30.1.11
Are you a therapist, student of therapy, or consumer of therapy - and like writing?
On Psychotherapy is a multi-contributor blog, welcoming submissions from psychotherapists, students of psychotherapy and consumers of psychotherapy.
Er du lunefull eller månesyk?
In contrast with what is commonly thought, the word “lunatic” was originally related mainly to epilepsy and not to insanity. Only in the Middle Ages, under the influence of nonmedical authors — above all Origen and some astrological writers of fourth and fifth centuries — the overlay between such pathologies related the term to madness. This shift demonstrates that since the Middle Ages there has been great confusion about the clinical features of epileptic attacks and maniacal episodes.
Moreover, the connection between epileptic seizures and the moon in past medical literature should be considered as an attempt made by classical rational medicine to contrast the beliefs and the traditions of divine/demonic possession through some kind of natural explanation.
The Disease of the Moon: The Linguistic and Pathological Evolution of the English Term “Lunatic”
Moreover, the connection between epileptic seizures and the moon in past medical literature should be considered as an attempt made by classical rational medicine to contrast the beliefs and the traditions of divine/demonic possession through some kind of natural explanation.
The Disease of the Moon: The Linguistic and Pathological Evolution of the English Term “Lunatic”
29.1.11
Inn- og utgrupper og fordommer
For en tid tilbake la jeg ut Implicit Association Test (IAT) på bloggen, der man kunne teste hvor (ubevisst) fordomsfull man er, blant annet overfor mennesker med en annen hudfarge. Dette er ingen tulletest, slik mye annet man finner på nettet er.
Men nå kom jeg over en artikkel av en kognitiv psykolog som problematiserer testen. Konklusjonen hans er at dette handler om at vi er raske til å kategorisere mennesker i inn- og ut-grupper:
Throughout the course of evolution humans evolved the ability to quickly categorize those who are in the "in-group" and those who are in the "out-group". This skill can be adaptive when processing a lot of information, but can also be harmful to society when it influences racist thoughts and behaviors. Therefore, we should be very careful how different groups are portrayed in the media, schools, and society. The faster we can automatically associate people with our in-group, the less likely we will be to implicitly and overtly demonstrate racial prejudice toward them.
Fins det, når det gjelder psykiske lidelser, noen annen løsning enn å destruere skillet mellom inn-gruppen normale og ut-gruppen "psykisk syke" med defekte hjerner?
En jeg synes problematiserer den grupperingen på en elegant måte, er brukeraktivist og skribent Odd Volden. I Morgenbladet nylig kommenterte han et intervju avisa hadde med Harald Eia. Sistnevnte ble spurt av Morgenbladet om det ikke er flaut å gå hos psykolog, slik Eia har. Svar:
Odd Volden:
I artikkelen Vi sier farvel til den psykiatriske pasienten trekker Volden fram blant annet dette eksempelet:
I en norsk regionavis finner vi følgende i 2001: "Familiekontoret er til for alminnelige mennesker med vanlige problemer, det er ikke et psykiatritilbud..." Den som mottar et tilbud fra psykiatrien går altså over en terskel og inn i en kvalitativt annerledes tilstand, en tilstand som ikke er forenlig med det å være et "alminnelig menneske".
På God Morgen Norge 20. januar stilte programleder Vår Staude følgende spørsmål til en dame som snakket om en krise: "Men du var et vanlig menneske før du ble lagt inn på psykiatrisk, Linda?"
Fagfolk bidrar til denne todelingen. Selv om ordet minusvarianter ikke lenger brukes, skjønner alle at avvik ikke er like bra som normalitet.
Men nå kom jeg over en artikkel av en kognitiv psykolog som problematiserer testen. Konklusjonen hans er at dette handler om at vi er raske til å kategorisere mennesker i inn- og ut-grupper:
Throughout the course of evolution humans evolved the ability to quickly categorize those who are in the "in-group" and those who are in the "out-group". This skill can be adaptive when processing a lot of information, but can also be harmful to society when it influences racist thoughts and behaviors. Therefore, we should be very careful how different groups are portrayed in the media, schools, and society. The faster we can automatically associate people with our in-group, the less likely we will be to implicitly and overtly demonstrate racial prejudice toward them.
Fins det, når det gjelder psykiske lidelser, noen annen løsning enn å destruere skillet mellom inn-gruppen normale og ut-gruppen "psykisk syke" med defekte hjerner?
En jeg synes problematiserer den grupperingen på en elegant måte, er brukeraktivist og skribent Odd Volden. I Morgenbladet nylig kommenterte han et intervju avisa hadde med Harald Eia. Sistnevnte ble spurt av Morgenbladet om det ikke er flaut å gå hos psykolog, slik Eia har. Svar:
Det er det, men man skal late som det ikke er det. Men det er litt gøy også. Og vi tenkte «nå legger vi ut den, og så ser vi hva som skjer». Hvis folk syntes det var spennende, kunne vi spilt et videre spor som gikk på «Harald er han som har psykiske problemer». Det kunne vært noe. Men da kommer barna inn i bildet.
Hvorfor legger den stadig søkende og grensesprengende Eia plutselig tung essens inn i begrepene? Hva er det som gjør det selvinnlysende at en så uredd aktør og en så trygg far som Harald Eia skal stoppe akkurat ved denne «grensen»?
I artikkelen Vi sier farvel til den psykiatriske pasienten trekker Volden fram blant annet dette eksempelet:
I en norsk regionavis finner vi følgende i 2001: "Familiekontoret er til for alminnelige mennesker med vanlige problemer, det er ikke et psykiatritilbud..." Den som mottar et tilbud fra psykiatrien går altså over en terskel og inn i en kvalitativt annerledes tilstand, en tilstand som ikke er forenlig med det å være et "alminnelig menneske".
På God Morgen Norge 20. januar stilte programleder Vår Staude følgende spørsmål til en dame som snakket om en krise: "Men du var et vanlig menneske før du ble lagt inn på psykiatrisk, Linda?"
Fagfolk bidrar til denne todelingen. Selv om ordet minusvarianter ikke lenger brukes, skjønner alle at avvik ikke er like bra som normalitet.
Problemer med feeder til blogger
Det er to Blogspot-blogger jeg gjerne leser, men som jeg ikke får abonnert på med RSS og som ikke oppdaterer seg i bloggrullen. Jeg skjønner ikke hva dette skyldes.
Den ene er Ola Kristian Johansens blogg. Her får jeg ingen melding. Feeden bare stopper ved et innlegg skrevet i april 2009 og oppdateres ikke etter det.
Den andre bloggen er Ottar Grimstad sin. Her gir Google Reader meg beskjed om at innmatingen ikke finnes. Når jeg legger bloggen til i bloggrullen og klikker på bloggens navn, kommer jeg hit.
Disse to er altså Blogspot-blogger.
I tillegg finner jeg ingen feed til Morbus Norvegicus, som jeg også gjerne ville hatt i bloggrullen.
Noen som aner hva sånt kan skyldes?
Den ene er Ola Kristian Johansens blogg. Her får jeg ingen melding. Feeden bare stopper ved et innlegg skrevet i april 2009 og oppdateres ikke etter det.
Den andre bloggen er Ottar Grimstad sin. Her gir Google Reader meg beskjed om at innmatingen ikke finnes. Når jeg legger bloggen til i bloggrullen og klikker på bloggens navn, kommer jeg hit.
Disse to er altså Blogspot-blogger.
I tillegg finner jeg ingen feed til Morbus Norvegicus, som jeg også gjerne ville hatt i bloggrullen.
Noen som aner hva sånt kan skyldes?
28.1.11
Incestsenter kritiserer media
I forgårs kritiserte jeg psykolog Turid Kavli, som mente det var bra for overgrepsofre at media skriver detaljert om overgrepene i Østerdalen-saken. Men også berørte kommer med kritikk mot mediene.
De mange grove detaljene fra Alvdalsaken i mediene kan skremme andre ofre fra å stå frem med liknende historier, mener Støttesenter mot incest i Oslo.
- Det er nedverdigende å høre om slike handlinger når man selv er utsatt for overgrep. Minner fra barndom og nye ting kommer opp. Å føle seg avslørt i mediene er skremmende for mange. Da blir det vanskeligere å stå frem med sin historie, sier sosialkonsulent Taina Berg Utheim til dagens Vårt Land.
Dessuten:
- Detaljer i media gir en copycat-virkning der potensielle overgripere får gode ideer om hvordan man kan utføre overgrep. Det har vi sett flere ganger med hensyn til antall saker som er rullet opp, sier Utheim.
De mange grove detaljene fra Alvdalsaken i mediene kan skremme andre ofre fra å stå frem med liknende historier, mener Støttesenter mot incest i Oslo.
- Det er nedverdigende å høre om slike handlinger når man selv er utsatt for overgrep. Minner fra barndom og nye ting kommer opp. Å føle seg avslørt i mediene er skremmende for mange. Da blir det vanskeligere å stå frem med sin historie, sier sosialkonsulent Taina Berg Utheim til dagens Vårt Land.
Dessuten:
- Detaljer i media gir en copycat-virkning der potensielle overgripere får gode ideer om hvordan man kan utføre overgrep. Det har vi sett flere ganger med hensyn til antall saker som er rullet opp, sier Utheim.
Lenker i sidefeltet
Du som bare leser bloggen min via RSS, e-post eller liknende - i stedet for å gå inn på selve bloggen - og i tillegg ikke følger meg på Twitter, gjøres herved oppmerksom på at jeg i bloggens sidefelt stadig legger ut lenker til saker jeg finner interessante. Ta gjerne en titt av og til.
Rapport om menneskerettigheter og psykiatrisk tvang
Norge skal eksamineres i FNs Menneskerettskomité i år, og i den forbindelse har ni norske organisasjoner (deriblant ICJ, Advokatforeningen og Psykologforeningen) levert en (parallell)rapport. Det står om psykiatrisk tvang fra og med side 14.
Utdrag:
Utdrag:
The "treatment criterion", has been considered by a working group appointed by the Directorate of Health as referred to in the State Report, para. 75. The working group has concluded that there is little documentation showing that coercive treatment under this criterion will help the person to function better. On the other hand – there are many patients reporting that the coercive measures itself have made them worse, and given them additional traumas as documented in several publications. This being the case, we hold that coercive treatment should not be used unless it is documented that it has a positive effect. It should otherwise be considered as experimental treatment, which requires the patient's free consent in accordance with ICCPR Article 7.
Furthermore, the treatment criterion gives the hospitals such a wide margin of appreciation to decide coercive measures that the possibility for arbitrary deprivation of liberty is too great. The courts will seldom set the opinion of the psychiatrists/clinical psychologists aside, because the psychiatrists/clinical psychologists are presupposed to be the most competent to consider these questions.
(...)
We consider that it is possible to help people as those described above without coercive measures, for instance with voluntary psychotherapy, a place to live, help with personal hygiene and social interaction. Even if such voluntary measures do not help, this does not justify involuntary hospitalization if the patient is not dangerous to himself or others. Abnormal or bizarre behaviour must be tolerated as long as it does not constitute a threat to others.
We hold that the use of coercive measures such as involuntary hospitalization is not necessary, because of the lack of documentation that it will help, because of the risks of damage to the patient, and because of the wide margin of appreciation afforded to the psychiatrists and lack of foreseeability for the citizens to know what kind of behaviour is accepted in society. The use of coercive measures are attempts to change the persons' personality and thus an interference with their right to private life, freedom of thought and religion, to hold opinions and the freedom of expression. This raises therefore also the issue of compatibility with ICCPR Articles 17, 18 and 19.
Europeiske helseorganisasjoner lanserer onlinekurs
I sju interaktive onlinekurs skal helsearbeidere lære om helsekonsekvensene av krig og andre former for vold og om rollen og ansvaret som helsepersonell har i fredsarbeid. Kursene er ment å skulle kunne brukes av alle helsearbeidere, uansett hva de jobber med. De strekker seg over temaer fra forebygging av selvmord og familievold til avskaffelse av atomvåpen, og de er gratis.
Gå til http://www.medicalpeacework.org/
Gå til http://www.medicalpeacework.org/
Og poenget var ... ?
– Jeg er sterkt medisinert. I grove trekk går det utpå at man er til fare for seg selv og andre. Jeg vet ikke hvorfor de mener at jeg er farlig. Går du bak ryggen min er jeg farlig, ja. Jeg er en farlig person. Jeg glemmer aldri. Men jeg er ikke voldelig, sier han.
Artikkel
Poenget med artikkelen må ha vært å få vise fram en vaskeekte psykiatrisk pasient.
Artikkel
Poenget med artikkelen må ha vært å få vise fram en vaskeekte psykiatrisk pasient.
Annas historie
Susan Kingsley-Smith fra bloggen A Journey har delt nedenstående artikkel på Facebook. Artikkelen må gjerne reproduseres/videredistribueres.
THE HEALTH SYSTEM: RETRAUMATIZING THE VICTIM
By Ann Jennings, Ph.D.
Editor’s note: Stigma can take many forms. When diagnosis and treatment themselves are stigmatizing, the consequences are devastating. In the case of Ann Jennings daughter, the outcome was tragic.
My daughter Anna was a victim of early childhood sexual trauma. She was never able to find treatment in the mental health system. From the age of 13 to her recent death at the age of 32, she was viewed and treated by that system as “severely and chronically mentally ill.” A review of 17 years of mental heath records reveals her described in terms of diagnosis, medications, “symptoms,” behaviors, and treatment approaches. She was consistently termed “non-compliant” or “treatment resistant.” Although it was initially recorded, her childhood history was dropped from her later records. Her own insights into her condition were not noted.
When she was 22 Anna was re-evaluated after a suicide attempt. For a brief period, she was re-diagnosed as suffering from acute depression and a form of post-traumatic stress disorder. This is the only time in her mental health career that Anna agreed with her diagnosis. She understood herself, not as a person with a “brain disease,” but as a person who was profoundly hurt and traumatized by the “awful things” that had happened to her, including sexual torture by a male babysitter.
THE HEALTH SYSTEM: RETRAUMATIZING THE VICTIM
By Ann Jennings, Ph.D.
Editor’s note: Stigma can take many forms. When diagnosis and treatment themselves are stigmatizing, the consequences are devastating. In the case of Ann Jennings daughter, the outcome was tragic.
My daughter Anna was a victim of early childhood sexual trauma. She was never able to find treatment in the mental health system. From the age of 13 to her recent death at the age of 32, she was viewed and treated by that system as “severely and chronically mentally ill.” A review of 17 years of mental heath records reveals her described in terms of diagnosis, medications, “symptoms,” behaviors, and treatment approaches. She was consistently termed “non-compliant” or “treatment resistant.” Although it was initially recorded, her childhood history was dropped from her later records. Her own insights into her condition were not noted.
When she was 22 Anna was re-evaluated after a suicide attempt. For a brief period, she was re-diagnosed as suffering from acute depression and a form of post-traumatic stress disorder. This is the only time in her mental health career that Anna agreed with her diagnosis. She understood herself, not as a person with a “brain disease,” but as a person who was profoundly hurt and traumatized by the “awful things” that had happened to her, including sexual torture by a male babysitter.
27.1.11
Gratis online-kurs fra Yale University
Open Yale Courses provides free and open access to a selection of introductory courses taught by distinguished teachers and scholars at Yale University. The aim of the project is to expand access to educational materials for all who wish to learn.
Noen av kursene:
Litteratur
Dantes Divina Commedia
Historie
Filosofi: Døden
Politisk filosofi
Psykologi
Bibelen (GT og NT)
Det kreves ingen registrering.
Introduksjonsvideoer i NT og psykologi:
Som tekst
Som tekst
Noen av kursene:
Litteratur
Dantes Divina Commedia
Historie
Filosofi: Døden
Politisk filosofi
Psykologi
Bibelen (GT og NT)
Det kreves ingen registrering.
Introduksjonsvideoer i NT og psykologi:
Som tekst
Som tekst
26.1.11
- Ofrene har bare godt av det
- Overgrep skader, ikke historiene, uttaler psykolog Turid Kavli ved Betania Malvik.
Hun mener at ofrene har godt av at historiene kommer ut, uten at de selv har gitt sitt samtykke.
- Vi har daglig kontakt med folk som har lignende eller verre erfaringer som i Alvdal-saken. Vi har ikke fått negative kommentarer (om mediedekningen, journ.anm) fra de som har opplevd lignende.
Nei, selvfølgelig har ikke Betania Malvik det. Uenighet er ikke spesielt populært der, erfarte jeg da jeg hadde kontakt med dem.
Åpenhet er så viktig for Kavli & Co at de ikke engang trenger å ta taushetsplikten alvorlig.
Skjønt en av Kavlis pasienter var ikke helt fornøyd med at psykologen en gang til Forskning.no uttalte seg "på vegne av":
- Jeg reagerer sterkt på at jeg ikke har blitt kontaktet for kommentar til uttalelsene i artikkelen. Forskning.no svarer meg med at de har tatt kontakt med Turid Kavli. Men jeg er ikke umyndiggjort (i allefall ikke ennå), og vil ha meg frabedt at en behandler skal uttale seg på vegne av meg.
Kanskje jeg skal begynne likedan, altså legge ut her i bloggen overgrepshistorier folk har mailet meg?
Jeg tror jeg starter med en kjent person som for en tid tilbake sendte meg en e-post om egne overgrepsopplevelser i barndommen. Jeg trenger ikke nevne navnet til vedkommende, bare fortelle detaljert hva personen er kjent for, sammen med kjønn, alder, livsledsagers yrke, og antall barn. Det vil ikke være noe annerledes, det, enn at opplevelsene til ofrene i et lokalsamfunn i Østerdalen blir alles eiendom.
Dette vil garantert bli en godbit for Dagbladet. Og er jeg skikkelig heldig, vil det lenkes til bloggen min på dagbladet.no.
JO-HO!
Hun mener at ofrene har godt av at historiene kommer ut, uten at de selv har gitt sitt samtykke.
- Vi har daglig kontakt med folk som har lignende eller verre erfaringer som i Alvdal-saken. Vi har ikke fått negative kommentarer (om mediedekningen, journ.anm) fra de som har opplevd lignende.
Nei, selvfølgelig har ikke Betania Malvik det. Uenighet er ikke spesielt populært der, erfarte jeg da jeg hadde kontakt med dem.
Åpenhet er så viktig for Kavli & Co at de ikke engang trenger å ta taushetsplikten alvorlig.
Skjønt en av Kavlis pasienter var ikke helt fornøyd med at psykologen en gang til Forskning.no uttalte seg "på vegne av":
- Jeg reagerer sterkt på at jeg ikke har blitt kontaktet for kommentar til uttalelsene i artikkelen. Forskning.no svarer meg med at de har tatt kontakt med Turid Kavli. Men jeg er ikke umyndiggjort (i allefall ikke ennå), og vil ha meg frabedt at en behandler skal uttale seg på vegne av meg.
Kanskje jeg skal begynne likedan, altså legge ut her i bloggen overgrepshistorier folk har mailet meg?
Jeg tror jeg starter med en kjent person som for en tid tilbake sendte meg en e-post om egne overgrepsopplevelser i barndommen. Jeg trenger ikke nevne navnet til vedkommende, bare fortelle detaljert hva personen er kjent for, sammen med kjønn, alder, livsledsagers yrke, og antall barn. Det vil ikke være noe annerledes, det, enn at opplevelsene til ofrene i et lokalsamfunn i Østerdalen blir alles eiendom.
Dette vil garantert bli en godbit for Dagbladet. Og er jeg skikkelig heldig, vil det lenkes til bloggen min på dagbladet.no.
JO-HO!
Et spørsmål om penger, altså
In the health section of today’s New York Times, Duff Wilson reports that FDA regulators are deciding whether to downgrade the risk classification of ECT from high to medium risk.
The American Psychiatric Association and many leading psychiatrists are recommending that ECT devices be downgraded to the medium risk category. If ECT is to be included in the medium-risk category, ECT devices could be promoted and sold without new testing; if ECT devices retain their high-risk status, costly new studies will be required.
Psychiatric Times (du må antagelig logge inn for å lese)
Om boka "Psykiatriens samfunn"
Mest typisk er ideen om at en har med et passivt og trengende individ å gjøre, en som er overgitt sin sykelighet og som må ha andre til å snakke for seg og forstå hva som egentlig er galt. I alle fall representerer dette et tradisjonelt syn.
Det alternative synet er at en har med en aktør å gjøre, en som aktivt forhandler med omgivelsene om hva lidelsene og plagene betyr, hva den handler om, ideer om hva som kan lindre osv.
Ved å vektlegge det alternative synet på pasienten/brukeren, vil dilemmaene brukerne og pasientene befinner seg i, tre klarere fram. For eksempel: hvordan er det å gjøre seg forstått overfor en eller annen autoritet som kan trekke din troverdighet i tvil?
Hvem skal definere individets selvforståelse?
Les sosialantropolog Berit Rustands artikkel "Bottom up"-perspektiv på psykisk helsearbeid hos NAPHA.
25.1.11
Kunnskapsformidling, ikke grafsing
Det kommer kritikk av mediers dekning av incestsaken i Østerdalen. Den er berettiget. Vi har ingen rett til å få vite alle detaljer i en slik sak som angår medmenneskers tragedier.
Samtidig antar jeg det er en grunn til at slikt selger. Jeg drister meg til å foreslå at den kan ha noe å gjøre med at befolkningen har liten kunnskap om hva seksuelle overgrep mot barn rent konkret innebærer, og spesielt når de skjer i såkalt nære relasjoner. Dette er barndomserfaringer de fleste mangler.
For noen år siden ringte jeg en av de mest kjente krisetelefonene våre, som betjenes av frivillige som har gjennomgått kurs før de blir telefonvakter. Der snakket jeg med en telefonvakt som sa at en del telefonvakter der hun jobbet, snakket seg imellom om at de ikke greide å tro på mange innringeres overgrepshistorier.
Her har jeg lyst til å skyte inn at de som er opptatt av problematikken falske minner, har et ansvar for å understreke veldig høyt og tydelig at seksuelle overgrep mot barn faktisk skjer, for enkelte greier ikke å få med seg det samtidig som de hører at overgrepsminner kan være skapt i ettertid. En gang jeg ringte redaktøren i menighetsbladet der jeg bodde, for å problematisere bladets fremstilling av hvor godt norske barn har det, svarte han kontant da jeg minnet ham på at mange barn opplever overgrep: "Det er bare noe de dikter opp".
Tilbake til telefonvakten: Hun sa også at hun ønsket å "lære mer om dette" og ba meg fortelle i detalj hva jeg hadde opplevd som barn. Dette var svært ubehagelig for meg. Senere ringte jeg inn og beklaget meg. Telefonvakten jeg da traff, sa at "vi er jo ikke orakler heller, så vi vet ikke når folk snakker sant". Da sendte jeg en e-post til ledelsen for krisetelefonen og tilbød meg å komme og snakke for de frivillige. Det var det ikke interesse for, men jeg fikk takk for innspillet.
Under lunsjen ved et senter for overgrepsutsatte hvor jeg var bruker, nevnte jeg mine opplevelser med krisetelefonen. Da fortalte flere av kvinnene der at de hadde opplevd det samme som meg: at telefonvakten graver og spør etter detaljer om hva som skjedde under overgrepene. Samtlige antok at det måtte skyldes at telefonvaktene ønsker mer kunnskap, men alle sa også at de opplevde det som krenkende og invaderende.
Jeg ønsker bedre kunnskapsformidling om overgrep mot barn i mediene. Aftenpostens sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd etterlyste for noen dager siden innspill fra psykisk helsefeltet, og jeg synes helsepersonell med kunnskaper om overgrep mot barn kunne bli mye, mye flinkere til å formidle både hva overgrep kan bestå i, samt hva de kan gjøre med mennesker. Det samme gjelder jurister, som har kunnskap og erfaringer som vil kunne formidles på en generell måte.
Samtidig antar jeg det er en grunn til at slikt selger. Jeg drister meg til å foreslå at den kan ha noe å gjøre med at befolkningen har liten kunnskap om hva seksuelle overgrep mot barn rent konkret innebærer, og spesielt når de skjer i såkalt nære relasjoner. Dette er barndomserfaringer de fleste mangler.
For noen år siden ringte jeg en av de mest kjente krisetelefonene våre, som betjenes av frivillige som har gjennomgått kurs før de blir telefonvakter. Der snakket jeg med en telefonvakt som sa at en del telefonvakter der hun jobbet, snakket seg imellom om at de ikke greide å tro på mange innringeres overgrepshistorier.
Her har jeg lyst til å skyte inn at de som er opptatt av problematikken falske minner, har et ansvar for å understreke veldig høyt og tydelig at seksuelle overgrep mot barn faktisk skjer, for enkelte greier ikke å få med seg det samtidig som de hører at overgrepsminner kan være skapt i ettertid. En gang jeg ringte redaktøren i menighetsbladet der jeg bodde, for å problematisere bladets fremstilling av hvor godt norske barn har det, svarte han kontant da jeg minnet ham på at mange barn opplever overgrep: "Det er bare noe de dikter opp".
Tilbake til telefonvakten: Hun sa også at hun ønsket å "lære mer om dette" og ba meg fortelle i detalj hva jeg hadde opplevd som barn. Dette var svært ubehagelig for meg. Senere ringte jeg inn og beklaget meg. Telefonvakten jeg da traff, sa at "vi er jo ikke orakler heller, så vi vet ikke når folk snakker sant". Da sendte jeg en e-post til ledelsen for krisetelefonen og tilbød meg å komme og snakke for de frivillige. Det var det ikke interesse for, men jeg fikk takk for innspillet.
Under lunsjen ved et senter for overgrepsutsatte hvor jeg var bruker, nevnte jeg mine opplevelser med krisetelefonen. Da fortalte flere av kvinnene der at de hadde opplevd det samme som meg: at telefonvakten graver og spør etter detaljer om hva som skjedde under overgrepene. Samtlige antok at det måtte skyldes at telefonvaktene ønsker mer kunnskap, men alle sa også at de opplevde det som krenkende og invaderende.
Jeg ønsker bedre kunnskapsformidling om overgrep mot barn i mediene. Aftenpostens sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd etterlyste for noen dager siden innspill fra psykisk helsefeltet, og jeg synes helsepersonell med kunnskaper om overgrep mot barn kunne bli mye, mye flinkere til å formidle både hva overgrep kan bestå i, samt hva de kan gjøre med mennesker. Det samme gjelder jurister, som har kunnskap og erfaringer som vil kunne formidles på en generell måte.
24.1.11
Reaksjoner på stereotype kommentarer om psykisk lidende
British Journal of Psychology har gratis prøveeksemplar i fulltekst av sitt siste nummer.
Anbefaler artikkelen "Constructive or cruel? Positive or patronizing? Reactions to expressions of positive and negative stereotypes of the mentally ill", side 97-107.
Seminar om menneskerettigheter i psykiatrien
Blir menneskerettar tekne godt nok vare på i psykiatrien?
Seminar 16. mar. 2011 14:15 - 16:00, Domus Nova, Rom 770
Les mer her.
Seminar 16. mar. 2011 14:15 - 16:00, Domus Nova, Rom 770
Les mer her.
Jeg blogger hos Erfaringskompetanse
Jeg blogger hos Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse: Blogging og psyke.
Har du sendt meg e-post?
Jeg har fått en del e-poster fra blogglesere i de nesten tre årene jeg har blogget. Flere har inneholdt opplysninger om psykiske problemer osv. Jeg tror ikke jeg uttrykkelig har spurt alle om e-postene skulle slettes. Derfor gjør jeg det her: Har du sendt meg e-poster du ønsker jeg skal slette? I så fall vennligst gi meg beskjed.
For ordens skyld: Det er ingen andre enn jeg som bruker PC-en, og jeg bor alene.
For ordens skyld: Det er ingen andre enn jeg som bruker PC-en, og jeg bor alene.
23.1.11
Er du fersk blogger? Gjør bloggen kjent!
Er du fersk blogger, så er følgende nettsteder nyttige for å gjøre bloggen kjent - og tiltrekke deg lesere:
Du registrerer bloggen på disse nettstedene, så oppdateres de automatisk når du skriver nye blogginnlegg. Men Twingly skiller seg ut fra de andre nettstedene, derfor litt om Twingly:
Om du går inn på denne artikkelen hos TV2, vil du se at de lenker til to blogger under artikkelen. Det fungerer slik at når du blogger om en artikkel i et annet medium, her TV2, og lenker til denne artikkelen, så lenker TV2 automatisk tilbake til bloggen din. På den måten kan du nå ut til mange som ikke leser bloggen fra før. Det er imidlertid ikke mange norske medier tilknyttet Twingly, men VG, Vårt Land og altså TV2 er. For å komme inn i "systemet" må du skrive et par blogginnlegg der du lenker til disse medienes artikler først. Etter hvert innlegg, pinger du blogginnlegget. Senere vil det gjøres automatisk.
Her ser du min blogg på Twingly, som viser hvilke andre blogger som lenker til meg. Det er det som er noe av det fine med Twingly: Om en annen blogger omtaler, og lenker (det er vanlig høflighet i bloggsfæren å lenke til innlegget eller bloggen man omtaler) til din blogg, vil du se hvem som lenker til bloggen din. Og det er kjekt å vite, enten en annen blogger kommer med ros eller ris. Den mest lettvinte måten å følge med på dette, er å abonnere på andres lenker til bloggen ved hjelp av RSS.
Her ser du RSS-feeden til min blogg. Les eventuelt om RSS hos Oslo kommune og Wikipedia.
Husk å innstille bloggen på full blogginnmating. Hos Blogspot gjør du det ved å gå til Innstillinger, så Nettstedsinnmating, og still inn på Full på Tillat blogginnmatinger.
20.1.11
Bra artikkel om selvmordsmyter
Jeg har ofte irritert meg over at det bare er etterlatte som får oppmerksomhet når selvmord omtales. Det er som om personen som har vært så dypt ulykkelig at vedkommende har tatt sitt eget seg liv, blir drept nok en gang.
Derfor ble jeg glad da jeg i Psychiatric Times fant artikkelen Understanding and Overcoming the Myths of Suicide. What Goes On in the Minds of Those Who Attempt Suicide.
Some have reasoned that because impulsivity is involved in suicidal behavior, suicidal persons often kill themselves before they have a chance to write a note. There are problems with this viewpoint, however.
The relative rarity of suicide notes reveals the state of mind of those about to die by suicide. To say that persons who die by suicide are lonely at the time of their deaths is a massive understatement. Loneliness, combined with alienation, isolation, rejection, and ostracism, is a better approximation. Still, it does not fully capture the suicidal person’s state of mind. In fact, I believe it is impossible to articulate the phenomenon, because it is so beyond ordinary experience. Notes are rare because most decedents feel alienated to the point that communication through a note seems pointless or does not occur to them at all.
Da jeg var deprimert til det suicidale for en del år siden, tenkte jeg på å skrive et brev til mine nærmeste. Men det var umulig å si noe fornuftig om hvorfor jeg følte jeg trengte å dø. Jeg hadde jo hatt det mye vondt tidligere uten å ta livet av meg.
En annen ting, som ikke nevnes i artikkelen, er at jeg tenkte at et brev ville kunne gjøre vondt verre. Det var bedre for dem at de trodde det ikke var planlagt, tenkte jeg. Da ville de kunne "forklare" selvmordet med et øyeblikks galskap, og ville dermed slippe å gruble så mye over det og å ta inn over seg min smerte. I tillegg slapp jeg noe av egen skyldfølelse ved å skulle vise dem at jeg hadde planlagt å påføre dem noe så vondt som det et selvmord er.
Man må logge inn for å lese artikkelen. Det er gratis å registrere seg.
Derfor ble jeg glad da jeg i Psychiatric Times fant artikkelen Understanding and Overcoming the Myths of Suicide. What Goes On in the Minds of Those Who Attempt Suicide.
Some have reasoned that because impulsivity is involved in suicidal behavior, suicidal persons often kill themselves before they have a chance to write a note. There are problems with this viewpoint, however.
The relative rarity of suicide notes reveals the state of mind of those about to die by suicide. To say that persons who die by suicide are lonely at the time of their deaths is a massive understatement. Loneliness, combined with alienation, isolation, rejection, and ostracism, is a better approximation. Still, it does not fully capture the suicidal person’s state of mind. In fact, I believe it is impossible to articulate the phenomenon, because it is so beyond ordinary experience. Notes are rare because most decedents feel alienated to the point that communication through a note seems pointless or does not occur to them at all.
Da jeg var deprimert til det suicidale for en del år siden, tenkte jeg på å skrive et brev til mine nærmeste. Men det var umulig å si noe fornuftig om hvorfor jeg følte jeg trengte å dø. Jeg hadde jo hatt det mye vondt tidligere uten å ta livet av meg.
En annen ting, som ikke nevnes i artikkelen, er at jeg tenkte at et brev ville kunne gjøre vondt verre. Det var bedre for dem at de trodde det ikke var planlagt, tenkte jeg. Da ville de kunne "forklare" selvmordet med et øyeblikks galskap, og ville dermed slippe å gruble så mye over det og å ta inn over seg min smerte. I tillegg slapp jeg noe av egen skyldfølelse ved å skulle vise dem at jeg hadde planlagt å påføre dem noe så vondt som det et selvmord er.
Man må logge inn for å lese artikkelen. Det er gratis å registrere seg.
18.1.11
We Speak For Ourselves - video
Sabrina Johnson, Darby Penney, Amy Colesante on human rights, voice and trauma
Flere videoer:
Part 2 - Isaac Brown and Joe Woodward on choice, treatment and housing
Part 3 - Joe Woodward, Eva Dech on housing rights, getting out of adult homes, and legislative advocacy
Part 4 - Ryan on "assisted outpatient treatment" experience, torture and advocacy
Part 5 - Dally Sanchez and John Donnelly on our rights as parents and as children/youth
Part 3 - Joe Woodward, Eva Dech on housing rights, getting out of adult homes, and legislative advocacy
Part 4 - Ryan on "assisted outpatient treatment" experience, torture and advocacy
Part 5 - Dally Sanchez and John Donnelly on our rights as parents and as children/youth
Hentet herfra.
Hvordan imøtegå medarbeideren når han er deprimert
Oslo 17.01.11
Kursarrangør ConfexJeg ser at De arrangerer kurs for ledere om psykisk syke medarbeidere. De skriver om kurset på Deres nettsted:
To viktige dager med nyttig informasjon, konkrete tips og praktiske løsninger for å imøtegå psykisk syke ansatte, både før, under og etter en sykemeldingsperiode.
Hvem bør delta
Alle ledere, mellomledere og avdelingsledere med personalansvar, HMS ansvarlig og andre som er opptatt av arbeid og helse.
Siden jeg har erfaring med depresjon selv, og fordi brukerperspektivet jo skal veie tungt i våre dager, sender jeg Dem herved et forslag til hvordan De kan undervise deltagerne om imøtegåelse av deprimerte medarbeidere:
Tema: Nære relasjoner
Medarbeider: Livet mitt har ingen mening.
Imøtegåelse: Du har en vakker kone og to flinke barn.
Medarbeider: Kona er slett ikke vakker, men har lagt på seg 40 kilo siden vi ble gift, og den ene ungen strøk på sin forrige engelskprøve.
Imøtegåelse: Du har en kone med feminine former og barn som er gode i gym og tekniske fag.
Medarbeider: Nei, nei. Kona er ikke feminin, men konete, og ungene er ikke flinke i verken gym eller tekniske fag.
Imøtegåelse: Du har en moderlig kone som tar seg av hus og hjem, og selvstendige barn som tør å gå mot strømmen.
Osv.
Tema: Hus og hjem
Medarbeider: Ingen ting gjør meg glad.
Imøtegåelse: Å bo i en pen villa gir mange gleder.
Medarbeider: Jeg har ingen villa, jeg.
Imøtegåelse: Å eie en vakker leilighet løfter ens sjel.
Medarbeider: Jeg har ikke noen vakker leilighet. Ikke eier jeg den selv heller.
Imøtegåelse: Å få bo på et rolig og trygt sted skaper harmoni i ens indre.
Osv.
Tema: Karriere
Medarbeider: Jobben er kun et slit.
Imøtegåelse: En spennende jobb gir mest tilfredsstillelse i livet hos oss mennesker.
Medarbeider: Jobben min som bud er ikke noe spennende.
Imøtegåelse: En allsidig jobb medfører at du utvikler stor sosial kompetanse.
Medarbeider: De eneste folkene jeg treffer i jobben er blærete resepsjonistdamer som ser ned på meg som går i caps og kjeledress.
Imøtegåelse: Du har en jobb hvor du er så heldig å treffe mange vakre kvinner.
Osv.
Med vennlig hilsen
Sigrun
Frivillig brukerrepresentant
17.1.11
20 kommende arrangementer (mest psykisk helse)
- Seminar om bedringsforskning med Alain Topor 26. - 27. januar
- Konferansen Forskning nytter 26. januar
- Seminar om etterlatte Førde 26. januar
- Samhandlingskonferanse om psykisk helse og rus i Nord-Trøndelag 28. januar
- Seminar om medforskning 31. januar - 1. februar
- Unges Helsekonferanse 3. februar
- Seminar om etterlatte Stavanger 7. februar
- Dagskonferanse med Bruce Wampold 15. februar
- Seminar: Kommunikasjon med barn i vanlige og vanskelige livssituasjoner 16. februar
- Kurs i Motiverende samtale - Trinn I 17. - 18. februar i Bergen
- Konferanse: Foreldrerollen i rusforebyggende arbeid 18. februar i Bergen
- Nordisk konferanse om selvskading 28. februar - 1. mars
- Konferansen Religiøse bruddprosessar og traumatisering 3. - 4. mars
- Konferanse om barn og unge med overgreps- og voldsproblematikk 14. - 15. mars
- Konferansen Sammen for ungdom i Nord-Norge 2011 21. - 22. mars
- Konferanse med Scott D. Miller på Hamar 25. mars
- Nordisk konferanse om behandling med kjønn som en sentral dimensjon 28. april
- 27th National Symposium on Child Abuse 28. - 31. mars i USA
- Dobbeltdiagnose-konferanse 29. - 30. mars
- Nasjonal konferanse om opplevd tvang 5. - 6. april
- Konferanse med Peter Breggin og kolleger i New York 8. - 10. april
- Landskonferanse for psykiatriske sykepleiere 25. - 27. mai
- Konferansen PsychOut i New York 20. - 21. juni
- Disabled Peoples' International 8th World Assembly, Durban, Sør-Afrika, 10. - 13. oktober
Oss monstre imellom
That lunatic smile.
The eyes that look "at you and through you at the same time."
The rage.
When Darlene Bobich first saw the now-infamous mug shot of Jared Loughner, she immediately recognized his expression. Although Bobich has never met Loughner, the man accused of shooting Rep. Gabrielle Giffords and 18 others, she has seen his wild-eyed look countless times — in the face of her own son.
"I know that smile," says Bobich, whose 23-year-old son, Peter, has been hospitalized seven times in five years for paranoid schizophrenia. "The dilated pupils — I call them shark eyes."
Er det rart om den unge mannen har blitt gal, med en mor som kan snakke sånn om ham til media?
Er det rart om den unge mannen har blitt gal, med en mor som kan snakke sånn om ham til media?
A mental illness suddenly reveals itself in a young adult (Klikk på lenken og se på bildet).
På utstilling
De gales dagsenter hadde en profesjonell, kjent billedkunstner som fast lærer hver onsdag, som underviste de mer kreative av brukerne i bruk av ulike teknikker. På slutten av året ble det arrangert kunstutstilling i dagsenterets lyse rom som vendte ut mot gata.
Kunstutstilling av ulike lokale kunstnere i Storgata 3 er åpen hver dag kl. 10 - 14 til og med 20. desember. Salg av arbeider. Gratis inngang
sto det i lokalavisa.
Vi skiftet på å sitte vakt i gallerirommet. En dag Anne og jeg satt der, kom en flott mann inn etter lunsjtid.
- Men er det ikke Anne?
- Jo, det er meg. Og du er Knut, vil jeg tro.
- Stemmer da, det! Så hyggelig å treffe deg igjen etter så mange år.
Bla bla bla bla.
- Men si meg, Anne, jobber du her?
Jeg svarte uten å tenke:
- Anne og jeg sitter vakt her for dagsenteret.
- Dagsenteret? Jeg trodde dette var et galleri.
- Ja, men det tilhører et dagsenter for folk som sliter psykisk. Anne og jeg er brukere der, og derfor sitter vi altså vakt her.
Gjett om jeg fikk kjeft etterpå, som ødela så brutalt for henne den dagen hennes gamle flamme plutselig dukket opp.
Kunstutstilling av ulike lokale kunstnere i Storgata 3 er åpen hver dag kl. 10 - 14 til og med 20. desember. Salg av arbeider. Gratis inngang
sto det i lokalavisa.
Vi skiftet på å sitte vakt i gallerirommet. En dag Anne og jeg satt der, kom en flott mann inn etter lunsjtid.
- Men er det ikke Anne?
- Jo, det er meg. Og du er Knut, vil jeg tro.
- Stemmer da, det! Så hyggelig å treffe deg igjen etter så mange år.
Bla bla bla bla.
- Men si meg, Anne, jobber du her?
Jeg svarte uten å tenke:
- Anne og jeg sitter vakt her for dagsenteret.
- Dagsenteret? Jeg trodde dette var et galleri.
- Ja, men det tilhører et dagsenter for folk som sliter psykisk. Anne og jeg er brukere der, og derfor sitter vi altså vakt her.
Gjett om jeg fikk kjeft etterpå, som ødela så brutalt for henne den dagen hennes gamle flamme plutselig dukket opp.
16.1.11
Artikler i Aftenposten om sakkyndige
32-åringen er i retten for å kreve erstatning for det hun mener er senskader etter togulykken på Åsta for 11 år siden. Linda har grudd seg lenge for å møte de sakkyndige, og nå er det klart for "the battle of experts". Partene stiller med hele tre psykiatere hver for å uttale seg om hvordan katastrofen har påvirket den nå uføre jenta. I praksis er det disse seks som skal utkjempe kampen om Lindas psyke.
Midt i slaget står professor Lars Weisæth. Da saken ble behandlet i tingretten, mente psykiateren at hun befant seg i en høyrisikogruppe for å få angst, og at hun også uten ulykken ville blitt syk.
A-magasinet 7. januar
Tiden er overmoden for å løse problemet med partiske sakkyndige. Det hevder flere tungvektere innen justissektoren. En av dem er lederen av det såkalte Røsæg-utvalget, som allerede for ti år siden slo fast at norske rettseksperter ikke var gode nok. Det samme gjorde et annet utvalg.
Aftenposten 8. januar
- Justisministeren må på banen, sier Jan Inge Thesen.
Den erfarne advokaten har mange saker der forsikringsbransjen er motpart, nå sist i erstatningssaken etter Åstaulykken.
I et brev til justisminister Knut Storberget (Ap) skriver han at Regjeringen snarest bør nedsette et granskingsutvalg for å gjennomgå forsikringsselskapenes bruk av sakkyndige.
- Utvalget bør kartlegge om det er bindinger mellom sakkyndige og selskapene. I tillegg bør det se på hvordan sakkyndige har konkludert opp mot andre bevis i den konkrete saken, sier Thesen.
Aftenposten 9. januar
- Norske sakkyndige bruker få vitenskapelige tester, sier forsker og psykolog Pål Grøndahl.
Han har i sin doktorgrad gått gjennom sakkyndiges arbeid i 102 drapssaker. I tillegg har han sammenlignet praksis i de tre skandinaviske landene. Resultatet er nedslående.
Husker ikke.
- I 17 av sakene hevdet den tiltalte at han ikke husket noe av drapet, og i 26 saker husket han lite. Likevel var det faktisk ingen av de sakkyndige som brukte vitenskapelige tester for å se om hukommelsestapet var reelt, forklarer Grøndahl.
Aftenposten 13. januar
Professor Per Brandtzæg ved Institutt for patologi ved Universitetet i Oslo har de siste årene engasjert seg sterkt i spørsmålene rundt rettssikkerhet og de sakkyndiges rolle. Han mener sakkyndige og jurister misforstår hverandre: De snakker rett og slett ikke samme språk.
- Når en sakkyndig forklarer i retten at et bevis "er vel forenlig med" at tiltalte er skyldig, tror jurister og dommere at det er et bevis på skyld. Det er det ikke, forklarer Brandtzæg. Han hevder også at mange vitenskapsmenn glemmer sin kritiske grunnholdning når de går inn i en rettssal.
A-magasinet 14. januar
Etter at A-magasinet og Aftenposten de siste dagene har skrevet om de sakkyndiges rolle i retten og deres bidrag til norske justismord, har mange tatt kontakt. Det har vært mange sterke historier. Men få har hatt et hardere møte med rettens «sannhetsvitner» enn Petter. Hans far ble utsatt for et av de klareste tilfellene av justismord i nyere norsk rettshistorie. Kort tid etter at han hadde sonet ferdig dommen, tok han livet sitt.
Aftenposten 16. januar
Midt i slaget står professor Lars Weisæth. Da saken ble behandlet i tingretten, mente psykiateren at hun befant seg i en høyrisikogruppe for å få angst, og at hun også uten ulykken ville blitt syk.
A-magasinet 7. januar
Tiden er overmoden for å løse problemet med partiske sakkyndige. Det hevder flere tungvektere innen justissektoren. En av dem er lederen av det såkalte Røsæg-utvalget, som allerede for ti år siden slo fast at norske rettseksperter ikke var gode nok. Det samme gjorde et annet utvalg.
Aftenposten 8. januar
- Justisministeren må på banen, sier Jan Inge Thesen.
Den erfarne advokaten har mange saker der forsikringsbransjen er motpart, nå sist i erstatningssaken etter Åstaulykken.
I et brev til justisminister Knut Storberget (Ap) skriver han at Regjeringen snarest bør nedsette et granskingsutvalg for å gjennomgå forsikringsselskapenes bruk av sakkyndige.
- Utvalget bør kartlegge om det er bindinger mellom sakkyndige og selskapene. I tillegg bør det se på hvordan sakkyndige har konkludert opp mot andre bevis i den konkrete saken, sier Thesen.
Aftenposten 9. januar
- Norske sakkyndige bruker få vitenskapelige tester, sier forsker og psykolog Pål Grøndahl.
Han har i sin doktorgrad gått gjennom sakkyndiges arbeid i 102 drapssaker. I tillegg har han sammenlignet praksis i de tre skandinaviske landene. Resultatet er nedslående.
Husker ikke.
- I 17 av sakene hevdet den tiltalte at han ikke husket noe av drapet, og i 26 saker husket han lite. Likevel var det faktisk ingen av de sakkyndige som brukte vitenskapelige tester for å se om hukommelsestapet var reelt, forklarer Grøndahl.
Aftenposten 13. januar
Professor Per Brandtzæg ved Institutt for patologi ved Universitetet i Oslo har de siste årene engasjert seg sterkt i spørsmålene rundt rettssikkerhet og de sakkyndiges rolle. Han mener sakkyndige og jurister misforstår hverandre: De snakker rett og slett ikke samme språk.
- Når en sakkyndig forklarer i retten at et bevis "er vel forenlig med" at tiltalte er skyldig, tror jurister og dommere at det er et bevis på skyld. Det er det ikke, forklarer Brandtzæg. Han hevder også at mange vitenskapsmenn glemmer sin kritiske grunnholdning når de går inn i en rettssal.
A-magasinet 14. januar
Etter at A-magasinet og Aftenposten de siste dagene har skrevet om de sakkyndiges rolle i retten og deres bidrag til norske justismord, har mange tatt kontakt. Det har vært mange sterke historier. Men få har hatt et hardere møte med rettens «sannhetsvitner» enn Petter. Hans far ble utsatt for et av de klareste tilfellene av justismord i nyere norsk rettshistorie. Kort tid etter at han hadde sonet ferdig dommen, tok han livet sitt.
Aftenposten 16. januar
Fra sympatisk til usympatisk
Jeg leste nylig en avisartikkel som inneholdt intervju med en leder ved et offentlig velferdskontor. Hun fremsto ikke akkurat som noen særlig tillitsvekkende og overbevisende person - og jeg ble forbauset. Jeg har truffet henne mange ganger, skjønt ikke i den sammenheng avisartikkelen omhandlet.
Da jeg var student, hadde hun en annen jobb, nemlig ved et studentvelferdskontor. Hun er én av to profesjonelle - den andre er en psykolog som ledet en korttids gruppeterapi - jeg har møtt som klient, som har utmerket seg gjennom en usedvanlig sympatisk, forståelsesfull, støttende og hjelpsom måte å være på. Hun ledet en samtalegruppe for studenter som jeg var med i, og vi hadde i tillegg enesamtaler. Hun ble med meg til studieveileder, og tilbød seg å snakke med instituttledelsen for meg, fordi jeg slet med menneske-angst, blant annet med å snakke med veilederen for oppgaven jeg skulle skrive.
Jeg opplevde å bli "sett", som man kaller det. Kanskje handler sånt til dels om personkjemi, men jeg fikk inntrykk av at alle gruppedeltakerne satte pris på henne. Man må vel godta at profesjonelle mennesker er ulike (innen visse grenser!), men noen få har altså klart å få meg til å oppleve meg som en like-verdig. Jeg tror Marita Hansen (som jeg ikke er enig med i alt) har rett når hun sier: "Det er stor forskjell på det å bli fortalt at man er viktig og å bli vist at man er viktig".
Spørsmålet jeg sitter igjen med, er om media kan få en person til å virke veldig annerledes enn slik andre opplever vedkommende. Handler det i så fall om trygg yrkesrolle versus rolle som engstelig intervjuobjekt for pågående journalister? Eller ligger svaret heller i ulike yrkesroller og rammer vedkommende har jobbet innenfor? Den nye jobben hennes er antagelig en langt mer krevende jobb, med mange flere sinte og skuffede klienter, enn det arbeidet med småredde universitetsstudenter var.
Har du erfart en slik "personlighetsforvandling" hos noen?
Da jeg var student, hadde hun en annen jobb, nemlig ved et studentvelferdskontor. Hun er én av to profesjonelle - den andre er en psykolog som ledet en korttids gruppeterapi - jeg har møtt som klient, som har utmerket seg gjennom en usedvanlig sympatisk, forståelsesfull, støttende og hjelpsom måte å være på. Hun ledet en samtalegruppe for studenter som jeg var med i, og vi hadde i tillegg enesamtaler. Hun ble med meg til studieveileder, og tilbød seg å snakke med instituttledelsen for meg, fordi jeg slet med menneske-angst, blant annet med å snakke med veilederen for oppgaven jeg skulle skrive.
Jeg opplevde å bli "sett", som man kaller det. Kanskje handler sånt til dels om personkjemi, men jeg fikk inntrykk av at alle gruppedeltakerne satte pris på henne. Man må vel godta at profesjonelle mennesker er ulike (innen visse grenser!), men noen få har altså klart å få meg til å oppleve meg som en like-verdig. Jeg tror Marita Hansen (som jeg ikke er enig med i alt) har rett når hun sier: "Det er stor forskjell på det å bli fortalt at man er viktig og å bli vist at man er viktig".
Spørsmålet jeg sitter igjen med, er om media kan få en person til å virke veldig annerledes enn slik andre opplever vedkommende. Handler det i så fall om trygg yrkesrolle versus rolle som engstelig intervjuobjekt for pågående journalister? Eller ligger svaret heller i ulike yrkesroller og rammer vedkommende har jobbet innenfor? Den nye jobben hennes er antagelig en langt mer krevende jobb, med mange flere sinte og skuffede klienter, enn det arbeidet med småredde universitetsstudenter var.
Har du erfart en slik "personlighetsforvandling" hos noen?
15.1.11
Video: Behind Closed Doors
Behind Closed Doors tells the story of Bettina, Sandy, Valerie and Tonier who have spent decades struggling to overcome childhood abuse. Retraumatized within psychiatric hospital walls, their lives continue to spiral downward into drug abuse, sexual victimization, and homelessness. Their future uncertain, they turn to a non-traditional, community program, hoping to heal.
Behind Closed Doors from Gallery144 Productions on Vimeo.
Visit the website: www.behindcloseddoorsthefilmsite.com
Behind Closed Doors from Gallery144 Productions on Vimeo.
Visit the website: www.behindcloseddoorsthefilmsite.com
13.1.11
Tvangsinnleggelse
- Ja, det er Sigrun.
- Hei, det er Erik. Har du hørt noe fra Per nå i det siste?
- Ja, jeg har snakket med ham. Han er ikke helt i form, for å si det mildt.
- Jeg har akkurat snakket med broren hans. Broren har ringt psykiateren, som igjen varslet politiet. De vil være der innen tyve minutter. Har du anledning til å stikke bort?
- Hvorfor har ikke broren, psykiateren og fastlegen hans greid å få i stand frivillig behandling? Nå plutselig vil de "hjelpe"!
- Jeg vet ikke. Men vær snill og stikk over.
Idet jeg kommer inn på gårdsplassen svinger politibilen inn. Jeg løper bort og forteller hvem jeg er.
- Er han bevæpnet?
- Nei. Per eier ingen våpen. Med unntak av kjøkkenkniv, som vi alle har.
- Er du sikker?
- Ja, jeg er sikker.
Jeg går opp trappen til femte. Politiet kommer etter, men blir stående litt nede i trappen da jeg ringer på.
- Hei, Per.
- Hei, Sigrun! Kom inn!
- Jeg er ikke alene. Psykiateren din har ringt politiet. Hun mente du trengte en innleggelse.
- Er politiet der?
- Ja. Bak meg.
- Forræddere!
- Jeg har fortalt dem at du ikke har våpen og ikke er farlig.
Per rygger bakover, inn i stua. Jeg går etter, inn i entreen.
Plutselig trenger politifolkene seg forbi meg. De tar tak i Per, overfaller ham og legger ham i gulvet, setter på ham håndjern. Han begynner å skrike.
Jeg går ned trappen og ut.
De kommer etter. Politiet lar ham ikke få sitte i passasjersetet, men slenger ham på gulvet bak i bilen.
- Hei, det er Erik. Har du hørt noe fra Per nå i det siste?
- Ja, jeg har snakket med ham. Han er ikke helt i form, for å si det mildt.
- Jeg har akkurat snakket med broren hans. Broren har ringt psykiateren, som igjen varslet politiet. De vil være der innen tyve minutter. Har du anledning til å stikke bort?
- Hvorfor har ikke broren, psykiateren og fastlegen hans greid å få i stand frivillig behandling? Nå plutselig vil de "hjelpe"!
- Jeg vet ikke. Men vær snill og stikk over.
Idet jeg kommer inn på gårdsplassen svinger politibilen inn. Jeg løper bort og forteller hvem jeg er.
- Er han bevæpnet?
- Nei. Per eier ingen våpen. Med unntak av kjøkkenkniv, som vi alle har.
- Er du sikker?
- Ja, jeg er sikker.
Jeg går opp trappen til femte. Politiet kommer etter, men blir stående litt nede i trappen da jeg ringer på.
- Hei, Per.
- Hei, Sigrun! Kom inn!
- Jeg er ikke alene. Psykiateren din har ringt politiet. Hun mente du trengte en innleggelse.
- Er politiet der?
- Ja. Bak meg.
- Forræddere!
- Jeg har fortalt dem at du ikke har våpen og ikke er farlig.
Per rygger bakover, inn i stua. Jeg går etter, inn i entreen.
Plutselig trenger politifolkene seg forbi meg. De tar tak i Per, overfaller ham og legger ham i gulvet, setter på ham håndjern. Han begynner å skrike.
Jeg går ned trappen og ut.
De kommer etter. Politiet lar ham ikke få sitte i passasjersetet, men slenger ham på gulvet bak i bilen.
Vil du skrive om incest?
Støttesenter mot incest i Oslo ble startet i 1986, og fyller 25 år i 2011. I den forbindelse gir tidsskriftet deres, Ikke Stikka', ut to jubileumsnumre. Derfor ønsker tidsskriftet bidrag fra personer som er berørt av problematikken.
De har en vid definisjon av incest: "Incest er seksuelle overgrep begått av en tillitsperson. Eksempel på overgripere kan være foreldre, søsken, lærer, nabo, trener og andre familiemedlemmer." Noen stikkord for den som skal skrive:
De har en vid definisjon av incest: "Incest er seksuelle overgrep begått av en tillitsperson. Eksempel på overgripere kan være foreldre, søsken, lærer, nabo, trener og andre familiemedlemmer." Noen stikkord for den som skal skrive:
- Diagnosen fanger
- Hva virker?
- Erfaringer fra støttesenteret (en evalueringsrapport fra Nordlandsforskning viser at brukermedvirkningen ikke alltid er god nok ved incestsentrene)
- Erfaringer fra psykisk helsevern
- Hvordan møte folk i krise?
- Å (ikke) snakke om overgrepshistorien
Deadline for første nummer er 1. mars 2011. Adresse: post@smioslo.no Merk mailen med "Ikke Stikka'".
Tidsskrift for psykisk helsearbeid (TPH) hadde i 2005 et temanummer om psykisk helse og overgrepsproblematikk. Lederartikkelen skrev redaktøren for TPH sammen med redaktøren for Ikke Stikka'. Les den her.
Tilpass Google kontaktnettverks medlemsmodul på bloggen
Google kontaktnettverks medlemsmodul kan tilpasses alt etter hvor mange rader ansikter man ønsker skal vises på bloggen. Den kan også brukes i andre blogger enn Blogspot.
Logg inn på din Google-konto (eller lag deg en) og gå til Google kontaktnettverk. Klikk på Legg til medlemsmodulen.
Logg inn på din Google-konto (eller lag deg en) og gå til Google kontaktnettverk. Klikk på Legg til medlemsmodulen.
Såre erfaringer
Jeg har oppdaget en ny blogg, Balansekunst. Det er ikke ofte jeg blir så rørt som når jeg leser denne bloggen.
12.1.11
Maria Amelie arrestert
Slipp Maria Amelie fri! - Underskriftskampanje
Demonstrasjon utenfor Justisdepartementet torsdag klokken 17.00.
10.1.11
Barndomserfaringer og voksen helse
Den som ikke har kjennskap til professor Vincent Felitti og ACE-studien, kan få en rask introduksjon her.
ECT-studie av Read og Bentall
The effectiveness of electroconvulsive therapy:
A literature review
JOHN READ and RICHARD BENTALL
SUMMARY. Aim – To review the literature on the efficacy of electroconvulsive therapy [ECT], with a particular focus on depression, its primary target group.
Methods – PsycINFO, Medline, previous reviews and meta-analyses were searched in an attempt to identify all studies comparing ECT with simulated-ECT [SECT].
Results – These placebo controlled studies show minimal support for effectiveness with either depression or ‘schizophrenia’ during the course of treatment (i.e. only for some patients, on some measures, sometimes perceived only by psychiatrists but not by other raters), and no evidence, for either diagnostic group, of any benefits beyond the treatment period. There are no placebo-controlled studies evaluating the hypothesis that ECT prevents suicide, and no robust evidence from other kinds of studies to support the hypothesis.
Conclusions – Given the strong evidence (summarised here) of persistent and, for some, permanent brain dysfunction, primarily evidenced in the form of retrograde and
anterograde amnesia, and the evidence of a slight but significant increased risk of death, the cost-benefit analysis for ECT is so poor that its use cannot be scientifically justified.
A literature review
JOHN READ and RICHARD BENTALL
SUMMARY. Aim – To review the literature on the efficacy of electroconvulsive therapy [ECT], with a particular focus on depression, its primary target group.
Methods – PsycINFO, Medline, previous reviews and meta-analyses were searched in an attempt to identify all studies comparing ECT with simulated-ECT [SECT].
Results – These placebo controlled studies show minimal support for effectiveness with either depression or ‘schizophrenia’ during the course of treatment (i.e. only for some patients, on some measures, sometimes perceived only by psychiatrists but not by other raters), and no evidence, for either diagnostic group, of any benefits beyond the treatment period. There are no placebo-controlled studies evaluating the hypothesis that ECT prevents suicide, and no robust evidence from other kinds of studies to support the hypothesis.
Conclusions – Given the strong evidence (summarised here) of persistent and, for some, permanent brain dysfunction, primarily evidenced in the form of retrograde and
anterograde amnesia, and the evidence of a slight but significant increased risk of death, the cost-benefit analysis for ECT is so poor that its use cannot be scientifically justified.
Mitt bloggpsykiatriske testamente
Saken om varsling til politiet om en blogger/tvitrer virker deprimert fortsetter. Derfor skriver jeg mitt bloggpsykiatriske testamente:
Om noen av en eller annen grunn en gang skulle "bli bekymret" for meg, ønsker jeg ikke at vedkommende kontakter politi eller helsevesen.
Unntaket er om jeg skulle fortelle at jeg har tatt en overdose. Da ville man ha lov til å ringe etter ambulanse - ikke politi! - slik at jeg kunne komme på sykehus og bli pumpet.
Mine nærmeste, som er utdannet innen psykisk helse og arbeider i helsevesenet, klarer faktisk å respektere mitt ønske om å ikke bli utsatt for tvang.
Om noen av en eller annen grunn en gang skulle "bli bekymret" for meg, ønsker jeg ikke at vedkommende kontakter politi eller helsevesen.
Unntaket er om jeg skulle fortelle at jeg har tatt en overdose. Da ville man ha lov til å ringe etter ambulanse - ikke politi! - slik at jeg kunne komme på sykehus og bli pumpet.
Mine nærmeste, som er utdannet innen psykisk helse og arbeider i helsevesenet, klarer faktisk å respektere mitt ønske om å ikke bli utsatt for tvang.
Si din mening om tvang til lovutvalget!
Regjeringen oppnevnte i fjor et utvalg som skal utrede regler om tvang innen psykisk helsevern. Det skal levere en offentlig utredning i løpet av våren.
Jeg har sendt utvalget et innspill, der jeg skrev om traumer (inklusive egne erfaringer), relatert til faren for retraumatisering av tvangsbruk og at tvangspotensialet kan være et hinder for å søke hjelp.
Send gjerne utvalget en mail, du også. Mailer som sendes lovutvalget, blir en del av utvalgets arbeidsdokumenter ved at disse legges i en egen mappe på lovutvalgets nettsider (som kun utvalget har tilgang til). Henvendelser kan sendes utvalgsleder Kari Paulsrud: kpaulsrud@kindemco.no eller sekretariatet v/Mona Keiko Løken: Mona-Keiko.Loken@hod.dep.no
Foto: Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og utvalgsleder Kari Paulsrud. Flickr/Helse- og omsorgsdepartementet
9.1.11
ECT-debatt i Dagbladet
Arve Kirkevik, Eva Rognvik og Joar Tranøy hadde nylig en kronikk i Dagbladet med oppfordring til å forby bruk av ECT (elektrosjokk). Språkbruken deres er sterk, men de har et poeng:
Vi vet ikke på forhånd hvem som får de alvorligste skadene, derfor blir det revnende likegyldig ved vurdering av et eventuelt forbud at noen ønsker denne behandlingen.
De får svar fra Ann Færden, nestleder i Norsk psykiatrisk forening. Dessverre bidrar hun til å undergrave tilliten til psykiatrien:
Kunnskapsenterets notat fra 2007 om skadevirkninger av ECT (www.kunnskapsenteret.no) konkluderer at det ikke er kjente alvorlige bivirkninger for elektrosjokkbehandling (ECT). Hukommelsesforandringer forekommer, men pasienten er normalisert etter to-tre måneder.
Dette skrev Aftenposten i en serie om ECT:
Aftenposten har snakket med flere av det mindretallet av ECT-pasienter som sier de har fått varige hukommelsesproblemer etter ECT. Noen forteller om "svarte hull" i hukommelsen.
Det finnes i dag ingen studier som undersøker bivirkninger lengre enn seks måneder etter behandlingen, og kunnskapen om de positive langtidsvirkningene er også liten. Dette fastslår forskerne i en Health Technology Assessment-rapport, som brukes som grunnlag av britiske helsemyndigheter. Pasientene får imidlertid ikke vite om hullene i kunnskapen. Aftenposten har gjennomgått informasjonsmateriell pasienter får før de velger om de skal gjennomgå den aktuelle behandlingen. Varig hukommelsesproblemer blir ikke omtalt som noen mulighet, og den manglende kunnskapen på området nevnes ikke.
Det er ikke riktig at pasienten ikke skal få vite om bivirkningene, mener ECT-tilhengeren Harold Sackeim.
Færden sier:
Elektrosjokk kan ikke gis som tvangsbehandling. Det kan gjøres som nødrett på vitale indikasjoner, men da må pårørende samtykke. En rask rundspørring viser at 1-5 personer per år har fått ECT etter nødrett de siste fem åra.
Er "en rask rundspørring" alt som kreves? Faktum er at tvangsbehandling med ECT ikke registreres i Norge. Dermed fins det ingen rettssikkerhetsgaranti. Man bare gjør det, uten noe vedtak, overprøving og registrering. Og kan ikke akutt selvmordsfare forhindres på andre måter? Det er jo ikke dokumentert at ECT forhindrer selvmord:
Direktoratet slår fast at det ikke foreligger noen studier som kan belyse mulige effekter av elektrosjokk på suicidale pasienter. Likevel vil det nå anbefale at elektrosjokk også skal brukes uten samtykke, altså med tvang, i såkalte nødrettssituasjoner.
Verdens helseorganisasjon (WHO) går imot bruk av ECT uten informert samtykke, og klassifiserer behandlingen som et påtrengende, irreversibelt og kontroversielt inngrep.
Christine Rosenqvist svarer Færden:
JEG VIL ANBEFALE å lese Norsk Helseinformasjons side om ECT. Her får alminnelige mennesker anledning til å uttale seg om hvilken effekt de har hatt av ECT. Noen er takknemlige for behandlingen. Andre angrer på at de har gått med på det. Mange forteller om tap av verdifulle minner.
Er det noe det 20. århundrets velferdshistorie, ikke minst psykiatriens, skulle lært oss, så er det i alle fall å ta pasienters og klienters erfaringer alvorlig. Færdens svar er en hån mot mennesker som har mistet mange år av sin historie.
OPPDATERING: Nye innlegg i Dagbladet
Rigmor Galtung: Livreddende behandling
Tranøy/Kirkevik/Rognvik: Løgn om elektrosjokk
Annet:
En nybakt mor får elektrosjokk under tvang
Elektrosjokk til gravide
Vi vet ikke på forhånd hvem som får de alvorligste skadene, derfor blir det revnende likegyldig ved vurdering av et eventuelt forbud at noen ønsker denne behandlingen.
De får svar fra Ann Færden, nestleder i Norsk psykiatrisk forening. Dessverre bidrar hun til å undergrave tilliten til psykiatrien:
Kunnskapsenterets notat fra 2007 om skadevirkninger av ECT (www.kunnskapsenteret.no) konkluderer at det ikke er kjente alvorlige bivirkninger for elektrosjokkbehandling (ECT). Hukommelsesforandringer forekommer, men pasienten er normalisert etter to-tre måneder.
Dette skrev Aftenposten i en serie om ECT:
Aftenposten har snakket med flere av det mindretallet av ECT-pasienter som sier de har fått varige hukommelsesproblemer etter ECT. Noen forteller om "svarte hull" i hukommelsen.
Det finnes i dag ingen studier som undersøker bivirkninger lengre enn seks måneder etter behandlingen, og kunnskapen om de positive langtidsvirkningene er også liten. Dette fastslår forskerne i en Health Technology Assessment-rapport, som brukes som grunnlag av britiske helsemyndigheter. Pasientene får imidlertid ikke vite om hullene i kunnskapen. Aftenposten har gjennomgått informasjonsmateriell pasienter får før de velger om de skal gjennomgå den aktuelle behandlingen. Varig hukommelsesproblemer blir ikke omtalt som noen mulighet, og den manglende kunnskapen på området nevnes ikke.
Det er ikke riktig at pasienten ikke skal få vite om bivirkningene, mener ECT-tilhengeren Harold Sackeim.
Færden sier:
Elektrosjokk kan ikke gis som tvangsbehandling. Det kan gjøres som nødrett på vitale indikasjoner, men da må pårørende samtykke. En rask rundspørring viser at 1-5 personer per år har fått ECT etter nødrett de siste fem åra.
Er "en rask rundspørring" alt som kreves? Faktum er at tvangsbehandling med ECT ikke registreres i Norge. Dermed fins det ingen rettssikkerhetsgaranti. Man bare gjør det, uten noe vedtak, overprøving og registrering. Og kan ikke akutt selvmordsfare forhindres på andre måter? Det er jo ikke dokumentert at ECT forhindrer selvmord:
Direktoratet slår fast at det ikke foreligger noen studier som kan belyse mulige effekter av elektrosjokk på suicidale pasienter. Likevel vil det nå anbefale at elektrosjokk også skal brukes uten samtykke, altså med tvang, i såkalte nødrettssituasjoner.
Verdens helseorganisasjon (WHO) går imot bruk av ECT uten informert samtykke, og klassifiserer behandlingen som et påtrengende, irreversibelt og kontroversielt inngrep.
Christine Rosenqvist svarer Færden:
JEG VIL ANBEFALE å lese Norsk Helseinformasjons side om ECT. Her får alminnelige mennesker anledning til å uttale seg om hvilken effekt de har hatt av ECT. Noen er takknemlige for behandlingen. Andre angrer på at de har gått med på det. Mange forteller om tap av verdifulle minner.
Er det noe det 20. århundrets velferdshistorie, ikke minst psykiatriens, skulle lært oss, så er det i alle fall å ta pasienters og klienters erfaringer alvorlig. Færdens svar er en hån mot mennesker som har mistet mange år av sin historie.
OPPDATERING: Nye innlegg i Dagbladet
Rigmor Galtung: Livreddende behandling
Tranøy/Kirkevik/Rognvik: Løgn om elektrosjokk
Annet:
En nybakt mor får elektrosjokk under tvang
Elektrosjokk til gravide
8.1.11
To artikler om ME
Dagens Klassekampen har en fire sider lang artikkel om ME:
Bjørnar Krisner ligg i eit mørkt rom heime hos foreldra på Skedsmokorset. 34-åringen skulle eigentleg vore godt i gang med eige arbeids- og privatliv, som andre jamaldringar. I staden ligg han her, hos mor og far, skjerma for lys og lyd.
Den nyutdanna journalisten merka for åtte år sidan at han gradvis vart sjukare og sjukare. I dag er det ei svak, kviskrande stemme som svarer på Klassekampen sine spørsmål. Men for første gong på fem år vil han bruka krefter på å snakka med ein journalist - som også må framføra sine spørsmål med lågt stemmevolum.
Dessuten trykker de et leserinnlegg om ME:
Forestill deg at du ikke har noe energi. At du ikke klarer å sitte, ikke stå, kun ligge. Så lite energi at du har vanskeligheter med å holde øynene åpne. Forestill deg at du ikke tåler lys eller lyd, at selv brå bevegelser fra dine nærmeste gjør deg mer syk. Du klarer ikke å holde konsentrasjonen når noen snakker til deg, og du mister ord når du prøver å si noe. Forestill deg at du har en influensa som aldri går over. Du er inne i en usynlig kokong. Lik en sommerfugl …
Bjørnar Krisner ligg i eit mørkt rom heime hos foreldra på Skedsmokorset. 34-åringen skulle eigentleg vore godt i gang med eige arbeids- og privatliv, som andre jamaldringar. I staden ligg han her, hos mor og far, skjerma for lys og lyd.
Den nyutdanna journalisten merka for åtte år sidan at han gradvis vart sjukare og sjukare. I dag er det ei svak, kviskrande stemme som svarer på Klassekampen sine spørsmål. Men for første gong på fem år vil han bruka krefter på å snakka med ein journalist - som også må framføra sine spørsmål med lågt stemmevolum.
Dessuten trykker de et leserinnlegg om ME:
Forestill deg at du ikke har noe energi. At du ikke klarer å sitte, ikke stå, kun ligge. Så lite energi at du har vanskeligheter med å holde øynene åpne. Forestill deg at du ikke tåler lys eller lyd, at selv brå bevegelser fra dine nærmeste gjør deg mer syk. Du klarer ikke å holde konsentrasjonen når noen snakker til deg, og du mister ord når du prøver å si noe. Forestill deg at du har en influensa som aldri går over. Du er inne i en usynlig kokong. Lik en sommerfugl …
Kommentar om helsepersonell på nett
Har det skjedd et skifte i synet på helsepersonells kommunikasjon med allmennheten i det siste? Bakgrunnen for at jeg spør er at helsepersonell og sosiale medier debatteres en del for tiden, også blant norske nettbrukere. Lege og pasient Maria er en som blogger om temaet, blant annet på bloggen til Legeforeningens tidsskrift. Det synes å bli tatt for gitt at helsepersonell kan kommunisere med andre nettbrukere.
Da jeg imidlertid for halvannet år siden skrev et veldig kort blogginnlegg om hvordan jeg reagerte på kommentarer fra to helsearbeidere på Twitter, og uten engang å nevne deres navn, fikk jeg et par negative tilbakemeldinger fra fremtredende bloggere. Saken gjaldt uttalelser de to helsearbeiderne kom med til meg på Twitter.
Den ene påsto at jeg stigmatiserte psykiatriske pasienter fordi jeg mente psykiatriske diagnoser kan være stigmatiserende. Å hevde at det da er jeg som stigmatiserer, blir etter mitt syn som å si at svarte antirasister stigmatiserer svarte når de sier at ordet "neger" er stigmatiserende.
Den andre tvitreren som var godkjent helsepersonell, fortalte meg at traumer bare var konstruksjoner. Vedkommende kjente til min overgrepsbakgrunn, blant annet fra en debatt i en avis hvor vi begge deltok. Selv om jeg ikke kjente ordet "traume" mens jeg ble traumatisert som barn, opplevde jeg traumatiseringen like fullt mens den skjedde. Det er ikke slik at jeg senere, som voksen, tror at om man har opplevd en trafikkulykke, naturkatastrofe, krig eller overgrep, så er man per definisjon traumatisert. Det er ikke selve hendelsen jeg betrakter som et traume, men det den kan gjøre med en, den indre opplevelsen.
Nok om det. Jeg ble bedt om å fjerne innlegget av en av våre superbloggere, med den begrunnelse at de jeg kritiserte ikke kunne forsvare seg:
De du omtaler her har i liten grad mulighet til å forsvare seg fordi de er bundet av sine respektive arbeidsforhold og fordi de er offentlig godkjent helsepersonell.
Jeg nektet å fjerne det, for jeg ante ikke hva hun mente, og det gjør jeg fortsatt ikke. Fins det virkelig en lovparagraf eller retningslinjer som sier at offentlig godkjent helsepersonell ikke kan ta til motmæle i andres blogger dersom vedkommende der kritiseres for sine uttalelser? Hvorfor skulle det være verre at de skriver en kommentar i noens blogg enn at de gjør det på Twitter? Eller for den saks skyld i aviser?
Jeg innbiller meg at det bare er Gud og kongen som ikke kan forsvare seg når vi skriver noe kritisk om dem.
Da jeg imidlertid for halvannet år siden skrev et veldig kort blogginnlegg om hvordan jeg reagerte på kommentarer fra to helsearbeidere på Twitter, og uten engang å nevne deres navn, fikk jeg et par negative tilbakemeldinger fra fremtredende bloggere. Saken gjaldt uttalelser de to helsearbeiderne kom med til meg på Twitter.
Den ene påsto at jeg stigmatiserte psykiatriske pasienter fordi jeg mente psykiatriske diagnoser kan være stigmatiserende. Å hevde at det da er jeg som stigmatiserer, blir etter mitt syn som å si at svarte antirasister stigmatiserer svarte når de sier at ordet "neger" er stigmatiserende.
Den andre tvitreren som var godkjent helsepersonell, fortalte meg at traumer bare var konstruksjoner. Vedkommende kjente til min overgrepsbakgrunn, blant annet fra en debatt i en avis hvor vi begge deltok. Selv om jeg ikke kjente ordet "traume" mens jeg ble traumatisert som barn, opplevde jeg traumatiseringen like fullt mens den skjedde. Det er ikke slik at jeg senere, som voksen, tror at om man har opplevd en trafikkulykke, naturkatastrofe, krig eller overgrep, så er man per definisjon traumatisert. Det er ikke selve hendelsen jeg betrakter som et traume, men det den kan gjøre med en, den indre opplevelsen.
Nok om det. Jeg ble bedt om å fjerne innlegget av en av våre superbloggere, med den begrunnelse at de jeg kritiserte ikke kunne forsvare seg:
De du omtaler her har i liten grad mulighet til å forsvare seg fordi de er bundet av sine respektive arbeidsforhold og fordi de er offentlig godkjent helsepersonell.
Jeg nektet å fjerne det, for jeg ante ikke hva hun mente, og det gjør jeg fortsatt ikke. Fins det virkelig en lovparagraf eller retningslinjer som sier at offentlig godkjent helsepersonell ikke kan ta til motmæle i andres blogger dersom vedkommende der kritiseres for sine uttalelser? Hvorfor skulle det være verre at de skriver en kommentar i noens blogg enn at de gjør det på Twitter? Eller for den saks skyld i aviser?
Jeg innbiller meg at det bare er Gud og kongen som ikke kan forsvare seg når vi skriver noe kritisk om dem.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner