8.9.11

Nummenhet: Et psykisk helvete

Etter 22. juli har betegnelsen nummenhet, eller følelsesmessig forflatning, dukket opp i avisene. Det er en av flere reaksjoner som kan komme etter traumer. Jeg har fått en slik reaksjon etter terroren (retraumatisering), men den er likevel ingen ting i forhold til hva jeg har opplevd en gang tidligere.

Nummenheten som jeg opplevde for en del år siden, er noe av det absolutt mest smertefulle jeg noensinne har erfart, selv om det kanskje høres rart ut at man kan føle smerte når man er følelsesløs. Siden denne tilstanden var så annerledes enn andre ting jeg har opplevd, og jeg ikke har fått snakke om den med noen terapeut for å få hjelp til å sette ord på den, er den vanskelig for meg å beskrive. Fremfor alt var det en ensom opplevelse. Jeg vil si at jeg var mer fullstendig ensom da enn jeg har vært når jeg har vært som aller mest deprimert, hvor jeg i alle fall har hatt et språk for det jeg var trist over.

Få dager etter at nummenheten inntrådte, som umiddelbar følge av det siste, og verste, psykiske traumet i en terapi hos "verdens verste" psykolog, satt jeg i et selskap sammen med datteren min og en mann i familien som var en erfaren dykker. Datteren min fortalte ham om noen hun kjente som hadde holdt på å omkomme under dykking. Noe hadde gått veldig galt, og de var redd for at de ikke klarte oppstigningen (heldigvis gikk det bra til slutt). For meg ble denne fortellingen et eksakt bilde på hvordan jeg selv hadde det: Jeg var på flere tusen meters dyp, under og langt, langt borte fra menneskene, nede i mørket.

- Akkurat sånn er det jeg har det nå. Jeg er på havsens bunn. Det er enorm avstand opp til lyset og menneskene. Ingen hører meg om jeg roper. Det føles som at jeg er avskåret fra menneskeheten for all tid, sa jeg.

Jeg følte meg også avskåret fra det menneske-lige. Å være uten følelser var som å være ikke-menneske. Jeg kalte meg selv zombie, og selvforakten var enorm. Jeg snakket med andre, men traff aldri noen som hadde erfart det samme eller som ga uttrykk for at de faktisk skjønte hva jeg forsøkte å beskrive. Jeg har tenkt at denne tilstanden må likne den moderne (i motsetning til den tradisjonelle) kristne forestillingen om helvete; en stillestående tilstand uten liv som blir opplevd som ren lidelse av den døde.

Jeg har mistet min sjel, sa jeg til meg selv.

Mange år senere fant jeg ut via nettet at tilstanden har et navn.

5 kommentarer:

  1. a.m.8.9.11

    Interessant at du skriver dette, da jeg akkurat har tenkt på dette selv.

    Jeg har vært plaget av en stor "flathet" og tomhet i lange etapper, som jeg kan prøve å fortelle om.

    Det kan godt hende at jeg er helt på jordet her, og at det jeg sier bare er surr, eller kun gjelder i mitt tilfelle, men jeg gjør et forsøk allikevel, og håper at jeg ikke forstyrrer.

    Da det var som verst, følte jeg at jeg gikk og famlet i en tykk tåke jeg ikke kunne komme ut av. En tåke som gjorde meg lammet, tom og ute av stand til å fortelle om hva jeg opplevde. Egentlig gikk jeg bare rundt og eksisterte uten å egentlig oppleve noe.
    Eller som om jeg var omgitt av tykke, ugjennomtrengelige vegger ingen kunne se. Blanke, udekorerte vegger, som holdt hver reaksjon og spor av liv unna.

    Andre mennesker føltes så uendelig langt unna selv om de fysisk befant seg i samme rom. Jeg visste at noen av dem også måtte ha opplevd rystende ting, men det føltes som om jeg hadde akkurat kommet tilbake fra et sted ingen av dem hadde vært eller blir nødt til å reise til.

    I løpet av de siste ukene har jeg kjent det motsatte, en overflod av følelser(som kan ha blitt utløst av en nokså ubehagelig episode). Noen grusomme, som gir meg konstant gåsehud, så overveldende øyeblikk som fyller meg med kjærlighet, og gir meg lyst til å skape, og så blir jeg klar til å brekke meg av angst igjen.
    Jeg håper at det betyr at det letner og snur snart, og at jeg endelig finner ut hvordan jeg best kan jobbe med det jeg har opplevd.

    Ønsker deg alt godt, Sigrun.

    SvarSlett
  2. Mina Mørch9.9.11

    Vet hvordan dette føles var slik jeg følte meg da jeg på rikshospitalet fikk høre jeg ikke fortjente behandling for transeksualitet samt legen fniste og lo av meg.

    Hva faen slags mennesker er det jeg må forholde meg til i dette helsevesenet begynner jeg noen ganger og lure på , det enkle her ville vært å bare skutt mannen rett ned men jeg velger og ikke bruke vold for og løse problemer.

    I bunn og grunn for og kunne få løst sine problemer i enkelte tilfeller kan man ikke stole på dette helsevesenet de er inkompetente samt diskriminerende. Tydeligvis hadde de ikke noe imot at jeg ble deprimert , fikk angst , ble suicidal etc.

    SvarSlett
  3. Som a.m. Og Mina kjenner jeg meg godt igjen i beskrivelsen din, Sigrun. Min beskrivelse av hvordan psykisk helsevern har skadet meg og hva jeg egentlig hadde behov for, står i brevet som førte til at jeg fikk en bordelinediagnose. Jeg skal legge det ut på bloggen når jeg finner det.

    Var det du som viste til den fine artikkelen om retraumatisering av en psykiater som intervjuet Abu Ghraib-ofre? Da jeg leste den, tenkte jeg: endelig en som har skjønt det!

    SvarSlett
  4. Ingrid, det kan godt ha vært meg. Men jeg husker den dessverre ikke.

    SvarSlett
  5. Anonym13.9.11

    Når jeg leser enkelte innlegg her (og enkelte kommentarer), gir det langt mer innsikt i menneskesjela enn lærebøker kan gi gjennom sin "forståelse" av "pasienten", og sin kategorisering av symptomatikk. Jeg har lyst å si takk for at du formidler. Det er opplevelser og erfaringer som kan hjelpe andre som formidles. Både hjelpe de som trenger å forstå for å kunne støtte rett, men også for de som trenger å forstå sin egen reaksjon etter lignende opplevelser.

    Jeg undres på noe. Du og andre sitter med kunnskap, observasjoner og erfaring i sider ved menneskesjelen som bare overgripere anerkjenner hos seg selv og setter ut i handling. Dette er sider ved menneskesjelen som er skjult for alle som aldri har blitt utsatt for en overgrepshandling.

    Det er en enormt viktige observasjon dere har gjort. Observasjoner av hensynsløshet, løgnene som ble brukt, sinnsstemninger forut/etter/overfor andre, hersketeknikker, manipulering.. Dere besitter en erfaringsbank av kunnskap om mekanismer hos overgripere som sårt trengs i samfunnet slik at det er mulig å informere om, kjenne igjen, og stanse mennesker med samme intensjon og teknikker fra å utsette andre uskyldige for lidelse.

    Jeg tenker utelukkende på beskrivelser av mennesket som utøver overgrep. Ikke beskrivelser av overgrepet i seg selv.
    Er dette vanskelig å skrive om, eller er dette noe du eller andre kunne tenkt seg å formidle mer om?

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post