avstraffelse skal bare gjøres av kompetente personer, under tilsyn av helsepersonell med kompetanse på traumer hos barn og med psykoterapeutisk eller farmakologisk smertelindring, slik som barneleger, barnepsykologer, barnepsykiatere og kliniske pedagoger.

Fysisk avstraffelse av barn reiser en rekke vanskelige problemstillinger av både helsefaglig, juridisk, pedagogisk og etisk art. Men den offentlige helsetjenesten har også et ansvar for å hindre at barn blir utsatt for smerte eller risiko ved uforsvarlig fysisk avstraffelse. Helse- og omsorgsdepartementet sender nå et forslag om lovregulering av fysisk avstraffelse på høring.

Noen dråper sukkerholdig ritualvin mot overgrep

Et lovforslag om omskjæring av guttebarn er sendt ut på høring. Nedenfor følger utdrag fra høringsnotatet om smerteaspektet, mest vedrørende nyfødte gutter.

Men først noen ord om noe som ikke er nevnt med et eneste ord i dokumentet, og som berører større barn (barn av muslimer): Seksuelt misbruk. Også gutter utsettes for incest og seksuelle overgrep, og hvordan oppleves det av dem å bli tvunget til å kle seg nakne, og at det blir gjort et inngrep i kjønnsorganet? Har man glemt at traumatiserte gutter, i likhet med jenter, kan bli retraumatisert, samt at også barn har evnen til å oppleve at ens bluferdighet blir krenket?

Så utdrag angående fysisk smerte og mulige komplikasjoner (uthevelsene er mine):

Etter hva departementet har fått opplyst, er dagens praksis for rituell omskjæring innenfor jødiske trossamfunn at gutten ikke gis smertelindring i form av smertestillende salve, lokalbedøvelse e.l. forut for selve inngrepet. At det ikke skal gis smertelindring forut for inngrepet er religiøst betinget. (s. 47)

Inngrepet går vanligvis svært raskt, - i vante hender ca 30 sekunder, og bedøvelse gis ikke, annet enn at barnet på forhånd kan få noen dråper sukkerholdig ritualvin.

I ”The Cochrane Collaboration 2005 18-4, Pain relief for neonatal circumcision (Review)” hevdes det at verken det amerikanske barnelegeakademiet (American Academy of Pediatrics) eller det kanadiske barnelegeforbundet (Canadian Pediatric Society) anbefaler omskjæring av nyfødte guttebarn. Man oppfatter omskjæring som en smertefull og invasiv prosedyre hvis den utføres uten bedøvelse, og inngrepet kan utløse systemisk stressrespons hos den nyfødte som påvirker flere organsystemer negativt. (s. 15)

Flere internasjonale studier har påpekt at nyfødte barn oppfatter smerte mer intenst enn eldre barn og voksne, og at de kan tilføres alvorlige traumer ved smerte.

Selv etter nerveblokade er det smerter og da spesielt etter inngrepet. Selv med god anestesi har man et sår som kan være smertefullt i flere dager etterpå. Anestesi forutsetter at barnet ikke har spesielle sykdommer eller alvorlige misdannelser. Generell anestesi (narkose) hos nyfødte generelt, og premature spesielt, er assosiert med økende komplikasjoner. Generell anestesi, for eksempel de første leveår, krever også erfaring og god kompetanse for å kunne gjennomføres på et akseptabelt lavt komplikasjonsnivå. Narkose er derfor som hovedregel ikke egnet for dette inngrepet. (s. 16)

I tillegg til komplikasjoner forbundet med selve omskjæringen av gutter, kan det også oppstå flere potensielle skader etter gjennomført omskjæring. Komplikasjoner som akutte blødninger som krever suturering og sårinfeksjoner er blant de mest vanlige. Det er beskrevet tilfeller med ischemi (opphørt blodgjennomstrømming) av penis i forbindelse med penisblokade, med etterfølgende gangren (koldbrann, lokal vevsdødhet forårsaket av sviktende eller opphørende blodsirkulasjon). Hvis man fjerner for mye hud, kan dette føre til feilstillinger og arrdannelser av penis. (s. 14)

Oppvarming til bryllupet: Kjærlighetstest

For å forberede meg litt til bryllupsstyret på fredag, tok jeg en kjærlighetstest. Litt av resultatet er nedenfor, men jeg kjenner meg ikke helt igjen, særlig det med at jeg ikke skulle bry meg om jeg hadde en kjæreste som var en neddopa sofagris.

Du er så romantisk som gjennomsnittspersonen.
Du har like mange romantiske forestillinger som de fleste andre mennesker. Du kan godt vise noen romantiske tendenser fra tid til annen, men blir ikke "revet med" av romantisk kjærlighet med hver potensiell partner. Tilsvarende tror du ikke nødvendigvis på ideen om "den ene", eller det perfekte forholdet, men at det kan ha sterke romantiske innslag. Du tror det er noen hindringer som kan overvinnes ved kjærlighet og andre som ikke kan.

Hurra! Jeg var normal der. 

Vakre påskeegg fra Øst-Europa

Øst-Europa har en rik tradisjon med påskeegg. Ukraina har til og med et eget påskeegg-museum. Selv om opprinnelsen til påskeegget er før-kristen, har den sterke tradisjonen i øst kanskje å gjøre med at den ortodokse kirke legger spesielt stor vekt på påsken. I sentrum for ortodoks tro står inkarnasjons-mysteriet: at Gud ble menneske slik at mennesket kan bli guddommeliggjort og gjenfinne sin gudbilledlighet. Kristus har nedtrampet dødskreftene med sin egen nedferd i dødsriket. Ortodokse oppfatter derfor sin gudstjeneste som en vedvarende påske, en feiring av oppstandelsen.

Foto: Wikimedia Commons

Foto: Wikimedia Commons

Foto: Wikimedia Commons

Foto: Qypchak/Wikimedia Commons

Les om påskeegg hos Wikipedia her (norsk), her og her.

Ordet påske kommer fra det hebraiske pesach, skrevet פסח
Det engelske Passover har samme rot, mens Easter skal ha sitt navn etter den germanske gudinnen Ēostre, som ble feiret en hel måned i april.

Ny i Oslo?

"31B" er et aktivitetssenter og åpent møtested for mennesker med erfaring fra psykiatrien. Stedet er åpent for alle i Oslo, og du trenger ingen henvisning for å gå der.

Les mer

Hva er det Mental Helse mener?

Jeg er medlem av Mental Helse, men lurer på om jeg skal melde meg ut. Årsaken er foreningens holdning til tvang. Mental Helse bestemte på landsmøtet:

De eneste kriteriene for tvangstiltak er vurdering av at den enkelte har manglende samtykkekompetanse eller er til fare for seg selv eller andre.

Legg merke til ordet eller.

For meg ville det ikke spilt noen rolle om et tvangsvedtak ble begrunnet med "alvorlig sinnslidelse" eller "manglende samtykkekompetanse". Derimot ville jeg med et slikt regelverk bli tvangsinnlagt selv om jeg ikke var alvorlig sinnslidende/manglet samtykkekompetanse, dersom jeg ble vurdert som suicidal. Dette skjer i realiteten også i dag, men ifølge psykisk helsevernloven er det forbudt å bruke tvang mot noen som ikke er såkalt alvorlig sinnslidende.

I ytterste konsekvens vil Mental Helses forslag innebære at personer uten en psykisk lidelse kan bli tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus - men hva skal de behandles for? Er det riktig å sperre inne døende kreftpasienter som vil avslutte livet selv?

Og hva med fare for andre? Skal noen man tror vil utføre en kriminell handling som skader andre, bli tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus selv uten en psykisk lidelse? Fins det piller og sprøyter mot for eksempel terrorisme?

Dessuten vil de at tvangsloven skal gjelde hele sosial- og helsetjenesten, altså også somatikken. En somatisk syk som er ved sine fulle fem, men har en sykdom som uten behandling kan være til fare for vedkommende selv, kan altså ikke unndra seg behandling. Skal venner og kjente ringe TIPS-telefonen eller kommuneoverlegen om vedkommendes sykdom? Skal politiet fungere som syketransport?

Mener Mental Helse at også voksne Jehovas Vitner skal tvinges til blodoverføring?

På radio i dag

Det har pågått en debatt i Dagbladet om hvorvidt det er en overdiagnostisering av psykiske plager. I dagens Ekko på NRK P2 diskuterer kommunelege Elisabeth Swensen og psykolog Svein Øverland dette.

Programmet sendes i kveld kl. 22.05, og er også tilgjengelig på nett.

Kjenner du til KOR?

Klient- og resultatstyrt praksis (KOR) er et eksempel på systematisk brukermedvirkning på individnivå. Gjennom KOR gis brukerne mulighet til å evaluere egne behandlingstilbud.

Les om KOR hos Helsebiblioteket.

Via @TorLH

Mind Hacks har påskequiz for psykiatere

You’re working in a psychiatric hospital and suddenly everyone thinks you’re a patient. How would you convince them you’re really a psychiatrist?

Gå til Mind Hacks.

Bokpremie til vinneren.

Ny header

Bloggen har fått ny header - eller kanskje riktigere: en header til. Det er kjekt å kunne variere litt.

Den nye headeren er laget av Silje, som har hjemmeside her.

(Guðrún, som laget den første headeren til bloggen, har nok annet enn bloggheadere å tenke på for tiden.)

Gjesteblogger: Tror ikke jeg kommer til å leve lenge nå (med oppdatering)

Av Mina Mørch (pseud.)

Jeg har villet bytte kjønn siden jeg var 13 år. Kan ikke fordra et eneste sekund som mann. Jeg har prøvd å være mann, men det gjør bare vondt. Blir kvalm av meg selv og kroppen min når hjernen min sier jeg er kvinne. Føler meg også skikkelig utilpass ute blant folk når jeg ikke kan være meg selv, så jeg har isolert meg en del. Vel, jeg er for syk uansett til å ha et sosialt liv.

Jeg har store smerter på grunn av alvorlig somatisk sykdom. Jeg er diagnostisert som transseksuell, men får ikke behandling grunnet medisinsk kontraindikasjon. Skjønt egentlig er det for sent nå, tror jeg. Jeg er for maskulin til å bli akseptert i samfunnet som kvinne selv om jeg får behandling om noen år, dersom jeg skulle ha flaks. I tillegg er jeg mørkere enn de fleste. Jeg er nemlig adoptert.

Men jeg tviler på at spesialistene endrer mening når de har sagt nei i mange år. Om jeg skulle gjort det privat i utlandet, måtte jeg betale 600-700 000 for operasjon. De pengene har jeg ikke. Den sykdommen og transseksualitet sammen er en uvanlig kombinasjon. Spesialisten min fant bare 2-3 avhandlinger fra før 2002 om mennesker som hadde begge deler, og resultatet av behandlingen gikk begge veier.

Spesialisten min og teamet mitt er fine mennesker, altså. Uten kontakten med spesialisten ville jeg nok ha avsluttet ting mye tidligere. Men vi møttes bare for sent til at jeg kunne bli reddet. Sykdommen min blir tatt skikkelig på alvor, men de vil ikke at jeg skal få behandling for kjønnsskifte pga at faren for blodpropp er ca 30 prosent.

Jeg tror ikke jeg kommer til å leve lenge nå. Jeg har kjøpt, på lovlig vis, nesten alt jeg trenger. Jeg vil velge en tilfeldig dato og ikke vise noen tegn overfor andre. Alle de som behandler meg, vet jeg er suicidal, men de sier jeg er for mentalt stabil til å bli innlagt. Selv om de vet om selvmordsplanene, sier de at ingen kan stoppe meg når jeg er så bestemt som jeg er. Men da jeg snakket med DPS'et og var åpen, følte hun som var der at hun måtte gjøre noe. Derfor fikk jeg masse politifolk på døra klokka tre en fredagsnatt.

Hver dag bryter jeg ut i gråt. Jeg får ikke sove av at hjertet mitt dundrer i vei pga jeg er i feil kropp, og jeg blir som gal når jeg kjenner på ansiktet mitt, hendene mine, huden min. Alt bare føles helt feil og det gjør meg så kvalm og redd. Ser virkelig frem til dagen jeg blir fri, er ihvertfall fint med en smertefri måte. Jeg er ikke så redd, men lurer på hva som skjer etter døden. Vil alt bli stille og svart eller kommer jeg til et bedre sted?

Jeg håper for fremtiden ingen andre unge må oppleve det samme som meg. Dessverre så er det altfor mange som sliter med å få behandling på GID. De har monopol på å gi hjelp til transseksuelle i Norge. GID behandler kun mennesker med diagnosen transseksuell. I mitt tilfelle ble jeg bare nekta uten å få tatt en såkalt "real life test ", der jeg går kledd offentlig som kvinne. Jeg sa til spesialistene at jeg var klar til å gjøre det som behøvdes av meg, men da tok de meg ikke på alvor. Det ble bare slik at de sa grunnet din sykdom kan vi ikke gi deg behandling.

Aller helst vil jeg ikke begå selvmord, bare bytte kjønn og leve som kvinne resten av livet. Treffe en mann. Ha noen å gi en klem.

Oppdatering 27.04.:

Jeg fikk e-post fra Mina. Nylig kontakt med en (innflytelses)rik slektning på den andre siden av kloden kan gi Mina behandling i utlandet.

- Er bare så glad nå. Dette ga meg liksom håpet tilbake om livet, sto det i e-posten til meg.

Sigrun

Gjesteskribent: Sirkus DSM

Av Bob Foss, 
styremedlem i sentralstyret i Landsforeningen We Shall Overcome,
redaksjonsmedlem i Søkelyset

Er amerikansk psykiatri i ferd med å implodere?

Mye kan tyde på det, men ikke hold pusten av den grunn. Amerikansk (og i forlengelsen: global) psykiatri har implodert før, men som en katt i fritt svev kommer den alltid ned med føttene først. De særinteresser som holder systemet oppe er altfor mektige til å la seg vippe av pinnen av et jordskjelv eller to.

Men akkurat nå rister det forferdelig under føttene på American Psychiatric Association (APA). Og det er intet mindre enn selve legitimeringsgrunnlaget for profesjonen som er i ferd med å slå sprekker. Igjen.

Akkurat som her hjemme, er det i amerikanske mainstream-media nesten umulig å få innpass med radikale, kritiske synspunkter på den etablerte, dogmafiserte psykiatrien. Men plutselig bare skjer det.

I januar-nummeret av Wired Magazine dukker Gary Greenberg (psykoterapeut og forfatter av boken ”Manufacturing Depression”) ned i det vepsebol som det siste året er blitt rørt opp i hjertet av APA. Stridens kjerne er den psykiatriske profesjons mest hellige skrift, dens veritable Bibel: DSM (The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders).

Hittil har DSM kommet i fire utgaver: DSM-I (1952), DSM-II (1968), DSM-III (1980, revidert 1987) og DSM-IV (1994, revidert 2000). Nå jobbes det for fullt med DSM-5 (som skal bli så moderne at den til og med sløyfer romertallet). Planlagt utgivelsesår var 2012, men det er blitt skjøvet frem til 2013 på grunn av indre bruduljer.

DSM er (eller rettere: gir seg ut for å være) en totaldekkende oversikt og klassifisering av samtlige mentale forstyrrelser (eller lidelser, som det heter i Norge) som kan tenkes å hjemsøke menneskeheten. I 1952 var det bare fattige 112 av dem, og DSM var tilsvarende tynn. I 1994 var de kommet opp i nærmere 400, og DSM var blitt tung som en murstein. Det kan man kalle inflasjon.

Så kan jo den enfoldige betrakter spørre: blir vi bare gærnere og gærnere? Eller er det psykiaterne som har skjerpet sine falkeblikk, slik at det som ikke syntes før nå trer tydelig frem på deres radar? Uansett – det kan virke som om produksjonen av psykiatriske diagnoser følger den generelle konsumprisindeksen.

Det er på ingen måte noen vits. I det jordsmonn der diagnosene vokser og frodes er det pløyet ned gigantiske pengesummer. I bakkant av hver ny diagnose lurer en ny pille, dyrere og finere i fargen og formen enn sine forgjengere. Den må du ha, den bare må du ha.

Det er mange som opp gjennom tidene har ant ugler (og andre unevnelige fjærkre, som f.eks. gribber) i mosen. Og som er frekke nok til å insinuere at psykiatrien, bak sin kryptovitenskapelige svada, først og fremst er bigg bissniss. Men de blir ikke hørt. De har ikke, som en psykiater betrodde meg for flere tiår siden, den sanne psykiaters Fingerspitzengefühl.

Nåvel, om det er noen som burde ha den rette følelsen i fingertuppene, så er det vel de superinnvidde eksperter som har stått bak tidligere versjoner av DSM. Som f.eks. Al Frances, som var hovedredaktør for DSM-IV. Han sier i dag til Gary Greenberg: ”Det finnes ingen definisjon på en mental forstyrrelse. Det er drittprat (bullshit). Det går rett og slett ikke an å definere det.” Trekk pusten dypt og les det en gang til. Nei, det er ikke til å misforstå. En av psykiatriens øverste koryféer uttaler en dødsdom over sin egen profesjon.

Smått utrolig? Vent, det blir bedre. Robert Spitzer, en gang i tiden hovedredaktør for DSM-III, har forlengst inntatt en lederposisjon i det som bare kan betegnes som et frontalangrep på psykiatriens diagnosemakeri. Som Alice sa i Eventyrland: dette blir merkunderligere og merkunderligere. Hva er det som skjer?

Det kanskje mest avslørende er måten det som kalles forskning bedrives på i nyere diagnostikk. Siden 2008 har arbeidsgruppen for DSM-5 vært delt opp i 13 panéler (med rundt 10 deltagere i hver), der nye diagnoser og de kriterier de hviler på stemmes frem gjennom håndsopprekning. Er det vitenskap? ”De merkelapper som leger gir oss for våre lidelser”, skriver Greenberg, ”vil til enhver tid være minst like mye et produkt av forhandlinger rundt et konferansebord som av undersøkelser i et laboratorium.” Denne ”demokratiske” arbeidsformen gjorde at store deler av arbeidet med DSM-IV ble latterliggjort, både i og utenfor fagmiljøet. Det vil APA ikke ha noen gjentagelse av.

Da Robert Spitzer ba om å få se notater fra arbeidet med den nye diagnosemanualen, fikk han blankt avslag. De involverte forskerne var nå underlagt taushetsplikt! Det fikk Spitzer til å gå i taket. I et brev til APA fremholder han at hemmelighold går på tvers av kravene til vitenskapelig forskning, som forutsetter åpen utveksling av informasjon.

Spitzer har selv både svin på skogen og spøkelser i skapet. Hans egen DSM-III var intet mindre enn et kupp. Diagnoseapparatet før 1980 oppviste en elendig reliabilitet, dvs. ulike psykiatere kunne ikke enes om hvilke pasienter som sorterte under hvilke diagnoser. Verst ute var psykoanalysen, hvis vitenskapelighet pilletriller-fraksjonen anså for å være en myte. DSM-III gjorde kort prosess: begrepet ”nevrose”, som enhver psykoanalytiker livnærer seg på, ble så godt som eliminert fra manualen. Dermed var freudianerne satt på gangen.

Inn gjennom hovedinngangen loset Spitzer de siste tredve årenes deskriptive, kriteriebaserte diagnosesystem. ”Den deskriptive psykiatriens fremste dyd,” skriver Greenberg, ”er at den ikke forliter seg på forestillinger som ikke kan bevises om hva mentalsykdom er eller hvilke årsaker som ligger bak.” Deskriptiv diagnostikk hviler i sin helhet på et sjekkliste-system, en identifiserbar forstyrrelse defineres av de symptomer pasienten viser opp. Har du – sjekk, sjekk, sjekk, sjekk, sjekk – fem av de åtte symptomene på depresjon som DSM lister opp, ja da har du en alvorlig depresjon. Reliabilitetsproblemet løst ved et trylleslag – nå kunne selv psykiaterens sekretær stille en korrekt diagnose. Hvilket (ifølge onde tunger) hun også gjorde.

På sin side av barikadene har DSM-IV-redaktør Al Frances, i beste Ibsen-stil, holdt dommedag over seg selv. Det han mest av alt beklager, er manualens åpenbare bidrag til den epidemiliknende økningen av bipolar diagnose hos barn – en økning på 40 ganger over en tolvårsperiode. De fleste av barna behandles med nevroleptika (av mange kalt antipsykotika), med overvekt, diabetes og ufullstendig kartlagte hjerneskader som følge.

Da et råutkast av DSM-5 ble presentert i februar 2010, sto det klart at nye fiffige diagnoser, med et stadig bredere spektrum av unge mennesker som målgruppe, ligger i beredskap. Snart finnes en diagnose for enhver festlig anledning, med minst ti som passer spesielt for deg. Men glem ikke at det er til ditt eget beste. Tenk positivt: don´t worry, be happy.

Imens, bak de lukkede konferansedørene, slåss diagnosemakerne så reseptblokkene flagrer.


Innlegget sto på trykk i siste nummer av Søkelyset - Et kritisk blikk på psykiatrien.

Seminar om "krenkede" pasienter

Psykiaterforeningen inviterer sine medlemmer, journalister og brukere av psykisk helsevern til seminar 31.06.11 kl. 08.00-16.00.

Tema:  Når hjelperen ofrer seg - og pasienten ikler seg offerrollen  

Program:

08.00 Velkommen! Ved Psykiaterforeningens leder. 

08.15-09.00 Foredrag ved psykiater Johansen: Alle fagfolk gjør så godt de kan - psykiatriske pasienters paranoia om at man ønsker å gjøre dem vondt.

09.00-09.15 Pause

09.15-10.00 Foredrag ved psykiater Skårderud: Lengselen etter offerskapet - en komparativ analyse av dypstrukturer i Lukas' pasjonshistorie og Fellinis filmer.

10.00-10.15 Pause
10.15-11.00 Foredrag ved psykiater Hansen: Innbilt viktimisering som kilde til gårsdagens og dagens psykiatrikritikk. 
11.00-11.15 Pause
11.15-12.00 Foredrag ved psykiater Jonasen: "Krenkethet" etter personlighetsdiagnose - et sikkert tegn på narsissistisk personlighetsforstyrrelse.  

12.00-12.05 Kunstnerisk innslag ved brukerrepresentant i Galeforeningen: Diktet "Du er mer enn diagnosen"

Ikke bry deg om

psykiaternes og psykologenes dom.

Stemplet de gav

var bare til for Nav, 

det har intet med deg å gjøre

og vil intet ubehagelig medføre.

Det er bare et nummer i din journal,

du er likevel helt normal.

Kun en faglig skildring,

likegyldig som en hildring.

Du er mye mer enn diagnosen:

uførepensjonist, dagsenterbruker, eller født på Fosen. 

12.05-12.45 Lunsj.

12.45-13.30 Foredrag ved psykiater Nes: Tilegnelse av offerrollen som følge av vrangforestillinger under tvangsmedisinering og basketak med personalet. 

13.30-13.45 Pause

13.45-14.30 Foredrag ved psykologspesialist Vold: Pasienten som følte seg traumatisert - følelser er ikke fakta.
14.30-14.45 Pause
14.45-15.30 Foredrag ved advokat Hegnar: Si aldri unnskyld til en psykiatrisk pasient 

15.30-16.00 Oppsummering og avslutning.

Sted: Kantina på Gaustad.

Bindende påmelding innen 15.05.11

Pris: 2.500 kr. 

Klassekampen om DSM-5

I aprilnummeret av Psykologtidsskriftet er det en artikkel om kritikken av DSM-5. Om dette er noe som interesserer deg, og du ikke abonnerer på tidsskriftet, så har du nå sjansen til å lese artikkelen i gårsdagens (lørdagens) Klassekampen. Løp og kjøp.

Paula Caplan blogger

Psykolog Paula Caplan, som noen av bloggens lesere kjenner, har begynt å blogge hos Psychology Today. I et av sine innlegg skriver hun:

... when I have raised questions about some of what goes on in much of the mental health system, influential psychiatrists and psychologists have accused me of being wildly radical, even shrill (well, I am a feminist, so by definition that is supposed to make me shrill - oh, yes, and humorless!). At the other end of the spectrum, although the Scientologists have quoted some of my work on their websites, I do not, of course, recommend that instead of ever seeking psychotherapy, suffering people should instead join Scientology and hand money over to them. So for them, I do not go far enough and damn all psychotherapists.

Les innlegget Bumps in the Middle of the Road. When moderate, critical thinking gets called extremism.

Året var 1978: Reitgjerdet

Reitgjerdet sykehus utenfor Trondheim var opprettet som pleieanstalt for spedalske i 1854, nedlagt 1914. I 1919 vedtok Stortinget at sykehuset skulle omorganiseres som asyl for særlig vanskelige og farlige sinnssyke. Etter hvert utviklet det seg her en rekke uheldige forhold vedrørende den medisinske og menneskelige håndteringen av pasientene. Det var vanskelig for utenverdenenen å få innsikt i dette, blant annet på grunn av taushetsplikt og andre juridiske hindre, men også fordi overvåkingsmekanismer som kontrollkommisjonene fungerte dårlig. I oktober 1978 reagerte lege og sivilarbeider Svein Solberg så sterkt på situasjonen at han hjalp en pasient å rømme for å få offentlighetens lys på forholdene.

Stein A. Evensen, Christoph Gradmann, Øivind Larsen:
Reitgjerdet – en pasient rømte og forandret norsk psykiatri

Psykolog om destruktiv religiøsitet

I forbindelse med A-magasinets intervju med Anders Torp, også omtalt hos Vårt Land, ønsker kanskje noen å lese mer om destruktiv religiøsitet. Psykolog Kjell Totland, som kommer litt til orde i A-magasinets artikkel, skriver om fenomenet på sin hjemmeside.

Et relasjonsetisk innspill til presseetikken

Den ene part kan ødelegge den andres liv – mens den andre part er relativt maktesløs. Situasjonen roper på en etikk om ansvar, ikke om pressens rettigheter.
I sum vil et relasjonsetisk perspektiv kunne gi verdifulle bidrag til presseetikken – både for journalisten og for journalistikkens objekter. Journalisten vil kunne opptre med et større moralsk register og med større autensitet som yrkesutøver og menneske. Og ikke minst: sårbare enkeltmennesker som havner i et negativt søkelys blir gjenstand ikke bare for granskning og kritikk, men også for omsorg.

Journalistens møte med den sårbare. Om feministisk etikk i journalistikk av Svein Brurås, førsteamanuensis, Høgskulen i Volda.

NFPH-bloggen

Jeg prøver å unngå dobbeltposting i denne bloggen og bloggen til Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid (NFPH), siden flere leser begge bloggene.

Du som bare leser denne bloggen, kan ta en titt på hva de siste innleggene i NFPH-bloggen handler om i sidefeltet her. Det er mange kunngjøringer om arrangementer der, men ikke utelukkende. I dag har jeg i NFPH-bloggen lagt ut lenke til blant annet masteroppgaven som Adresseavisen og Dagsavisen omtaler, om barns (mangelfulle) medvirkning i barnevernssaker.

Slutt på å være skaptrønder i Oslo

Jeg skal prøve å bli ordentlig trønder igjen. I løpet av våren/sommeren flytter jeg til Trondheim. Det er der de-som-betyr-mest bor. I natt har jeg sovet bedre enn jeg har gjort på hundre år.

Akklimatiseringa går sikkert greit. Ikke bare til trønderværet (jeg liker sur vind bedre enn tropevarme), men også til kulturen. Ifølge Wikipedia begrenser den seg til Trøndelag Teater, slaget på Stiklestad, hjemmebrenning og karsk, trøndersodd, ingefærøl, pils og akevitt.

Det burde være overkommelig.

Foto: Cato Edvardsen

Foto: Julius Schorzman

Foto: Vadakkan

Foto: Tomasz Sienicki 

Gjesteblogger: Tanker om tvang

Av Norun P. Haugen

Det forekommer illegal tvangsbruk i Norge. Det eksisterer, og det har det alltid gjort. I dag snakker man om hvor mye bedre psykiatrien har blitt. Men har den egentlig det hvis man ser på menneskesynet som dominerer, samt at psykiatrien fortsatt er forankret i metoder og teorier fra fortiden? Jeg tror at fokuset på at det har blitt bedre reduserer sannsynligheten for at en ny tankegang som baserer seg på hvordan det er i dag, ikke for 40, 20 eller 5 år siden, får den oppmerksomheten den burde ha.

Jeg vil i dette innlegget gå nærmere inn på alvorlige utfordringer jeg mener dagens psykiatri står ovenfor og som setter menneskeverdet på prøve.

La meg begynne med skjerming, som ikke står oppført som tvangsmiddel i psykisk helsevernloven. Skjerming forhindrer bevegelsesfriheten mer enn tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i åpen eller lukket avdeling. Selv om skjerming kan påklages kontrollkommisjonen og dermed bli behandlet som et vedtak om tvang, burde det nedfelles i lovverket som et tvangsmiddel jfr. § 4-8 om bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold. Skjerming kan også omfatte restriksjoner som forbud mot besøk av pårørende og telefonforbud og forbud mot å konversere med personalet. Dette kan oppfattes som straff av pasienten, og det er derfor viktig å sørge for at vedkommende forstår at så ikke er tilfellet. Dette gjelder for all gjennomføring av tvang, og den beste måten å vise dette på er gjennom personalets oppførsel og holdninger overfor pasienten.

Det fins en oppfatning om at skjerming gir trygghet for en pasient som gjennomgår en psykose. Dette er jeg helt uenig i. Når man er psykotisk, er det man trenger omsorg, trygghet og ikke minst avledning. Er man innlagt på en skjermet enhet, vil ikke avledning være mulig med de restriksjonene som til vanlig følger med vedtak om skjerming, samt hvordan den gjennomføres og hvilke omgivelser som utgjør enheten. Hvorfor fokuseres det ikke mer på at en psykotisk person sannsynligvis vil bli mer observant på symptomene og dårligere hvis vedkommende ikke får avledning og stimuli, men kun har seg selv å forholde seg til? Skjerming kan medføre betraktelig forverret psykisk helse. Den kan virke traumatiserende med tanke på restriksjonene og hvilke negative følelser og press de medfører for pasienten, men også holdningsendringer hos personalet overfor pasienten. Jeg er redd for at helsepersonell altfor lett kan tro at "pasienten er jo så syk, derfor merker han/hun ikke noe av det vi foretar oss eller sier". Skjerming kan også føre til retraumatisering hvis pasienten har en bakgrunn som offer for blant annet overgrep.

Lyst til å starte Norske Psykopaters Landsforening

Favorittskribent Odd Volden har flere ganger holdt innlegg på Schizofrenidagene. Her fra ett av dem:

Den andre gangen jeg var her snakket jeg om å leve med det dere liker å kalle ”personlighetsforstyrrelser”. Jeg skal si et par ord om det også:

Siden jeg tenker at alle diagnosegrupper bør være representert i brukerbevegelsen, har jeg lenge hatt lyst til å starte Norske Psykopaters Landsforening. Men foreløpig får jeg ikke lov av kona.

En rutinert sykepleier jeg hadde som student for noen år siden, sa følgende under en veiledning:

”Du må for all del unngå å bli diagnostisert som ”personlighetsforstyrret”. Da er løpet kjørt. Personalet klarer ikke å håndtere slike diagnoser - de fyller dem øyeblikkelig med mye mer essens enn det er grunnlag for.”

Dette er en viktig observasjon, ikke minst i lys av Finn Skårderud og medarbeideres påstand i en ny lærebok; jeg siterer:

”Personlighetsforstyrrelsene kan beskrives som en orkesterplass til faget psykiatri”.

Les innlegget hos psykiskhelsearbeid.no.

Hans siste innlegg hos NAPHA, hvor han blogger fast, er her.

Kritikk av Kvalifiseringsprogrammet

Angelika Schafft og Øystein Spjelkavik, forskere ved Arbeidsforskningsinstituttet, har skrevet en kronikk med et kritisk blikk på Kvalifiseringsprogrammet (KVP) til Nav.

Nav-veiledernes oppfatning syntes å være at KVP-deltakerne er «for svake for» og «står langt fra arbeidslivet». Dette gir sterke insentiver til å legge innsatsen til skjermete arenaer og på opprustning av den enkelte gjennom en kjede av tiltak. I og med at man ikke har tro på at metodisk bruk av ordinære arbeidsplasser kan fungere for denne målgruppen, har man heller ikke etablert de nødvendige relasjonene med arbeidslivet eller tatt i bruk etablert metodekunnskap om tett oppfølging og tilrettelegging på arbeidsplassen, slik den integrerte tilnærmingen forutsetter. Man velger heller å gjøre det man kan fra før, «opprustning», kurs og arbeidstrening i skjermet virksomhet. Sjansen er dermed stor for at resultatet av KVP for mange blir mer en tiltakskarriere enn en arbeidskarriere.

Les kronikken her.

Tre bloggpostanbefalinger

Hva er galskap, og hva er normalitet? Dette er et eldgammelt spørsmål med mange svar. Tradisjonelt sett oppfatter vi ofte galskap i samband med realitetsbrist. Mennesker som opplever verden på en fundamentalt annerledes måte enn allmennheten, betraktes ofte som sinnsforvirrede.

I denne artikkelen skal vi møte Sofia som er en velfungerende og dyktig konsulent i et anerkjent firma. Da hun mister jobben, skjer det en langsom forandring som forulemper hele hennes liv. Poenget er å vise at grensen mellom det vi kaller galskap, og det vi kaller normalitet, ikke er så stor som vi kanskje tror.

Er veien kort fra “normal” til “gal”? av Webpsykologen Sondre Risholm Liverød
_____________________

Her til lands testes barna allerede fra førskolen av. Det vil si treårsalderen. Dersom et barn i førskolealder ikke har tilstrekkelig kunnskap for å gå videre til neste trinn, ja, da går dette barnet ikke videre men blir på trinnet sitt til han eller hun har lært det som læres skal.

Mannen min kom til landet da han var fem år. I begynnelsen forstod han ikke mye fransk og visste ikke engang hvordan han skulle få be om å gå på do.

Det er slett ikke sikkert han i dag hadde ligget langt over gjennomsnittet hva utdanningsnivå angår dersom språkmanglene ikke hadde blitt fanget opp såpass tidlig.

Ja til språktesting! på bloggen C'est la vie! (terapeutisk surmuling fra innvandrer i utlandet)
______________________

Å brenne andres hellige skrifter er så langt unna den gyldne regel som det går an å komme.

Men akkurat nå er det andre ting det er vel så viktig å få sagt:

Jeg skulle ønske at vestlige politikere og FN-topper kunne la være å felle all verdens religiøse verdidommer over det infatile bokbål-stuntet og i stedet konsentrere seg om å fordømme de alvorlige forbrytelsene som faktisk har funnet sted, nemlig drapet på flere mer eller mindre tilfeldige ofre i den fanatisk-religiøse nidkjærhetens navn.

Om det som kan skje dersom noen brenner Koranen på (preste)bloggen Haralds strøtanker (om livet, universet og alt sammen)

SKUP-prisens metoderapporter

Via Svein Brurås' blogg lenker jeg til metoderapportene som konkurrerte om SKUP-prisen for 2010.

Blant disse er:

• Jeg tenker nok du skjønner det sjøl - Historien om Christoffer. Jon Gangdal, Kagge Forlag
• Biskopens overgrep. Sæba Bajoghli, Svein Inge Meland, Berit Baumberger, Siri Wahl-Olsen og Kim Nygård, Adresseavisen
• Jonas-saken. Trond Nygard-Sture, Bergens Tidende
• De visste, men tiet. Reportasjer om utviklingshemmedes rettssikkerhet. Thomas Ergo, Dagbladet
• Med NAV i sikte. Synnøve Bakke og Kjersti Knudssøn, NRK Brennpunkt

Uempatiske psykologer gir lettere psykopatstempel

En psykologs personlighet kan påvirke om noen blir diagnostisert som psykopat eller ikke.

Lenke til omtale.

Når terapien skader

I sommer fortalte NRK en trist historie om en ung kvinne som tok sitt eget liv fordi hun ikke fikk en behandling hun selv ønsket. Dessverre er ikke dette eneste gang uenighet mellom behandler og pasient om diagnose og behandling får en slik utgang. Det er imidlertid ikke hverdagskost at slike historier når offentligheten.

Boken Klienten – den glemte terapeut viser at brukermedvirkning i terapi både er mulig og nødvendig. Men ut fra artikler om temaet i Tidsskriftet får jeg inntrykk av at det vil ta tid før hjelp på klientens premisser blir en realitet hos gjennomsnittspsykologen.  

Jeg er blant dem det fungerer dårlig for å være klient hos en terapeut som mener å vite klientens beste bedre enn denne selv. Rundt tusenårsskiftet gikk jeg i terapi hos en privatpraktiserende psykologspesialist. Jeg fikk ikke hjelp med det jeg primært søkte terapi for. I tre år tryglet jeg og ba, men min overgrepsbakgrunn ble aldri et ordentlig tema. Fjerde året kom det fra terapeuten: "Vi jobber ikke med slike ting her." Da koblet jeg følelsesmessig ut. Jeg fikk mareritt om terapeuten, mistet evnen til å kjenne sult og tørst, og en kronisk sykdom ble utløst. Å oppleve seg ført bak lyset var traumatisk i en situasjon hvor jeg hadde vært åpen og gjort meg sårbar.

Jeg var så bundet til terapeuten at jeg ikke en gang nå klarte å bryte kontakten. Det er ikke alltid så lett som noen påstår ”bare å skifte terapeut". Mette Sundt Gundersen, som har skrevet bok om overgrep i lukkede terapirom, sier at også under slike omstendigheter kan klienten sørge over å ha mistet terapeuten sin, som kan ha vært den viktigste støtten i livet.

Jeg har lurt på hvilken rett behandlere har til å forsøke å behandle klientens syn på verden, så fremt det ikke dreier seg om ekstreme ideologier, som for eksempel nynazisme. Noe jeg opplevde var "feil" med meg, var at jeg var feminist. Ett utslag var at terapeuten omskrev opplevelser med sextrakassering til "menns klønete forsøk på en hyggelig flørt". I en telefonsamtale etter terapiens slutt kom det noe som liknet en innrømmelse: "Hva skulle jeg ellers gjøre? Du var jo så fortvilt." Men jeg mistet min feministidentitet, og mener dette var et inngrep i min rett til respekt for privatliv og personlig integritet. Spørsmålet jeg sitter igjen med, er om terapeuten krenket mine menneskerettigheter.

Er dårlige terapierfaringer et tema for "den neste terapeuten"? To behandlere har sagt til meg at tidligere behandlingserfaringer ikke hører hjemme i terapi. Men hvor skal man kunne bearbeide slike opplevelser, som ofte er en reprise på de opprinnelige problemene man søkte hjelp for, om ikke i terapi? En kvinne som lette etter ny terapeut, opplevde at toppen fem av de 40 hun kontaktet, til en viss grad var i stand til å se situasjonen fra hennes synsvinkel. Kun én ga henne uforbeholden støtte på at terapeuten var problemet, ikke hun selv. Den psykologen ble en god terapeut for henne.

Det er forståelig at helsepersonell opplever det som ubehagelig å høre om overtramp fra kolleger, eller å få vite fra kolleger at man selv har krenket en klient. Men er det riktig at klienten skal betale prisen? Selv foreslo jeg at terapien ble diskutert mellom terapeuten min, en annen terapeut og meg. Jeg ble skuffet da dette ble avvist.

Tom Andersen utviklet samforskning mellom terapeut og klient for å øke terapeutens sensitivitet, og terapeuten fikk verdifull kunnskap om hvordan terapien hadde vært for klientene. Han ble overrasket over at for enkelte hadde terapien vært en så vond opplevelse at de ikke ønsket å møte sin tidligere terapeut. Denne modellen må da kunne bygges ut til noe som også ivaretar klientens behov når terapien blir en byrde?

Jeg ønsker meg en instans utenfor terapirommet hvor klient og terapeut har mulighet til å møtes og snakke ut om sine opplevelser av terapien, og kanskje finne en ny kurs sammen. Det kan være en hjelp inntil alle terapeuter er skolert i brukermedvirkning og menneskerettigheter, og kan tre inn i en mer tidsriktig hjelperrolle.

Innlegget har stått på trykk i gjesteskribentspalten i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

Pris til Per Isdal

Om holdninger til selvmord i Norge

«Selvmord er ikke akseptabelt og kan forebygges»: Holdninger til selvmord og selvmordsforebygging i Norge av Heidi Hjelmeland og Birthe Loa Knizek:

I denne artikkelen presenterer vi egenrapportert suicidalitet og holdninger til selvmord og selvmordsforebygging blant psykologer, psykiatere, sykepleiere, hjelpepleiere og sosialarbeidere ansatt i psykisk helsevern i tillegg til krisetelefonarbeidere, politikere, medisin-, psykologi-, sykepleie-, sosialarbeider- og lærerstudenter, samt befolkningen generelt.

Oppsiktsvekkende var det at en tredel av krisetelefonarbeiderne mente at man ikke bør, eller ikke visste om man bør, snakke om selvmord, og at 11% av hjelpepleierne i psykisk helsevern tror det er farlig å snakke om selvmord.


Selvmordsforebygging: Balansegang mellom realisme og optimisme av Kim Larsen:

Når det gjelder selvmord, virker det som de fleste opererer med en uuttalt nullvisjon, og tenker at dersom en person i kontakt med psykisk helsevern har utført selvmord, må behandlerne nødvendigvis ha gjort en feil. Det behøver slett ikke være tilfellet. Vi vil ved hjelp av suicidologisk kunnskap og konstruktive holdninger kunne forhindre mange selvmord, men aldri alle.