29.10.11

Det historisk-filosofiske og forklarismen. Etter Hjernevask

Gjesteskribent: Jørgen Lund
Opprinnelig publisert på Sound of Science.

Både i ”kulturkampen i akademia” og i den påfølgende debatten rundt TV-serien Hjernevask var humaniora et ikke-tema. Kan det tenkes at noe som grenset til ren fortielse faktisk er ansporende, kanskje til ny tematisering av humaniora slik man nå ser tendenser til i Norge? (Moi 2011 og Øyen, Müftüoglu og Birkeland 2011). Kanskje byr taushet midt i en diskusjon med brede akademiske implikasjoner faktisk på en spesiell sjanse for humaniora. Hvis situasjonen ga en slags forsmak på den svanesang som mange frykter for tiden, bød den kanskje paradoksalt nok på en mulighet til å kjenne humanioras potensielle fravær.

I så fall medfører kanskje Hjernevask-debattens Norge en mulighet til å fornye den gamle og nokså passive diskursen om ”åndsvitenskapene” (Dilthey 2001). La oss rekapitulere, og minne om hvilke enkeltspørsmål Hjernevask-serien tok opp. Bare rent overfladisk kan vi hevde at seriens temaer var case studies under et generelt spørsmål om ”født sånn eller blitt sånn?” (Eia 2011). De enkelte programmene handlet om voldelighet, homofili, såkalte raseforskjeller, kjønnsidentitetsproblematikk og ulikheter i kjønnenes sans for sex. Dette utvalget er ikke ganske enkelt illustrerende eller pedagogiske eksempler på enten arv eller miljø, men problemområder – temaer som er spesielt preget av uro, konflikt og vanskelige enkeltskjebner.

Vi kan si at kulturkampen i og med Hjernevask viser seg som en kretsing rundt det som i hvert fall mange oppfatter som problemer: Ikke bare saker det er interessant å finne forklaringer på, men der vi ofte går med en følelse av at forklaring er et skrikende behov. Men et annet problem trenger seg på: Problem for hvem, i henhold til hvilke verdier og hvilken moral? Hvem sier, og på hvilket grunnlag, at det som forklaringskampene tar for seg er problemer i det hele tatt? Tilspisset: Det foreligger forklaringsobjekter, men det at de foreligger er uten nærmere forklaring. Sett fra den avstand vi nå begynner å få til Hjernevask, fremstår det hele som en tilstand der man var så opptatt av forklaringer og årsaker at man i praksis vendte seg bort fra problemenes eller ”problemenes” kontekst. Hvorfor ingen spørsmål om hvordan forklaringsobjektene kom til å bli forstått som forklaringstrengende størrelser i det hele tatt? Hva med selve den historien som har ført hit, de konflikter og verdistrider situasjonen springer ut av?

Det er selvfølgelig både vanlig og naturlig at vi møter vanskelige temaer med en lyst til å finne årsakene og forklare dem. Men ved ettertanke virker det underlig at man i dag kan presentere en slik liste over forklaringsobjekter – i praksis forklaringstrengende personer – som den Hjernevask bød på. I og med at så mange har engasjert seg, skulle man tro at denne debatten var spesielt bred og inkluderende, men det spørs om ikke ”kulturkampens” kulminasjon i Hjernevask-debatten i vel så stor grad markerer en sneverhet. Når man ser tilbake, benyttet faktisk begge leire i denne debatten et omforent begrepsapparat. Både partene selv og mer distanserte kommentarer var enige om at sakens kjerne er en strid om, og et arbeid med vekting av, forklaringsmodeller.

Det var snakk om to vitenskapelige tenkesett som støtte sammen – som henholdsvis prioriterte natur og kultur, det biologiske og det samfunnsmessige. Man skulle tro at de mange som i en eller annen grad har gjennomført høyere utdannelse i Norge, ville stusse over terpingen på begrepet forklaring, for dette har jo en parhest på enhver tidlig oversikt over universitetets ulike fakulteter: Helt siden slutten av 1800-tallet har det hett seg at den harde vitenskaps forklaring av naturen har sin parallell i ”åndsvitenskapenes” forståelse av kulturen.

Hvis man begynner å fornemme at en tankemessig innsnevring var en integral del av ”kulturkampen” selv, dreide det seg om en prioritering av geskjeftig, hard problemløservirksomhet. Hjernevask-debatten tumlet ikke rett og slett med forklaringer, men gjorde seg blind for alt annet enn håndtering av de forklaringsobjekter som ble fremlagt. La oss for anledningen kalle det forklarisme: En ureflektert omdefinering av enhver tenke- og forskningsinnsats i henhold til et ingeniør-imperativ, en lukket, oppjaget tilstand som i mindre grad tenker enn utfører, altså et fikseri.

”Født sånn”
Det som i sin tid ble igangsatt i Norge blant andre av vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes og høyre-skribenten Asle Toje kulminerte i Hjernevask-debatten og formelen ”født sånn eller blitt sånn?” Hva innebærer egentlig dette? For det første: Når man vet hvem det var som leverte denne formelen, og hvem som flokket seg bak den, skjønner man at den i seg selv var et partsinnlegg. Hjernevasks milde positur var å skulle ”stille spørsmål” ved etablerte sannheter, men i dag vet alle at spørsmålstegnet var retorikk i en kampanje for ”født sånn”, mot et angivelig establishments ”blitt sånn”. Dette har Eia bekreftet i etterkant: Han forteller at psykisk lidelse i hans egen nærhet gjorde at han ville slå et slag for at problemene var noe den lidende ”hadde med seg” (Lindgren og Slotnæs 2010).

Vi bør merke oss at ”født sånn” faktisk ikke bare er verbaliseringen av en preferanse for en viss forklaringsmodell, men om et standpunkt med bestemte praktiske og etiske konsekvenser. Blant annet identifiserer Eia samme sted ”født sånn” med det som ”ikke mor og far var skyld i” (Lindgren og Slotnæs 2010). ”Født sånn” regulerer altså blant annet en skyldproblematikk. Hvordan ser dette ut i en snarere vitenskapsteoretisk kontekst? Sier man ”miljøforklaringer” og ”blitt sånn”, åpner man uvegerlig for glidende overganger og årsakssammenhenger mellom forklaringsobjektet og omgivelsene eller opphavet. Derimot betyr ”født sånn” et forhold til tingene som holder den på trygg, gjerne ”vitenskapelig”, avstand: De foreligger i verden og er i understreket forstand. Konsekvensene av å insistere på ”født sånn” er at man etablerer et ”hardt” og mer ”vitenskapelig”, forklaringsobjektet og det ”problem” det utgjør kan dermed ikke være bare noe vi har diktet opp eller selv fremprovosert.

”Født sånn” omfatter et tilleggsaspekt som røpes i Eias formulering ”hadde med seg”: Det man ”har med seg” er, på samme måte som en suvenir eller en påfallende dialekt, både noe helt konkret her og noe som samtidig hviler i et like konkret der. Det man har med er altså ikke bare noe konkret og liksom essensielt ved forklaringsobjektet, men også noe som definitivt er generert og formet et annet sted enn vårt sted. Riktignok følges ”født sånn” i dagens debattkontekst gjerne av henvisninger til ”hjernen” eller ”genene”, altså instanser som spesiell ekspertise eller vitenskapelighet kanskje kan ha tilgang til, men dette konnoterer stadig vekk: ”Ikke her, ikke vi, ikke for hvem som helst”.

I og med denne henvisningen til et annetsteds, kan vi si at framstøtet for ”født sånn” faktisk har mye til felles med henvisning til transcendente eller metafysiske størrelser ”hinsides”: ”Guds vilje” og ”genene” har det til felles at de i stor grad markerer det vi ikke kan gjøre noe med, faktorer som gjør at vi ydmykt bare kan håpe og vente. ”Født sånn” er heller ikke på denne måten bare en forklaringsmodell, men en forskyvning av saken og problemet til en sone utenfor vår virkelighet, utenfor her og nå.

Det å vise til ”empiriske”, harde fakta som bare er, kan i praksis være en passiv og defaitistisk holdning med trekk av fundamentalisme. Man kan faktisk si at Hjernevask-serien var en legering av forskning og rene trosforestillinger: Det ”evidente”, det som kan ”påvises” og ”virkelig observeres” fremkom som kult. For det første fremviste Eia med håndholdt kamera helt evidente engelsktalende personer med vitenskapelige titler, deres fysiske lokaler og gjerne noe deres repertoar av vitenskapelige remedier. Urskikkelsen i dette fremstillingskomplekset er ”den virkelige eksperten” som vet bedre enn tullet her hjemme, kanskje ikke Gud fader selv, men i hvert fall professoren som sitter i sitt legekontor eller laboratorium og stolt presenterer en scannerskjerm som etter sigende viser et eller annet, eller i hvert fall kommer til å vise – ”in a very few years”.[1]

For det andre var selve medie-eventen Hjernevask, som kom i gang lenge før programmet gikk på lufta, en så å si høylydt evident sak som var målbar gjennom seertall og antallet debattinnlegg: Eias ærend var virkelig og håndfast, ugjendrivelig på nett med ”folk”, og satte dette som kampmiddel inn i den eksplisitte innsatsen mot spekulativ og høyttravende intellektualitet. Den velbrukte mediedramaturgi som klasker ”den virkelige forskningsfronten i utlandet” i bordet – i praksis enkeltmiljøer i USAs akademia og populærvitenskapelige publisistindustri – mot den forhatte ”selvbestaltede eliten” her hjemme, gled altså sammen med kapitalsterk og medialt velregissert ”noe nytt og provoserende” på TV. Hjernevask operasjonaliserte altså ikke bare kraften i det å si ”medfødt”, men også kraften i tingenes tilstand i og for seg, for eksempel kollektivets tendens til å slå over i massemønstringer.

Vi kan dermed si at kulturkampen, energisk fortettet i form av ”født sånn”, besto av en tidsånd og et klima som er fiksert på at man må ”ta fatt”, og ”finne det som virker”, nå drevet henimot det fanatiske. ”Født sånn”-utsagnet har en nærmest magisk makt i dette. Det dreier seg om innbegrepet av autoritær ”realitetsorientering”, en liksom ikke-normativ påminnelse om at tingene ”bare er som de er”. Det ekstremt kraftige virkestoff i slike utsagn er følelsen av å være knepet i frimodighet, i å ha trodd at man ”er noe” eller er ”den som bestemmer”. Kulturkampens tendens til innsnevring og refleksjonsløshet besto nok i stor grad en underkastelse under slike interpellasjoner.[2] Antagelig ble de intellektuelle som sa ja til å delta i serien – selv om de innerst inne må ha merket at det var for å bli hengt ut som ”blitt sånn” – faktisk ble offer for internaliserte dogmer om at man må ”stille opp” når man blir bedt.

Lage omelett
Den problematikk som viste seg her, er ikke noe begrenset til bestemte vitenskaper eller trender i akademia, men forekommer i livet slik det leves av noen og hver, i innestengning i en administrativ habitus, i beregnende politikk, i svært mye terapeutisk praksis. I Hjernevask-debattens Norge ser man en tendens til at det akademiske felt blir så forstyrret av tanken om at forskning må være ”til noe” og ha et ”oppdrag” at universitetsfolk i grunnen ikke våger å verbalisere dette selv, i redsel for å sitte urolig i båten. Det virker nesten som om spørsmålet om nytte dermed bare er mulig å omtale fra utsiden av akademia, som formaning og anklage: ”Forskning må være nyttig”, lød det i 2010 kjekt fra øverste kulturhold i Aftenposten (Åmås 2010).

Forklarismen kulminerer i valget mellom å delta i forklarende og ”evaluerende” autoritet eller falle inn under den som kasus. Umuligheten i dette valget, og det mer eller mindre erkjente ubehaget som følger, forsterker tendensen til kollektiv stirring i en og samme retning, mot ”oppgaven”. Dette bidrar til en spesiell refleksjonsløshet: Under makten fra ”født sånn” og andre interpellasjoner blir det mindre viktig om det bebudete ”genet for” homofili, psykisk lidelse eller voldelige disposisjoner faktisk noen gang blir å se.  Det avgjørende er snarere definisjonsmakten som demonstreres i det overveldende mektige og pengesterke instanser viser seg fram og dermed konvergerer med autoritet til å erklære eller benekte eksistensen av noe, uavhengig av hva erfaringen og empirien faktisk sier.

Den tomme scannerskjermen på TV står ikke rett og slett for tomhet, men for mediert og multiplisert tomhet, dennes evne til å akkumulere fylde. Det som i praksis fremkommer her, er sannhetens sårbarhet for kollektive krefter, trangen til å være på vinnerlaget og den ensomme maktesløshet hos den som står utenfor. Dermed kan vi si at det var noe dypt paradoksalt ved at begrepet biologi sto sentralt i debatten, og ikke minst at livet – bios – for så vidt var noe ”født sånn”-siden la beslag på. ”Født sånn”-siden røpet riktignok i grunnen noe viktig når de brukte uttrykket ”biofobi”. Det stemmer at det finnes en redsel for å snakke om det spesifikt kroppslige og innrømme fysiske forskjeller, men denne er en redsel for en virkelig trussel, og dermed ingen fobi. I virkeligheten er nok denne redselen temmelig jevnt fordelt. Når ”født sånn” siden går til det oppsiktvekkende skritt å foreskrive ”eksponeringsterapi” for ”fordomsfull biofobi hos akademikere og intellektuelle” (Ottosen Kennair 2011), er det dessuten grunn til å minne om at det å dele ut diagnoser vanligvis er sikreste indikasjon på egen frykt.[3] I virkeligheten bunner naturligvis frykt – som alle følelser – alltid i noe både reelt og viktig.

 Frykten som spesifikt er på ferde i kulturkampen, altså under trusselen som utgår fra ”født sånn”, er slett ingen frykt for det levende. Snarere er frykten i denne situasjonen – som altså enkelte projiserer over på andre og kaller fobi – nettopp et uttrykk for at den levende kroppen – soma – begynner å våkne opp og forsvare seg mot å bli redusert til corpus.

At soma blir til corpus er knapt noe som mest eller bare angår vitenskapen. Snarere er dette en problematikk i bruddflaten mellom fikseri og liv, og ikke noe som bestemte personer eller trender i dag har skapt. Kulturkampen og Hjernevask uttrykker noe annet enn bestemte individualistiske og konservative strømninger (Christensen 2010) eller tilbakeslag etter årtusenskiftet, for eksempel sprunget ut av de enorme økonomiske interesser i det medisinsk-farmasøytiske kompleks. Snarere demonstreres vår generelle tendens til å glemme og fortrenge at det vi til enhver tid er opptatt med, for eksempel jakten på årsaker bak liv og samfunn, selv er en del av liv og samfunn. Denne glemselen er like gammel som ny, slik filosofien ofte har påpekt. Det som Heidegger kalte ”den tekniske interpretasjon av tenkningen” (Heidegger 1976:314), som underordner tenkningen vår ”gjøren og laden”, oppfattet han som nøyaktig like moderne som knyttet til Platons og Aristoteles’ tid.

Like fullt indikerer forklarismens tendens til å lukke seg om seg selv ikke bare en skremmende, men direkte farlig situasjon. Naken kynisme overfor dem som til syvende og sist skal forklares og hjelpes, kan trylles om til medisinsk og vitenskapelig troverdighet. Ikke bare psykiatriens historie har gang på gang demonstrert dette. Derfor er det bare logisk at også ”kulturkampen” medførte en trang til å forsøke å piffe seg opp ved å konkurrere med forsikringer om målrettethet, og med barskt pragmatiske utsagn av typen ”man kan ikke lage omelett uten å knuse egg”.

Forklarismens kollektive iherdighet har en tendens til å fremstå som mer fortjenstfull desto resultatfattigere den er. For eksempel psykiatriens og den farmasøytiske industris gjentatt fåfengte og grenseløst pengeslukende forsøk på å ”treffe presist” i hjernen eller genene[4], fremstår i seg selv som imperativ grunn til å slutte seg til lemenmarsjen, og gjenta en tappert beskjeden men direkte usann scientistisk  floskel: ”Vi vet fremdeles svært lite om årsakene til…”. Den tomme skjermens pikselerte flate er den urokkelige heltens snøblindhet på vei mot polen.[5]

Varsleren Eia
Likevel: Det er et faktum at en del forteller at de kjente lettelse da Hjernevask-programmet kom på lufta og ”noen endelig sa fra”. Dessverre er det sannsynlig at denne lettelsen blir kortvarig. Hvis mange har opplevd noe tyngende ved den politiserte ideen om at kjønn er noe som konstrueres fra bunnen av, har denne ”politiske korrekthet” vært belastende av andre grunner enn det ”født sånn”-siden påstår. Det er ikke slik at vi har vært plaget av en ”hegemonisk” og feilaktig, konstruktivistisk teori om menneske og samfunn som nå endelig blir av en annen teori eller forklaring. Problemet med temaet kjønn – som Eia og co riktig nok pirket flyktig borti – dreier seg snarere om en urgammel engstelse for kroppens levende variasjonsrikdom, en engstelse som vi den dag i dag uttrykker ved å kaste fryktsomt sammenlignende blikk på hverandre og lure på om vi er ”skikkelige” menn eller kvinner. ”Født sånn”-siden, som riktig nok signaliserte opprør ved å minne om at kroppen faktisk er der, gjør slett ikke noe opprør mot denne engstelsen, men søker snarere lindring gjennom å postulere at den normalitetstvang som den skaper ikke er der: Kjønnene er slik og slik, ”get used to it”.

Samtidig er tanken om kjønn som rent konstrukt – hvem som egentlig står for denne tanken er uklart – faktisk nær beslektet med ”født sånn”-sidens avfeiing av den levende kroppen. Radikal kjønnskonstruktivisme er et halvhjertet frigjøringsforsøk med forutsigbart backlash: At kjønn kan skapes fritt er et forsøk på å trekke kroppen ut av faresonen ved å fornekte den. I stedet for å reise seg og slå tilbake mot det undertrykkende, pakker man seg da inn i drømmer om konstruksjonsmakt. Dette setter i neste instans bevisstheten i en knipe som typisk utageres ved begrepsproduksjon og intellektualismer på høygir, eksempelvis det paradoksale uttrykket ”opposisjonsvitenskap”.

De tilsynelatende motpolene ”født sånn” og ”blitt sånn” glir inn i ett og samme uføre, nemlig stilltiende, passiv aksept av den opprinnelige, urgamle fornemmelsen av at den levende og mangfoldige kroppen har et forklaringsproblem. Det NRK via Eia hadde å bidra med, var jo i konsekvens ikke annet en scientistisk blankpussing av klassisk paternalistisk overbærenhet: ”Ikke ta det så tungt, for det er jo medfødt!” Dette er avmaktens judaskyss: Hvis bare ”forskningsfronten” får fred fra all ”politisk korrekthet” vil den en dag gjøre det mulig å fikse deg opp, ”in a very few years…”[6]

Den øyeblikkets lettelse som Hjernevask kanskje ga, vil derfor krasjlande i depresjon. Ett utslag av depresjon er heroisk selvanklagende forsikringer om at man nå skal ”få gjort noe med det”. For forklaristisk travelhet er det egentlig likegyldig om ”løsningen” er politisk, kirurgisk, kjemisk eller samtaleterapeutisk. Den typen forklarisme som fokuserer på ”miljøet” som forklaring, omdøper mer enn gjerne både generell omsorgssvikt og fysiske overgrep til ”relasjonsproblemer i familien”. Videre har klassisk psykoanalyse en tendens til å bli et angrep på pasientens angivelige ”urdrifter” som vedkommende burde reise seg fra. Når fikseriet bekjenner seg til såkalt kognitiv terapi, kalles den indre feilen som pasienten burde heve seg over for ”negativt tankeskjema”. Den dag i dag kan ”født sånn”-troende medisinsk ekspertise i full åpenhet vende seg suverent bort fra den faktiske terapeutiske forskjellen mellom følgende to utsagn: ”Din far var bipolar, noe som gjør at vi nå kan forstå dine lidelser som utslag av genetisk sårbarhet.” Eller: ”Siden din far hadde psykiske problemer, hvordan var det for deg å vokse opp som barn av ham?”

Forklarisme dukker opp på vidt forskjellige områder, men det styrende imperativ er stadig vekk effektiv ”intervensjon” i ”problemet”. Ikke bare konservative, men også sosialdemokratiske og venstremoderate posisjoner kan i velviljens navn slå om seg med instrumentelle formuleringer som å ”knekke koden”. Lingvisten George Lakoff, som har fått gjenklang i humanistiske universitetsmiljøer i Skandinavia, representerer her en tendens til å oppfatte metaforer og tanker som noe som er lokalisert i hjernen (Lakoff 2008). Det utloves en mulighet til å konsipere både språk og tenkeevne som studer- og påvirkbart corpus. Hos Lakoff inngår dette i en eksplisitt politisk pragmatisme som ønsker å demme opp for ultrakonservative amerikanske republikanere. Dermed ytes det bidrag til et pragmatisk-politisk tenkesett som er blind for egen likhet med den erklærte fiende totalitarismen.[7] Det politisk informerte ønsket om tilgang til ”the mind” skiller seg faktisk ubehagelig lite fra Sovjet- eller DDR-regimets foretrukne forhold til det menneskelige tankeapparat.

Man kan driste seg til å si at forklarismens fiksering til den forelagte ”oppgaven” henger fast i en historie som er mye eldre enn dagens teknologi, nemlig det vi kan kalle bortforklaringshistorien. Det som nå heter ”genene” eller ”genetisk sårbarhet”, het tidligere ”dårlig blod” eller ”Guds vilje”; og det som nå heter ”negativ tenkning”, het tidligere ”en skrue løs”. Når bortforklaringshistorien støter på forstyrrende nye oppdagelser, for eksempel epigenetikkens innsikt om at miljø og erfaringer faktisk påvirker genmateriale og hjernens fysikk, vil den paradere videre i ny drakt, og finne nye begreper å slå i bordet.

Forklarisme og fikseri er mer utbredt desto mer mennesket er nedtynget av ufrihet og tvang, og står aldri sterkere enn i forbindelse med krig: Krigstilstand er når man for alvor ”intervenerer”, ”eliminerer”, ”går inn” og ”tar ut”. Her er den andre et problem og livet et objekt, en ressurs som skal forbrukes eller en fare som skal fjernes. Når man legger merke til dette, er det fullkomment logisk at de land som er mest involvert i krig også er de største leverandører av en regelrett voldelig hjelper-terminologi. Dette demonstreres grotesk i slik psykologisk diskurs som med største selvfølgelighet bruker uttrykk som ”beating depression”.[8]

Det historisk-filosofiske
Dette er deprimerende, men hvis ”kulturkampen” kan utgjøre et tydelig bilde av forklarismens uføre, kunne det kanskje bidra til en ny sensibilitet. Det viser seg at vi har å gjøre med brytninger mellom fikseriets geskjeftighet og en annen type fornemmelse eller erfaring. De dikotomiene som ”kulturkampen” spant videre på, kan dermed revideres. I stedet for ”biologisme” kontra ”kulturkonstruktivisme”, i stedet for de to ”kulturer” (Snow: 1959) menneskevitenskapene kontra naturvitenskapene, kan dvele ved det alternativet som synet av forklarismens travelhet vekker lysten på. De innledende referansene til forståelse og humaniora kommer inn her, i det som vi kanskje med større fordel omtaler som det historisk-filosofiske.

Maurice Merleau-Ponty kritiserte det han kalte for ”forklarende tenkning”. I stedet gikk han inn for en ”humanisme” som innebar ”metodisk avvisning av forklaringer fordi de ødelegger den blanding vi er laget av og gjør oss selv uforståelige.” En slik ”metodisk avvisning” angir altså en slags kritisk, polemisk og nesten aktivistisk kraft der hvor man ellers har sett for seg ”forståelsens” område. Dette turde være et mer aktuelt utgangspunkt enn den gamle diskursen om ”menneskevitenskapenes” spesialviten om ”menneskeslekten” (Merleau-Ponty 2003: 96-97), en form for tenkning som har satt alt inn på å markere et eget territorium ved siden av andre vitenskaper.

Faktisk har den gamle, gjengse territorialstriden for humaniora vært et forlegent prosjekt vis a vis naturvitenskapen, en tendens til å fortsette å forklare seg. I stedet kan ”metodisk avvisning av forklaringer” tenkes som rommet for å kjenne etter og tenke, uansett plassering, vitenskap eller disiplin. Det historisk-filosofiske blir da verken å forstå som noe fagspesifikt eller noe tverrfaglig. Snarere dreier det seg om en insistering på noe så å si førfaglig, i og gjennom enhver faglighets uhellssvangre tendens til å etablere seg som tankeløs maskin. Slik forstått er det historisk-filosfiske ikke en ekspertise, men et heldig rom for fornemmelse og dømmekraft underveis, nettopp i frihet fra ”oppgavene”.

Humanismen som ligger i ”metodisk avvisning av forklaringer” og det historisk-filosofiske kan for så vidt være et stikkord for universitetet generelt. Men det er viktig å fastholde at dybden i humanismebegrepet nettopp ikke tillater territorier, avgrensning og eksklusiv stedfesting. Dermed holder det ikke å definere humaniora som ”what we are supposed to be doing at a university” (Moi 2011: 277). Det historisk-filosofiske bør jo i mindre grad forstås som den gode skikk som råder eller bør råde på et bestemt sted i terrenget enn revurdering av terrenget selv. Det dreier seg ikke rett og slett om faglighet om kultur, men snarere utøvelse av menneskelige friheter og rettigheter innenfor kulturen selv, frihet til å spørre, se og finne noe, ett trinn bakenfor det umiddelbart gangbare.

Dermed kan man videre si at det historisk filosofiske både er historie og tenkning i understreket forstand. Det historisk-filosofiske er relativ frihet i forhold til vår gjøren og laden og til tingenes gang, og vil dermed fortelle alternative historier.  Den historisk-filosofiske sensibilitet er historisk ved å være ”utidsmessig” (Nietzsche 1983), ved retten til å stoppe opp og så å si føle seg tenkende bakover og framover i tid. Det dreier seg om en ”nomadologi” (Deleuze og Guattari 2004: 23) som nettopp fordi den springer ut av det kroppslige, individuelle livets behov for overlevelse også blir det Michael Teunissen har kalt ”dvelingens lykke” (Kreis 2010: 221). Det historisk-filosofiske viser her en estetisk og kunstnerisk dimensjon som del av sitt grunnlag, slik det er verbalisert i den tradisjonelle betegnelsen liberal arts i US-amerikansk akademia (Moi 2011: 275).

Men ”metodisk avvisning av forklaringer” kan brukes til å differensiere den oppfatning som knytter humaniora og forståelsens område til passivitet og kanskje uforpliktende estetisering. Det historisk-filosofiske bærer nødvendigvis en ureduserbar komponent av kritikk i seg.  Det er derfor det fungerer så dårlig å forsøke å karakterisere humaniora ved å vise til kanoniske forfatternavn i biblioteket, den store dannelsestradisjon. Det vesentlige her både var og er jo nettopp friheten til å forandre biblioteket. Ikke for ingenting er såkalte postkoloniale erfaringer blitt mer og mer av et kraftsentrum i historisk-filosofisk sammenheng. Det historisk-filosofiske omfatter frihet til å delta i slik historisk forandring som automatisk inntrer når noe taust eller subalternt omsider kommer til orde.

Den historisk-filosofiske affinitet til opplysningstidens toleransetradisjon (Skorgen 2010) betyr på ingen måte å gå god for en distansert og liksom uanfektet, alltid moderat holdning.  Det historisk-filosofiske er ikke å heve seg over det personlige og idiosynkratiske, ikke å innta en faderlig posisjon over det hele som på vegne av ”verdiene” kan administrere ”debatten” eller tillitsbasert, tvangsfri kommunikasjon. Det er heller ikke slik at humaniora i bunn og grunn er feltkompetanse i språk og kommunikasjon, verken retorisk påvirkningsekspertise eller diplomatisk evne. Filologen eller arkivforskeren som sitter for seg selv i et sært bibliotek inkarnerer fremdeles midten i det historisk-filosofiske. Et slikt ”frivillig avvik fra kommunikasjonens fellesskap” (Groys 2008: 64) ivaretar det radikale i å løsrive ytringen fra dens hva og hvorfor, og ikke minst fra den gangbare ”debatten”.

Også muligheten til å snakke om, heller enn bare til eller med, inngår i den helt essensielle rettigheten til å kritisere og reflektere over den praksis som samtiden til enhver tid byr på. Ofte er et slikt ”avvik” et mer eller mindre bevisst uttrykk for livets behov for å endre språket og begrepene slik at bedre, menneskeligere samkvem kan oppstå, kanskje slik at man en dag kan få i tale dem eller det man tidligere måtte vende ryggen. Det gjengse begrepsparet ”deltager eller tilskuer” (Skjervheim 2001), med dets iboende tendens til å moralisere over passiv betraktning, er av denne grunn tildekkende for humaniora. Det historisk-filosofiske er den levende individualiteten som følger livets erfarte behov for å gå i dypet av forståelsesapparatet selv: Det å interessere seg for eksempel for språk og litteratur, eller for kunsten og dens betydning i ideenes og tenkningens historie, er i denne forstand en aktiv innblanding i tingenes vante gang, noe vi alle gjør når vi tenker og ikke bare utfører. Det historisk-filosofiske er en ”dissensualitet” (Rancière 2008), et tenkende, følende og historiserende avvikende opphold på livets vegne, som oppstår når overlevelse er mulig men tilliten uviss, slik det er på jorden.

Kan det historisk-filosofiske brukes til noe? Er det nyttig? Spørsmålet er ubrukelig, for det historisk-filosofiske er nettopp det å slippe å være henvist til en bruk. Derfor er det lite å vinne på å la administrativt og budsjettmessig press mot humaniora føre til at man begynner å forsikre om at humaniora også ”leverer”. Man begir seg inn på en tvilsom vei ved å gjøre seg til verdensoppdrager og påstå at humaniora produserer ”sympati” gjennom å ”stimulere studentenes evne til å se seg selv som medlemmer av en heterogen nasjon” (Nussbaum 2010). Historien gir ingen belegg for at ”humanister” i praksis blir snillere enn andre, men snarere massiv erfaring for at man blir så snill man kan nettopp når man kaster av seg pådyttede definisjoner av hva det vil si å være snill. Hvis kulturkampens knipe kan bli en påminnelse om dét, og for eksempel rehabiliterer retten til å si nei til å ”stille opp”, var Hjernevask-affæren ikke noe lite bidrag.


Litteratur
Andreassen, O. (2006). ”Beskrivelse TOP prosjektet”,  http://old.aus.no/modules/module_123/proxy.asp?D=2&C=520&I=6263 Besøkt 230911

Christensen, S (2010). ”Min kulturkamp”, Vagant nr. 3

Deleuze, G. og Guattari, G. (2004) A thousand plateaus. Capitalism and schizophrenia, London: Continuum

Dilthey, W. (2001). ”Avgrensning av åndsvitenskapene”, i Lægreid, S. og Skorgen, T: Hermeneutisk lesebok, Oslo: Spartacus

Eia, H. og Ihle, O. (2011): Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker, Oslo: Gyldendal

Gilbert, P. (2007). Å bekjempe depresjon, Trondheim: Tapir akademisk forlag

Groys, B (2008). ”Critical Reflections”, i Elkins, J. og Newman, M: The State of Art Criticism, New York: Routledge

Heidegger, M. (1976). ”Brief über den Humanismus”, Wegmarken, Frankfurt a.M:Klostermann

Hylland Eriksen, T. (2008). ”Politikk på hjernen”, Morgenbladet 22. august

Jay, M. (1994). Downcast Eyes. The Deniegration of Vision in Twentieth-century French Thought, Berkeley, Calif. : University of California Press

Kreis, G. (2010). ”Moralisch-amoralisch”, Barck, K. et. al: Ästhetische Grundbegriffe bind 4, Stuttgart: Metzler

Lakoff, G. (2008). The Political Mind. Why You Can’t Understand 21st-Century American Politics with a 18th-Century Brain, New York: Viking

Lindgren, L. og Slotnæs, M (2010). ”Oppvask etter hjernevask”, Morgenbladet 21. mai

Merleau-Ponty, M. (2003). ”Der Mensch und die Widersetzlichkeit der Dinge”, Das Auge und der Geist, Hamburg: Felix Meiner

Moi, T. (2011). ”Hvordan skal vi forsvare humaniora?”, Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 3.

Nietzsche, F. (1983). ”On the uses and disadvantages of history for life”, Untimely Meditations, Cambridge: Cambridge University Press

Nussbaum, M. (2010). ”Lære for livet. Hvorfor nedskjæringer i humanistiske fag utgjør en trussel mot selve demokratiet”, Morgenbladet 25. juni

Ottosen Kennair, L.E. (2010). ”Biofobi og Biologisme”, http://www.psykologibloggen.no/?p=2754, besøkt 25. september 2011. Opprinnelig trykket i Impuls Vol. 45 nummer 8, 2008

Rancière, J. (2008). ”Estetikken som politikk”, i Bale, K. og Bø-Rygg, A: Estetisk teori. En antologi, Oslo: Universitetsforlaget

Skjervheim, H. (2001). ”Deltakar og tilskodar”, i Ebbestad Hansen, J: Norsk tro og tanke bind 3, Oslo:  Tano Aschehoug

Skorgen, T. (2010). ”Toleransens grenser. Wergeland og jødeemansipasjonen i Europa”, Agora nr. 1-2

Snow, C.P. (1959). The Two Cultures and the Scientific Revolution, Cambridge: Cambridge University Press

Øyen, Müftüoglu og Birkeland (2011). Humanioras fremtid: kampen om forståelsen av menneske og samfunn, Oslo: Cappelen Damm akademisk

Åmås, K.O. (2010): ”Forskning må være nyttig”, Aftenposten 20. august


[1] Denne scientistiske floskelen var innmontert som en svært effektiv del av lydkulissene i Transiteaterets og regissør Tore Vagn Lids stykke Elephant Stories, som blant annet ble vist på Nasjonalteateret i 2009.
[2] Uttrykket stammer fra Louis Althusser og betegner det autoritære utropet ”hei du der!”
[3] Begrepet biofobi stammer fra forskningsetikeren Birgitta Forsman, og er i Norge tatt i bruk også blant annet av nettstedet ”Honest Thinking” redigert av Ole Jørgen Anfindsen og Jens Tomas Anfindsen.
[4] En sammenligning av ressursbruken i jakten på biologiske forklaringer og annen innsats mot psykiske lidelser, ville utvilsom vise en enorm overprioritering av ”født sånn”. Det såkalte TOP-prosjektet, ”temaområde psykoser”, ved Ullevål Universitetssykehus har gjennom en årrekke, og med mer enn at halvt hundre forskere, arbeidet med psykiske lidelser ut fra den læresetning at ”den eneste årsaksfaktor som er vist med sikkerhet er arvelig disposisjon.” (Andreassen 2006)
[5] Dette kan være et forslag til tolkning av det som er blitt diskutert under overskriften ”okularsentrisme”, for eksempel av Martin Jay (Jay 1994).  Med dette ordet behøver man ikke rett og slett tenke på en overbetoning av det optiske og synssansen på bekostning av verbalitet og annen sansning; det kan snarere betegne forestillingen om identitet mellom sannheten og den retning som den faktiske makt til å påvise til enhver tid peker i.
[6] Jeg vil takke studentene ved masterstudiet i kritikk og kulturformidling, NTNU våren 2011, for produktiv motstand under diskusjon om Hjernevask og radikal kjønnskonstruktivisme.
[7] Thomas Hylland Eriksen formulerte seg i anmeldelsen av denne boka i begeistret bekymringsløshet om en slik politisk-instrumentell anvendelse av hjerneforskningen (Hylland Eriksen 2008).
[8] Paul Gilbert vil i løpet av 2011 utgi boken Beating Depression. Inspirational Stories of Hope and Recovery, Robinson Publishing. Forfatteren foreligger allerede på norsk med en såpass barsk tittel som Å bekjempe depresjon (Gilbert 2007). 

1 kommentar:

  1. gamle ugle30.10.11

    Takk for en rik tekst som jeg gjerne så førte til debatt.
    Ikke helt enkelt å kommentere. Jeg skal allikevel driste meg på noen assosiasjoner.

    Jeg klarte aldri å ta Hjernevask-programmet alvorlig. Til det ble fundamentalismen det formidlet, i form av gitte vitenskapsteoretiske forutsetninger, for stor. Jeg fattet ikke vitsen, eller jeg gjorde jo det, dette handlet vel om frekkhet, mulig egotripp? og underholdning, ikke formidling av vitenskapelige tilnærminger. Man kunne selvfølgelig si at programmet i seg selv levde ut sitt eget budskap.

    For meg ble dette en form for naivitet som jeg aldri klarte ta alvorlig, noen kaller det feighet, det kan så være. Derfor er det prisverdig at noen orker ta opp dette.
    Jeg merker meg også det du skriver om nytte. Jeg følger deg i mye av dette, er ganske opptatt av og bekymret for vår kulturs begrensede forståelse av dette.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post