1.9.11

Postterroristisk stress II

Etter samtale nummer to med en sykepleier i beredskapsteamet i bydelen etter terrorangrepene har jeg ombestemt meg siden jeg skrev et innlegg etter den første samtalen jeg hadde. I den andre samtalen var det praktiske gjøremål og mine "ressurser" som var i fokus, og det var ikke det jeg ringte for å snakke om. 

Nå har jeg sendt en mail og avlyst neste avtale. Jeg må beskytte meg mot å få en reprise på "traumehjelp" som handler om helt andre ting enn traumer. Skjønt egentlig er det litt sent, siden jeg faktisk opplever at jeg har blitt lurt, nok en gang.  

Om helsevesenet selv ikke etter 22. juli klarer å forholde seg til at en del pasienter er traumatiserte, begynner jeg nå å tvile sterkt på om det er noe håp for helsevesenet.

14 kommentarer:

  1. Vi har et sterkt behov for å fortelle vår egen historie til et levende menneske som er til stede for oss uten å avbryte eller sensurere eller prøve å fikse oss. Jeg tror det er så enkelt.

    Og en kompliserende faktor er en svart-hvit inndeling i det normale/unormale.

    En ting alle mennesker har til felles, er at vi har vært sårbare og hjelpeløse. Og psykiskhelsefagfolk som ikke har kontakt med sin egen sårbarhet og hjelpeløshet, kan ikke følge andre inn i sårbarhet og hjelpeløshet.

    Da får vi retraumatisering via sensur, forsøk på å fikse, benektelse, alle de vanlige freudske greiene.

    SvarSlett
  2. Leser i Fædrelandsvennen om en psykiatrisk sykepleier som sier at man ikke skal "gjøre seg til offer" etter traumer. Er det det fagfolk har lært om traumer på "terrorkursene" etter 22. juli?

    SvarSlett
  3. gamle ugle1.1.12

    Det kan godt være de lærer dette på kurs. Myndighetene har vel sine agendaer og fortrekker nok at borgerne ikke blir for belastende for fellesskapet.
    For det gjelder å utnytte restarbeidsevnen, derfor forteller vi ALLE at de blir bedre av å jobbe.

    I slike systemer er det ikke plass for menneskelighet, ting som tar tid, eller ubehaget ved at det faktisk finnes traumer som må bearbeides og følelser som må tåles.

    Nei, vi programmerer tankene dine litt, fikser litt på det utvendige og kapsler inn eller skyver foran oss det som krever noen helt annet. Leste et sted at tilbud om langtidsbehandling er lagt politisk dødt. Synd for alle dem som trenger det FORDI DE ER OFFER.

    Nei, bare du gjør som vi sier, ja så går det bra, er det som de sier. Vi fikser deg vi, det som er feil med deg, det ordner seg hvis du gjør og tenker som vi sier.
    Det kaller jeg liksomempowerment jeg.

    SvarSlett
  4. Hva med dette?

    Såret av nyttårshets av Utøya-ofre

    En del av kommentarene er helt i tråd med kriseterapien, men med andre ord.

    Jeg leser for tiden denne boka:
    House of Cards

    Skremmende å se hvor utbredt fiksing av følelser (og det er vel det "empowerment" er?) er i psykologien.

    Skremmende er også kapittelet om at dårlig selvbilde er årsaken til rusmisbruk, vold, overgrep, psykiske problemer og alt samfunnet ikke liker. Fiks selvbildet, så fikser du alt!

    Kanskje det er en av årsakene til angsten for offerrollen?

    SvarSlett
  5. gamle ugle1.1.12

    En liten kommentar om empowerment: Den finnes i to varianter den. Jeg oppfatter den ene som en "sosialdemokratisk" variant. Du skal ta ansvar selv, men ut fra hva vi, dvs. myndighetene / byråkrater / eksperter, mener er bra (og vi har mange måter å hevde at vi har rett på, noen av dem er ganske utspekulerte. Det kan sikkert handle om angst også ). Det blir som å behandle borgerne som "barn", og spesielt de som "feiler" noe, tror de er offer osv.

    Den andre empowermentvarianten er den frigjørende, og den er farlige for makthavere. For da slippes folk løs med sin kreativitet og sin egne vurderinger, og det rokker ved systemene, må vite. Da blir ofrene ofre da, uten å tape sin verdighet.

    SvarSlett
  6. Takker for kommentarene deres. Er helt med (men har ikke lest Dawes).

    Ja, det har blitt tydelig at alle blir bedre av å jobbe, i alle fall i 2010. Jeg søkte i Atekst på kombinasjonen psyk* og "frisk* av å jobbe", og fikk da antall treff:

    2011: 8
    2010: 115
    2009: 1
    2006: 1
    2002: 1

    SvarSlett
  7. Kanskje det er på tide å hente fram

    1969 Radical Psychiatry Manifesto?

    SvarSlett
  8. gamle ugle1.1.12

    Jeg får assosiasjoner til antipsykiatrien på 70-tallet. I det hele tatt, vi kunne kanskje trengt en god dose 70-talls tenkning snart? Før rovdyret menneske tar helt over.

    SvarSlett
  9. Jørgen Lund3.1.12

    "Empowerment" - er dette det nye ordet for "en oppstrammer"? Jeg har ikke hørt ordet før, jeg, men registrerer at det stinker av den samme offerbeskyldende virkelighetsfornektelse som de andre engelske ordene som kommer rekende på det psykologiske området for tiden. Jeg begynner å mene at alt dette også har en språkpolitisk side: Offentlighetens tenkeevne om det psykiske ville antagelig ha godt av tilflyt fra annet enn det som er suksessvaluta i den angloamerikanske sfære for tiden. Hvorfor dukker det her på berget ikke snart opp et engelsk ord med vett i?

    SvarSlett
  10. gamle ugle3.1.12

    Ad. empowerment. Det finnes en bok som tar for seg dette begrepet i dets ulike forståelser. Den heter Empowerment i teori og praksis
    av Ole Petter Askheim (Redaktør) ; Bengt Starrin (Redaktør.

    SvarSlett
  11. Takk for tittel, gamle ugle, den er nå på biblioteklista mi sammen med en bok om mindfulness ... og hvorfor faen kan ikke ekspertene bruke ord som betyr noe!

    Jeg skal skrive mer om E og M, når jeg har fått unna jobben jeg holder på med.

    SvarSlett
  12. gamle ugle: Takk for boktips. Er boka bra?

    Jørgen: Mange oversetter empowerment med "myndiggjøring". Jeg leste en bystyremelding om eldreomsorg i Oslo, der betegnelsen "myndiggjorte brukere" ble brukt. Det virket som om brukerne/de eldre var umyndige mennesker som de ansatte skulle gjøre myndige (noe som forøvrig sto i strid både med dokumentets vektlegging av at eldre har vært vant til å ta avgjørelser gjennom livet, og med (myndighets)alder).

    En annen bystyremelding jeg bladde gjennom i samme slengen, var om aktivisering. "Bare gjennom krav til aktivitet og inkludering og forventninger om deltagelse, er det mulig å tilføre individene selvrespekt og verdighet”, sto det. Men kan man gi (og frata) andre mennesker deres verdighet? Gjelder ikke menneskerettighetene alle, da?

    SvarSlett
  13. gamle ugle4.1.12

    Boka er en artikkelsamling, ulike forfattere, derfor varierer det hvor interessant jeg synes det er. Men det hjalp meg med litt grunnlagskunnskap i møte med disse honnørordene.
    Spesielt ble jeg opptatt av at det var to ulike versjoner av empowerment, men at den frigjørende radikale varianten var tiet i hjel, stort sett.

    Tilbake sitter vi med en slags liksomempowerment, ganske patroniserende, synes jeg. Det blir som en slags oppdragelse av borgere (som barn?) av alle slag, til å ta ansvar for seg selv på den måten som vi mener er rett (i vår skråsikkerhet). Ligner skinndemokrati, vil jeg si, og som så mange sånne ord brukes de rått (for å holde kontrollen?).

    Men, hvis jeg velger å være positiv (det skal man jo har jeg hørt) og legge all mulig godvilje til, ja så kan jeg kanskje oppfatte empowerment / myndigjøring, som et hjelpeløst forsøk på å få helsearbeidere til å å vise litt mere respekt, litt mere ydmykhet, litt mindre kontroll.

    Men i grunnen, ja så lukter det kamuflert kontroll. Og for all del, fra de som har makta, ikke helsearbeiderne enkeltvis.

    SvarSlett
  14. Jørgen Lund4.1.12

    "Myndiggjøring" ja, akkurat. Ordet føyer seg jo inn i rekken av begreper som har den tvetydighet i seg som Gamle Ugle nevner. Ordlista kan gjøres veldig lang, fra "brukermedvirkning" til "valget er ditt", men felles for dem alle er at de snakker om å bli eller bli gjort til noe annet enn et objekt. Det er jo bra, og kanskje er det så langt et "hjelpeapparat" kan komme. Men som Sigrun sier snakker disse ordene om å gi eller frata andre folk verdighet. Og det er jo i seg selv en krenkelse siden verdighet er og blir noe uavhendbart, ikke en status eller en egenskap, men en rett. Det er mulig at folk som identifiserer seg med "hjelpeapparatet" har god grunn til å bli lei av all den sure motviljen som for eksempel jeg har til overs for den forekommende begrepsproduksjonen deres. Men jeg kommer til å fortsette, i hvert fall inntil en som går god for slike begreper samtidig gjør entydig at han eller hun ikke mener at verdighet, myndighet eller frihet er noe som noen kan tildele andre.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post