28.9.11

- Enten gjør du som vi bestemmer, eller så ...

- Vil du ha et liv i grøften? er budskapet på Lightning Process-kurs, og det går galt om man "gjør det" feil.

Også i psykiatrien praktiseres det dessverre skremmeterapi. For en tid tilbake leste jeg om basal eksponeringsterapi (BET). Sitater:

”Valget er ditt hvert øyeblikk og hver dag. Du kan fortsette å streve slik du gjør, eller du kan samarbeide med oss for å endre din situasjon og tilstand."

"Vi kan ikke velge for deg, men vi må sørge for at du blir tatt vare på dersom du ikke klarer å ta vare på deg selv …”

"[Gi eksempler på hvordan man i psykisk helsevern regulerer atferd ved bruk av begrensing av utgang, fotfølging, skjerming, tvangsmidler osv.]"

"Hvor vidt dette er fakta kan diskuteres, men her er påstanden anvendt som terapeutisk retorikk. For at retorikken skal fungere etter hensikten må den gjennomgående utøves med empati."

35 kommentarer:

  1. Anonym28.9.11

    Akkurat slik "behandling" fikk jeg for "schizofrenien" min også. Hvis jeg ikke gjorde nøyaktig som jeg ble fortalt eller stilte spørsmål ved behandlingen, så kom trusselen: VIL du bli frisk eller?? En gang kalte de meg inn til møte, hvor de konfronterte meg og mente jeg saboterte min egen tilfrisking.

    "Behandlingen" var svært skadelig for meg, og jeg var helt ødelagt etter et års (feil)behandling. Men det var selvfølgelig fordi jeg ikke hadde gjort NØYAKTIG som de mente jeg burde.

    Selvmotsigende var det også, siden schizofreni var noe man visstnok aldri kunne bli frisk av.

    Foruten store doser antipsykotisk medisin, besto behandlingen mest i å lære å vaske seg selv, huset og klær. Stå opp tidlig, gå tur og spille kort hvis jeg fikk det vanskelig. Jeg har vasket mitt eget rom og smurt min egen matpakke siden jeg var seks, så det ble latterlig og nedverdigende. Hilsen traumatisert som har det bra i dag.

    SvarSlett
  2. Behandling som gir ytterligere grobunn for skyldfølelse og skam. Slik har jeg opplevd kognitiv terapi.
    Vennlig hilsen Bibbi.

    SvarSlett
  3. gamle ugle28.9.11

    Ja, alt som smaker av hjernevask og underkastelsesterapi, enten det nå er LP, kognitiv (atferds)terapi eller andre avarter, det holder jeg meg så langt unna som jeg kan.
    Mange pasienter sliter med gamle relasjonstraumer, og trenger vel det motsatte av dette, for å bli bedre.

    SvarSlett
  4. Jørgen Lund29.9.11

    Jeg blir mer og mer sikker på at alt i retning av kognitiv terapi, "ansvarliggjøring" og "eksponering" er noe av det man må kjempe mest intenst mot hvis man vil arbeide for psykisk helse. Jeg får stadig hakaslepp, nå sist av det dokumentet om eksponeringsterapi som Sigrun linket til: Psykiske lidelser som "resultat av unnvikelse"...?!

    Hva er dette - er det bøllene fra skolegården som fortsetter sin hån mot oss som "aldri turte noen ting", eller er det andre som ikke turte i skolegården som nå finner seg noen å hevne seg på? Er det barndommens overgriper som gjenoppstår og forteller at protest er sykt og farlig? Hos en kognitivt innrettet "terapeut" ble jeg selv i sin tid fortalt at problemet er "at du ikke tør".

    Såvidt jeg skjønner står slike holdninger (for tenkning kan det ikke kalles) i dag sterkt ved psykologiutdannelsene i Norge, og preger den barsking-visa som de fleste får høre hos NAV. Desto større grunn til å knytte nevene, bite tennene sammen og si fra med høyest mulig røst at denne kollektive svindelen ikke går lenger.

    SvarSlett
  5. Faktum er at mye av det som alternativ behandling med rette blir kritisert for, finnes og så i behandling av psykiske lidelser. Men da er det liksom greit, siden det er evidensbasert forskning bak.

    SvarSlett
  6. gamle ugle29.9.11

    Tror mye av denne terapien får godkjentstempel fordi den er såkalt kostnadseffektiv. Det finnes mange kritiske røster til dette, også blant fagfolk. Mange er klar over at dette for mange pasienter kan være en form for brannslokking, eller for andre rett og slett retraumatiserende. For noen sikkert greit nok, men la oss velge selv!
    Men når terapi ikke skal ta tid, ikke koste noe, og ikke handle om følelser, som vel ofte er problemet for de som søker hjelp, da havner vi i denne ensidigheten.
    Og i opplevd avmakt, som kanskje er noe av det mest helseskadelige som er.

    Til Mille: mange alternative terapier fungerer tror jeg, fordi pasienter blir behandlet med anerkjennelse og respekt. Har selv hatt nytte av behandlere som ikke har noe behov for å kontrollere meg eller krever underkastelse under sine rigide systemer.

    SvarSlett
  7. Gamle ugle: Akkurat det er jeg enig i. Å bli møtt med anerkjennelse og respekt tenker jeg er det aller viktigste. Viktigere enn type terapi eller behandling man får.

    SvarSlett
  8. gamle ugle29.9.11

    En kommentar til Jørgen Lund. Irvin Yalom (am. psykiater), kanskje du kjenner til han, han skriver i boken sin "Terapiens gave" kritisk om empirisk etterprøvd terapi, nærmere bestemt kognitiv atferdsterapi. Mange trygdekasseordninger i USA godkjenner bare denne formen for behandling og terapeutene tvinges derfor til å praktisere dette. Yalom skriver videre at de selv, altså terapeutene, velger helt andre terapiformer hvis de trenger hjelp. Han skriver også at forskningen kun har undersøkt virkninger av CBT etter et år, altså veldig lite tidsperspektiv.

    SvarSlett
  9. Det spesielt en ting jeg hadde lyst omskolere meg til for å komme ut i arbeidslivet igjen. Det var omskolering/studere til å bli psykolog.

    Takket være mennesker jeg kjenner privat som har fått føle psykiatri på kropp og sjel, denne bloggen her med mer, så er det en ting jeg nå vet med sikkerhet: jeg blir ALDRI psykolog.

    Jeg var så naiv at jeg trodde psykologer hjalp folk. Men nå vet jeg etter hvert bedre. De finnes kanskje de som vil så inderlig vel hjelpe folk, me jeg tror de fanges i rammer og i oppleste og vedtatte sannheter om rammer omkring behandling. "Slik gjør vi det her". (Enten det virker eller ikke, er nedverdigende for pasienten eller ikke.) Slikt vil jeg rett og slett ikke være med på. Heretter leser jeg kun psykologi som hobby, og knapt nok det.

    Jeg tror jeg går en annen veg, det må da være noe jeg kan brukes til om jeg en dag blir frisk nok til å jobbe.

    Klem Justina :-)

    SvarSlett
  10. Justina: Jeg beklager veldig at bloggen min påvirker din beslutning om utdanning. Min intensjon er ikke å si at psykologer ikke kan hjelpe folk, og jeg ønsker dessuten selv å gå i terapi. Det fins psykologer som legger stor vekt på brukermedvirkning. Tror jeg har referert til en jeg har mailet litt med, som skrev til meg om hvordan vedkommende ikke lot rammene bestemme diagnosen: «Konsensus mellom klient og terapeut er for meg det viktigste kriteriet for diagnosesetting. Men jeg tror jeg ville fått trøbbel med de medisinsk ansvarlige på jobb hvis jeg sa det høyt at slik setter jeg diagnoser. Jeg holder derfor kjeft om det.»

    SvarSlett
  11. gamle ugle30.9.11

    Vi trenger psykologer som virkelig praktiserer brukermedvirkning, det synes jeg denne bloggen også minner oss om. Men aller mest trenger vi systemendringer, tenker jeg.
    Denne bloggen er fantastisk, jeg tror den har stor betydning for mange mennesker.

    SvarSlett
  12. Jørgen Lund30.9.11

    Justina, psykologistudiet er vel én måte å lære ting av terapeutisk relevans på, en måte som også fører med seg muligheter til autorisering etc. For meg har det aldri vært aktuelt å bli terapeut, så jeg har ikke tenkt gjennom dette fra den siden, men jeg er likevel overbevist om at det avgjørende ikke er å velge riktig skole å gå på, men å være heldig nok til at man kan ta stilling til eget liv og egen barndom. Da, og bare da, kan man støtte andre - det er det jeg tror. Folk som ikke lider under et ønske om å forskjønne og glatte over sider ved sin egen historie, men er åpne for egne og andres erfaringer, vil komme i opposisjon til undertrykkende og offerbeskyldende innslag i enhver utdannelse eller skoleretning. Men samtidig syns jeg alt tyder på at slike folk vil være de som i aller størst grad kan forstå og nyttiggjøre seg det gode og kloke i et fag og i en utdannelse. De vil nærmest automatisk også tiltrekke seg folk med tilsvarende mot og selvstendighet, og kunne finne veldig mye inspirasjon og støtte. Dette mener jeg å se eksempler på stadig vekk, selv fra utsiden. Altså: Ikke opposisjon for opposisjonens skyld, men selvfølgelige, behov for å si fra og ivareta erfaringer og individuelle sannheter når et fag eller et miljø lukker seg i en forskremt kollektivisme som for eksempel begynner å messe om "positiv tenkning". Slik opposisjon tror jeg ikke man kommer utenom uansett hva slags utdannelse eller miljø man velger.

    SvarSlett
  13. Roar Fosse9.10.11

    Hei,

    Manipulering og skremsel, det hørtes ille ut! Når det gjelder Basal eksponeringsterapi, så vil jeg gjerne få komme med noen kommentarer. Jeg kjenner til BET som en forsker som bidrar til evaluering av tilbudet. Evalueringen vektlegger kvalitative undersøkelser av brukernes erfaringer og vurderinger. Nå skal ikke jeg ta resultatene av brukerundersøkelsene på forhånd, men flere av disse synes å ha fått et såpass mye bedre liv at de fungerer som erfaringsformidlere og brukerlærere. Det beste ville kanskje også vært at brukerne selv svarer på kritikken i denne tråden.

    Slik jeg har forstått BET er det ikke først og fremst en kognitiv terapiform, men en intervensjon som vektlegger det følelsesmessige; en ser det slik at ved å jobbe med følelser kan tilfriskning skje, selv for de som sliter mest og har lange fartstider i psykisk helsevern. BET skiller seg også fra mye annen døgnbehandling i psykisk helsevern ved at det fokuseres på brukerens egne ressurser, mestring og evne til egenstyrt tilfriskning, der ”systemet” ikke forsøker å ta ansvaret fra brukeren. For eksempel brukes medisiner svært lite, isteden er det vanlig at brukerne slutter med medisiner gjennom behandlingen. BET igangsettes også kun når bruker er enig og vil forsøke – og det underskrives en behandlingskontrakt som bruker kan avslutte hvis ønskelig.

    At psykisk lidelse forstås som unnvikelse handler om her og nå, ikke om fortiden. Traumatisering, som historisk årsak, fører ofte til en utvikling der unnvikelse inngår, jamfør litteraturen. En tar med seg unnvikelsen, fra smertefulle følelser, som katastrofeangst, og møter i BET en behandling som formidler at hvis en kan snu dynamikken og unngå å unnvike egen smerte og vanskelige følelser, så kommer en nærmere målet med egenmestring – av følelser og erfaringer. Det formidles at dette ikke vil gjøre at en går i stykker men isteden lede an til bedre egenaksept, selvregulering og økt handlefrihet. Psykisk helsevern tradisjonelt har forsøkt å regulere brukeren ”utenfra”, som ved medisiner eller ”ekspertintervensjoner” der terapeuten er den som skal skape endring på vegne av bruker. I BET snus dette rundt og det legges opp til styrking av bruker. En sier her ikke at ”brukeren har skylden for sine egne problemer” men at brukeren er den som har muligheten til å få til tilfriskning, ut fra egne valg og egenregulering. Filosofien til grunn, slik jeg forstår den, har mer likhet med eksistensialisme og buddhisme enn med ideer som at ”systemet skal kurere brukeren” eller at det er noe medfødt feil med bruker slik at vedkommende kun kan læres opp til å ”tenke bedre” mv.

    ”Valget er ditt hvert øyeblikk og hver dag. Du kan fortsette å streve slik du gjør, eller du kan samarbeide med oss for å endre din situasjon og tilstand."

    Mener leserne av denne bloggen at vekten i sitatet på valget man selv har, er feilaktig? Kanskje kunne noe av retorikken som brukes til å formidle innholdet i BET vært formulert annerledes, og kanskje har behandlerne her noe å ta tak i. Men mange brukere med lang fartstid ved ulike behandlingsinstitusjoner vil ha erfart at det er systemet som ønsker å ta valgene for dem. Det kan vel også være at noen brukere ønsker at det skal være slik at det er systemet som tar valgene? Hva hvis dette snarere fører til en mindre hensiktsmessig (”patologisk”) avhengighet av systemet eller til kronisk lidelse og lang fartstid i psykisk helsevern? Hvis BET legger an til en annen innfallsvinkel enn det både systemet for øvrig og brukerne er vandt med og forventer, kan det da være rom for at terapeutene uttrykker det tydelig? Kanskje behandlerne ønsker å formidle at de står for den behandlingen de søker å gi og oppfordrer bruker til samarbeid? Jeg vil være spent på om brukerne av BET har opplevd dette som manipulerende, jfr kommentarene i denne bloggen.

    SvarSlett
  14. 1. Hej Roar, enig i meget af det, du siger. Jeg er nok selv, som en ven plejede at kalde mig, ærkeeksistentialist, tror at man altid har et valg, og tror også, at jeg i dag ikke ville være dér, hvor jeg er, hvis jeg havde troet noget andet.

    Hvad BET angår, ser jeg mange gode, brugbare aspekter ved terapiformen. Bl.a. og ikke mindst netop den vægt, der lægges på at formidle, at man har et valg. Det svarer til, at "empowere" mennesket i krise, og det er jo, hvad mange, desværre ofte forgæves, efterlyser i systemet: en mulighed for selv at tage ansvar, og for at tage styring i eget liv. Men når jeg f.eks. læser "kontrakt", så står jeg af. Når et traumatiseret menneske åbner sig for mig, og vælger, at indgå et samarbejde med mig, så har jeg ikke brug for kontrakter, med mindre, jeg fra starten af frygter, at jeg ikke vil være i stand til at respektere fuldt ud, og derved gøre mig vedkommendes ønske om et samarbejde fortjent. Så har jeg, om ikke andet, en underskrift fra vedkommende, som jeg kan udøve et vidst pres på vedkommende med. Hvis relationen til vedkommende er respekterende, så mener jeg ikke, kontrakter er nødvendige. Tværtimod anser jeg dem for at kunne gøre mere skade, end gavn, i det, at vedkommende kan føle sig mere forpligtet til at opretholde relationen, end hvad godt er, og selv om relationen måske ikke opleves som konstruktivt af vedkommende. Min erfaring er, at, selv om man af og til begår "brølere", hvis relationen i grund og bund er præget af respekt og ligeværd, så kan det vel ske, at mennesket i krise trækker sig i perioder, som reaktion på, at man har overskredet nogle grænser, men vedkommende vender også tilbage. Personligt foretrækker jeg, at få at vide, om det så er igennem tilbagetrækning, eller hvad det måtte være, når jeg har dummet mig. Jeg tegner jo heller ikke kontrakter med mine venner.

    Noget andet, der er særdeles usmagelig læsning for mig, er citatet: "Vi kan ikke velge for deg, men vi må sørge for at du blir tatt vare på dersom du ikke klarer å ta vare på deg selv …” Jeg samarbejder lige p.t. med en person, der, grundet traumer, har udviklet i forhold til nutiden ekstremt uhensigtsmæssige tanke- og adfærdsmønstre. Bl.a. afskærer disse vedkommende fra at søge om og modtage kontanthjælp og bolig fra kommunen. Det igen resulterer i, at vedkommende er hjemløs, og overlever fra dag til dag ved at banke på tilfældige døre og be' om husly for natten og noget at spise. Somme tider går det godt, somme tider fører det til en indlæggelse, fordi foruroligede borgere ringer til politiet. For ikke at nævne, at der selvfølgeligt består en vis risiko for, at personen en skøn dag banker på den helt forkerte dør... Denne adfærd bliver af systemet betragtet som et klart tegn på, at personen ikke er i stand til, at tage vare på sig selv. Jeg er lidt af en anden opfattelse, hvorfor det aldrig ville falde mig ind, at ringe til politiet, og få personen indlagt. (Og heldigvis har jeg ikke nogen behandlerlicens at miste... ) Det, jeg gør i stedet for, er at værdsætte vedkommendes overlevelsesstrategier mht. fortiden, men også gøre opmærksom på farerne, på uhensigtsmæssigheden i nutiden på den ene side, og på muligheden, at se sagen lidt fra en anden vinkel, fra en her-og-nu-vinkel, og derved måske åbne vedkommendes øjne for, at det, her og nu, alligevel kunne være muligt, at søge om og modtage hjælp fra det offentlige, på den anden. Og det virker faktisk. Fra at overhovedet ikke kunne komme på tale, er en underskrift på de relevante papirer til kommunen nu rykket indenfor umiddelbar rækkevidde.

    SvarSlett
  15. 2. Det gør usigeligt ondt, at se et menneske træffe nogle, som man selv synes, uhensigtsmæssige valg, der bringer vedkommende i uhensigtsmæssige situationer, gang på gang. Men hvis jeg sætter mig ud over vedkommendes egne ønsker nu, så vil jeg enten miste vedkommendes tillid en gang for alle (og med rette), eller også vil jeg være nødt til, at "babysitte" resten af personens liv. Det er, hvad de pårørende på skift med systemet har gjort igennem de sidste 10 år i det her tilfælde. Med det resultat, at de sidste 10 år har været en støt nedadgående spiral for personen. For mig at se, vil resultatet ikke blive anderledes, hvis jeg stiller mig op og siger: "Tag ansvar, du har et valg, men hvis du træffer et valg, som jeg selv synes er forkert, så bliver jeg nødt til, at tage enhver mulighed for at tage ansvar og træffe et valg fra dig!" Det er dybt selvmodsigende. Under de omstændigheder kan der hverken være tale om et ægte samarbejde, eller et reelt valg. Og med sådanne fortegn bliver BET til bare endnu et af systemets mange, adfærdsmanipulerende redskaber.

    Sidst men ikke mindst, det åbenlyse er efterhånden også ved at gå op for behandlerne: at traumatiserede mennesker først og fremst har brug for tryghed (jf. f.eks. Luise Reddemann). Såvel kontrakter som trusler om at blive "tatt vare på", læs: at blive udsat for tvang, i.e. overgreb, skaber kun én ting: utryghed. Jeg kan kun skabe tryghed i en relation til et andet menneske i det omfang, som jeg selv er tryg ved relationen. Bliver jeg selv utryg, og reagerer i panik, eller bare antyder, at jeg vil gøre det, hvis... kan jeg ikke forvente, at den anden føler sig tryg ved mig, i vores relation. Her ser jeg, at også BET har et meget grundlæggende problem.

    SvarSlett
  16. Det er nok mye rar terapi ute og gå der ute, etter et liv som svingdørspasient siden 12års alder har man jo sett mye drit, men BET behandling føyer seg ikke inn i rekken av behandlingsformer som ikke gjør annet enn brannslukking.

    Jeg ble skrevet ut fra avdelingen på Blakstad som driver med BET i januar, og jeg må si at jeg aldri noe annet sted er blitt møtt med den typen respekt og det nivået av likeverdighet som jeg ble på den avdelingen. Da jeg ble lagt inn hadde jeg ørten og fjørti diagnoser og gikk på høye doser med mange forskjellige medisiner noe som i seg selv var svært begrensende på livskvaliteten min.

    Nå er jeg utskrevet og i full gang med sykepleiestudier. Jeg vet det høres ut som en klisjè men jeg har fått et nytt liv!

    Når man leser de sitatene du trekker frem så kan jeg skjønne at det ser brutalt og umenneskelig ut, men faktum er at denne behandlingen har svært gode resultater selv om den tar lang tid.

    SvarSlett
  17. gamle ugle10.10.11

    Mye å kommentere i Roar Fosses innlegg.
    Det positive er at det fokuseres på følelser, ikke bare på å tenke de rette tankene. Jeg håper at disse pasientene har behandlere som tar dem gjennom de følelsessmertene, traumene de har, for det kan føles som å gå i stykker. Og på en måte er det vel det også, når gamle mønstre brister?

    Det spørs også hvilke pasienter dette egner seg for. Veldig bra hvis det funker for noen, ikke så bra hvis det ikke blir gitt som alternativ som pasienten selv kan velge å si ja eller nei til.


    "Valget er ditt hvert øyeblikk og hver dag. Du kan fortsette å streve slik du gjør, eller du kan samarbeide med oss for å endre din situasjon og tilstand."

    Denne siste delen av sitatet kan lett forstås som at hvis du ikke samarbeider, da kan du ha det så godt i ditt strev. Det forutsetter at pasientene tror terapeuten har løsningen for dem. Men det kan jo hende en og annen pasient trenger noe helt annet?
    Dessuten, strever man med relasjonstraumer kan det være vanskelig å bli avkrevd tillit til en terapeut. Da er det vel tvert om da, terapeuten som må gi pasienten tillit?

    Når det gjelder å ville ta ansvar selv, ja så kan det vel være sånn at mange pasienter prøver å være så føyelige og tilpasningsdyktige som mulig. De fleste mennesker vil nok ta ansvar selv, men trenger kanskje for en gangs skyld å bli tålt, med sårbarhet og styrke?
    Relasjonen er det viktigste i psykoterapi, sies det, ikke metoden.

    Håper forskningen rundt dette setter premissene bak på dagsorden. God kvalitativ forskning bør (?) jo redegjøre grundig for det som ligger bak.

    SvarSlett
  18. Anonym: Jeg synes ikke respekten for pasienten kommer til syne i måten behandlingen presenteres på i dokumentet jeg lenket til.

    SvarSlett
  19. Jeg synes allerede respekten går fløjten -- generelt, ikke bare mht. BET -- i det øjeblik, hvor man taler om "patienter". Ordet "patient" bruges som betegnelse for syge mennesker. I psykiatrien (respektive den kliniske psykologi) menes der mennesker, der er syge i hovedet. Ikke videre respektfuldt, synes jeg, at insinuere, at nogen skulle være syg i hovedet.

    Bare en tanke. Fordi jeg er ret optaget af sprogbruget på området.

    SvarSlett
  20. Marian: Jeg tenker annerledes, siden å være pasient også er en rolle. Man må ikke være syk for å være pasient. Man er pasient også når man går til legen for kontroll. Eller når man er hos tannlegen.

    SvarSlett
  21. Jørgen Lund10.10.11

    Roar Fosse, å strides om et bestemt tema med en som har status som evaluator over tema, er knapt mulig. Men det du skriver gjør at jeg likevel vil forsøke å utdype en kritikk av begreper og tenkemåter som du går god for i ditt innlegg, en kritikk som jeg føler står på rett sted i tråden under Sigruns overskrift: "-Enten gjør du som vi bestemmer, eller så..."

    ”Valget er ditt hvert øyeblikk og hver dag. Du kan fortsette å streve slik du gjør, eller du kan samarbeide med oss for å endre din situasjon og tilstand." For deg representerer dette utsagnet om jeg forstår rett en understrekning av prinsippet om individets frie valg. Du spør retorisk om noen mener en slik insistering er feilaktig. Som polemisk grep insinuerer du videre en sammenheng mellom motforestillinger mot din ”valget er ditt”-setning og patologisk ”avhengighet av systemet” i pasientsammenheng. Til dette må jeg tillate meg å si at du griper til den klassiske taktikken som ligger i å spille på begrep som avhengighet, uselvstendighet og belastende hjelpeløshet. Kort sagt: Dermed aktiviserer du nøyaktig samme virkestoff som når noen kaller noen for en unge. Unger er som alle vet selve legemliggjøringen av det avhengige og utsatte. Men at vi så ofte kan bruke dette retorisk mot voksne – ja allerede fra før vi er ferdige med barndommen selv markerer merkelappen ”unge” dødens posisjon og Svarteper i en ordstrid – er bare mulig fordi så mange av oss har en tendens til å underskrive på forestillingen om barnets avhengighet og sårbarhet som en feil, noe klanderverdig eller abnormt.

    Dette er uttrykk for det jeg liker å kalle barndomsfornekting – vi tar side med de voksne, med makta som gjør den lille til problem, i stedet for å huske hvordan det faktisk var å være liten selv. Grunnen til at jeg henger meg opp i enkeltformuleringer fra din side er at de etter min mening glimrende illustrerer den fordekte (og dermed i høyeste grad manipulerende) maktbruken i diskursen om ”unnvikelse”, ”eksponering” og ”valg”. Hvis ”valget er ditt”-setningen skal tolkes som tilkjenning av faktisk frihet og selvstendighet, altså som en faktisk anerkjennelse, må jeg for det første spørre: Hvem gjør man seg selv til hvis man stiller seg overfor et annet voksent menneske og liksom tilkjenner det rettigheter? Rettigheter er noe man ifølge menneskerettighetstenkningen har qua menneske. Hvis man autoriserer seg selv til å dele ut slikt i en situasjon der noen har henvendt seg og tynt ber om hjelp, foretar man etter mine begreper en talehandling som er en krenkelse, uansett om den setningen man bruker omfatter uttrykket ”valget er ditt”. Denne talehandlingen er nært beslektet med en slik lavine av ”gode råd” som mange har opplevd å bli druknet i etter tillitsfullt å ha luftet sine problemer i en litt ukjent sosial setting. I begge tilfeller handler det så vidt jeg skjønner om vårt kollektive problem med lidelse og faktisk offerskap: Vi griper til maktbruk mot den som bærer sin lidelse utenpå i stedet for å spørre hva som har skjedd, for et slikt spørsmål ville åpne for at ting kommer fram som risikerer å røre ved følelser i oss selv vi ikke våger å møte.

    SvarSlett
  22. Jørgen Lund10.10.11

    Din ”valget er ditt”-setning er slett ikke identisk med generell anerkjennelse av folks rettigheter, motpolen til ufrihet og binding. Med fare for å bli sarkastisk, må jeg si at det er noe som heter kontekst: Denne setningen er en spesifikk respons til noen som har oppsøkt hjelp, som sliter og som vet det. Setningen reklamerer med fritt valg, men det den i virkeligheten utsier er ”gjør som vi sier eller fortsett ditt miserable liv”, med andre ord ”skyld deg selv”. Den lidelse og smerte som er hele grunnen til at den hjelpetrengende tillitsfullt har oppsøkt situasjonen, trylles her om til bevis for at det ”valg” som terapeutsiden ”tilbyr” er det riktige. Mellom linjene kan man høre et ”ta en kikk på deg selv i speilet da menneske, hvis du tviler på det jeg sier”. Det kastes altså ytterligere skam over lidelsen, med dobbel effektivitet fordi ”valget er ditt”-setningen også åpner for den tåkeleggende og løgnaktige forestilling at psykisk lidelse i utgangspunktet stammer fra et (selvfølgelig aldeles crazy) feilvalg, eventuelt fra en unote som i nyspråk heter ”unnvikelse”. Altså står ”valget er ditt”-setningen hørt med mitt øre ikke for frihet, men iscenesetter tvert i mot en tvangssituasjon. Reagerer man på det, er det vel både ”unnvikelse” og ”opponering”, kan jeg tro.
    Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror at terapiformer som du Fosse og dagens majoritet med deg går god for er djevelens verk og bare utretter skade. Ingen har vel heller antydet at ”eksponeringsterapi” skulle være det verste som psykologi og psykiatri har i instrumentkofferten. For min del tror jeg terapeutens person, ikke teorier, metoder og læresetninger, er det avgjørende. Men jeg tror også at det gode og hjelpsomme som utvilsomt finnes også i de miljøene som i henhold til dagens konjunkturer slår om seg med ord som ”eksponering” og ”unnvikelse” (samt ”negative tankeskjemaer”) vil styrkes enormt i samme grad som de emosjonelle skylapper – som ikke minst er utbredt blant profesjonelle hjelpere – kan bli færre og mer gjennomsiktige. Etter min mening er ”valget er ditt”-setningen et eklatant, ja overtydelig eksempel nettopp på en slik skylapp.

    SvarSlett
  23. Sigrun, min kritik går lidt længere end som så. Selvfølgeligt er man patient, når man går til læge/tandlæge. Men hvorfor gå til læge, hvis det problem man har ikke det fjerneste har med sygdom at gøre? Eller, spurgt på en anden måde, hvorfor gøre sociale, eksistentielle, spirituelle, etc. problemer til medicinske sådanne? Snak har ikke kureret nogen virkelig, somatisk sygdom endnu. Piller har. Så i det omfang, som vi holder fast i medicinsk terminologi, må vi vel også godtage medicinsk behandling, og kan næppe med rette kræve anden hjælp. Altså undtagen lidt snak om, hvordan vi bedst indretter os med vores kroniske sygdom...

    En anden ting er, at jeg ikke betvivler lægevidenskabens ekspertise hvad virkelige, somatiske sygdomme angår. Når det drejer sig om, hvad der foregår i mine tanker og i mit følelsesliv, anser jeg mig selv som den største ekspert, og føler ikke trang til at gå i rollen som patient i forhold til, og overlade ekspertisen (= styringen i mit liv) til andre.

    SvarSlett
  24. Roar Fosse11.10.11

    ”Valget er ditt hvert øyeblikk og hver dag. Du kan fortsette å streve slik du gjør, eller du kan samarbeide med oss for å endre din situasjon og tilstand."

    Muligens er det en forvirring om hva som er konteksten her?; utgangspunktet er møtet med ofte alvorlig lidende brukere på en døgnpost for behandling av psykoser og sammensatte lidelser. Meg bekjent blir det aktuelt for behandlerne å ”ta over” ansvaret i en helt spesiell type situasjon: akutt selvmordsfare. Da kan jo en juridisk forpliktelse tre inn for helsepersonell, jfr nødretten i straffeloven, ved akutt fare for liv. Utover dette er min forståelse at BET vektlegger brukers egne valg og ansvar i større grad enn det som er vanlig for døgnbehandlinger i spesialisthelsetjenesten. Brukere av BET er for øvrig på frivillig paragraf.

    Som før vil jeg igjen vektlegge brukernes opplevelser og erfaringer. Jeg syns det var sterkt å lese det som Anonym skrev ovenfor. Hvis en ser bort fra brukernes situasjon, erfaringer og vurderinger kan en isteden kanskje risikere en situasjon der papirtigre driver med skyggeboksing.

    Jørgen, det er vel ikke så mange som er uenig i at terapeuten som person, samt relasjonen bruker - terapeut, er viktig for behandling. Som ved arbeidsallianse. Tillegget ditt om at terapiform ikke betyr noe er jeg ikke enig i, jeg mener at helsevesenet har en forpliktelse mot bruker til alltid å tilstrebe og utvikle bedre behandlingsformer – og at dette er mulig å få til. Forøvrig vil jeg oppfordre til saklighet.

    SvarSlett
  25. gamle ugle11.10.11

    Å forbedre behandlingspraksis, ja det er et godt formål. Metoder kan være så mangt, problemet med dem er at de har en tendens til å leve sitt eget liv. Ofte kan det bli sånn at pasientene må tilpasse seg metoden, og ikke omvendt.

    Jeg tror på terapeuter som først og fremst er i stand til å etablere anerkjennende relasjoner med pasientene sine. Mye forskning tyder på det også, og spesielt pasientene / brukerne selv hevder at relasjonen er det aller viktigste. Ikke bare som arbeidsallianse, tror jeg, men relasjonen i seg selv kan lindre eller lege. Ulike metoder, som må individuelt tilpasses, kan terapeuten ha i den store redskapsvesken.
    Terapeutene, derimot, tror mye på metodene, leser jeg.

    Men, ulike innganger til behandling er nok bra, for mennesker er forskjellige. I bunnen av dette ligger holdninger og verdier, dypt forankret i hver enkelt, som bestemmer vår praksis. Også forskning er verdiladet, og må sjekkes mot det menneskesynet vi tror vi forfekter.

    Jeg liker også å snakke om hjelpermedvirkning, ikke brukermedvirkning.

    SvarSlett
  26. Jeg har forståelsen av at BET-terapi-konseptet rommer mye godt og riktig. Jeg ble imidlertid skremt av et foredrag av en behandler innen denne terapiformen, og det jeg opplevde som en instrumentell beskrivelse av terapiprosessen og tidvis nedlatende omtale av pasienter. Blant annet ble det fortalt om selvskadende pasienter som ble holdt på skjermingsavsnittet "til de begynner å kjede seg", og det ble sagt at pasienter som hadde vært i systemet i mange år, kunne bli "litt fornærmet" når de ble fortalt at grunnen til deres lidelse var at de viker unna vanskelige følelser. For meg var dette vondt å høre på, selv om jeg er veldig enig i at hovedprinsippet i BET, å gå inn i de vanskelige følelsene, er godt og viktig. Jeg vet imidlertid, blant annet av egen erfaring, at man som psykisk lidende kan ha opplevd gang på gang ikke å få lov til å gå inn i de vanskelige følelsene, eller ihvertfall ikke få lov til å gå inn i dem sammen med noen. Ikke minst som bruker av psykisk helsevern kan dette være gjennomgående opplevelser, og man kan nærmest læres opp til å unnvike og dempe ned angsten og fortvilelsen. Hvis jeg etter mange år som bruker av systemet hadde kommet til en BET-avdeling og blitt fortalt at mitt problem er at jeg unnviker - jeg hadde ikke blitt "fornærmet" - hva er det for et ord å bruke om mennesker i dyp smerte? Jeg hadde blitt dypt fortvilet over ironien i at jeg, etter utallige desperate og mislykkede forsøk på å få lov til å uttrykke min smerte, som kanskje har endt i underkastelse og resignasjon, skal bli fortalt at det å unnvike er noe jeg selv velger.

    Så ville jeg kanskje etter hvert få glede av omsider å få lov til å gå inn i de vanskelige følelsene sammen med noen. Men jeg ville gjort alt for å bevare min autonomi, og jeg måtte ha gjort det i mitt tempo og mest mulig på min måte. Derfor klinger sitatet "Du kan fortsette å streve, eller du kan samarbeide med oss" svært dårlig i mine ører. Det lyder, for å sette det på spissen, litt som å velge mellom underkastelse med påfølgende frelse på den ene siden, og fortapelse på den andre. Det var dessverre også dette inntrykket jeg satt igjen med etter det nevnte foredraget.

    For meg er det vanskelig å forstå hvorfor man ikke kunne bruke de gode prinsippene og metodene BET inneholder, mer fleksibelt, som tilbud i de enkelte møter med den enkelte pasient, heller enn som en "hel pakke" som man må si ja eller nei til. Det må også sies at disse gode prinsippene langt fra er nyoppfunnet eller enestående; det er jo veldig mye av den samme tankegangen man ser i såkalt affektfobi-tenkning, og også i klientsentrert terapi og eksistensiell/fenomenologisk terapi. I det hele tatt er ikke det å gå sammen med et annet menneske inn i dette menneskets største angst og smerte unikt for det vi kaller psykoterapi og behandling; det er jo måter å være sammen på som jeg vil tro at mennesker har fått hjelp av til alle tider. Men det er klart, det høres jo mer fancy ut med en velklingende tre-bokstavs forkortelse.

    SvarSlett
  27. Roar Fosse12.10.11

    Hei gamle ugle og Carla,
    Enig i betydningen av respekt, anerkjennelse i relasjoner og kommunikasjon og av det å se og forstå bruker (klient, pasient). Med dette om bord har en vel et godt utgangspunkt for faktisk å være til hjelp. Måten en presenterer en terapiform på, for ikke å si omtaler brukere/ pasienter, er vel også kritisk – så vel som at det kan kreve sitt av avsenders refleksjonsnivå og perspektivfulle valg av ordbruk.

    Ja BET består vel av elementer som er hentet fra ulike terapeutiske retninger. Ut fra hva jeg har forstått er noe av det nye at dette er integrert i en modell som anvendes på en døgnpost for alvorlig lidende brukere og der behandler så vel som miljøpersonalet agerer konsistent. Jeg er usikker på om det eksisterer noe tilsvarende innenfor døgnbehandling andre steder i (norsk) psykisk helsevern(?). Prinsippet om eklektisk tenkning er inne, der terapikonstellasjonen som brukes avhenger av brukers situasjon, som ved å kombinere BET med ”Acceptance og commitment terapi” eller mentaliseringsbasert terapi – eller ved bruk av sistnevnte kombinert med annet, uten BET. Åpenbart, bruk av terapimodeller, eklektisk eller enkeltvis, er ingen erstatning for behandlernes terapi- og menneskekvaliteter, men kanskje det kan være et supplement, til og med noe som øker kvaliteten, for eksempel ved døgnposter i spesialisthelsetjenesten?

    SvarSlett
  28. gamle ugle12.10.11

    En kort kommentar - det er bare det at anerkjennende relasjoner er det aller vanskeligste av alt å etablere. Noen ganger kan dette bli på liksom, et instrument for behandleren, og slik ikke oppleves autentisk.
    Det er her jeg tror vi kunne trengt kvalitetssikring. Og da handler det om holdningsendringer på alle plan tror jeg.

    SvarSlett
  29. Hej igen Roar, "frivillig paragraf" -- altså, vil det sige, at mennesker, der går igennem en alvorlig eksistentiel krise, aka f.eks. "psykose", de steder i Norge, hvor der arbejdes med BET i princippet har muligheden for at gå igennem deres krise uden at blive medicineret på noget tidspunkt, og for til enhver tid at kunne sige: "Næh, ved i hvad, nu smutter jeg. Jeg vil alligevel hellere prøve, at sidde 4 uger i en svedehytte og spise gedeost."? Det lyder revolutionerende! Lidt for revolutionerende i mine ører...

    SvarSlett
  30. Roar Fosse12.10.11

    Hei Marian,

    Ja, det er faktisk slik.

    SvarSlett
  31. Ok, nu er jeg målløs. Hvordan i alverden har i i Norge fået systemet til at gå med til det?!

    SvarSlett
    Svar
    1. Anonym24.3.12

      Hvis du ser på retningslinjer fra staten så er det rom for/anbefales slik behandling av mennesker med en langvarig suicidal problematikk. Min erfaring er at det virker. Man gir altså ikke opp, man erkjenner at tvang ikke har fungert og ikke vil fungere, og tar heller mennesker på alvor.

      Slett
  32. Ja du tenker vel på hvordan psykisk helsevern skal vise respekt for mennesker som lider og gi dem råderett over egne liv. I en situasjon med systembasert bruk av tvang, ECT og overdreven medisinbruk, og i det hele tatt, biogenetiske modeller om mennesket og slikt.

    SvarSlett
  33. Just det.Jeg ville nu ønske, det hele kunne "afmedikaliseres" endnu mere (helst helt), og hjælpen kunne tilbydes fra menneske til menneske, uden diagnoser på den ene, og akademiske titler og manualer (og kontrakter... ) på den anden side. Men det må dog betegnes som noget af et lysglimt i en ellers ret så kulsort situation (hvor f.eks. danske psykologiprofessorer anno 2011 står og fortæller deres studerende, at terapi med "de skizofrene" alligevel er meningsløs, fordi "de" jo ikke kan koncentrere sig længere end allerhøjst 5 - 7 minutter ad gangen; bare som ét af utallige og allesteds nærværende eksempler på "kulsort"), at bare lidt mere respekt er mulig, nu også andre steder, end i Vestlapland (eller Göteborg)!

    SvarSlett
  34. Metoder blir bare nødvendige når det avgjørende mangler - hjelperes empati, innlevelse, respekt, kunnskap, selvkunnskap, erfaring, selverfaring.
    Jeg kjenner meg kraftløs etter mange år med undertrykkende terapi og tvangspsykiatri.
    Nå kutter jeg ut den kommunale hjelpen og psykologene, fordi jeg trenger hjelp.
    Jeg ser etter 1) mennesker som erfarte tilstrekkelig stødig kjærlighet i barndommen eller 2) mennesker som sannkjenner og helbreder at de ikke gjorde det, fordi jeg tror dette er forutsetningene for empati. Oppdragelse er jeg imot, ledsagelse, støtte og aktelse er jeg for.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post