25.8.11

- Slipper å ta konsekvensene

Erfaringskompetanse publiserte nylig et innlegg om noe som blir kalt "offerrollen". Og de følger opp med flere innlegg om noe de altså kaller "offerrollen". Som dette: "Legger vi våre liv i hendene på spesialistene, slipper vi å ta konsekvensene for hvordan vi har det og kan legge skylden ut."

Men hva kan skje om man er "ulydig" pasient? Da risikerer man stygge diagnoser og omtale i journal og epikrise; i verste fall tvang og sprøyter. Behandlere jobber ofte mye med at pasientene skal tillit til dem, men ifølge Erfaringskompetanses seniorrådgiver er det altså feil av pasienter å stole på spesialister. Hun synes ikke å skjønne noe av maktasymmetrien i en terapirelasjon. Hun tar også helt feil i at pasienten ikke må ta konsekvensen for hvordan hun har det. Er det noe som er brennsikkert, så er det at pasienten må bære konsekvensen når "hjelpen" blir feil. I verste fall blir den byrden til og med for stor for enkelte, slik at selvmord blir resultatet.

Seniorrådgiveren virker også lite jordnær på meg når hun sier at det motsatte av å være offer er å være bøddel. Det fins ikke bødler i Norge. Derimot fins det mange overgripere.

Boktips til Erfaringskompetanse:
- Om maktasymmetri i behandlingsrelasjonen: Det skal ikke hende ... Grenseoverskridelser og seksuelle overgrep i terapi av Mette Sundt Gundersen
- Om traumer: Trauma and Recovery av Judith Lewis Herman

10 kommentarer:

  1. Du verden, det er så mye offerklandring og misforståelser om hva et offer er nå om dagen! Dette innlegget burde ligge på erfaringskompetanse.no!

    SvarSlett
  2. Anonym25.8.11

    Pasienten bærer allitid konsekvensen av behandlingen.
    Pasientrollen i seg selv medvirker til hjelpeløshet og det er behandlers oppgave å være være seg bevisst assymetrien i et behandlerforhold. Derfor er det viktig å oppnå konsensus med pasienten om hva problemet er og målet med behandlingen, så langt dette lar seg gjøre. Og ikke minst vokte språket sitt.
    Derimot synes jeg innlegget til Monica var fint. Synes ikke hun forteller hva andre skal gjøre, men beskriver hva som har funket for henne, i dette tilfellet kognitiv terapi. Synes hun har fått for hard medfart i kommentarfeltet sitt. Andre vil trenge annen tilnærming og kloke terapeuter vet dette og bruker ulike metoder.
    Lise.

    SvarSlett
  3. Lise: Jeg er ikke enig i at hun ikke forteller andre hva de skal gjøre. Overskriften har Erfaringskompetanse visstnok funnet på og om ingressen er ekte eller diktet opp av Astrid Borchgrevink Lund vet jeg ikke, men intervjuobjektet viser i sin bruk av personlige pronomen og imperativ at hun også forteller hva andre skal gjøre.
    Sitater:
    " - MAN kan være en god venn og komme med våkne, konstruktive tilbakemeldinger. Det er mange dyktige psykologer, men noen bare jatter med. Men VI ønsker vel ikke å bli jattet med, gjør VI vel."

    " - Hva håper du ANDRE KAN LÆRE av dine erfaringer, både brukere og fagfolk?
    - DET ENKELTE MENNESKE kan med riktig teknikk og hjelp klare å endre SEG SELV. Det ER mulig å lære å tenke på nytt. Regner det en dag, SÅ IKKE TENK at ”Uff, regn i dag også!”. Hvorfor ikke fokusere på mulighetene til en tur ut. DU har jo paraply!"

    " - FOR MANGE er ikke kognitiv terapi nok. Hva tenker du om det?
    - Jeg har i en periode tatt medisiner mot depresjonen, men er i ferd med å trappe ned. Det er menneskelig å feile. Men det er også menneskelig å gjøre rett. Hvorfor skal andre tro på meg hvis jeg ikke anerkjenner meg selv? Jeg skal ikke gi opp troen på tankens kraft. Det er nemlig mye MAN kan styre selv. BARE PRØV, foreslår hun."

    SvarSlett
  4. Anonym26.8.11

    I innlegget hos erfaringskompetanse blandes nok begrepene "konsevenser" og "ansvar" - pasienten bærer definitivt alltid konsekvensene, også når vedkommende blir utsatt for tiltak mot sin vilje.

    SvarSlett
  5. Anonym26.8.11

    Hvem har dommerrollen?

    SvarSlett
  6. Jørgen Lund26.8.11

    Det er vanskelig å diskutere kognitiv terapi og positiv tenkning i allmennhet når utgangspunktet er at noen har stått fram med sin egen historie og dermed samtidig går god for en bestemt tenkemåte eller terapeutiske prinsipper. Hvis en en slik personlig sak i praksis har en tendens til å bli til meldingen "just do it!" til alle andre, er det relativt uavhengig av om personen det gjelder går god for en slik offerbeskyldende utbasunering eller ikke. Og hvis man som kritisk røst i neste instans går til angrep på kognitiv terapi, gjør man seg kanskje til besserwisser og dommer over vedkommende enkeltmenneske, og havner i noe av den samme opphøyde rollen som man klandrer kognitiv terapi for.

    Det kan hende at en vei ut av dette uføret er å legge stor vekt på at ens standpunkter selvfølgelig uttrykker egen tro, historie og erfaring og hva som fremstår som bra og dårlig i lys av denne. For å forsøke å følge opp , vil jeg ut fra egen erfaring si at jeg er svært skeptisk til hvordan diskursen om kognitiv terapi - ikke minst slik den er mer eller mindre integrert i dagens norske offisielle velferdsapparat - knesetter en ekstremt forsimplet ide om "bedring" og "evidente resultater" i forbindelse med livene våre. Kognitiv terapi er nummer en når det gjelder å smykke seg med målbar "effekt", men stiller knapt spørsmål om forholdet mellom rapportert, offisiell bedring og reell livskvalitet for den det gjelder og vedkommendes medmennesker i årene som skal komme. Jeg selv har aldri hatt det så vanskelig som den tiden jeg gikk rundt og rapporterte til alt og alle at jeg hadde det så bra.

    Hvis det norske sosialvesenet sender en person som "ikke fungerer" til kognitiv terapi, og hvis vedkommende noen måneder etter kan krysses av i papirene som "tilbake i jobb" og "sier at han føler seg bedre", tar den offisielle tankegang dette som bevis for effektiv terapi og ugjendrivelig "bedring". Pasienten er ikke lenger pasient, og kan arkiveres i pluss-skuffen, happy ending. Men det som suverent og arrogant ignoreres her, er ikke bare om vedkommende utvikler andre, kanskje somatiske symptomer i forlengelsen av sin nye "positive" identitet, men også hvordan vedkommendes nærmeste vil få det i tiden framover. Slik jeg selv opplever "positive" mennesker, så kan det de nettopp har "innsett" og lært i mindre grad være livslykke enn rett og slett evnen til å forflytte sin symbolsk posisjon i sosiale sammenhenger, via å fronte bestemte ord og fraser som "holdninger" eller "verdier". Det er en lettelse ikke lenger å måtte bære lidelse og symptomer for andre i kretsen, men derimot kunne innta en slags suveren positur med gjenklang av misjonær, og la andre, som fremdeles "vandrer i mørke", bære elendighetsfølelsen. Dynamikken er velkjent fra familier. Kognitiv terapi opererer på vinner/taper-aksen, den er individualistisk i negativ forstand, og gjør knapt noe for å bryte den onde tryllekrets som utgjøres av konkurranse- og sammenligningsprinsippet.

    Forts. neste kommentar.

    SvarSlett
  7. Jørgen Lund26.8.11

    Hvordan vi har det og føler oss, hvordan det faktisk går med oss - dette er virkelig ikke identisk med det som krysses av i en rubrikk når vi forlater NAV-kontoret. Hvordan livet går er derimot noe vi snarere kan får en fornemmelse av over lang tid, når vi ser hvordan vi har virket på våre nærmeste, venner, familie og barn, etterhvert som livet går sin gang. I en viss forstand er vi aldri noen privilegert og sikker rapportør av dette, uansett hvor rapport- og avkrysningsbegeistret samtiden blir. Min spådom er at for hver nyvunnet positiv tenker som kan strykes fra NAV-rullene og fra behandler-journalene, vil det produseres flere nye kasuser som trenger støtte og hjelp. Men innsikt i dén uhyggelige sammenhengen vil aldri bli tilgjengelig innenfor den simple sjematisme av "oppe" og "nede", "negativ" og "positiv", som utgjør kognitiv terapis tenkesett.

    Svakheten ved å basere diskusjoner om terapi og "livskvalitet" på enkeltpersoners medierte bedringshistorier, er at forskjellen mellom på den ene siden det å komme til orde som en som er "ovenpå" og på den andre siden rett og slett godt og dårlig her i livet, tåkelegges. Jeg bestrider ikke erfaringen til den som kommer fornøyd fra kognitiv terapi, men jeg mangler enhver tillit til likhetstegn mellom suksesshistorier og det gode her i livet.

    SvarSlett
  8. Hvis det er mulig å tenke seg frisk,hvorfor tenkte de ikke slik allerede i utgangspunktet? Er det fordi de er dummere enn de friske?

    Tenkeevnen kan likevel,etter min mening, fungere indirekte. Den kan gjennomskue de sjelelige maktmidlene som låser fast livskreftene. Mennesker som oppnår indre frihet,blir sjelelig sunne.

    SvarSlett
  9. "Det fins ikke bødler i Norge. Derimot fins det mange overgripere."

    Dessverre fins det også mange velmenende hjelpere som ikke er i stand til å se utenfor sine egne referanserammer.

    SvarSlett
  10. Anonym28.8.11

    Jeg er enig i det meste Jørgen Lund skriver her. For min egen del kan jeg føye til at
    - det er da merkelig at man ikke kan forstå at samme medisin ikke hjelper for alle (noen er til og med blitt immune mot universalmedisinen tenke positivt etter et langt liv)
    - terapeuter må forstå at det er terrenget, ikke kartet som må være veiviseren
    - vi kanskje skulle driste oss til å snakke om endringsresistente terapeuter, ikke terapiresistente pasienter
    - vi må spørre oss om det er sånn at vi må være friske før vi får hjelp, dvs. må vi stille opp med full tillit til terapeuten når grunnleggende mangel på tillit er vårt problem, dvs. det vi søker hjelp for?
    - det er systemene våre, og dypest sett verdiene våre som er roten til dette "onde", som enkeltmennesker bærer prisen for, men som på sikt, tror jeg, vil ramme hele samfunnet

    Til slutt vil jeg referere noe jeg leste i en dansk psykologibok:
    Man sier at du kan hvis du vil, men glemmer å legge til, vel og merke hvis du kun vil det du kan.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post