21.9.11

- Jeg har akkurat turt å spørre om hjelp ...

I dagens Klassekampen kan vi lese at ungdommer som var på Utøya sliter. Flere medier skriver (igjen) at ikke alle får god hjelp; noen må stå en hel måned i psykologkø. Men vi som er vant med traumer og psykologkøer fra før, vet at én måneds ventetid på god hjelp er ingenting.

Jeg kom til å tenke på Mirakels historie fra et par år tilbake, som hun delte med oss på bloggen. Hun opplevde en bilulykke.

Hos legen:
Til slutt får jeg presset det frem. “Men jeg vil ikke ha sykemelding. Jeg vil.. jeg vil ha noen å snakke med. Kanskje en psykolog.” Hun sier at hun forstår det. Hun syns det er viktig at jeg får bearbeidet dette, og at det er flott jeg vil snakke med noen. Men noen psykolog kan jeg se langt etter. Det er ti måneders ventetid på slikt. Jeg spør om det virkelig er det, ti måneders ventetid, når man bare trenger noen få timer. Det er det. Hun forteller meg at hun har hatt en pasient inne som er kjempesyk, alvorlig syk, mye verre enn meg, som også må vente i ti måneder.

Og jeg går hjem. Jeg har akkurat turt å spørre om hjelp og så ble jeg avvist
.

Etter legen:
En kollega sjekket med lokalt DPS, en annen ga meg nummer til privat pyskolog. Hos den private psykologen var det ikke ledig time før i 2010 [Dette er skrevet i april 2009]. DPS mente jeg ikke var akutt nok, siden jeg har vært på jobb.

Jeg skulle virkelig ønske at den nasjonale tragedien førte til større bevissthet om situasjonen også for enkeltmennesker som rammes av "hverdagslige" traumer.

2 kommentarer:

  1. Har gjort meg lignende tanker, etter selv å ha stått i psykologkø, og ble henvist til 4 timer hos psykiatrisk sykepleier. Da hadde jeg tatt mot til meg, og ville bearbeide en svært traumatisk hendelse, som skjedde meg flere år tilbake i tid. Hendelsen er fortsatt like ubearbeidet, og mine tanker går til de som sliter etter terrorhandlingene 22/7, og som nå vil møte noe av det mange av oss har møtt.

    SvarSlett
  2. Det her sjokkerte meg når jeg flyttet til Norge. Der jeg hadde arbeidet innen pstykiatrien i Sverige, hadde vi nesten ingen kø. Ikke i Stockholm, men på andre steder. Her var det helt andre tilstander. Selv private psykologer har lange ventelister. Når folk ikke får hjelp i tide sliter de bare enda mere. Det blir flere uføretrygdede.
    Det er ikke Rosentogene som forandrer samfunnet. Det er hvordan vi følger opp de gode intensjonene etter 22/7.
    Det her burde alle som stemmer tenke over. Hva er det for samfunn vi ønsker å leve i? Traumer, ulykker, katastrofer og sykdommer kan ramme oss alle! Hvordan ønsker vi selv at det skal være når livet slår til?
    Jeg skjønner godt at du tar opp det her, og jeg synes det er bra.
    Hva er det for menneskesyn i det her samfunnet? Jeg spør de samma spørsmålen når det handler om Reinfeldtlandet i øst.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post