Blogger har laget nye måter å lese Blogspot-blogger på. Sjekk bloggen min på adressen http://stomm-blog.blogspot.com/view/timeslide
Bare for nye nettlesere.
31.3.11
30.3.11
Enkelt-, dobbelt- og trippeltdiagnosepasienter
Helsedirektoratet har sett seg lei på at det bare er dobbeltdiagnosepasienter som får uttelling for diagnosene sine, altså vår medfølelse for at de er stemplet. Derfor har direktoratet nå sendt ut en veileder om hvordan samtlige pasienter i psykisk helsevern skal benevnes. Jeg tar en telefon til divisjonsdirektør Ceci Lie D. Aae for å forhøre meg om det nye klassifiseringssystemet, som nå skal brukes i tillegg til ICD-10.
- D. Aae.
- God dag. Mitt navn er Sigrun Tømmerås. Kan du fortelle litt om den nye tellemåten på pasienter med psykiske lidelser?
- Jo, altså. Nå heter det enkeltdiagnosepasienter, dobbeltdiagnosepasienter og trippeltdiagnosepasienter.
- Og så da?
- Hva?
- Mange får jo langt flere stempler enn tre.
- Jeg var ikke helt sikker, men jeg tok sjansen og skrev i veilederen at det heter ...
- Ikke sikker?
- Nei. Han som er vår språkkonsulent er langtidssykmeldt, fordi han føler seg så faglig ensom her på huset. Jeg behersker ikke latin så godt, og i enda mindre grad gresk, så jeg måtte bruke mitt skjønn og gjette litt da jeg skulle lage de nye betegnelsene. Jeg har jobbet i psykiatrien og har derfor lang erfaring med gjetteleker.
- Hva heter det når noen har fått fire diagnoser, da?
- Kvadruppeltdiagnosepasient. Det er det jeg tror i alle fall.
- Videre!
- Hva?
- Hva heter fem diagnoser?
- Det tror jeg er kvintuppeltdiagnosepasient.
- Jeg leste om en som fikk ni diagnoser.
- Nonuppeltdiagnosepasient.
- Seks, sju, åtte diagnoser?
- Sekstuppeltdiagnosepasient, septuppeltdiagnosepasient, octuppeltdiagnosepasient.
- Ti?
- Decuppeltdiagnosepasient.
- Hallo? Tror du virkelig at dette reduserer stigma?
- Det får jeg da inderlig håpe. Det er derfor jeg har laget dette systemet.
- Personlig tror jeg beste måten å redusere stigma på er å slutte helt å bruke fantasifulle betegnelser som skiller "dem" fra "oss". Men takk for opplysningene.
- Bare hyggelig. Jeg liker å kunne være til hjelp.
- D. Aae.
- God dag. Mitt navn er Sigrun Tømmerås. Kan du fortelle litt om den nye tellemåten på pasienter med psykiske lidelser?
- Jo, altså. Nå heter det enkeltdiagnosepasienter, dobbeltdiagnosepasienter og trippeltdiagnosepasienter.
- Og så da?
- Hva?
- Mange får jo langt flere stempler enn tre.
- Jeg var ikke helt sikker, men jeg tok sjansen og skrev i veilederen at det heter ...
- Ikke sikker?
- Nei. Han som er vår språkkonsulent er langtidssykmeldt, fordi han føler seg så faglig ensom her på huset. Jeg behersker ikke latin så godt, og i enda mindre grad gresk, så jeg måtte bruke mitt skjønn og gjette litt da jeg skulle lage de nye betegnelsene. Jeg har jobbet i psykiatrien og har derfor lang erfaring med gjetteleker.
- Hva heter det når noen har fått fire diagnoser, da?
- Kvadruppeltdiagnosepasient. Det er det jeg tror i alle fall.
- Videre!
- Hva?
- Hva heter fem diagnoser?
- Det tror jeg er kvintuppeltdiagnosepasient.
- Jeg leste om en som fikk ni diagnoser.
- Nonuppeltdiagnosepasient.
- Seks, sju, åtte diagnoser?
- Sekstuppeltdiagnosepasient, septuppeltdiagnosepasient, octuppeltdiagnosepasient.
- Ti?
- Decuppeltdiagnosepasient.
- Hallo? Tror du virkelig at dette reduserer stigma?
- Det får jeg da inderlig håpe. Det er derfor jeg har laget dette systemet.
- Personlig tror jeg beste måten å redusere stigma på er å slutte helt å bruke fantasifulle betegnelser som skiller "dem" fra "oss". Men takk for opplysningene.
- Bare hyggelig. Jeg liker å kunne være til hjelp.
Ressurssvak konsument
 |
| Wikimedia Commons/Husond |
I går kom endelig rengjøringshjelpene jeg hadde bestilt. De var hyggelige og effektive. Men.
Jeg var sliten og sovnet i stolen mens de jobbet. Plutselig ble jeg vekket av at de sa bye-bye og lukket døra til leiligheten.
Jeg ville "sjekke", og gned en bit av soveromsveggen med en våt klut uten rengjøringsmiddel. Det ble godt synlig skille!
Så ringte jeg firmaet. De hadde vasket alt som avtalt, var svaret, men de kunne komme tilbake om jeg ikke var fornøyd. Jeg var så sliten av å ha fremmede på "besøk" at jeg ikke orket. Dessuten ville jeg ikke betale for en runde til (de jobbet på timebasis).
Først etter en stund gikk det opp for meg at de hadde "vasket" med tørr mopp. For meg er ikke dette vasking når det er lenge siden leiligheten er vasket. Jeg hadde ikke blitt spurt om jeg ønsket vasking med eller uten vann, men jeg hadde altså forklart at jeg var langtidssyk og ikke hadde hatt rundvask på lenge.
Nå vet jeg i alle fall hva jeg skal bestille neste gang.
Jeg er syk og sliten - selv om jeg er litt bedre enn før - og ber om å få slippe oppfordringer om å klage, stå på krava og liknende.
29.3.11
Bok gis bort
Jeg hadde akkurat kjøpt den nye boka Variasjon og dialog da jeg fikk et gratis eksemplar. Det vil jeg nå gi bort til en som
- er interessert i psykisk helsearbeid, og
- er enslig og lever av en lav trygdeytelse.
Send navn og adresse til stommeras(krøllalfa)yahoo(dått)no. Merk mailen "Variasjon og dialog".
Melder flere seg, trekker jeg lodd.
- er interessert i psykisk helsearbeid, og
- er enslig og lever av en lav trygdeytelse.
Send navn og adresse til stommeras(krøllalfa)yahoo(dått)no. Merk mailen "Variasjon og dialog".
Melder flere seg, trekker jeg lodd.
28.3.11
Når skal Helsetilsynet ta pasienten alvorlig?
Helsetilsynet har ikke fremskaffet gode og representative data i kjølvannet av de nye helselovene. Uten slike data blir det umulig å sikre forsvarlig behandling av den enkelte pasient.
Av Einar Plyhn, forlagssjef og etterlatt ved selvmord
UTEN NØDVENDIGE DATA. Fylkeslege Petter Schou benytter tiårsjubileet for en rekke nye helselover til å kritisere helsevesenet generelt i Dagens Medisin (3/2011) for ikke å ta pasientrettighetene på alvor. Slik kritikk er betimelig, men ikke som ren moralisering, uten refleksjon rundt eget ansvar for forholdene. Stortinget har tross alt gitt Helsetilsynet ansvaret for å sikre at helsepersonell driver forsvarlig. Mye dokumentasjon viser at Helsetilsynet ikke gjør dette. Her er bare plass til følgende:
Helsekomiteen anslår at det skjer 2000 unaturlige dødsfall og 15.000 alvorlige personskader hvert år i norske sykehus. Disse skal ifølge spesialisthelsetjenesteloven meldes til Helsetilsynet. I Rapport 1/2011 oppgir Helsetilsynet at det totalt ble meldt inn 16.457 hendelser i niårsperioden 2001 til 2009, altså bare i underkant av ti prosent av alle hendelsene som skulle ha vært meldt inn.
Rapporteringen viser heller ingen forbedring i løpet av niårsperioden. Helsetilsynet har således ikke sørget for å fremskaffe gode og representative data om skadeomfang, skadetype, skadesituasjoner mv. i norske sykehus i kjølvannet av de nye helselovene. Uten slike data blir det umulig å sikre systematisk og kontinuerlig læring og forbedring - kort sagt umulig å sikre forsvarlig behandling av den enkelte pasient, som altså er Helsetilsynets kjerneoppgave.
HVA ER SENTRALT? I de tilfellene hvor det foreligger gode data, har disse i all hovedsak kommet som følge av klager fra pasienter eller pårørende, ikke på grunn av meldingstjenesten. Hvor mange tilsynssaker har for eksempel fylkeslege Schou oversendt til Statens helsetilsyn med anbefaling om at det opprettes tilsynssak, utelukkende på bakgrunn av enkeltmeldinger etter § 3.3. i spesialisthelsetjenesteloven?
Men selv når gode data foreligger, og hvor det til og med er fastslått grov svikt og alvorlige lovbrudd, er ikke Helsetilsynet interessert i sammenhengene mellom feilbehandlingen og konsekvensene for pasienten. Dette er dokumentert i tilsynssak etter tilsynssak, og står for eksempel i klartekst i et oversendelsesbrev fra Helsetilsynet i Østfold den 28. august 2008 til Helsetilsynet, i en sak som omfattet et stort antall selvmord ved Sykehuset i Østfold:
«Hvorvidt de enkelte selvmord konkret kunne ha vært unngått dersom man hadde fulgt retningslinjene på feltet, er det i de aller fleste tilfeller umulig å ha noen begrunnet oppfatning om. Det er heller ikke det sentrale vurderingstemaet for tilsynsmyndighetene. Det sentrale er om sykehuset, ved sitt systematiske arbeid, sikrer at virksomheten drives etter faglig forsvarlige rammer».
ANSVAR PULVERISERES. Altså: Selv om helsepersonell har et selvstendig ansvar for å drive forsvarlig, og feilbehandling skjer i samhandling mellom helsepersonell og pasient, har tilsynet verken fokus på feil og konsekvens, eller på personlig ansvar for dem. Ansvaret plasseres utelukkende hos foretaket. Men fordi Helsetilsynet knapt noen gang heller har stilt foretakseier, styre eller ledelse til ansvar, pulveriseres ansvaret fullstendig. Uten plassering av ansvar - jeg tenker ikke først og fremst på straffansvar - får ingen noe reelt ansvar for nødvendig læring og forbedring.
Når det ikke er fokus på sammenhengene mellom feil og konsekvenser, blir det heller intet reelt å forbedre. I alle andre sektorer ville man umiddelbart ha karakterisert tenkingen og praksisen som grovt uforsvarlig.
Derfor dør det også i snitt to pasienter i selvmord i psykiatrien hver uke uten at behandlingsstedene bruker selvmordene til læring og forbedring.
FRA EN KLAGESAK. Avslutningsvis vil jeg trekke frem et par eksempler fra en klagesak, av mange mulige, på måten fylkeslege Petter Schou selv tar pasientene alvorlig: En pasient som klaget på et uforsvarlig avslag på behandling ved Akuttpsykiatrisk avdelig på Ullevål i en livstruende situasjon i 2007, har ikke engang oppnådd å få fylkeslegen, eller Statens helsetilsyn, til å vurdere om avslaget var forsvarlig begrunnet. Fylkeslegen utdefinerte umiddelbart brevet fra avdelingen til henvisende lege, som eksplisitt oppgir å begrunne avslaget, som ikke å være en del av pasientens journal!
Selv etter at pasienten etter hvert (det tok mer enn åtte måneder og flere brev oppover i systemet å få et svar på klagen fra Ullevål og seks måneder å få ut en komplett journalkopi - klare lovbrudd som fylkeslegen ikke har hatt noen merknader til), kunne dokumentere at dette brevet faktisk er den eneste skriftlige dokumentasjonen på begrunnelsen for avslaget, fordi behandlende lege, en seksjonsoverlege, verken hadde ført pasientjournal, journal for henvisningen, behandlingen av henvisningen, begrunnelsen for avslaget eller om pasientens seinere klage, fortsatte fylkeslegen å betrakte brevet bare som «ytringer fra en psykiater ved Ullevål universitetssykehus i et brev til en annen psykiater som hadde behandlet» pasienten. (Brev til Sivilombudsmannen 23.11.2009, etter at pasienten hadde brakt klagebehandlingen inn for ham).
MYNDIGHETSOMRÅDE. Deretter skriver fylkeslegen videre at de «har selv en ikke betydelig medisinsk kompetanse» til å vurdere klager, men at slik vurdering ikke hadde vært nødvendig i denne saken. Til klageren skrev derimot fylkeslegen (29.10.2007) at en denne typen vurderinger «faller utenfor vårt myndighetsområde». Når fylkeslegen så fikk oversendt pasientens imøtegåelse fra Sivilombudsmannen, valgte fylkeslegen ikke å uttale seg om dette, slik han konsekvent har unnlatt å gjøre med alle oversendelsene fra Sivilombudsmannen gjennom hele 2010.
I nevnte brev av 23.11.2009 avslutter fylkeslegen med å vise til den generelle handlingsregelen som han praktiserer i forbindelse med klager ifølge pasientrettighetsloven: «I tillegg kommer at klagesaker iht. pasientrettighetsloven, vil det som regel, og så også i denne saken, erfaringsmessig være lite behov for ekstern sakkyndig vurdering».
Riksrevisjonen må snarest granske Helsetilsynet.
Publisert i Dagens Medisin 06/2011
Av Einar Plyhn, forlagssjef og etterlatt ved selvmord
UTEN NØDVENDIGE DATA. Fylkeslege Petter Schou benytter tiårsjubileet for en rekke nye helselover til å kritisere helsevesenet generelt i Dagens Medisin (3/2011) for ikke å ta pasientrettighetene på alvor. Slik kritikk er betimelig, men ikke som ren moralisering, uten refleksjon rundt eget ansvar for forholdene. Stortinget har tross alt gitt Helsetilsynet ansvaret for å sikre at helsepersonell driver forsvarlig. Mye dokumentasjon viser at Helsetilsynet ikke gjør dette. Her er bare plass til følgende:
Helsekomiteen anslår at det skjer 2000 unaturlige dødsfall og 15.000 alvorlige personskader hvert år i norske sykehus. Disse skal ifølge spesialisthelsetjenesteloven meldes til Helsetilsynet. I Rapport 1/2011 oppgir Helsetilsynet at det totalt ble meldt inn 16.457 hendelser i niårsperioden 2001 til 2009, altså bare i underkant av ti prosent av alle hendelsene som skulle ha vært meldt inn.
Rapporteringen viser heller ingen forbedring i løpet av niårsperioden. Helsetilsynet har således ikke sørget for å fremskaffe gode og representative data om skadeomfang, skadetype, skadesituasjoner mv. i norske sykehus i kjølvannet av de nye helselovene. Uten slike data blir det umulig å sikre systematisk og kontinuerlig læring og forbedring - kort sagt umulig å sikre forsvarlig behandling av den enkelte pasient, som altså er Helsetilsynets kjerneoppgave.
HVA ER SENTRALT? I de tilfellene hvor det foreligger gode data, har disse i all hovedsak kommet som følge av klager fra pasienter eller pårørende, ikke på grunn av meldingstjenesten. Hvor mange tilsynssaker har for eksempel fylkeslege Schou oversendt til Statens helsetilsyn med anbefaling om at det opprettes tilsynssak, utelukkende på bakgrunn av enkeltmeldinger etter § 3.3. i spesialisthelsetjenesteloven?
Men selv når gode data foreligger, og hvor det til og med er fastslått grov svikt og alvorlige lovbrudd, er ikke Helsetilsynet interessert i sammenhengene mellom feilbehandlingen og konsekvensene for pasienten. Dette er dokumentert i tilsynssak etter tilsynssak, og står for eksempel i klartekst i et oversendelsesbrev fra Helsetilsynet i Østfold den 28. august 2008 til Helsetilsynet, i en sak som omfattet et stort antall selvmord ved Sykehuset i Østfold:
«Hvorvidt de enkelte selvmord konkret kunne ha vært unngått dersom man hadde fulgt retningslinjene på feltet, er det i de aller fleste tilfeller umulig å ha noen begrunnet oppfatning om. Det er heller ikke det sentrale vurderingstemaet for tilsynsmyndighetene. Det sentrale er om sykehuset, ved sitt systematiske arbeid, sikrer at virksomheten drives etter faglig forsvarlige rammer».
ANSVAR PULVERISERES. Altså: Selv om helsepersonell har et selvstendig ansvar for å drive forsvarlig, og feilbehandling skjer i samhandling mellom helsepersonell og pasient, har tilsynet verken fokus på feil og konsekvens, eller på personlig ansvar for dem. Ansvaret plasseres utelukkende hos foretaket. Men fordi Helsetilsynet knapt noen gang heller har stilt foretakseier, styre eller ledelse til ansvar, pulveriseres ansvaret fullstendig. Uten plassering av ansvar - jeg tenker ikke først og fremst på straffansvar - får ingen noe reelt ansvar for nødvendig læring og forbedring.
Når det ikke er fokus på sammenhengene mellom feil og konsekvenser, blir det heller intet reelt å forbedre. I alle andre sektorer ville man umiddelbart ha karakterisert tenkingen og praksisen som grovt uforsvarlig.
Derfor dør det også i snitt to pasienter i selvmord i psykiatrien hver uke uten at behandlingsstedene bruker selvmordene til læring og forbedring.
FRA EN KLAGESAK. Avslutningsvis vil jeg trekke frem et par eksempler fra en klagesak, av mange mulige, på måten fylkeslege Petter Schou selv tar pasientene alvorlig: En pasient som klaget på et uforsvarlig avslag på behandling ved Akuttpsykiatrisk avdelig på Ullevål i en livstruende situasjon i 2007, har ikke engang oppnådd å få fylkeslegen, eller Statens helsetilsyn, til å vurdere om avslaget var forsvarlig begrunnet. Fylkeslegen utdefinerte umiddelbart brevet fra avdelingen til henvisende lege, som eksplisitt oppgir å begrunne avslaget, som ikke å være en del av pasientens journal!
Selv etter at pasienten etter hvert (det tok mer enn åtte måneder og flere brev oppover i systemet å få et svar på klagen fra Ullevål og seks måneder å få ut en komplett journalkopi - klare lovbrudd som fylkeslegen ikke har hatt noen merknader til), kunne dokumentere at dette brevet faktisk er den eneste skriftlige dokumentasjonen på begrunnelsen for avslaget, fordi behandlende lege, en seksjonsoverlege, verken hadde ført pasientjournal, journal for henvisningen, behandlingen av henvisningen, begrunnelsen for avslaget eller om pasientens seinere klage, fortsatte fylkeslegen å betrakte brevet bare som «ytringer fra en psykiater ved Ullevål universitetssykehus i et brev til en annen psykiater som hadde behandlet» pasienten. (Brev til Sivilombudsmannen 23.11.2009, etter at pasienten hadde brakt klagebehandlingen inn for ham).
MYNDIGHETSOMRÅDE. Deretter skriver fylkeslegen videre at de «har selv en ikke betydelig medisinsk kompetanse» til å vurdere klager, men at slik vurdering ikke hadde vært nødvendig i denne saken. Til klageren skrev derimot fylkeslegen (29.10.2007) at en denne typen vurderinger «faller utenfor vårt myndighetsområde». Når fylkeslegen så fikk oversendt pasientens imøtegåelse fra Sivilombudsmannen, valgte fylkeslegen ikke å uttale seg om dette, slik han konsekvent har unnlatt å gjøre med alle oversendelsene fra Sivilombudsmannen gjennom hele 2010.
I nevnte brev av 23.11.2009 avslutter fylkeslegen med å vise til den generelle handlingsregelen som han praktiserer i forbindelse med klager ifølge pasientrettighetsloven: «I tillegg kommer at klagesaker iht. pasientrettighetsloven, vil det som regel, og så også i denne saken, erfaringsmessig være lite behov for ekstern sakkyndig vurdering».
Riksrevisjonen må snarest granske Helsetilsynet.
Publisert i Dagens Medisin 06/2011
27.3.11
- Borderlinere mangler empati
Zero degrees of empathy does not strike at random in the population. There are at least three well-defined routes to getting to this end-point: borderline, psychopathic, and borderline personality disorders. I group these as zero-negative because they have nothing positive to recommend them. They are unequivocally bad for the sufferer and for those around them. Of course these are not all the sub-types that exist. Indeed, alcohol, fatigue and depression are just a few examples of states that can temporarily reduce one's empathy, and schizophrenia is another example of a medical condition that can reduce one's empathy.
The Guardian
Spørsmålet mitt er: Mangler fagfolk empati med dem de har stemplet?
The Guardian
Spørsmålet mitt er: Mangler fagfolk empati med dem de har stemplet?
Studietilbud for deg med brukererfaring
Galeforeningens høyskole tilbyr studier for personer med brukererfaring fra psykisk helsevern som skal bistå fagfolk i deres jobb med de gale og/eller være et supplement til hjelpeapparatet.
Vi ringer høyskolen for å få vite litt om de ulike tilbudene.
Rektor Gudrun Galerud kan fortelle at de har sju forskjellige studieretninger ved Galehøyskolen:
- På bachelornivå utdanner vi egenerfarere, egenverdserfarere, egenmedvirkere, egenverdsmedvirkere, brukererfarere, erfaringsbrukere og egenkonsulenter. På masternivå uteksaminerer vi foreløbig bare egenverdserfarere og egenkonsulenter, men vi håper å få opprettet mastertilbud for samtlige grupper.
- Dette er ganske nye yrkesgrupper, sier vi. Kunne du fortelle hva som ligger i de ulike betegnelsene?
- Egenerfarere er de som skal arbeide for at brukerne gjør genuint egne erfaringer, altså ikke lar seg fange av fagfolkenes tanke- og begrepsverden. Egenverdserfarerne skal arbeide for at brukerne opparbeider seg en følelse av egenverd. Spesielt viktig er det når de utsettes for krenkelser fra behandlingspersonalet. Egenmedvirkerne skal hjelpe brukerne til å medvirke i eget liv utenfor hjelpeapparatet, for eksempel når svigermor blander seg for mye inn i dagliglivet. Egenverdsmedvirkere hjelper brukerne til å holde egenverdet intakt. Brukerefarere er personer som alltid har det kulturelt førende brukerperspektivet i bånn, som du finner i Mental Helse. De har så å si konstant brukerbriller på. Erfaringsbrukere er brukere som utdannes til å bruke egne og andres erfaringer til helt på egne premisser å bli bedre brukere og brukerveiledere. Egenkonsulentene utdannes i å stå på egne ben og være konsulenter på sitt eget liv.
Rektor Galerud lover å sende oss studiekatalogen om få dager. Søknadsfristen til Samordna opptak er 15. april.
Vi ringer høyskolen for å få vite litt om de ulike tilbudene.
Rektor Gudrun Galerud kan fortelle at de har sju forskjellige studieretninger ved Galehøyskolen:
- På bachelornivå utdanner vi egenerfarere, egenverdserfarere, egenmedvirkere, egenverdsmedvirkere, brukererfarere, erfaringsbrukere og egenkonsulenter. På masternivå uteksaminerer vi foreløbig bare egenverdserfarere og egenkonsulenter, men vi håper å få opprettet mastertilbud for samtlige grupper.
- Dette er ganske nye yrkesgrupper, sier vi. Kunne du fortelle hva som ligger i de ulike betegnelsene?
- Egenerfarere er de som skal arbeide for at brukerne gjør genuint egne erfaringer, altså ikke lar seg fange av fagfolkenes tanke- og begrepsverden. Egenverdserfarerne skal arbeide for at brukerne opparbeider seg en følelse av egenverd. Spesielt viktig er det når de utsettes for krenkelser fra behandlingspersonalet. Egenmedvirkerne skal hjelpe brukerne til å medvirke i eget liv utenfor hjelpeapparatet, for eksempel når svigermor blander seg for mye inn i dagliglivet. Egenverdsmedvirkere hjelper brukerne til å holde egenverdet intakt. Brukerefarere er personer som alltid har det kulturelt førende brukerperspektivet i bånn, som du finner i Mental Helse. De har så å si konstant brukerbriller på. Erfaringsbrukere er brukere som utdannes til å bruke egne og andres erfaringer til helt på egne premisser å bli bedre brukere og brukerveiledere. Egenkonsulentene utdannes i å stå på egne ben og være konsulenter på sitt eget liv.
Rektor Galerud lover å sende oss studiekatalogen om få dager. Søknadsfristen til Samordna opptak er 15. april.
25.3.11
Tsjernobyl
 |
| After the explosion at Reactor 4 the people of Pripyat flocked on the railway bridge just outside the city to get a good view of the reactor and see what had happened. Initially, everyone was told that radiation level was minimal and that they were safe. Little did they know that much of the radiation had been blown onto this bridge in a huge spike. The levels here were very near lethal. Wikimedia Commons/Jacopo Werther |
I forbindelse med katastrofen i Japan går tankene til Tsjernobyl. En reaktor i atomkraftverket i Tsjernobyl eksploderte lørdag 26. april 1986. Enorme mengder radioaktivt støv ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg over store områder. Mengden var 400 ganger større enn utslippet fra atombombene over Hiroshima og Nagasaki.
1. mai ble feiret som vanlig i Øst-Europa det året, for folk var ennå uvitende om det høye strålingsnivået. Men da den første detaljerte rapporten dukket opp, ble folk klar over hvilken fryktelig katastrofe dette var. Vanlige folk begynte å snakke om atomreaktor, benmargstransplantasjon og uran.
Da 1. mai-helgen var over og folk kom tilbake på jobb, oppsto det en Tsjernobyl-folklore. På kontorer, skoler, arbeidsplasser og på gata fortalte folk hverandre vitser. Humor er et våpen som brukes i kriser og mot undertrykkende makthavere. Av humorbruken merker man hvem som er venn eller fiende, og humor hjelper en til å holde ut.
En gåte:
Hvem gikk i årets 1. mai-tog i Kiev? Jo, i første rekke gikk partiaktivistene. Så kom de ungkommunistiske aktivistene, og deretter fagforeningsaktivistene. Bakerst gikk alle radioaktivistene.
En vits:
Bestefar og barnebarn går tur i Tsjernobyl.
- Bestefar, er det sant at det var en vakker by her?
- Det er riktig, barnet mitt, svarer bestefaren og klapper gutten på hodet.
- Er det sant, bestefar, at folk bodde her?
- Det er riktig, barnet mitt, sukker bestefaren og klapper ham på det andre hodet.
Vafler på Vaffeldagen
I dag er det Vaffeldagen. Selv er jeg ikke spesielt glad i vafler, men det tror jeg kommer av all vaffelpsykiatrien rundt omkring. Stakkars brukere i dag, sier jeg bare.
Men siden jeg ikke har klart å fortrenge Tantes vaffeloppskrift, så kan jeg like godt servere den til mine lesere:
2 egg
1 kopp sukker
1 kopp helmelk
1 kopp vann
2 1/2 kopper hvetemel
2 ts bakepulver
1 kopp smeltet margarin
Pisk egg og sukker, og ha i det andre.
Jeg husker at de var gode.
Foto: Flickr/Andreas Solberg
Psykolog: Psykiatriske diagnoser samfunnsmessig mobbing
Mange mennesker, som er i kontakt med det psykiatriske system, oplever at få flere diagnoser i løbet af deres forløb, og det er ifølge Henrik Risdorf et tegn på behandlingspsykiatriens manglende forståelse for det at være menneske. Han forklarer: ”Når folk får flere diagnoser i løbet af deres forløb i psykiatrien, er det fordi, at ens sociale situation hele tiden forandrer sig – også mens man er i behandlingspsykiatrien. Psyken er en social størrelse og meget plastisk, og den er på ingen måder en konstant, men det har den kliniske psykiatri ikke rigtig begreber for. Den mangler basalt set en udviklingsforståelse for, hvad det vil sige at være et menneske, hvad det psykiske er, og hvad det vil sige at være deltager i det samfundsmæssige liv med konflikter, vanskeligheder og det pres, det medfører.”
Les artikkelen på bloggen Morgendagens socialpsykiatri.
Etter tips fra Marian
Les artikkelen på bloggen Morgendagens socialpsykiatri.
Etter tips fra Marian
23.3.11
Forskningsprosjektet Traumets litteraritet
Forskningsprosjektet Traumets litteraritet: erindring og skapelse er et samarbeid mellom Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen og Institutt for nordisk og mediefag ved Universitetet i Agder.
Prosjektet tar for seg norsk og europeisk narrativ litteratur fra de siste tjue årene, 1990-2010, som er en periode med stor bredde i denne typen diktekunst. På den ene siden har vi fortellinger om kriger og naturkatastrofer (andre verdenskrig, Vietnam, Irak og Afghanistan, Tsjernobyl, tsunamikatastrofen). På den andre siden har vi fortellinger om vold, voldtekt, incest, brå og uventede dødsfall. Den enkeltes personlige historie reflekterer gjerne den historiske konteksten, samtidig som forbindelseslinjene til fortellingens nåtid og til bokens utgivelsestidspunkt, uttrykker seg estetisk og normativt. Hva som er akseptabelt og mulig å fortelle, og hvordan, er helt avhengig av det ideologiske klimaet som til enhver tid råder, selv om litteraturen også tøyer disse ideologiske grensene.
Prosjektbeskrivelsen er her.
Prosjektet tar for seg norsk og europeisk narrativ litteratur fra de siste tjue årene, 1990-2010, som er en periode med stor bredde i denne typen diktekunst. På den ene siden har vi fortellinger om kriger og naturkatastrofer (andre verdenskrig, Vietnam, Irak og Afghanistan, Tsjernobyl, tsunamikatastrofen). På den andre siden har vi fortellinger om vold, voldtekt, incest, brå og uventede dødsfall. Den enkeltes personlige historie reflekterer gjerne den historiske konteksten, samtidig som forbindelseslinjene til fortellingens nåtid og til bokens utgivelsestidspunkt, uttrykker seg estetisk og normativt. Hva som er akseptabelt og mulig å fortelle, og hvordan, er helt avhengig av det ideologiske klimaet som til enhver tid råder, selv om litteraturen også tøyer disse ideologiske grensene.
Prosjektbeskrivelsen er her.
Psykiatri-kritisk dokumentar på TV
I kveld kl. 22.30 viser NRK2 Ellen Ugelstads film om broren Torstein Ugelstad, som har levd med diagnosen schizofreni i 17 år. Dokumentaren er en kritikk av psykiatriens bruk av medisiner og tvang.
Les mer
Les mer
22.3.11
Han var den første
 |
| Foto: stortinget.no |
Den første politikeren som var åpen om en manisk-depressiv lidelse - ja, en psykisk lidelse overhodet - var imidlertid Finn Gustavsen (1926-2005). Han skrev åpenhjertig om dette i boka Kortene på bordet - i 1979!
- Jeg var først ute og gjorde en innsats i forkant av Bondevik om et tabu-tema som rammer mange flere enn oss i politikken, sa Finn Gustavsen til Aftenposten.
Han ble berømmet for sin åpenhet:
- De kapitlene er jaggu ærlig manns verk, skrev Arbeiderbladets anmelder.
Men den hadde også sin pris:
- Jeg var først ute og gjorde en innsats i forkant av Bondevik om et tabu-tema som rammer mange flere enn oss i politikken, sa Finn Gustavsen til Aftenposten.
Han ble berømmet for sin åpenhet:
- De kapitlene er jaggu ærlig manns verk, skrev Arbeiderbladets anmelder.
Men den hadde også sin pris:
- Jeg synes jeg egentlig ikke i noen kretser fikk en fair behandling efter dette. Folk ville ikke gi meg tillit. Det som hadde skjedd, "klebet" ved meg. Det ble brukt mot meg. Man opplever det litt trist, selv om det har "rabla" en gang. Selv avanserte, akademiske kretser har fordommer i så måte, fortalte Gustavsen Aftenposten.
- Gustavsens åpenhet om egne psykiske problemer var langt forut for sin tid, konstaterte Anders Horn i Klassekampen da Finn Gustavsen døde i 2005.
21.3.11
Nippon ni herupu - Hjelp Japan
Røde Kors 820 44 000
Redd Barna 820 44 144
Kirkens Nødhjelp 820 44 004
CARE 820 44 011
Send SMS
Telenorkunder: send «RK Hjelp» til 1990
Andre mobiloperatør-kunder: kodeord
- Alt er i orden!
Jeg sitter ved PC-en. Så kjenner jeg det lukter så rart. Brent plast? Er det PC-en som holder på å ta fyr? Nei, jeg ser ikke noe galt.
Jeg går inn på stua. Der er det fullt av illeluktende, men nesten usynlig røyk. Brannvarsleren reagerer. På kjøkkenet ryker det av en kokeplate. En plastgreie har falt ned på en varm plate. Jeg fjerner den. Åpner vinduet.
Det ringer på døra. Utenfor står seks-sju ukjente naboer. "Er det brann her?" spør en. "Nei da, alt er i orden. Det var bare noe plast som kom borti en varm plate", svarer jeg og lukker døra.
Jeg legger ikke merke til at hele gangen er full av illeluktende, nesten usynlig røyk. "Alt er i orden." Jovisst!
Det ringer på igjen. Brannmann i full mundur. "Det er ingen fare", sier jeg. "Du trenger ikke komme inn". "Det er røyk i hele gangen", sier han. "Vi må få en vifte til å blåse luft inn i bygningen. Har du pustet inn røyk?" "Ja. Er det farlig?" undrer jeg. "Kanskje vi må ringe etter ambulanse", sier han. "Jeg er i fin form, jeg", sier jeg. "Ikke uvel? Ikke noe ekkelt i brystet?" "Nei, ingen ting".
Han ordner opp med viften.
Nå sitter jeg her og gruer meg til å treffe naboene neste gang jeg skal ut.
Jeg går inn på stua. Der er det fullt av illeluktende, men nesten usynlig røyk. Brannvarsleren reagerer. På kjøkkenet ryker det av en kokeplate. En plastgreie har falt ned på en varm plate. Jeg fjerner den. Åpner vinduet.
Det ringer på døra. Utenfor står seks-sju ukjente naboer. "Er det brann her?" spør en. "Nei da, alt er i orden. Det var bare noe plast som kom borti en varm plate", svarer jeg og lukker døra.
Jeg legger ikke merke til at hele gangen er full av illeluktende, nesten usynlig røyk. "Alt er i orden." Jovisst!
Det ringer på igjen. Brannmann i full mundur. "Det er ingen fare", sier jeg. "Du trenger ikke komme inn". "Det er røyk i hele gangen", sier han. "Vi må få en vifte til å blåse luft inn i bygningen. Har du pustet inn røyk?" "Ja. Er det farlig?" undrer jeg. "Kanskje vi må ringe etter ambulanse", sier han. "Jeg er i fin form, jeg", sier jeg. "Ikke uvel? Ikke noe ekkelt i brystet?" "Nei, ingen ting".
Han ordner opp med viften.
Nå sitter jeg her og gruer meg til å treffe naboene neste gang jeg skal ut.
Er du mellom 16 og 30 år?
En frilans journalist og dokumentarfilmskaper skal lage dokumentarfilm om psykisk helse. Den skal bli laget på samme måte som Stephen Frys dokumentar om temaet. Forskjellen er at denne dokumentarfilmen skal være for og med unge mennesker (16-30 år).
Vil abortere schizofrene fostre
KrF raser over at en lege nå har foreslått abort på fostre med schizofreni.
- Vi ønsker ikke et sorteringssamfunn. Alle mennesker er verdifulle, også de galeste av de gale, sier partiets Lai La Dåv Øy. Jeg tror samfunnet ville bli mye fattigere uten våre gale iblant oss.
En mor fra Nord-Vestlandet er enig:
- Jeg har en sønn som er født med schizofreni. Helt fra han var liten var han et spesielt elsket barn. Han var så søt der han satt i lekegrinda og snakket med innbilte samtalepartnere. Det eneste problemet med å ha et schizofrent barn er at samfunnet ikke stiller nok opp.
- Hvordan da?
- Da han ba kommunen om en stor omsorgsbolig for å få plass til alle sine innbilte samtalepartnere, fikk han avslag. Det er ingen empati hos kommunen overfor dem som er litt annerledes.
- Schizofreni er vel en kostbar lidelse for samfunnet?
- Om vi kommer i regjeringsposisjon, skal alle med schizofreni få alt de peker på, skyter Dåv Øy inn. De er skapninger Gud har gitt oss for at vi normale skal få muligheten til å takke Gud for normaliteten vår.
Legen som foreslo abort, og som ber om å få være anonym, innvender at schizofreni ofte fører til stor lidelse hele livet, og at vår oppgave som medmennesker i et sivilisert samfunn er å forhindre unødig lidelse.
- Og hva med alle drapene og den frykten disse personene sprer blant uskyldige borgere? Jeg vet om foreldre som bor i nærheten av omsorgsboliger som ikke engang tør å slippe sine barn ut for å leke. Ville kanskje Lai La Dåv Øy ha ønsket seg en schizofren som nærmeste nabo?
- Jeg føler meg trygg i Guds hender, svarer KrF-politikeren. Dessuten, når det hevdes at schizofrene ofte må leve med tilstanden sin et helt liv, så er det en sannhet med store modifikasjoner. Mange av dem får jo slett ikke et helt liv, men dør 20-25 år før oss normale. Dermed sparer samfunnet millioner som ellers ville blitt brukt på alderspensjon.
Økonom Trygve Trygge fra BI er derimot dypt bekymret over de enorme kostnadene schizofreni og andre alvorlige psykiske hjernesykdommer påfører fellesskapet.
- Først dropper de ut av skolen, forklarer han. Så havner de på sosialen. Dermed settes det i gang kostnadskrevende innsats for å få dem på attføring, som de nesten alltid mislykkes med. Så prøver man rehabiliteringspenger, men de greier sjelden å rehabilitere seg. Etter 15 år gir hjelpeapparatet opp og søker om uføretrygd for dem. Så skal de ha omsorgsbolig, for de gidder ikke skaffe seg et hjem slik som normale folk gjør. Og som om alt dette ikke var nok, så legger de beslag på dyre sykehussenger, og ofte store politiressurser fordi de selv nekter å innse at de har behov for en seng å ligge i til den verste galskapen slipper taket. Har vi virkelig råd til å la denne ... unnskyld uttrykket ... galskapen fortsette?
Hva tenker du som leser: Har schizofrene noe verdifullt å tilføre samfunnet?
- Vi ønsker ikke et sorteringssamfunn. Alle mennesker er verdifulle, også de galeste av de gale, sier partiets Lai La Dåv Øy. Jeg tror samfunnet ville bli mye fattigere uten våre gale iblant oss.
En mor fra Nord-Vestlandet er enig:
- Jeg har en sønn som er født med schizofreni. Helt fra han var liten var han et spesielt elsket barn. Han var så søt der han satt i lekegrinda og snakket med innbilte samtalepartnere. Det eneste problemet med å ha et schizofrent barn er at samfunnet ikke stiller nok opp.
- Hvordan da?
- Da han ba kommunen om en stor omsorgsbolig for å få plass til alle sine innbilte samtalepartnere, fikk han avslag. Det er ingen empati hos kommunen overfor dem som er litt annerledes.
- Schizofreni er vel en kostbar lidelse for samfunnet?
- Om vi kommer i regjeringsposisjon, skal alle med schizofreni få alt de peker på, skyter Dåv Øy inn. De er skapninger Gud har gitt oss for at vi normale skal få muligheten til å takke Gud for normaliteten vår.
Legen som foreslo abort, og som ber om å få være anonym, innvender at schizofreni ofte fører til stor lidelse hele livet, og at vår oppgave som medmennesker i et sivilisert samfunn er å forhindre unødig lidelse.
- Og hva med alle drapene og den frykten disse personene sprer blant uskyldige borgere? Jeg vet om foreldre som bor i nærheten av omsorgsboliger som ikke engang tør å slippe sine barn ut for å leke. Ville kanskje Lai La Dåv Øy ha ønsket seg en schizofren som nærmeste nabo?
- Jeg føler meg trygg i Guds hender, svarer KrF-politikeren. Dessuten, når det hevdes at schizofrene ofte må leve med tilstanden sin et helt liv, så er det en sannhet med store modifikasjoner. Mange av dem får jo slett ikke et helt liv, men dør 20-25 år før oss normale. Dermed sparer samfunnet millioner som ellers ville blitt brukt på alderspensjon.
Økonom Trygve Trygge fra BI er derimot dypt bekymret over de enorme kostnadene schizofreni og andre alvorlige psykiske hjernesykdommer påfører fellesskapet.
- Først dropper de ut av skolen, forklarer han. Så havner de på sosialen. Dermed settes det i gang kostnadskrevende innsats for å få dem på attføring, som de nesten alltid mislykkes med. Så prøver man rehabiliteringspenger, men de greier sjelden å rehabilitere seg. Etter 15 år gir hjelpeapparatet opp og søker om uføretrygd for dem. Så skal de ha omsorgsbolig, for de gidder ikke skaffe seg et hjem slik som normale folk gjør. Og som om alt dette ikke var nok, så legger de beslag på dyre sykehussenger, og ofte store politiressurser fordi de selv nekter å innse at de har behov for en seng å ligge i til den verste galskapen slipper taket. Har vi virkelig råd til å la denne ... unnskyld uttrykket ... galskapen fortsette?
Hva tenker du som leser: Har schizofrene noe verdifullt å tilføre samfunnet?
20.3.11
Postbudet som var falsk psykiater
Fra et intervju på tysk TV:
- You are a trained postman and for one and a half years you worked as a senior physician in a Saxon psychiatric hospital. This wasn’t your first coup but the last one we know of. How did you apply for the job?
- The position was advertised in the Saechsische Amtsblatt and in the Deutsche Aerzteblatt, among others. Thirty physicians and specialists applied for the position and eight of them were short-listed. These eight applicants had to present a paper to the Appointment Board of the Ministry for Social Affairs.
- And what exactly was your lecture about?
- “Pseudology of the Fantastic” or “Compulsive Deception as Enhancement of the Self in Thomas Mann’s exemplary figure of Felix Krull”, from his novel of the same title, The Confessions of Felix Krull, Confidence Man.
- I assume you knew the novel by heart (?)
- Yes, I thought that the subject was very interesting indeed. What is more, I was certain that sooner or later everything would come to light and therefore I thought: "What a nice subject-matter…"
- And your paper convinced the Board, or how did you prepare yourself for job-specific questions? Weren’t you worried about it?
- Yes, but my knowledge of psychiatry was in no way inferior to that of the so-called experts. At the hospital I was responsible for further training and qualification and very often I stood there and thought to myself: "Who actually is the fraud, me or them?". For example, I introduced new terminology, terms which do not exist. Right in front of a hundred psychiatrists I talked about the “Bipolar Depression of the Third Degree”. This is a psychiatric term which does not exist and no one asked a single question about it.
- Why not?
- Because to ask would be embarrassing. You would admit to incompetence and in these circles you should rather not.
Hele intervjuet
Om ham på Wikipedia
- You are a trained postman and for one and a half years you worked as a senior physician in a Saxon psychiatric hospital. This wasn’t your first coup but the last one we know of. How did you apply for the job?
- The position was advertised in the Saechsische Amtsblatt and in the Deutsche Aerzteblatt, among others. Thirty physicians and specialists applied for the position and eight of them were short-listed. These eight applicants had to present a paper to the Appointment Board of the Ministry for Social Affairs.
- And what exactly was your lecture about?
- “Pseudology of the Fantastic” or “Compulsive Deception as Enhancement of the Self in Thomas Mann’s exemplary figure of Felix Krull”, from his novel of the same title, The Confessions of Felix Krull, Confidence Man.
- I assume you knew the novel by heart (?)
- Yes, I thought that the subject was very interesting indeed. What is more, I was certain that sooner or later everything would come to light and therefore I thought: "What a nice subject-matter…"
- And your paper convinced the Board, or how did you prepare yourself for job-specific questions? Weren’t you worried about it?
- Yes, but my knowledge of psychiatry was in no way inferior to that of the so-called experts. At the hospital I was responsible for further training and qualification and very often I stood there and thought to myself: "Who actually is the fraud, me or them?". For example, I introduced new terminology, terms which do not exist. Right in front of a hundred psychiatrists I talked about the “Bipolar Depression of the Third Degree”. This is a psychiatric term which does not exist and no one asked a single question about it.
- Why not?
- Because to ask would be embarrassing. You would admit to incompetence and in these circles you should rather not.
Hele intervjuet
Om ham på Wikipedia
19.3.11
Variasjon og dialog
Om bokas intensjon skriver redaktørene Anders Johan W. Andersen og Bengt Eirik Karlsson:
Vårt utgangspunkt for denne boken er todelt. Vi ønsker 1) å skape forandring av praksiser i arbeidet med psykisk helse og 2) bidra til debatt om de samme praksisene. Til det første punktet er å si at denne boken er tvetydig og normativ. Normativ i den forstand at vi som redaktører løfter fram noen måter å samarbeide omkring psykisk helse på som bedre enn andre måter. Denne boken ønsker å peke på noen av disse bedre praksisene for å utfordre, oppfordre og inspirere til at folk tar i bruk denne kunnskapen. Boken blir tvetydig i den betydning av å si: JA, noe er bedre enn noe annet, og: JA, det er farlig å si akkurat det.
Faren med å si at noe er bedre enn noe annet, er at man fort blir historieløs. Vi glemmer at vi har sagt akkurat det samme tidligere, og ser ikke at det blir sagt hver gang. Når man gikk fra varme og kalde bad til insulinsjokk, bruk av elektrosjokk, siden til medikamenter og nå brukermedvirkning – begrunnes det på samme måte: Dette er et framskritt, og dette vil gjøre det bedre for dem som lider. Kanskje kan dette være riktig for noen eller mange, men det er aldri det for alle. OG, minst like viktig: Det får oss til å tro at det bare finnes én rett vei for eller løsning på psykisk helse. Vår normative tvetydighet handler derfor om å mene og begrunne noe som vi mener kan være bedre praksiser i samarbeidet omkring psykisk helse. SAMTIDIG ønsker vi å bruke tvetydigheten til å si at det er ikke sikkert, og til å skape debatt. Det normative er ikke det samme som skråsikkerhet, men en tydeliggjøring av eget standpunkt som derved forhåpentligvis kan få andre som er uenig eller tenker annerledes, til å delta. Det er ment som en invitasjon til dialog. Dialog forstått som en likeverdig samtale mellom to eller flere basert på en gjensidig respekt og felles forståelse av betydningen av den andres stemme og argumentasjon for derved å kunne utvikle egne resonnementer. (s. 17)
Inntektene fra boka går til Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern, som hvert år deler ut Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern.
Anti-viktimisme
Klikk her for et utdrag av boka The Cult of True Victimhood. From the War on Welfare to the War on Terror av Alyson M. Cole.
Eller les den svenske teksten Istället för politik: Skyll på offret! av forfatteren.
Se også: Offerskap
Eller les den svenske teksten Istället för politik: Skyll på offret! av forfatteren.
Se også: Offerskap
18.3.11
Langsomt i riktig retning
- Trives du på Tøyen? Bor du bra? spurte jeg den alltid blide kvinnen som var bruker ved dagsenteret, og som vasket der for 30 kroner timen.
- Blokka jeg bor i er bra, den. Men det er et problem at jeg har så lav uføretrygd at jeg ikke har råd til å pusse opp leiligheten. Så det er ikke noe koselig der lenger. Jeg vil aldri få råd til å pusse den opp. Faren min er håndverker og kunne sikkert ha gjort det for meg helt gratis dersom jeg hadde orket å ha kontakt med ham. Men han har aldri bedt om unnskyldning for at han banket meg i hele oppveksten, så det er utelukket.
- Det er trist å høre, sa jeg. Det er mange som er i denne situasjonen. En mann jeg kjenner har de siste fem årene sluttet å invitere folk hjem til seg, fordi oppussingsarbeidet stoppet opp, for da det var gjort litt, fant han ut at han ikke hadde råd til å få gjort det ferdig. Han har stengt av stua og bor bare på soverommet.
Jeg kom til å tenke på denne samtalen fra noen år tilbake nå da jeg er inne i et lite fornyelsesprosjekt. Tiden min har stått ganske stille siden jeg fikk en kronisk utmattelsestilstand for fem år siden, og jeg har hatt nok med å holde ut. Men de siste månedene har det vært litt bevegelse i livet.
Det begynte med at jeg fikk spørsmål om å skrive i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, og de trykket et innlegg om en forferdelig terapierfaring jeg har. Det var et lite helvete å skrive, fordi psykologen jeg skrev om kom nærmere på et vis. Da jeg hadde levert innlegget, fikk jeg igjen mine nattlige mareritt om terapeuten, som jeg ikke hadde hatt på flere år. En stund fryktet jeg at jeg nå hadde gjort noe veldig dumt, og jeg lette ganske desperat etter en utvei.
Et par måneder senere kom jeg via en blogg over en artikkel om terapi "på" traumatiserte klienter, hvor jeg mente å kjenne igjen tankegods bak den terapien jeg selv hadde gått i. Den var så vond å lese for meg at jeg bare greide å ta et avsnitt av gangen før jeg måtte forlate siden. Slik drev jeg på til jeg hadde lest hele artikkelen. Så leste jeg kjemperaskt hele artikkelen på én gang; fort fordi det smertet. Artikkelen var skrevet fra et terapeutfaglig perspektiv og inneholdt ingen tanker om hvorvidt terapien var bra for klienten, eller i alle fall for alle klienter som blir "utsatt" for den. Min reaksjon ble en enda sterkere overbevisning om viktigheten av brukermedvirkning, men samtidig ble min egen terapierfaring her satt inn i en sammenheng.
Det rendyrkede behandlerperspektivet i artikkelen gjorde det tydelig for meg at terapien jeg ble pådyttet, ikke hadde vært vondt ment. Misforstå meg rett, jeg har aldri bevisst trodd at psykologen hadde andre hensikter enn å hjelpe, men følelsesmessig reagerte jeg som om terapeuten ikke hadde mitt beste i tankene, siden mine protester underveis mot terapeutens "mekking" på meg ikke ble tatt hensyn til. Det er vondt å bli objektivisert selv om intensjonen ikke er å være slem. Artikkelen hjalp meg til å se det slik at i prinsippet kunne hvilken som helst fagidiot av en terapeut "av den gamle skole" ha behandlet meg på samme måte, slik at min konkrete, tidligere terapeut kom litt på avstand. Det var også hjelp i opplevelsen av at jeg "hadde gjort mitt" da jeg hadde fått fortalt min historie i psykologenes eget tidsskrift, som jeg anså som "rette adressat" å formidle en skadelig klienterfaring til.
Utmattelsestilstanden min har ingen konkret forbindelse med den terapien, men ble utløst av en meget traumatisk opplevelse med andre, kommunale "hjelpere". Jeg har nylig hatt en hyggelig erfaring med bydelen, og opplever ellers at jeg orker en anelse mer enn før. I det siste har jeg klart å gå ned i vaskekjelleren og vaske klær uten å bli segneferdig. Jeg har samlet styrke og mot til å be, og har fått, hjelp av en venn til å kaste ting, slik at jeg får ryddet litt i leiligheten. Og jeg har bestilt et rengjøringsfirma til rundvask, noe jeg har tenkt på lenge.
Denne uka kom jeg meg endelig til legekontoret og fikk tatt prøvene jeg skulle tatt i begynnelsen av januar. Fornøyd med egen innsats dro jeg etterpå til frisøren, for å slippe å se ut som en avdanka hippie, og til optikeren og fikk et par nye briller som jeg synes jeg kledde. Etter at taxien hadde brakt meg hjem, ringte jeg en møbelforretning som ligger i gangavstand fra blokka mi. Jo, de hadde den typen sofa jeg ønsket meg (men unnlot å antyde pris!). Jeg kunne velge mellom ulike typer armlener og ben på sofaen. "Vi har åpent til klokka 20 i dag", sa mannen.
Jeg, som hadde vært på farten i noen timer den dagen, spaserte ned til butikken, en tur på 20 minutter hver vei. Dette er den første spaserturen min på over to år, og jeg kjenner det fortsatt i kroppen etter noen dager og er veldig sliten. "Ikke overdriv", formante datteren, "det gjorde du for et par år siden, og ble verre". Ja da, men jeg fikk nå bestilt sofaen min - riktignok i en prisklasse som passer lommeboka til andre innbyggere her på Oslo Vest bedre enn min, men den var slik jeg ville ha den, og jeg orker ikke lete over hele byen for å få meg ny sofa. Og sannelig så jeg ikke et spisebord i butikken også, som jeg falt pladask for. Så nå gjenstår det bare å bestille nytt skrivebord og noen flere bokhyller, nytt teppe og nye gardiner. Jeg tror jeg tar sjansen på å kjøpe en av bokhyllene og teppet på Ikea, for jeg så noe på nettet som matchet i mitt indre bilde av min fremtidige stue - og et teppe eller en bokhylle kan vel ikke være strømførende, slik andre Ikea-møbler er?
Tilbake til innleggets utgangspunkt: økonomi. Når jeg nå opplever at jeg er i bevegelse - riktignok med små skritt - i riktig retning, er jeg heldig og takknemlig fordi jeg har råd til å gjøre noe, og som kanskje igjen vil virke inn på helsetilstanden min. Samtidig vet jeg hva det innebærer å ha for lite penger, og jeg føler med folk med store helseproblemer som verken har råd til å leie vaskehjelp eller håndverker, eller kjøpe seg nye ting. Jeg husker godt hvordan det er å måtte ta de billigste, stygge brillene, den billigste senga osv., fordi man har så veldig lite penger.
Når det gjelder hjelp med praktiske ting, som rydding, bortkjøring, vasking, maling, legge gulv osv., får mange hjelp fra familie og venner. Men å betale for svart arbeid er ikke greit for alle, inkludert for meg. Jeg ringte skatteetaten og spurte "hvor grensen for svart arbeid går":
- Vi har nulltoleranse for svart arbeid.
- Så jeg er lovbryter dersom jeg gir en venn et par tusen for å hjelpe meg med helt nødvendige, praktiske ting mens jeg er syk?
- Om du gir en venn 3000 kroner hver måned for å hjelpe til med renhold eller noe annet, så er det noe vi ser alvorlig på. Vi har kommer over flere som lever helt eller delvis på svart arbeid, og som derfor ikke bidrar til fellesskapet.
- Jeg ville aldri ha lønnet en svart vaskehjelp. Men om jeg ga en venn et mindre beløp bare en eneste gang?
- Det ville være forståelig. Vi er opptatt av folk som helt eller delvis lever på svart arbeid.
- Ville det altså ikke vært lovbrudd om jeg betalte en venn en tusenlapp eller to for å rydde og kjøre bort gamle ting som skulle kastes?
- Vi har nulltoleranse for svart arbeid. Om du betaler en venn 3000 kroner hver måned ...
Osv.
Mange må basere seg på hjelp fra frivillig arbeid, i alle fall om de vil være lovlydige borgere. Et problem i vår tid synes å være at folk er blitt mer selvopptatte og søker seg til frivillige organisasjoner som tilfredsstiller deres egne behov, ifølge en ny rapport. Men frivillighet for andres del er ikke borte, og jeg lurer på om det hadde vært en idé med en virksomhet lik den svenskene har, som hjelper potensielt frivillige og frivillige organisasjoner til å finne hverandre? Så er spørsmålet: Finnes det i det hele tatt frivillige organisasjoner som kan hjelpe folk med vasking og oppussing?
Dette var litt om meg og mitt for tiden - og om at langvarige helseproblemer kan påvirke de fysiske omgivelsene man lever i.
- Blokka jeg bor i er bra, den. Men det er et problem at jeg har så lav uføretrygd at jeg ikke har råd til å pusse opp leiligheten. Så det er ikke noe koselig der lenger. Jeg vil aldri få råd til å pusse den opp. Faren min er håndverker og kunne sikkert ha gjort det for meg helt gratis dersom jeg hadde orket å ha kontakt med ham. Men han har aldri bedt om unnskyldning for at han banket meg i hele oppveksten, så det er utelukket.
- Det er trist å høre, sa jeg. Det er mange som er i denne situasjonen. En mann jeg kjenner har de siste fem årene sluttet å invitere folk hjem til seg, fordi oppussingsarbeidet stoppet opp, for da det var gjort litt, fant han ut at han ikke hadde råd til å få gjort det ferdig. Han har stengt av stua og bor bare på soverommet.
Jeg kom til å tenke på denne samtalen fra noen år tilbake nå da jeg er inne i et lite fornyelsesprosjekt. Tiden min har stått ganske stille siden jeg fikk en kronisk utmattelsestilstand for fem år siden, og jeg har hatt nok med å holde ut. Men de siste månedene har det vært litt bevegelse i livet.
Det begynte med at jeg fikk spørsmål om å skrive i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, og de trykket et innlegg om en forferdelig terapierfaring jeg har. Det var et lite helvete å skrive, fordi psykologen jeg skrev om kom nærmere på et vis. Da jeg hadde levert innlegget, fikk jeg igjen mine nattlige mareritt om terapeuten, som jeg ikke hadde hatt på flere år. En stund fryktet jeg at jeg nå hadde gjort noe veldig dumt, og jeg lette ganske desperat etter en utvei.
Et par måneder senere kom jeg via en blogg over en artikkel om terapi "på" traumatiserte klienter, hvor jeg mente å kjenne igjen tankegods bak den terapien jeg selv hadde gått i. Den var så vond å lese for meg at jeg bare greide å ta et avsnitt av gangen før jeg måtte forlate siden. Slik drev jeg på til jeg hadde lest hele artikkelen. Så leste jeg kjemperaskt hele artikkelen på én gang; fort fordi det smertet. Artikkelen var skrevet fra et terapeutfaglig perspektiv og inneholdt ingen tanker om hvorvidt terapien var bra for klienten, eller i alle fall for alle klienter som blir "utsatt" for den. Min reaksjon ble en enda sterkere overbevisning om viktigheten av brukermedvirkning, men samtidig ble min egen terapierfaring her satt inn i en sammenheng.
Det rendyrkede behandlerperspektivet i artikkelen gjorde det tydelig for meg at terapien jeg ble pådyttet, ikke hadde vært vondt ment. Misforstå meg rett, jeg har aldri bevisst trodd at psykologen hadde andre hensikter enn å hjelpe, men følelsesmessig reagerte jeg som om terapeuten ikke hadde mitt beste i tankene, siden mine protester underveis mot terapeutens "mekking" på meg ikke ble tatt hensyn til. Det er vondt å bli objektivisert selv om intensjonen ikke er å være slem. Artikkelen hjalp meg til å se det slik at i prinsippet kunne hvilken som helst fagidiot av en terapeut "av den gamle skole" ha behandlet meg på samme måte, slik at min konkrete, tidligere terapeut kom litt på avstand. Det var også hjelp i opplevelsen av at jeg "hadde gjort mitt" da jeg hadde fått fortalt min historie i psykologenes eget tidsskrift, som jeg anså som "rette adressat" å formidle en skadelig klienterfaring til.
Utmattelsestilstanden min har ingen konkret forbindelse med den terapien, men ble utløst av en meget traumatisk opplevelse med andre, kommunale "hjelpere". Jeg har nylig hatt en hyggelig erfaring med bydelen, og opplever ellers at jeg orker en anelse mer enn før. I det siste har jeg klart å gå ned i vaskekjelleren og vaske klær uten å bli segneferdig. Jeg har samlet styrke og mot til å be, og har fått, hjelp av en venn til å kaste ting, slik at jeg får ryddet litt i leiligheten. Og jeg har bestilt et rengjøringsfirma til rundvask, noe jeg har tenkt på lenge.
Denne uka kom jeg meg endelig til legekontoret og fikk tatt prøvene jeg skulle tatt i begynnelsen av januar. Fornøyd med egen innsats dro jeg etterpå til frisøren, for å slippe å se ut som en avdanka hippie, og til optikeren og fikk et par nye briller som jeg synes jeg kledde. Etter at taxien hadde brakt meg hjem, ringte jeg en møbelforretning som ligger i gangavstand fra blokka mi. Jo, de hadde den typen sofa jeg ønsket meg (men unnlot å antyde pris!). Jeg kunne velge mellom ulike typer armlener og ben på sofaen. "Vi har åpent til klokka 20 i dag", sa mannen.
Jeg, som hadde vært på farten i noen timer den dagen, spaserte ned til butikken, en tur på 20 minutter hver vei. Dette er den første spaserturen min på over to år, og jeg kjenner det fortsatt i kroppen etter noen dager og er veldig sliten. "Ikke overdriv", formante datteren, "det gjorde du for et par år siden, og ble verre". Ja da, men jeg fikk nå bestilt sofaen min - riktignok i en prisklasse som passer lommeboka til andre innbyggere her på Oslo Vest bedre enn min, men den var slik jeg ville ha den, og jeg orker ikke lete over hele byen for å få meg ny sofa. Og sannelig så jeg ikke et spisebord i butikken også, som jeg falt pladask for. Så nå gjenstår det bare å bestille nytt skrivebord og noen flere bokhyller, nytt teppe og nye gardiner. Jeg tror jeg tar sjansen på å kjøpe en av bokhyllene og teppet på Ikea, for jeg så noe på nettet som matchet i mitt indre bilde av min fremtidige stue - og et teppe eller en bokhylle kan vel ikke være strømførende, slik andre Ikea-møbler er?
Tilbake til innleggets utgangspunkt: økonomi. Når jeg nå opplever at jeg er i bevegelse - riktignok med små skritt - i riktig retning, er jeg heldig og takknemlig fordi jeg har råd til å gjøre noe, og som kanskje igjen vil virke inn på helsetilstanden min. Samtidig vet jeg hva det innebærer å ha for lite penger, og jeg føler med folk med store helseproblemer som verken har råd til å leie vaskehjelp eller håndverker, eller kjøpe seg nye ting. Jeg husker godt hvordan det er å måtte ta de billigste, stygge brillene, den billigste senga osv., fordi man har så veldig lite penger.
Når det gjelder hjelp med praktiske ting, som rydding, bortkjøring, vasking, maling, legge gulv osv., får mange hjelp fra familie og venner. Men å betale for svart arbeid er ikke greit for alle, inkludert for meg. Jeg ringte skatteetaten og spurte "hvor grensen for svart arbeid går":
- Vi har nulltoleranse for svart arbeid.
- Så jeg er lovbryter dersom jeg gir en venn et par tusen for å hjelpe meg med helt nødvendige, praktiske ting mens jeg er syk?
- Om du gir en venn 3000 kroner hver måned for å hjelpe til med renhold eller noe annet, så er det noe vi ser alvorlig på. Vi har kommer over flere som lever helt eller delvis på svart arbeid, og som derfor ikke bidrar til fellesskapet.
- Jeg ville aldri ha lønnet en svart vaskehjelp. Men om jeg ga en venn et mindre beløp bare en eneste gang?
- Det ville være forståelig. Vi er opptatt av folk som helt eller delvis lever på svart arbeid.
- Ville det altså ikke vært lovbrudd om jeg betalte en venn en tusenlapp eller to for å rydde og kjøre bort gamle ting som skulle kastes?
- Vi har nulltoleranse for svart arbeid. Om du betaler en venn 3000 kroner hver måned ...
Osv.
Mange må basere seg på hjelp fra frivillig arbeid, i alle fall om de vil være lovlydige borgere. Et problem i vår tid synes å være at folk er blitt mer selvopptatte og søker seg til frivillige organisasjoner som tilfredsstiller deres egne behov, ifølge en ny rapport. Men frivillighet for andres del er ikke borte, og jeg lurer på om det hadde vært en idé med en virksomhet lik den svenskene har, som hjelper potensielt frivillige og frivillige organisasjoner til å finne hverandre? Så er spørsmålet: Finnes det i det hele tatt frivillige organisasjoner som kan hjelpe folk med vasking og oppussing?
Dette var litt om meg og mitt for tiden - og om at langvarige helseproblemer kan påvirke de fysiske omgivelsene man lever i.
17.3.11
Hva skal vi si til barna om nyhetene fra Japan?
Som etter andre nyhetsstormer i de siste årene ønsker vi å formidle noen råd til voksne om håndtering av situasjonen. Rådene kan nyttes enten en arbeider med barn, eller er foreldre. Som voksne er vi rystet over det som har skjedd, men samtidig er tryggheten i dagliglivet vårt ikke vesentlig endret. Som tidligere når vi har laget slike veiledninger, vil vi også denne gang oppfordre til en trygghetsskapende samtale med barna, inkludert hva de kan gjøre for å bli mindre redde.
Les hva psykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen skriver om temaet.
Les hva psykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen skriver om temaet.
8.3.11
Noe så uetisk!
I Can’t Stand My Friend’s Histrionic Personality!
En innsender skriver til psykologen og ber om råd vedrørende kontakten med en venninne vedkommende har diagnostisert med en personlighetsforstyrrelse:
I have a friend who I think has histrionic personality disorder. We’ve been friends for several years. However, we live far away, so it was hard to spot a problem at first.
She’s extremely clingy and even creepy sometimes. She makes random, hurtful comments towards me.
Psykologen svarer:
You believe this girl cannot change her ways. That is how she is. That is what a ‘personality disorder’ usually means.
Mer om å diagnostisere sine uvenner: Poeng for psykopati
En innsender skriver til psykologen og ber om råd vedrørende kontakten med en venninne vedkommende har diagnostisert med en personlighetsforstyrrelse:
I have a friend who I think has histrionic personality disorder. We’ve been friends for several years. However, we live far away, so it was hard to spot a problem at first.
She’s extremely clingy and even creepy sometimes. She makes random, hurtful comments towards me.
Psykologen svarer:
You believe this girl cannot change her ways. That is how she is. That is what a ‘personality disorder’ usually means.
Mer om å diagnostisere sine uvenner: Poeng for psykopati
Innlegg på Erfaringskompetanse: Feminismefri sone
Krisesentrene umyndiggjør ikke voldsutsatte kvinner, noe som dessverre ofte skjer innenfor det offentlige hjelpeapparat. Innenfor hjelpeapparatet må kvinnen ofte akseptere "ekspertenes" definisjon og valg av løsning på sine problemer, forteller Krisesentersekretariatet.
Den svenske psykiateren og feministen Kerstin Aldén har sagt at dersom klientens beretning inneholder opplysninger og påstander som utfordrer virkelighetsoppfatningen til behandlingspersonalet, så vekkes det motstand og settes spørsmålstegn ved den som har uttalt seg. Normal respons på krenkende eller traumatiske situasjoner blir til abnormalitet, skriver terapeutene Alisha Ali, Paula J. Caplan og Rachel Fagnant i en håndbok om kjønnsforskning i psykologi.
Les innlegget mitt hos Erfaringskompetanse.
Den svenske psykiateren og feministen Kerstin Aldén har sagt at dersom klientens beretning inneholder opplysninger og påstander som utfordrer virkelighetsoppfatningen til behandlingspersonalet, så vekkes det motstand og settes spørsmålstegn ved den som har uttalt seg. Normal respons på krenkende eller traumatiske situasjoner blir til abnormalitet, skriver terapeutene Alisha Ali, Paula J. Caplan og Rachel Fagnant i en håndbok om kjønnsforskning i psykologi.
Les innlegget mitt hos Erfaringskompetanse.
7.3.11
Alle ledere i Tidsskrift for psykisk helsearbeid
2004
Strålende!!!
av Bengt Karlsson
Utålmodighet og handling
av Marit Borg og Bengt Karlsson
Er det meg det er noe galt med?
av Anders Johan W. Andersen
«DE VANDRER RUNDT SOM TIKKENDE BOMBER ...»
av Marit Borg og Bengt Karlsson
2005
«Er det noen vits i å høre på pasienten?»
av Bengt Karlsson
BRIST I ALLE LEDD - OGSÅ I DE POLITISKE?
av Bengt Karlsson
3 X 3 HURRA !
av Bengt Karlsson og Marit Borg
LIVSNERVENS UENDELIGE KRAFT
av Gro Talsethagen og Bengt Karlsson
2006
HISTORIER OG SAMTIDER
av Bengt Eirik Karlsson og Anders Johan W. Andersen
GOOD NIGHT, AND GOOD LUCK
av Bengt Eirik Karlsson
HVORFOR – HVORFOR – HVORFOR?
av Bengt Eirik Karlsson
Psykisk helsearbeid - alltid underveis
av Anders Johan W. Andersen
2007
VUOIGATVUOĐAT, GIELLA JA PSYHKALAŠ DEARVVAŠVUOHTA SÁMIS
RETTIGHETER, SPRÅK OG PSYKISK HELSE I SÁPMI
av Randi Nymo og Bengt Karlsson
Hva er god praksis, og hvem bestemmer det?
av Anders Johan W. Andersen
ET ARBEIDSLIV FOR ALLE?
av Anders Johan W. Andersen og Marit Borg
Kledd i rødt - historier om kamp og forsoning
av Anders Johan W. Andersen
2008
FORTSATT MER AV DET SAMME?
av Victoria Alme Ibabao
Vi bærer psykisk helsearbeid videre
av redaksjonen
RELATIV FATTIGDOM, AKADEMISERING, SUNN FORNUFT OG NØDVENDIG EMPATI
av Victoria Alme Ibabao Edwards
PSYKISK LIDELSE - EN KVALIFIKASJON
av Olav Elvemo og Tore Dag Bøe
2009
VEL, LA OSS FORTSETTE
av Anders Johan W. Andersen
Psykisk helsearbeid med eldre
av Anders Johan W. Andersen og Hjørdis Fodstad
Er spesialisthelsetjenesten klar for et paradigmeskifte?
av Tore Dag Bøe og Tonje Lossius Husum
Se om igjen
av Anders Johan W. Andersen
2010
EN GANG VAR HUN DET BARNET DU HAR PÅ FANGET
av Victoria Ibabao Edwards
Tvang og tilgjengelighet
av Anders Johan W. Andersen og Tonje Lossius Husum
Vår trang til orden
av Anders Johan W. Andersen og Tore Dag Bøe
LA OSS SNAKKE OM SEKSUALITET
av Victoria Ibabao Edwards og Tonje Lossius Husum
Strålende!!!
av Bengt Karlsson
Utålmodighet og handling
av Marit Borg og Bengt Karlsson
Er det meg det er noe galt med?
av Anders Johan W. Andersen
«DE VANDRER RUNDT SOM TIKKENDE BOMBER ...»
av Marit Borg og Bengt Karlsson
2005
«Er det noen vits i å høre på pasienten?»
av Bengt Karlsson
BRIST I ALLE LEDD - OGSÅ I DE POLITISKE?
av Bengt Karlsson
3 X 3 HURRA !
av Bengt Karlsson og Marit Borg
LIVSNERVENS UENDELIGE KRAFT
av Gro Talsethagen og Bengt Karlsson
2006
HISTORIER OG SAMTIDER
av Bengt Eirik Karlsson og Anders Johan W. Andersen
GOOD NIGHT, AND GOOD LUCK
av Bengt Eirik Karlsson
HVORFOR – HVORFOR – HVORFOR?
av Bengt Eirik Karlsson
Psykisk helsearbeid - alltid underveis
av Anders Johan W. Andersen
2007
VUOIGATVUOĐAT, GIELLA JA PSYHKALAŠ DEARVVAŠVUOHTA SÁMIS
RETTIGHETER, SPRÅK OG PSYKISK HELSE I SÁPMI
av Randi Nymo og Bengt Karlsson
Hva er god praksis, og hvem bestemmer det?
av Anders Johan W. Andersen
ET ARBEIDSLIV FOR ALLE?
av Anders Johan W. Andersen og Marit Borg
Kledd i rødt - historier om kamp og forsoning
av Anders Johan W. Andersen
2008
FORTSATT MER AV DET SAMME?
av Victoria Alme Ibabao
Vi bærer psykisk helsearbeid videre
av redaksjonen
RELATIV FATTIGDOM, AKADEMISERING, SUNN FORNUFT OG NØDVENDIG EMPATI
av Victoria Alme Ibabao Edwards
PSYKISK LIDELSE - EN KVALIFIKASJON
av Olav Elvemo og Tore Dag Bøe
2009
VEL, LA OSS FORTSETTE
av Anders Johan W. Andersen
Psykisk helsearbeid med eldre
av Anders Johan W. Andersen og Hjørdis Fodstad
Er spesialisthelsetjenesten klar for et paradigmeskifte?
av Tore Dag Bøe og Tonje Lossius Husum
Se om igjen
av Anders Johan W. Andersen
2010
EN GANG VAR HUN DET BARNET DU HAR PÅ FANGET
av Victoria Ibabao Edwards
Tvang og tilgjengelighet
av Anders Johan W. Andersen og Tonje Lossius Husum
Vår trang til orden
av Anders Johan W. Andersen og Tore Dag Bøe
LA OSS SNAKKE OM SEKSUALITET
av Victoria Ibabao Edwards og Tonje Lossius Husum
6.3.11
Interessant nettmøte
Hva heter diagnosen når man irriterer seg noe aldeles fryktelig over andre mennesker? Slik som når VG-lesere stiller spørsmål til Natascha.
Hvordan unngår du hevntanker?
Brage
Hvordan hevner man seg på en som ligger på kirkegården?
Hvilket forhold hadde du til familie og venner før kidnappingen?
Joakim
Ja, hva er 10-åringers "forhold til familie og venner"? Distansert kanskje, slik at man pliktskyldigst sender et julekort hjem hvert år?
Hvilke tips vil du gi personer som er/kan komme i samme situasjon som du var?
Joakim
*Kremt*
Har du utviklet klaustrofobi eller andre «senskader»?
Kaja
Ja, man kan nok få «senskader» i hermetegn etter å ha vært innesperret i en kjeller i 8 1/2 år.
Har disse årene i fangenskap fått deg til å sette mer pris på livet?
Synne
Klart det. Man har alt for lett for å ta friheten til å bevege seg fritt som en selvfølge når man er 9-10 år.
Hvordan unngår du hevntanker?
Brage
Hvordan hevner man seg på en som ligger på kirkegården?
Hvilket forhold hadde du til familie og venner før kidnappingen?
Joakim
Ja, hva er 10-åringers "forhold til familie og venner"? Distansert kanskje, slik at man pliktskyldigst sender et julekort hjem hvert år?
Hvilke tips vil du gi personer som er/kan komme i samme situasjon som du var?
Joakim
*Kremt*
Har du utviklet klaustrofobi eller andre «senskader»?
Kaja
Ja, man kan nok få «senskader» i hermetegn etter å ha vært innesperret i en kjeller i 8 1/2 år.
Har disse årene i fangenskap fått deg til å sette mer pris på livet?
Synne
Klart det. Man har alt for lett for å ta friheten til å bevege seg fritt som en selvfølge når man er 9-10 år.
Gratis psykisk helse-tidsskrifter i Helsebiblioteket
Liste over skandinaviske tidsskrifter som er helt eller delvis fritt tilgjengelige på internett
Liste over open access-tidsskrifter (dvs fritt tilgjengelige)
Diverse pasientinformasjon
Pasientrettigheter
Lover og forskrifter
Felleskatalogen
Rapporter
Helsepersonell, lærere, studenter, og ansatte i helsetjeneste eller offentlig forvaltning har tilgang til flere tjenester. De kan registrere seg her.
Liste over open access-tidsskrifter (dvs fritt tilgjengelige)
Diverse pasientinformasjon
Pasientrettigheter
Lover og forskrifter
Felleskatalogen
Rapporter
Helsepersonell, lærere, studenter, og ansatte i helsetjeneste eller offentlig forvaltning har tilgang til flere tjenester. De kan registrere seg her.
5.3.11
Tomme ord
Psykolog Jan A. Andersen, altså han som mener at ord ikke skader, har en kronikk i BT i dag. Fyren er rett og slett avskyelig (jeg regner med at han ikke reagerer på ordbruken min).
Han påstår at det er mobbing blant voksne han har i tankene, men skriver faktisk mest om barn. Ord er ikke farlige, de skaper ikke arr, sier han.
Altså: Om partneren din, eller moren din, sier at du er et menneske som er umulig å elske, så er dette bare ufarlige ord. Eller som da jeg var barn og fikk høre (av voksne) at jeg skulle bli slått sånn at jeg ville angre på at jeg var blitt født. De gangene var det ikke engang nødvendig å slå meg; jeg angret bare jeg hørte denne setningen.
Dersom ord ikke betyr noe, så spiller det heller ingen rolle om noen sier de er glad i deg eller ikke - gjør det vel? Eller om noen kaller meg gal eller forstyrret, enten en nærstående eller en kollega av Andersen som har meg som klient.
Går det forresten an å gå i terapi uten at ord betyr noe? Da kan man vel bare avskaffe all samtalebehandling?
Eller Kirkens forkynnelse: Spiller det noen rolle om presten kaller deg en fordervet sjel og djevelens barn eller et menneske som er elsket av Gud?
Det er jo bare ord.
Han påstår at det er mobbing blant voksne han har i tankene, men skriver faktisk mest om barn. Ord er ikke farlige, de skaper ikke arr, sier han.
Altså: Om partneren din, eller moren din, sier at du er et menneske som er umulig å elske, så er dette bare ufarlige ord. Eller som da jeg var barn og fikk høre (av voksne) at jeg skulle bli slått sånn at jeg ville angre på at jeg var blitt født. De gangene var det ikke engang nødvendig å slå meg; jeg angret bare jeg hørte denne setningen.
Dersom ord ikke betyr noe, så spiller det heller ingen rolle om noen sier de er glad i deg eller ikke - gjør det vel? Eller om noen kaller meg gal eller forstyrret, enten en nærstående eller en kollega av Andersen som har meg som klient.
Går det forresten an å gå i terapi uten at ord betyr noe? Da kan man vel bare avskaffe all samtalebehandling?
Eller Kirkens forkynnelse: Spiller det noen rolle om presten kaller deg en fordervet sjel og djevelens barn eller et menneske som er elsket av Gud?
Det er jo bare ord.
4.3.11
Advokat Jon Wessel-Aas på åpent møte om datalagring
Opptak fra åpent debattmøte om datalagring 2. mars
Se også Jon Wessel-Aas' blogginnlegg Hvem tror du at du er, Erna Solberg?
Dagens lenke-fangst
Kriminolog Wenche Blomberg om psykiatere som skriver psykiatrihistorie
Changes at Auschwitz. Museums, memory and why we need our scars
Reidar Hjermann: De elendige
Hvilke begrunnelser for ikke å ta asylsøkere i behandling brukes i psykisk helsevern?
Understanding Society: Study Highlights Just How Much Family Relationships Matter For Children
Stigma weighs heavily on obese people, contributing to greater health problems
Doctoral thesis: Seclusion and Restraint Practices in Psychiatric Hospitals - Towards Evidence Based Clinical Nursing
To danske spedbarn døde etter å ha fått i seg antidepressiva i mors liv
The Protest Psychosis: How Schizophrenia Became a Black Disease
Paven frikjenner jødene for drapet på Jesus
Klinisk farmasøyt med pasienterfaring
Mye vold i amerikansk barneoppdragelse
Nakenterapi
Changes at Auschwitz. Museums, memory and why we need our scars
Reidar Hjermann: De elendige
Hvilke begrunnelser for ikke å ta asylsøkere i behandling brukes i psykisk helsevern?
Understanding Society: Study Highlights Just How Much Family Relationships Matter For Children
Stigma weighs heavily on obese people, contributing to greater health problems
Doctoral thesis: Seclusion and Restraint Practices in Psychiatric Hospitals - Towards Evidence Based Clinical Nursing
To danske spedbarn døde etter å ha fått i seg antidepressiva i mors liv
The Protest Psychosis: How Schizophrenia Became a Black Disease
Paven frikjenner jødene for drapet på Jesus
Klinisk farmasøyt med pasienterfaring
Mye vold i amerikansk barneoppdragelse
Nakenterapi
For deg som er opptatt av fenomenet mobbing
Criminal Behaviour and Mental Health: Criminal Consequences of School Bullying
Alle tidsskriftsartiklene kan leses gratis til slutten av måneden.
Alle tidsskriftsartiklene kan leses gratis til slutten av måneden.
3.3.11
Sykdomsperspektiv for barn
Understanding Mental Illness – Psychosis – A Booklet For Children
Her var det ikke annet enn sykdomsperspektiv. Ingen ting om psykososiale forhold.
Things to know if someone has a mental illness…
No one can cause another person to have a mental illness. It’s not anyone’s fault.
You must remember that like diabetes, where most people have to take medicine for a long time, the same thing is true here also.
As long as a person takes their medications properly they should do well.
It’s hard to have any kind of illness.
Psychosis is harder because it is hard for a person to know when their brain is not working.
Her var det ikke annet enn sykdomsperspektiv. Ingen ting om psykososiale forhold.
Things to know if someone has a mental illness…
No one can cause another person to have a mental illness. It’s not anyone’s fault.
You must remember that like diabetes, where most people have to take medicine for a long time, the same thing is true here also.
As long as a person takes their medications properly they should do well.
It’s hard to have any kind of illness.
Psychosis is harder because it is hard for a person to know when their brain is not working.
Sosiologisk tidsskrift om psykisk helse
American Sociological Association (ASA) har lansert et nytt tidsskrift om psykisk helse og lidelse.
Society and Mental Health (SMH) har originale, fagfellevurderte artikler der man bruker sosiologiske begreper og metoder for å forstå sosial opprinnelse til psykisk helse og uhelse, de sosiale konsekvensene for mennesker med psykiske lidelser, og organisering og finansiering av psykisk helsearbeid. Tidsskriftet vil komme ut tre ganger i året: mars, juli og november.
- Dette tidsskriftet gir ASA muligheter til innflytelse på en rekke sider ved psykisk helse og lidelse fra et sosiologisk perspektiv som er forskjellig fra biomedisinske, psykiatriske og psykologiske perspektiver, sier redaktør og sosiologiprofessor William R. Avison.
Første nummer kan du se her.
Society and Mental Health (SMH) har originale, fagfellevurderte artikler der man bruker sosiologiske begreper og metoder for å forstå sosial opprinnelse til psykisk helse og uhelse, de sosiale konsekvensene for mennesker med psykiske lidelser, og organisering og finansiering av psykisk helsearbeid. Tidsskriftet vil komme ut tre ganger i året: mars, juli og november.
- Dette tidsskriftet gir ASA muligheter til innflytelse på en rekke sider ved psykisk helse og lidelse fra et sosiologisk perspektiv som er forskjellig fra biomedisinske, psykiatriske og psykologiske perspektiver, sier redaktør og sosiologiprofessor William R. Avison.
Første nummer kan du se her.
Bra timing
Jeg snakker med Per. Han leser om Charlie Sheen, og tenker på da han selv ble manisk i 2004.
- Jeg hadde vaktmesterjobb i et borettslag, minnes Per. I forbindelse med et samlivsbrudd i 2000 var jeg på jakt etter et nytt sted å bo. Så så jeg at et borettslag tilbød leilighet i forbindelse med ledig vaktmesterjobb. Siden jeg var utdannet håndverksmester, tenkte jeg dette var midt i blinken for meg. Jeg fikk jobben, og flyttet inn i borettslaget. Jeg trivdes godt der og fikk mye skryt for arbeidet jeg gjorde.
Men så gikk Per inn i en mani.
- Eller kanskje var det en blandingstilstand av mani og depresjon, sier Per.
Han hadde vært manisk en gang før. Det var derfor samboeren gjorde det slutt.
- Fortell hva som skjedde, ber jeg.
- Jeg spilte høy musikk på natta noen ganger, og naboen ringte til styret og klaget. Ja, han ringte på hos meg også, og da var jeg visst ikke særlig høflig.
- Jeg kan forstå at folk vil sove på natta, sier jeg.
- OK. Men det toppet seg først da jeg gikk løs på bilen min.
- Bilen din?
- Ja, jeg ble overveldet av skyldfølelse fordi jeg kjørte bil og forurenset miljøet. Så jeg gikk løs på den med storslegga, bokstavelig talt. Naboene så hva jeg gjorde. Vinduene ble etter hvert fulle av nysgjerrige hoder. Jeg vinket til dem og ropte: "Det er vel ikke forbudt i dette landet å ødelegge sine egne ting?"
Per ble tvangsinnlagt.
Jeg er spent på hvordan han ble møtt av naboene da han ble utskrevet, og spør om han leste i siste nummer av bladet Psykisk helse om mannen som mistet leiligheten sin i et borettslag på grunn av sin psykiske uhelse.
- Nei, det har jeg ikke lest, sier Per. Men naboene mine, de var fantastiske. Ikke en eneste av dem viste noe tegn til redsel eller avsky. Ikke engang noen av de prektige, gamle damene som bodde der. Rørende var det.
- Ja, var ikke det egentlig overraskende? spør jeg. Det er liksom ikke hver dag noen står utenfor stuedøra di og hugger i stykker bilen sin.
- Jeg var heldig med timingen, svarer Per. Jeg ble gal midt under oppvarmingen til TV-aksjonen i 2004, Hjerterom, som samlet inn penger til Rådet for psykisk helse og Kirkens Bymisjon. Da jeg ble utskrevet, var det bare halvannen uke siden det norske folk hadde gitt millioner til TV-aksjonen. En psykologistudent i borettslaget sa til meg at hun var overbevist om at TV-aksjonen hadde gitt "vanlige" folk noe å tenke på.
- Så da var alt som før igjen i borettslaget og jobben din der?
- Ja, helt til 2009, da jeg igjen ble manisk. Da var det på'n igjen. Men uten noen TV-aksjon som "støttet" meg denne gangen.
- Jeg hadde vaktmesterjobb i et borettslag, minnes Per. I forbindelse med et samlivsbrudd i 2000 var jeg på jakt etter et nytt sted å bo. Så så jeg at et borettslag tilbød leilighet i forbindelse med ledig vaktmesterjobb. Siden jeg var utdannet håndverksmester, tenkte jeg dette var midt i blinken for meg. Jeg fikk jobben, og flyttet inn i borettslaget. Jeg trivdes godt der og fikk mye skryt for arbeidet jeg gjorde.
Men så gikk Per inn i en mani.
- Eller kanskje var det en blandingstilstand av mani og depresjon, sier Per.
Han hadde vært manisk en gang før. Det var derfor samboeren gjorde det slutt.
- Fortell hva som skjedde, ber jeg.
- Jeg spilte høy musikk på natta noen ganger, og naboen ringte til styret og klaget. Ja, han ringte på hos meg også, og da var jeg visst ikke særlig høflig.
- Jeg kan forstå at folk vil sove på natta, sier jeg.
- OK. Men det toppet seg først da jeg gikk løs på bilen min.
- Bilen din?
- Ja, jeg ble overveldet av skyldfølelse fordi jeg kjørte bil og forurenset miljøet. Så jeg gikk løs på den med storslegga, bokstavelig talt. Naboene så hva jeg gjorde. Vinduene ble etter hvert fulle av nysgjerrige hoder. Jeg vinket til dem og ropte: "Det er vel ikke forbudt i dette landet å ødelegge sine egne ting?"
Per ble tvangsinnlagt.
Jeg er spent på hvordan han ble møtt av naboene da han ble utskrevet, og spør om han leste i siste nummer av bladet Psykisk helse om mannen som mistet leiligheten sin i et borettslag på grunn av sin psykiske uhelse.
- Nei, det har jeg ikke lest, sier Per. Men naboene mine, de var fantastiske. Ikke en eneste av dem viste noe tegn til redsel eller avsky. Ikke engang noen av de prektige, gamle damene som bodde der. Rørende var det.
- Ja, var ikke det egentlig overraskende? spør jeg. Det er liksom ikke hver dag noen står utenfor stuedøra di og hugger i stykker bilen sin.
- Jeg var heldig med timingen, svarer Per. Jeg ble gal midt under oppvarmingen til TV-aksjonen i 2004, Hjerterom, som samlet inn penger til Rådet for psykisk helse og Kirkens Bymisjon. Da jeg ble utskrevet, var det bare halvannen uke siden det norske folk hadde gitt millioner til TV-aksjonen. En psykologistudent i borettslaget sa til meg at hun var overbevist om at TV-aksjonen hadde gitt "vanlige" folk noe å tenke på.
- Så da var alt som før igjen i borettslaget og jobben din der?
- Ja, helt til 2009, da jeg igjen ble manisk. Da var det på'n igjen. Men uten noen TV-aksjon som "støttet" meg denne gangen.
2.3.11
Signer årets viktigste brev
Tirsdag 5. april skal Stortinget etter planen stemme over datalagringsdirektivet (DLD). Stopp Datalagringsdirektivet vil før Stortingets avstemning overlevere et brev med noen av de viktigste argumentene mot DLD.
Signer brevet til stortingsrepresentantene her.
Åpent møte i dag om menneskerettigheter
Amnesty International Juridisk Studentnettverk inviterer:
TVANG I PSYKIATRIEN: BRYTER NORGE MENNESKERETTIGHETENE?
I dag 2. mars kl 17.00
Juridisk fakultet, Domus Nova – rom 370 (3. etg)
Når kan tvangsbruk i psykiatrien rettferdiggjøres? Hvordan unngå at behandlingssituasjoner blir oppfattet som krenkende? Er Norges lovverk på området i samsvar med internsjonale menneskerettigheter?
Gro Hillestad Thune – menneskerettighetsjurist
Terje Vestheim – overlege og psykiater
Mette Ellingsdalen – leder av We shall overcome, støtteforening for mennesker i psykiatrien og deres venner
TVANG I PSYKIATRIEN: BRYTER NORGE MENNESKERETTIGHETENE?
I dag 2. mars kl 17.00
Juridisk fakultet, Domus Nova – rom 370 (3. etg)
Når kan tvangsbruk i psykiatrien rettferdiggjøres? Hvordan unngå at behandlingssituasjoner blir oppfattet som krenkende? Er Norges lovverk på området i samsvar med internsjonale menneskerettigheter?
Gro Hillestad Thune – menneskerettighetsjurist
Terje Vestheim – overlege og psykiater
Mette Ellingsdalen – leder av We shall overcome, støtteforening for mennesker i psykiatrien og deres venner
1.3.11
Å føde etter en tidligere voldtekt
Tirsdag 12. april er det temakveld om å føde sitt første barn etter en tidligere voldtekt, i regi av DIXI Ressurssenter i Oslo. Åpent for alle interesserte.
Les mer hos DIXI.
Les mer hos DIXI.
Nytt innlegg på Erfaringskompetanse
Nytt innlegg på Erfaringskompetanse: Diagnoser og sykdomstenkning, en fortsettelse av Psykiatrikritikk og scientologi.
Therapeutic impasses
Jeg kom over en bok kalt Resolving impasses in therapeutic relationships, som jeg lurer på om noen av bloggens lesere kjenner.
I denne artikkelen skriver forfatteren:
I have found that experiences of serious impasses, wounding, and rupture are more common than we acknowledge. A survey I conducted in 1987 among 330 therapist members of the Psychotherapy Institute in Berkeley, California, revealed that 53 percent of the respondents had been patients in a therapy that had ended in a rupture. Of these, 72 percent were left feeling harmed by the experience. I would like to see resources provided for patients and therapists who have been grappling alone with these distressing and often devastating experiences.
WOW! Rart å se sånt svart på hvitt.
Selv om det faktisk går rett vei, tar det fryktelig lang tid for meg å "komme over" en svært traumatisk terapi. Så nå undres jeg over om det fins en bok eller to som kunne være til litt hjelp. Er det noen vits for en tidligere klient å lese noe sånt som dette? Denne boken er forresten gammel, fra 1992. Vet du om noen nyere som tar opp det samme?
Anmeldelse av boken.
I denne artikkelen skriver forfatteren:
I have found that experiences of serious impasses, wounding, and rupture are more common than we acknowledge. A survey I conducted in 1987 among 330 therapist members of the Psychotherapy Institute in Berkeley, California, revealed that 53 percent of the respondents had been patients in a therapy that had ended in a rupture. Of these, 72 percent were left feeling harmed by the experience. I would like to see resources provided for patients and therapists who have been grappling alone with these distressing and often devastating experiences.
WOW! Rart å se sånt svart på hvitt.
Selv om det faktisk går rett vei, tar det fryktelig lang tid for meg å "komme over" en svært traumatisk terapi. Så nå undres jeg over om det fins en bok eller to som kunne være til litt hjelp. Er det noen vits for en tidligere klient å lese noe sånt som dette? Denne boken er forresten gammel, fra 1992. Vet du om noen nyere som tar opp det samme?
Anmeldelse av boken.
Per Isdal er en helt
Per Isdal er en av finalistene til Den Store Psykologprisen. Han fortjener virkelig en pris.
Helt tilbake til 1988 finner jeg avisartikler i Atekst-arkivet hvor Per Isdal uttaler seg om familievold, eller rettere sagt: mot vold. Han har vært en av de aller tydeligste psykologstemmene mot dette uvesenet lenge.
Mitt fortidige, forslåtte barn har fått mye trøst av å lese og høre Per Isdal. Når jeg har gått i terapi, har jeg opplevd at volden jeg ble utsatt for som barn, er blitt bagatellisert - ja, volden jeg opplevde som voksen også, men den skadet meg ikke så mye. Det har vært litt sånn "på den ene siden" og så "på den andre siden", og vold er blitt omskrevet til "motgang", "samspillsproblemer" eller "konflikter" i familien. Derfor lyttet jeg etter andre psykologstemmer, utenfor terapirommet, selv om det selvsagt ikke blir helt det samme.
Mens jeg gikk hos "verdens verste" psykolog, så jeg at Human-Etisk Forbund skulle ha et åpent møte med Per Isdal som foredragsholder. Jeg dro dit, og det ble en ubeskrivelig sterk bekreftelse for meg å høre en psykolog så kraftig og entydig forkaste voldsbruk, inkludert mot barn. Han kom også inn på at det er for liten oppmerksomhet på problemet i helsevesenet, akkurat slik jeg opplevde. Siden jeg fra jeg var bitte liten fikk høre at volden jeg ble utsatt for, var Guds vilje, har jeg trengt å høre at vold er feil med veldig store bokstaver. Etter at jeg hadde stilt spørsmål og kommentert foredraget hans, sa Isdal: "Jeg tror du og jeg kunne hatt mye å snakke sammen om". Det føltes som om han tok mitt fortidige barn på fanget.
Per Isdal er feminist. Jeg tror det har betydd svært mye for mishandlede å høre en mann så til de grader ta avstand fra patriarkalsk vold.
Helt tilbake til 1988 finner jeg avisartikler i Atekst-arkivet hvor Per Isdal uttaler seg om familievold, eller rettere sagt: mot vold. Han har vært en av de aller tydeligste psykologstemmene mot dette uvesenet lenge.
Mitt fortidige, forslåtte barn har fått mye trøst av å lese og høre Per Isdal. Når jeg har gått i terapi, har jeg opplevd at volden jeg ble utsatt for som barn, er blitt bagatellisert - ja, volden jeg opplevde som voksen også, men den skadet meg ikke så mye. Det har vært litt sånn "på den ene siden" og så "på den andre siden", og vold er blitt omskrevet til "motgang", "samspillsproblemer" eller "konflikter" i familien. Derfor lyttet jeg etter andre psykologstemmer, utenfor terapirommet, selv om det selvsagt ikke blir helt det samme.
Mens jeg gikk hos "verdens verste" psykolog, så jeg at Human-Etisk Forbund skulle ha et åpent møte med Per Isdal som foredragsholder. Jeg dro dit, og det ble en ubeskrivelig sterk bekreftelse for meg å høre en psykolog så kraftig og entydig forkaste voldsbruk, inkludert mot barn. Han kom også inn på at det er for liten oppmerksomhet på problemet i helsevesenet, akkurat slik jeg opplevde. Siden jeg fra jeg var bitte liten fikk høre at volden jeg ble utsatt for, var Guds vilje, har jeg trengt å høre at vold er feil med veldig store bokstaver. Etter at jeg hadde stilt spørsmål og kommentert foredraget hans, sa Isdal: "Jeg tror du og jeg kunne hatt mye å snakke sammen om". Det føltes som om han tok mitt fortidige barn på fanget.
Per Isdal er feminist. Jeg tror det har betydd svært mye for mishandlede å høre en mann så til de grader ta avstand fra patriarkalsk vold.
Per Isdal er en helt.
British Journal of Psychiatry om familievold
Domestic violence is often not looked for in mental health settings, nor examined in research into mental health issues.
From the limited studies, it would appear that the vast majority of people with severe mental illness have experienced either physical or sexual assault during their lifetime and this is often associated with a history of childhood abuse and substance misuse.
In the main, health professionals have not had specific undergraduate or postgraduate training on this issue, so it is no surprise that they feel ill-equipped to enquire about or respond to domestic violence. However, it is a sad reflection on the fields of psychiatry and other mental health professions that providers do not feel it is part of their role, when the association of abuse and violence and mental ill health is so strong. The over-reliance on medical, diagnostic and treatment models by mental health providers can result in social issues such as domestic violence being overlooked.
Domestic violence: the hidden epidemic associated with mental illness (abstract)
From the limited studies, it would appear that the vast majority of people with severe mental illness have experienced either physical or sexual assault during their lifetime and this is often associated with a history of childhood abuse and substance misuse.
In the main, health professionals have not had specific undergraduate or postgraduate training on this issue, so it is no surprise that they feel ill-equipped to enquire about or respond to domestic violence. However, it is a sad reflection on the fields of psychiatry and other mental health professions that providers do not feel it is part of their role, when the association of abuse and violence and mental ill health is so strong. The over-reliance on medical, diagnostic and treatment models by mental health providers can result in social issues such as domestic violence being overlooked.
Domestic violence: the hidden epidemic associated with mental illness (abstract)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner