Postterroristisk stress

Jeg har vært offline et par uker, og har ikke fått fulgt med på hva bloggfolket har skrevet i det siste, blant annet om terrorangrepene. Derimot har jeg til gagns fått kjenne på hva de gjør med meg.

Den første tiden etter 22. juli var jeg nummen, men ikke så mye at jeg følte meg avskåret fra omverdenen. Det var mer slik at jeg gikk i ørska og ikke greide å være særlig opptatt av andre ting enn det forferdelige som hadde skjedd i Oslo og på Utøya.

Den siste uka har jeg imidlertid skjønt at jeg at jeg ikke hadde godt av å lese så mye om denne drittsekken som jeg gjorde. I løpet av de første to ukene hadde jeg bare en natt med mareritt, men så, uten at jeg kan tidfeste eksakt når, var jeg tilbake i fortiden. Jeg har ikke visuelle flashbacks, men følelsesmessig gjenopplever jeg non stop tidligere traumer. Det siste jeg opplever før jeg sovner, og det første når jeg våkner, er å være fanget i en tid som ikke beveger seg. Jeg er i barnemodus, hjelpeløs og prisgitt, i konstant helspenn mens jeg er våken, uten så mye som et øyeblikks pause.

Jeg føler jeg ikke burde klage, siden jeg er blant de heldige som ikke er personlig berørt av terroren. Men samtidig er jeg veldig glad for at nettsteder som har informasjon om hvor man kan henvende seg om man trenger psykisk oppfølging, faktisk har inkludert personer som tidligere har opplevd traumer. I dag tok jeg sjansen på å ringe beredskapstelefonen i bydelen min. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Samtalen med en psykiatrisk sykepleier fikk meg til å tenke at traumebevissheten er større enn noen gang i helsevesenet akkurat nå.

Dette er første gang jeg har hatt en samtale med "mitt" fokus i det offentlige helsevesenet. Dersom det distriktspsykiatriske senteret hvor jeg kan få videre samtaler kjører samme stil som bydelen, og ikke tolker smerten min som et sett kontekstløse symptomer som vil bli innrapportert til Norsk Pasientregister som en diagnose uten etiologi, vil jeg også kunne takke ja til å snakke med en psykolog eller psykiater der.

Jeg tror jeg må bli sint for å kunne hente meg inn igjen. Mot all godheten som har lagt seg over landet kan jeg trenge profesjonell hjelp.