20.8.11

Journalister om sine fordommer

Antagelig er det bra at journalister forteller om sine fordommer mot traumatiserte mennesker. Men det gjør samtidig vondt for meg å lese. Hvor i all verden har de det fra, at barn som utsettes for overgrep som incest og mobbing, er tomme, svake og stakkarslige; annerledes enn andre mennesker? Er dette noe man lærer på journalistutdanningen?

Nettavisen:
De har ikke tomme blikk. De gråter ikke. De er verken fargeløse eller tungsindige. Derimot er de åpne, lattermilde – vanlige. Jeg visste ikke at jeg var forutinntatt, ikke før jeg ble bevisst mine egne fordommer i det øyeblikket jeg møtte tre incestutsatte for en intervjuavtale.

A-magasinet:
Jeg syntes synd på dem, mobbeofrene. Noe så stakkarslig. Å bli mobbet, eller verre: å la seg mobbe. Noe galt må det være med sånne barn. Hvorfor skille seg sånn ut at man blir utsatt for flertallets hån, hvorfor ikke ta igjen?

Da jeg skulle møte ungdom som ville fortelle sin mobbehistorie i A-magasinet, var jeg altså ikke fri for fordommer.

De jeg møtte, var reflekterte, selvbevisste og velformulerte. Men det som slo meg mest, var den sterke individualismen, den uttalte viljen til å stille seg utenfor et fellesskap hvis det var nødvendig for å ta vare på egen integritet. Det krever mot.

2 kommentarer:

  1. Mille21.8.11

    Jeg lurer også på hvordan folk flest forestiller seg at mobbeofre og incestofre ser ut og hvordan de går kledd. Selv fikk jeg ofte høre at jeg ikke så ut som en trygdet. På et kurs om husbanklån trodde også flere av deltagerene at det var jeg som skulle holde kurset. På sykehus har noen trodd jeg var kollegaen deres.

    At jeg ikke så ut som en trygdet, skulle jeg visst ta som et kompliment.

    SvarSlett
  2. Dette lurer jeg også på.

    Jeg var i gruppeterapi for noen år siden. Jeg sluttet grunnet at jeg opplevde krenkelser fra gruppelederen. Jeg følte at jeg og de andre ble sett på som om vi var noen null, ingenting verdt og som samfunnets tapere. Det begynte med den innledende samtalen før jeg kom i gruppen. Jeg sa noe sånt som at "jeg gleder meg til å treffe de som alt er i gruppa, med alle de ressurser og egenskaper de har å tilføre det vi nå får sammen i gruppa. Jeg bare håper jeg passer inn og ikke ødelegger noe."
    Svaret fra gruppeterapeuten var: "De er ikke akkurat resurssterke da...."

    Etter å ha møtt menneskene i gruppa over tid, så jeg raskt at de var i alle fall ikke ressurssvake. Ja for det må jo være det terapeuten så dem/oss som da, siden "de" var "ikke ressurssterke"?

    Etter det jeg opplevde som en konsekvent nedbrytende holdning mot folk i gruppa fra terapeuten, samt en del personlige ting som vedkommende sa til meg, blant annet latterliggjøring av en sykdom jeg har, og benekting av en annen sykdom (begge diagnoser stilt av spesialister), så takket jeg for meg i den gruppa. På grunn av terapeuten. Ene og alene på grunn av den personen.

    Jeg skjønner at terapeuter har som formål å grave, stille spørsmål, provosere frem reaksjoner, sette i gang prosesser. Derfor så kan ting oppleves som negativt og som provoserende om en ikke takler prosessen. Men det var ikke det det var snakk om. Det var en ensidig mobbing, både av meg og av andre i gruppa. Jeg var nummer to som takket av, og via via vet jeg at gruppa ble oppløst. Pga terapeutens oppførsel.

    Dette var litt av de hldninger jeg har møtt på, når jeg tar kontakt med hjelpeapparatet for å få help til å bearbeide traumer. Gudene skal vite at traumer trenger å bearbeides. Jeg har flust i bagasjen fra barndom, ikke noe blir bearbeidet på noe vis. Jeg "ser for frisk ut". "Jeg er for pyntet." "Jeg er ikke troverdig som et offer." Dette er noe av det jeg har fått høre av fagfolk. De tror ikke jeg har opplevd traumer, fordi det ikke vises på meg utenpå. Jeg er ikke spesielt jålete, men jeg liker å kle meg i avstemte farger og ha på litt sminke. Jeg mener jeg drukner i mengden. Neglene kan være litt lange, sien jeg ikke er i arbeid og må ha de korte. Men jeg har da traumer og følelser fordi!

    Takk for innlegget ditt Sigrun! Jeg begynner å forstå at jeg ikke er alene om å ikke oppleve å bli møtt angående bearbeiding av mine traumer. Det hjelper ikke så mye, men det er faktisk en liten trøst i å vite at jeg ikke er alene. Skulle øsnke det ikke var sånn. Skulle ønske alle ble tatt på alvor. Lurer på om folk som skal arbeide med mennesker som sliter, egentlig tenker over hva de kan komme til å høre fra sine pasienter. På meg virker det som om de enkelte ganger ser for seg at de skal være en slags megler mellom personer som er uenig i fargevalg på tapet eller noe.

    Klem fra Justina <3

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post