21.8.11

Erfaringer med traumehjelp

Folk som har opplevd traumer, skal ikke pushes i retninger andre mener er bra for dem.

- Før trodde man at det var bra å pushe dem til å snakke, sier Trond Heir ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

For et par år siden fortalte en psykolog i en nettdebatt om en kollega som hadde blitt voldtatt. Før overgrepet hun opplevde hadde psykologen vært opptatt av at klientene umiddelbart skulle snakke om traumene. Nå skiftet hun syn til det motsatte.

- Men, innvendte jeg, det er vel en fare for at hun også nå mener hun sitter med “løsningen”, denne gangen basert på sine egne erfaringer? Det som var bra for henne, trenger jo ikke være det for alle.

Min erfaring med traumehjelp er det motsatte av å bli pushet til å snakke. Kanskje skyldes det at jeg allerede slet etter traumer fra tidlig i livet da jeg søkte hjelp med traumer som voksen, og derfor ble sett på som "psykisk syk" i stedet for traumatisert av ytre forhold?

Mitt første alvorlige traume som voksen var et seksuelt overgrep. Riktignok skjedde det uten at jeg ble utsatt for fysisk vold, men jeg ble gravid.

Jeg fant fram gule sider. Den første jeg klarte å få time hos, var en privatpraktiserende psykiater.

- Du har så sterke følelser. Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, sa hun.

I det minste var hun ærlig, slik at jeg fikk et slags valg.

Så fikk jeg time hos en privatpraktiserende psykolog. Han snakket om hverdagslige ting, aldri om traumatiske opplevelser eller reaksjoner på disse. Siden han ikke hadde avtale og terapien ble dyr for meg, sluttet jeg etter et par måneder.

Etter et halvt års tid fikk jeg plass hos en avtalepsykolog. Han var vennlig, slik de fleste terapeuter er, men han ville heller ikke snakke om traumer, selv om det hadde vært bestillingen min da jeg begynte hos ham.

- Det er for tidlig ennå, svarte han hver gang jeg sa at jeg ønsket hjelp med å bearbeide traumer.

Det gikk to år før jeg klarte å si at nå hadde han jammen brukt opp avvisningskvoten sin.

Fire år senere ble jeg utsatt for vold fra en ukjent på byen. Det traumet var ikke fullt så ødeleggende, men absolutt ille nok. Jeg fikk en synlig skade, slik at jeg så gjerningsmannens avtrykk på meg hver gang jeg så meg i speilet.

Nå fikk jeg henvisning til et distriktspsykiatrisk senter. Der fikk jeg snakke med en eldre sykepleier. Skjønt snakke er å ta vel sterkt i.

Det var ingen interesse for å komme inn på virkningen av volden jeg nylig hadde vært utsatt for. Jeg opplevde at reaksjonene mine ble sykeliggjort, og ble utsatt for et sterkt press om å begynne å spise både “lykkepiller” og nevroleptika. Dette til tross for at jeg aldri har vært psykotisk, og jeg så nedtryktheten min som en normal reaksjon på det vonde jeg hadde opplevd. Derfor takket jeg nei til “piller mot vold” - som fremsto som både latterlig og krenkende. Fordi jeg var “lite samarbeidsvillig”, ga DPS-et meg bare fire timers samtale med sykepleieren. Den ble mest bare en pillediskusjon, men jeg ble lovet mer hjelp om jeg var villig til å begynne å spise piller.

Det neste store traumet ble jeg påført av en psykolog

Det er på tide at fagfolk begynner å innse at brukermedvirkning er bra også etter traumer. 

7 kommentarer:

  1. Jeg synes det var trist å lese om dine erfaringer i terapi situasjonen. Føler man seg ikke sett å bekreftet er det fort gjort at man knyter seg. Det er vanlig at når man forteller om sine traumer at man er veldig redd for å ikke bli trodd. Hvis man ikke føler seg trodd, da blir det vondt.
    De årene som jeg arbeidet som psykolog, var jeg ofte den kvinnlige psykologen som de som var traumatisert ønsket å snakke med. Mange syntes det var lettere å snakke med en kvinne i stedet for en mann. Jeg har hørt om mange typer av overgrep, og når den som er traumtisert føler et behov av å snakke er det viktig å lytte. Reaksjonene er sterke. Iblant blir man urolig for sin pasient, og det må man formidle. Man blir engasjert i en slik situasjon.
    Nå hadde jeg selv hatt traumatiske opplevelser, og det gav erfaring.
    Jeg synes det er godt at det forskes på traumer, og at folk flest får lære seg mer om det nå. Det trengs også å informeres om langtidseffektene etter traumer hvis den indre striden fortsetter.
    Jeg håper det løser seg for deg, og at du har bedre erfaringer nå. Det er ikke lett å være "brent barn".

    SvarSlett
  2. Et liv å leve: Takk for kommentaren.
    Nei, jeg har fortsatt ikke fått god hjelp med mine traumatiske erfaringer.

    SvarSlett
  3. Mille21.8.11

    Jeg fikk ofte høre at vi ikke kunne snakke om det jeg har opplevd før jeg har blitt bedre. Og da jeg ble ble bedre, fikk jeg høre at nå var jeg så bra at jeg ikke trengte å snakke om det lenger.

    På den måten klarte behandlerne å unngå å høre om overgrep.

    SvarSlett
  4. Mille: Ja, det fins alltid "gode" grunner for å slippe å forholde seg til det virkelig ubehagelige.

    SvarSlett
  5. Anonym22.8.11

    Dette var sjokkerende lesning for en "utenforstående" som meg. Du har min sympati.
    I min (tydeligvis) naivitet har jeg trodd at ved å oppsøke psykolog i en slik situasjon, ville jeg få en samtalepartner som lyttet til hva jeg følte behov for å snakke om -og at jeg selv bestemte hvor fort jeg ville gå frem...
    Din historie får meg nesten til å tro at enkelte psykologer haler ut tiden for å holde på pasienten for å tjene penger -hvilket også forundrer meg da jeg stadig hører at folk står i kø for å få time hos psykolog. Men så er det vel sik at mange psykologer "mister" pasienter -rett og slett fordi de er en dårlig psykolog og klienten selv ser at hos denne personen er det ingen hjelp å få.
    Har selv oppsøkt to psykologer for å snakke om mindre alvorlige ting, men sluttet da jeg forsto at her var det ingen hjelp å få =dårlige psykologer. For meg (og mine problemer) har det hatt større nytte (og gratis) å snakke med gode venninner/andre medmennesker. Noen ganger hjelper det å få snakke, men jeg er klar over at de som har større problemer/vært utsatt for vonde hendelser, trenger en med mer innsikt for å få hjelp til å komme ut av situasjonen og gå videre i livet.

    Spørsmål til deg Sigrun; Ville det hjulpet deg å "bare" få snakke ut med et lyttende medmenneske som du stolte på?

    Klem fra et lyttende medmenneske med empati og forståelse

    SvarSlett
  6. Anonym: Jeg har i perioder snakket hull i hodet på folk, men tror det bare har vært til begrenset hjelp. Kun en profesjonell relasjon gir nok trygghet for meg, blant annet fordi jeg sliter med mye skam i forbindelse med tidlige traumer.

    SvarSlett
  7. Som psykolog får man raskt en venteliste selv om man ikke har refusjon fra NAV. Er man frisk og orker å arbeide mye, da bør ikke penger være noe problem. Jeg hadde kunnet arbeide hvor mye som helst, hvis jeg hadde vært frisk.
    Det spørs hva som vekkes opp i behandleren når de får høre om traumer, sammen med sterke følelser.
    Kombinasjonen pasienten - behandler må ha en stor betydning. Man passer ikke sammen med alle.
    Det finns sikkert forskjellige skoler selv om man arbeider med psyko-dynamiske metoder. Den tidlige Freud såg sambandet mellom traumer og psykiske lidelser. Det ble så mye rabalder rundt ham at han dessverre rygget.
    Når man arbeider innen psykiatrien så kommer man ikke utenom traumer. Det er ikke mulig.
    Kanskje det handler om en balanse mellom å ikke legge lokket på, men heller ikke å grave. Kroppen gir slipp på følelser i sin egen takt.
    Jeg skjønner godt at det ikke bare er å byte terapeut, selv om det iblant er bra. Jeg føler det det selv at min lege går i pensjon om noen år at jeg må begynne på nytt med hele historien.
    Jeg synes det er trist at du ikke har følt noe utrymme for å bearbeide dine traumer.
    Du gjør en viktig jobb med din blogg. Du hjelper sikkert mange med det her. Både du og jeg tar våre risker med å stå frem med namn og bilde. Det er veldig betydningsfullt. Vi aner nok ikke selv hvor mye. Men vi lever også for oss selv. Ta vare på deg! :)

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post