13.9.11

Måten å si ting på

For noen år siden var jeg på et foredrag av en psykolog som er godt over gjennomsnittlig opptatt av religion og religionspsykologi. Hun foreleste på et seminar for telefonvakter ved en krisetelefon. Jeg er sikker på at hun hadde de aller beste intensjoner, men for meg ble foredraget så krenkende at jeg forlot seminaret etter at dagens første foredrag var ferdig.

Psykologen omtalte mennesker som sliter med en bakgrunn av destruktiv religiøsitet, som at "de har et feil gudsbilde". På meg virket en slik uttalelse som at feilen lå hos disse individene, mens jeg mener roten til deres religiøse problemer sannsynligvis lå i oppvekstmiljøet. Religiøs preging i barndommen virker sterkt på mennesker; det er ikke tilfeldig at religionssosiologien finner at de som opplever en religiøs omvendelse som voksne, stort sett er personer som vokste opp i en religiøs familie. Personene denne psykologen omtalte, var mennesker som hadde mange "feil" i livet sitt, som psykiske lidelser og rusproblemer, og da synes jeg ikke det var nødvendig i tillegg å si at gudsbildet deres var "feil".

Jeg har selv blitt omtalt på denne måten, ved en diakonal stiftelse som skulle hjelpe personer som hadde opplevd vold og overgrep i kristen sammenheng - til tross for at jeg hadde med meg en statskirkelig tro. Det "feile" bildet skulle så byttes ut med et som var "riktig". Selv om jeg protesterte de gangene presten eller psykologen fortalte meg om mitt "feile" gudsbilde, virket det ikke som at de forsto. "Problemet med deg, Sigrun, er at du ikke er villig til å bli formet", sa psykologen i den siste samtalen vår om mitt religiøse liv. Det var den terapien. Dagen etter kontaktet jeg en journalist, som "tok saken".

"Faglige" uttalelser som virker direkte krenkende for den som tilhører gruppen som omtales, spres gjerne til mange som har med denne gruppen å gjøre. Jeg kan tenke meg at flere yrkesgrupper hører foredrag av de to nevnte psykologene: psykologkolleger, leger, sykepleiere, prester, ledere og ansatte i frivillige organisasjoner, journalister med flere. Dermed kan det etableres en språklig konsensus i det utvidede hjelpeapparatet som slett ikke gagner dem som søker hjelp etter en traumatiserende religiøs oppvekst.

Eksemplene på nedlatende språkbruk som sementerer stigmatisering av folk som sliter, er legio. Omtrent daglig støter jeg på ydmykende språk fra fagfolk, politikere, journalister eller andre, selv om alle som på et eller annet vis lever av elendigheten vår, påstår at det er så viktig å komme stigmatisering til livs.

Les også: Politiker sluttet å kalle folk svake

8 kommentarer:

  1. Måten å si ting på, men også måten å se verden og menneskene på. Med all respekt, feilen med terapeutene må da være at de absolutt skal forme mennesker. Og tåler de ikke selvstendige sterke mennesker, som jeg tror mange pasienter er?
    Mener de avslører seg selv, disse som skal ha andre til å tilpasse seg, under dekke av best for dem. Dette smaker av maktmisbruk.
    Det tales med to tunger minst. På den ene side mangfold og brukermedvirkning (skulle heller hett hjelpermedvirkning), på den andre side la seg forme og programmeres. En merkelig form for empowerment dette.
    Disse terapeutene frykter jeg er endringsresistente. Dessverre.

    SvarSlett
  2. Hvis mennesker skal FORMES er det nødvendig å tro at de i utgangspunktet består av en tom masse. Som hos kunstige blomster må råstoffet formes etter et ferdig,konstruert mønster. Alle avvik fra mønsteret er defekter ved produktene.
    Hvis mennesker derimot betraktes som levende skapninger, må de UTVIKLES. Da vil alle bli forskjellige,slik alle bladene på et tre er forskjellige.

    SvarSlett
  3. Dessuten:
    Når mennesker skal formes,kan de bare oppnå BRUKSVERDI. Det materialet produktet skal formes av,kan ikke ha verdi i kraft av seg selv.Siden mennesker bare får
    verdi ved å gå i ett med en ytre form, ender de som sjelelige slaver.

    Når de derimot skal utvikles ut fra sin iboende egenart, får de EGENVERDI. Slik en blomst har verdi i kraft av seg selv, slik får mennesker verdi uten å måtte la seg formes av andre. Dermed oppnår de indre frihet,og friheten setter dem i stand til å gjøre de erfaringene som en trygg og ekte selvbevissthet er avhengig av.

    SvarSlett
  4. All "hjelp" foregår innenfor refereranserammer. En er belærende og dømmende og en annen er nærende og vekstfremmende ... og når vi er klar over det, blir det enklere å se hvor den hjelpen vi tilbys kommer fra.

    SvarSlett
  5. Når terapi blandes med fundamentalistisk religion, da kan det bli en farlig mix. Krav om formbarhet og underkastelse, som kanskje var det pasienten minst trengte, blir fort resultatet av dette.
    Gudsbilder ja, de finnes det mange av og hvem er det som opphøyer seg selv til dommer over feil og rett her?
    I det hele tatt, jeg prøver å holde meg unna de som deler verden inn i rette og feile mennesker, rette og feile tanker, negativ og positivt som absolutter.
    Hallo psykologer og terapeuter der ute? Kan dere stille opp som hjelpere på andre måter enn som verksted for korreksjon etter standard mal for "retthet"?

    SvarSlett
  6. rien: Dette hadde ikke noe med fundamentalisme å gjøre.

    SvarSlett
  7. Får legge til at "feil" nok betydde terapeutisk feil.

    SvarSlett
  8. Ok, jeg forstår det. Kanskje kan min kommentar ses på som en forlengelse av diskusjonen?

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post