30.7.11

Sorg og traumer: Hvordan takle omgivelsene

Vedlegg 5 i dette dokumentet er skrevet av psykolog Atle Dyregrov og heter "Hvordan takle omgivelsene? Til ungdom som opplever sorg og traumer".

Noen ganger kan folk si ting som smerter dypt. Noen eksempler på hva ungdommer har fortalt:

- Jeg vet hvordan du har det
- Det blir nok snart bra
- Det kunne ha vært enda verre
- Du har jo oss
- Sånn skal du ikke tenke (føle)
- Det er en del av Guds plan
- Det er nok en mening med det
- Ring meg hvis det er noe
- Du må se fremover og legge det bak deg
- Du må ikke dyrke sorgen
- Forsøk å ikke tenke på det

8 kommentarer:

  1. "Ung sorg" av Birgitte Gjestvang, Marit Slagsvold og Atle Dyregrov (2008) kan anbefales.

    Å si de rette tingene er ikke lett, jeg tror at de som sier feil ting prøver å være der og hjelpe. Å vite hva den andre trenger å høre er vanskelig, men det er kanskje bedre å si noe feil enn å trekke seg unna?

    SvarSlett
  2. Jeg synes sånne ting er vanskelig. Når noen jeg kjenner er i krise, prøver jeg så godt jeg kan å vise min støtte, uten å være pågående. Sorg er jo individuelt, som alle andre følelser, noen trenger fred, andre trenger å snakke. Det viktigste er kanskje å ikke si så mye selv, men heller lytte til den sørgende sine behov? Jeg kunne uansett aldri sagt "jeg vet hva du går gjennom", "det fins en mening i alt" eller noe lignende, men det er ikke så lett å vite hva som blir feil og rett. Vi er bare mennesker, det eneste vi kan gjøre er å være medmennesker, så godt vi klarer.

    SvarSlett
  3. Anonym1.8.11

    Kritikk får vi tydeligvis uansett hva vi sier -og uansett hvor godt det er ment, for å prøve å trøste og å være medmenneske.

    Men, nå slutter jeg med trøstende ord, jeg kan jo trå feil da jeg ikke er psykolog. Så takk for et kritisk innlegg som fikk meg til å forstå at jeg skal holde kjeft. Jeg kan jo komme til å si noe feil i mitt forsøk på å vise medfølse

    SvarSlett
  4. Anonym: Å gi råd er vel ikke det samme som å stille krav om å være "perfekt".

    SvarSlett
  5. Anonym2.8.11

    "Noen ganger kan folk si ting som smerter dypt."

    Jeg er enig med "Lammelåret": "Å si de rette tingene .............."

    og "Sunniva": "Det er ikke så lett å vite hva som blir feil og rett. Vi er bare mennesker............."

    Ditt innlegg virker sårende på meg. Jeg har vært der for kjente/ukjente og har garantert ikke alltid sagt de riktige ordene. Nettopp feil ordbruk kritiseres i ditt innlegg, og stiller dermed krav til å være perfekt. Mange krysser gaten for å unngå å passere personer man vet har det vanskelig. Det er i hverfall ikke den riktige måten å gjøre ting på. Men du bidrar til at det nettopp er det mange av oss vil gjøre, i redsel for å si noe feil.

    SvarSlett
  6. Jeg siterte fra en artikkel av fagfolk, som igjen siterer ungdom som har opplevd stor belastninger.

    SvarSlett
  7. Anonym13.8.11

    Syns også denne var litt vanskelig.. Hadde vært bra med noen råd man kan og bør si, - har du tips om det, Sigrun? Mye av det du skriver er ting jeg kunne kommet til å si, i en bisetning av andre ting eller ingenting.. Og sikkert har sagt. I et hav av mange andre ord, som kanskje var like feil og sårende.. (Hjelp)

    SvarSlett
  8. Jørgen Lund15.8.11

    Dette er vanskelig, og grunnen er - tror jeg - at følelser er noe som er vanskelig for de fleste av oss. Den gjengse språkbruken om dette forteller noe: "prøver..å vise min støtte", "forsøk på å vise medfølelse", "de riktige ordene", hva man "bør si", "feil og sårende". Man skulle i grunnen tro at andres sorg og fortvilelse først og fremst utgjør en OPPGAVE for jegpersonen; og at motparten er et objekt som skal gis det ene eller andre inntrykket som skal være "sunt" for vedkommende. Jeg tror det er lurt å spørre seg selv hvordan man så lett driver inn i det forholdet til andres følelser, for det er alt annet enn innlysende logisk og fornuftig: Andres følelser som prestasjonskrav. Hallo?

    I den grad andres sorg og fortvilelse faktisk vekker følelser i en selv, kall det gjerne medfølelse, så dreier problemet seg vel egentlig om hvordan man selv har det med det å kjenne og vise følelser, og slett ikke om å "opptre riktig" eller prestere noe bestemt. Spørsmålet om riktig eller gal adferd trekker i motsatt retning av følelser, genuine reaksjoner og ærlighet.

    Vanskeligheten med andres følelser er identisk med vanskeligheten med egne følelser og med følelser generelt, og det aller mest beklemmende er vel de gangene man opplever at man slett ikke har noen følelser eller medfølelser. Jeg er sikker på at man da gjør vondt verre for alle parter ved å hoppe inn i klientifiserende metodespekulasjoner om hva man "skal forsøke å vise". For hvem tjener man da, den andre eller ens egen angst for å erkjenne egen "følelseshistorie"?

    Andres ulykke og lidelse er ingen eksamen. Det er derimot et fenomen som har en tendens til å få en til å frontkollidere med egne - "passende" eller "upassende" - følelser, eller med ens egen følelseskulde. Hvem har ikke opplevd å stå overfor noe trist og egentlig bli rasende og kald? Lett er det ikke, men jeg tror det er godt å erkjenne at det springende punkt er en selv og egen forhistorie. Det er egentlig problemer på dette nivået som man tematiserer når man projiserende forestiller seg at den lidende andre er en slags skjør marsboer som man ikke aner "hva man skal si til". Det er da bare å kjenne litt på sorgen og fortvilelsen i en selv, så skjønner man straks at dette ikke akkurat er noen eksamensoppgave for andre.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post