Kanskje har du opplevd samtaler med mennesker som bryter de sosiale spillereglene. Istedenfor å lytte til innholdet i det du forteller, begynner de å kommentere på måten du snakker på, følelsene som ligger bak det du forteller eller din personlige stil eller fremtoning i den aktuelle situasjonen. En kommentar som plutselig endrer fokus i samtalen på denne måten, kan lett oppleves ubehagelig.
Fra psykolog Sondre Risholm Liverøds innlegg Psykologisk teori som hersketeknikk.
Jeg har erfart at enkelte som har gått "for" mye i terapi, kan ha denne tendensen.
17.10.11
10 kommentarer:
Alle kommentarer blir lest, også til eldre innlegg.
- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>
- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.
Motta nye innlegg på e-post
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner
Jeg har også vært borti et par overivrige psykologistudenter.
SvarSlettMille: Det vet jeg flere har ;)
SvarSlettIkke ukjent dette.
SvarSlett"Jeg har erfart at enkelte som har gått "for" mye i terapi, kan ha denne tendensen. " Den kommentaren var vel litt stigmatiserende. Det går vel an å ha et stort behov for hjelp - uten at man skal bli plassert i samme bås som bøller.
SvarSlettMorten
Morten: Sigrun skrev vel "enkelte"?
SvarSlettJeg har gått i terapi selv og føler meg ikke spesielt stigmatisert av kommentaren. Og ja, jeg har også vært borti enkelte som har gått i terapi som har tendensen.
Morten: Det er bare et LITE mindretall av folk jeg har hatt kontakt med, og som har gått mye i terapi, som har hatt denne uvanen. (Om jeg mente alle, så ville jeg vel ha bedrevet selvstigmatisering)
SvarSlettHei, ble bare litt overrasket over at mens det i artikkelen det henvises til fokuseres på den profesjonelle terapeutens eventuelle misbruk av psykologisk innsikt - så fokuseres det i kommentaren din på de som går i terapi og som gjør seg skyld i denne form for hersketeknikk.
SvarSlettDet er jo også et spørsmål det går an å stille seg om det går an å gå "for mye" i terapi og om man eventuelt kan utvikle dårlige egenskaper av det...
Morten
Kjenner meg igjen i det å bli "satt ut" i en samtale, uten å greie sette fingeren på hva som "ble så feil". Særlig i løpet av år hvor traumer gjør at overraskelsesmomentet lammer tankene mine når det også er hektisk og aktiverer følelser. Det være seg for en stund, i verste fall opptil uker. Før det er mulig å se klart hva som foregikk. Eller ei.
SvarSlettHar atskillig verre erfaring med dette fra terapi. For det første var det absolutt utenkelig å møte noe sånt.
Og i en tilstand hvor jeg nok kunne stusse over "merkelig", reagere på "pussigheter", greide jeg aldri å forstå helt hva eller rekkevidden.
Sjokket ble desto større da det i ettertid ble åpenbart at sånt som dette skjer. Og mer til.
Manipulert. Totalt.
Det fatale for meg ble at det var så subtilt gjennomført.
For ikke å si det: gjennomført.
Det var det, men i dag kan jeg peke på inkonsekvenser og rene faktafeil uten problem. Fortelle og forklare hva som gjør at det meste er helt galt, uten å bli kvalm riktig så fort.
Dersom noen var interessert i pirk som det, og forsto hva det i sin helhet faktisk utgjør.
Den gangen hadde jeg ikke ærend mot den slags hersketeknikk. Det var en repetisjon av hva jeg oppsøkte hjelp for i utgangspunktet, bare enda mer uforståelig (hvorfor??), konsentrert, massivt og detaljrikt. Alle de "små ubetydelighetene".
Livsfarlig.
Morten: Jeg har skrevet om hersketeknikker fra fagfolk flere steder i bloggen tidligere.
SvarSlettJeg har lest om bivirkninger av å gå mye i terapi. Men husker ikke detaljer.
Man får kun "terapibivirkninger" når terapien ikke er virkelig terapeutisk dvs helbredende (helbredelse for kropp og sjel).
SvarSlettDet kan også bli en psykologisk og "psykologiserende" hersketeknikk å definere andre menneskers språk og ønske om kontakt og kommunuikasjon, møte og mening som "psykologiserende".
Det blir et slags "utenfrablikk" fremfor å møte vedkommende.
Når det er sagt synes jeg posten og artikkelen tar opp noe veldig viktig. Det kan være frustrerende og alt annet en god psykologi og virkelig terapi å forholde seg til slike pasienter/psykologer, som sikkert er i flertall dessverre.
Har selv utviklet et "psykologispråk" og "psykologiblikk", men det er jo viktig å v ære klar over årsaken til dette - en voldsom utrygghet, nød. desperasjon og mange traumer og tap, så man kjenner seg fortapt og frakoblet, og dermed finner trygghet og mening, en form for trygghet og tilknytning i "terapiopplegget".
Hm... Bare påminnelsen at slik man ikke skal forakte og psykologisere/objektivisere/utenfrablikk skal man heller ikke gjøre dette overfor dem som driver med dette, men er jo viktig og positivt å eksponere og reagere mot alt som ikke fremmer det levende og frie.