19.8.11

Postterroristisk stress

Jeg har vært offline et par uker, og har ikke fått fulgt med på hva bloggfolket har skrevet i det siste, blant annet om terrorangrepene. Derimot har jeg til gagns fått kjenne på hva de gjør med meg.

Den første tiden etter 22. juli var jeg nummen, men ikke så mye at jeg følte meg avskåret fra omverdenen. Det var mer slik at jeg gikk i ørska og ikke greide å være særlig opptatt av andre ting enn det forferdelige som hadde skjedd i Oslo og på Utøya.

Den siste uka har jeg imidlertid skjønt at jeg at jeg ikke hadde godt av å lese så mye om denne drittsekken som jeg gjorde. I løpet av de første to ukene hadde jeg bare en natt med mareritt, men så, uten at jeg kan tidfeste eksakt når, var jeg tilbake i fortiden. Jeg har ikke visuelle flashbacks, men følelsesmessig gjenopplever jeg non stop tidligere traumer. Det siste jeg opplever før jeg sovner, og det første når jeg våkner, er å være fanget i en tid som ikke beveger seg. Jeg er i barnemodus, hjelpeløs og prisgitt, i konstant helspenn mens jeg er våken, uten så mye som et øyeblikks pause.

Jeg føler jeg ikke burde klage, siden jeg er blant de heldige som ikke er personlig berørt av terroren. Men samtidig er jeg veldig glad for at nettsteder som har informasjon om hvor man kan henvende seg om man trenger psykisk oppfølging, faktisk har inkludert personer som tidligere har opplevd traumer. I dag tok jeg sjansen på å ringe beredskapstelefonen i bydelen min. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Samtalen med en psykiatrisk sykepleier fikk meg til å tenke at traumebevissheten er større enn noen gang i helsevesenet akkurat nå.

Dette er første gang jeg har hatt en samtale med "mitt" fokus i det offentlige helsevesenet. Dersom det distriktspsykiatriske senteret hvor jeg kan få videre samtaler kjører samme stil som bydelen, og ikke tolker smerten min som et sett kontekstløse symptomer som vil bli innrapportert til Norsk Pasientregister som en diagnose uten etiologi, vil jeg også kunne takke ja til å snakke med en psykolog eller psykiater der.

Jeg tror jeg må bli sint for å kunne hente meg inn igjen. Mot all godheten som har lagt seg over landet kan jeg trenge profesjonell hjelp.

16 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg mye igjen i dette innlegget Sigrun. Hos meg så har det også vært ting som har blitt reaktivert etter den tragedien som utspant seg for fire uker siden. Heldigvis leste jeg ikke så mye den første tiden, jeg har heller tatt det igjen med å se dokumentarer om tragedien og at jeg kommer til å se på minneseremonien på kommende søndag på tv. Jeg har også fått med meg på tv når de som var tilstede på Utøya har vært intervjuet.

    Jeg bestemte meg tidlig for ikke å ta inn ting om gjerningsmannen. Jeg greide å blokkere hans navn i en hel uke, men etter det gikk det ikke lenger. Det var jo i alle aviser og på alle nettsteder.

    Takk for link du la ut i innlegget ditt. det kan nok være til stor hjelp for mange å se hva som faktisk er normalt av reaksjoner når traumer re-aktiveres.

    Håper det går bedre med deg videre Sigrun, og at du slipper mer mareritt.

    God klem fra Justina <3

    SvarSlett
  2. Anonym20.8.11

    Hei, fint at du er tilbake igjen! Har savnet innleggene dine. Jeg har psykiske plager - men ikke noen spesiell årsak til problemene mine. Går i gruppe nå - men måtte en tur innom min "gamle" psykolog for å sortere ut om det som skjedde 22/7.
    Beundrer deg for din åpenhet og for ditt engasjement for å dele erfaringer og informasjon.
    Derfor er jeg ofte på bloggen din og det er nesten alltid noen interesante synspunkter eller referanser her.

    Hilsen Morten

    SvarSlett
  3. Justina og Morten: Takker. *Rørt*

    SvarSlett
  4. Hei, Sigrun.

    Jeg er utrolig glad for å lese at du tok kontakt med helsepersonell - og at du opplevde at du ble hørt! Jeg håper du opplever det om og om igjen heretter. :)

    ~Undre

    SvarSlett
  5. Har hatt en samtale til med sykepleieren og er litt mer usikker nå. Hun fokuserte mest på at jeg skal pakke og flytte, og gjorde noen terapeutiske grep for å hoppe over min fortvilelse. Erfaringsmessig fungerer ikke helsepersonells overopptatthet av her-og-nå for meg.

    SvarSlett
  6. Anonym28.8.11

    Beundrer deg for din åpenhet. Mange spennende innlegg på bloggen din.

    Gir resonans når du snakker om helsepesonalets overopptatthet av her og nå. De har nok lært det på kurs eller i utdannningen ja.

    Jeg for min del kan ikke bruke denne tilnærmingen når barnemodus er over meg. Det oppleves som avvisning. Jeg trenger at de ser barnet, bekrefter og trøster, når jeg ikke klarer det selv.

    Kjenner en som alltid spør hva jeg ønsker, hva jeg har behov for. Det er flott, for da kan jeg si at jeg er redd eller hva det nå er jeg føler, og det er det eneste jeg trenger og kan bruke av hjelp da.

    Håper du finner noen som møter deg på den helt rette måten for deg.

    SvarSlett
  7. Tror jeg kjenner meg igjen i det du skriver, Anonym.

    Sånn generelt får mitt fortidige voldsutsatte barn trøst når jeg leser ting av f.eks. Reidar Hjermann. Hans barneombuds- virksomhet har tilbakevirkende kraft for meg :)

    Men dessverre er det ikke tilstrekkelig å bare lese ting på nettet/i aviser. Menneskelig nærhet, som terapi gir (bør gi), blir noe mer.

    SvarSlett
  8. Anonym28.8.11

    Ja, menneskelig nærhet er noe helt annet, helt enig. Hva er det hjelperne er redd for når de møter mennesker med alt annet enn det de trenger? Verden er et rart sted.

    Hørte om en som var til minst 5 terapeuter (psykologer og psykiatere) før noen av dem endelig kom på å spørre om hva vedkommende var lei seg for...

    SvarSlett
  9. Jeg hadde søkt hjelp i helsevesenet i åtte år før noen overhodet spurte om jeg hadde opplevd noe vondt ...

    SvarSlett
  10. Anonym28.8.11

    Ja, det er så man blir stum. Selv har jeg vært så heldig at jeg har hatt privat terapeuthjelp og kunnet styre prosessen selv. Jeg har valgt bort skjematerapeutene og nav med alt dets vesen, for alt dette gjør meg rett og slett syk.

    Har hørt om noen som for å holde ut å være innlagt, ja så må de ha en terapeut utenfor som hjelper dem å bearbeide behandlingen de får som innlagt.
    Absurd, men dypt dypt tragisk, med store menneskelige omkostninger.

    SvarSlett
  11. Anonym29.8.11

    Hei, vil bare føye til at jeg også ble retraumatisert av en behandler. Det er derfor jeg for å ta vare på meg selv ikke tillater det jeg kaller "skjematerapeuter" å komme nær meg. Håper jeg aldri kommer i en situasjon hvor jeg tvinges til det igjen.
    Jeg tenker også at noen av oss er sterke mennesker, vi har tross alt overlevd mye. Kunne vært fint om vi ble tålt både med vår styrke og vår sårbarhet, er det for mye forlangt av profesjonelle hjelpere?

    SvarSlett
  12. Om du har lyst til å skrive et blogginnlegg om skjematerapierfaringer, må du gjerne gjøre det (gjestebloggere kan være anonyme om de ønsker, bare jeg får vite navnet).

    SvarSlett
  13. Etter to samtaler med sykepleieren har jeg ombestemt meg. Andre gangen jeg snakket med henne var det her-og-nå og praktiske gjøremål hun var opptatt av, og bare det. Så jeg har sendt en mail og avlyst neste avtale. Jeg bare må beskytte meg mot å få en reprise på traumatisk "hjelp".

    SvarSlett
  14. Anonym1.9.11

    Hei igjen, skjønner veldig godt at du må beskytte deg. Hvem ellers kan vi stole på enn oss selv? Er vel den erfaringen mange av oss har hatt gjennom hele livet.

    Håper for deg at den rette hjelperen snart er der for deg.

    Hvorfor kan de ikke lytte, hvorfor kan de ikke hjelpe oss med det vi trenger og ikke alt annet som bare forstyrrer oss? Hva skal til for at de, hvem de nå er (virker av og til for meg som det er et tåkete vesen der ute), for at de skal forstå?

    Måtte bare svare deg på dette, fint å høre at du har det litt bedre nå. Krysser fingrene for deg....

    SvarSlett
  15. Takk :)

    HADDE det bedre, tror jeg nesten jeg må si akkurat nå.

    SvarSlett
  16. Anonym2.9.11

    Å, jeg skulle ønske jeg visste om noen som kunne hjelpe. Noen som tålte fortvilelse.
    Leste det Ingrid skrev under et annet av innleggene dine, og er enig i det hun skriver.

    Ønsker deg alt godt.....

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post