1.7.11

Har innlegg i Morgenbladet

Morgenbladet trykker i dag et lite innlegg jeg har skrevet om tvang: Tvang kan hindre hjelp.

Det er andre innlegg om tvang i dagens avis, også.

19 kommentarer:

  1. Anonym1.7.11

    veldig bra innlegg i Morgenbladet, takk til deg Sigrun
    mvh Marit

    SvarSlett
  2. Veldig bra synspunkter og tankevekkende. Dessverre ikke noe nytt. Det er ikke rart at stressnivået er konstant høyt etter slike erfaringer. Det er fred og ro man trenger! Jeg har ikke dine erfaringer men like vel følt traumer på kroppen. Det å kunne snakke ut og føle at det er trygt å snakke er så viktig for å komme videre.
    Et stort trauma gjør en til en "reddhare" , der maner beredt til å springe iveg ved det minste lille trussel, eller fantasi om trussel. Kanskje en slik reaksjon kan forveksles med forsvarsmekanismen splitting?
    I tillegg til den her viktige debatten, trengs det nok mer informasjon og forklaringsmodeller hos helsepersonell. Jeg har hatt et godt arbeide med SMI er i byen og vet at det gjøres et mye godt arbeide. Men det trengs så mye mer.
    Ønsker deg en god dag med gode stunder av smil mitt i alt. Klem!

    SvarSlett
  3. Anonym1.7.11

    "Et stort trauma gjør en til en "reddhare" , der maner beredt til å springe iveg ved det minste lille trussel, eller fantasi om trussel. Kanskje en slik reaksjon kan forveksles med forsvarsmekanismen splitting? "

    Det har du nok helt rett i. Jeg håper helsepersonell og behandlere kan lære seg denne forskjellen. Det vil være svært viktig for de traumatiserte.

    SvarSlett
  4. Marit og Et liv å leve: Tusen takk :)

    SvarSlett
  5. Veldig, veldig bra, Sigrun.

    SvarSlett
  6. Anonym2.7.11

    Er selv bipolar, Morgenbladet-leser, og har vært under tvang ved flere anledninger. Kvinne (30) sitt innlegg er nok nærmere mittt syn. Jeg hater å bli behandlet som et barn til tider, eller i det minste føle det slik. Imidlertid tror jeg det, definitivt ved blandede faser, har vært til det beste. Å bokstavlig talt bli stoppet i steget over en bro av en arm i ryggen for så å bli sendt hjem etter konsultasjon på legevakten, ville vært en meget dum avgjørelse. Selvfølgelig er det nok saker og ting de "bak murene" kunne vært bedre på, men også der varierer mine erfaringer fra institusjon til institusjon, avdeling til avdeling og på bakgrunn av hvilke ansatte du er i kontakt med. Det er mange variabler. Jeg vil tro det kan være ufattelig traumatisk for overgrepsofre å bli "strippet", og da burde personalet kanskje være varsomme i framgangsmåten. Imidlertid, ettersom jeg også har venner som jobber som psykologer, sykepleiere og ufaglærte innen psyiatrien, og som opplever det fra den andre siden, vet jeg at det ofte er en grunn til det. Jeg kan eksempelvis nevne at en kar kom til akuttavdeling med et barberblad tapet til undersiden av pungen(!). En jeg bodde sammen med i noen år klarte også å begå selvmord inne på en akuttavdeling, og da var det ironisk nok kanskje ikke nok påpass eller tvang.

    SvarSlett
  7. Anonym: Takk for kommentar.

    Ifølge Tor Øystein Vaaland/Ansgar Gabielsens bok "Brev til en minister" er selvmordsforekomsten innenfor psykiatrien minst 100 ganger så høy som ellers i samfunnet. Når mange blir innlagt fordi de er suicidale, er det ganske ironisk at det er så farlig å være innlagt der.

    SvarSlett
  8. Anonym2.7.11

    Da bør en vel kunne lese statistikk. Hvorfor tror du forekomsten er "100 ganger høyere"? Det kan jo hende at mange som er inne er der nettopp grunnet selvmordsfare. Ikke alle disse er på lukkede avdelinger når de er på bedringens vei og kanskje orker gjøre det de i fullstendig apatisk tilstand har tenkt ut. På en DPS opplevde jeg eksemeplvis et dødsfall der en med fri ferdsel hang seg i en basketballkurv (de sa ikke at det var det som skjedde, men når denne ble skrudd ned kort tid etter, så var det bare å sette ting i sammenheng). Det blir liksom litt merkelig å være mot tvang, men å samtidig klage på selvmord i institusjon. De fleste steder er det ikke kapasitet til å ha personlig selvmordsvakt, og det er jo ellers både psykotiske, maniske og ellers utaggerende pasienter. Nå aner jeg jo ikke hvor folk har vært innlagt, men slik stiller det seg ihvertfall i en av våre store byer.

    SvarSlett
  9. Det er jo det som er med statistikken, at vi kan ikke alltid vite akkurat hva tallene betyr. Men det er jo et tankekors at i de tilfellene folk blir innlagt på grunn av selvmordsfare, så klarer man altså ikke å forhindre nettopp dette til tross for omfatttende bruk av tvang? Men igjen, jeg har ikke sett denne statistikken og veit ikke om det heller først og fremst er personer som ikke ble innlagt på dette kriteriet og som dermed ikke har hatt f.eks. fotfølging, som blir selvmordstruet først etter at de er lagt inn og da klarer å ta livet av seg. Men hvis det er sånn det henger sammen, må man ihvertfall se nærmere på hva det er som får folk til å bli suicidale etter at de er lagt inn. Det kan også være sånn (som jeg og endel andre trur) at restriksjoner og kontroll kan føre til mer desperate handlinger, rett og slett for å tviholde på kontrollen over seg sjøl. Eksempelet med fast-teipa barberblad er på ingen måte unikt, det er utrolig hvor kreativ man kan bli når man blir forsøkt kontrollert. Da kan det utvikle seg onde sirkler der f.eks. det som var ufarlig risping kan bli til langt mer alvorlig selvskading. Eller selvmord.

    SvarSlett
  10. Vaaland skriver at tall fra Meldesentralen viser at det forekommer cirka 50 selvmord hvert år blant personer som er innlagt i psykiatrien. Totalt sett skjer det årlig rundt 500 selvmord i Norge, hvilket altså vil si at hvert tiende selvmord i landet skjer under innleggelse i psykiatrisk institusjon. Siden omlag 0,1 prosent av befolkningen til en hver tid er innlagt i psykiatrien, tyder det på en selvmordsrate som er 100 ganger så høy blant innlagte som blant andre. Han understreker at det reelle tallet kan være enda høyere. I alle fall antyder Helsetilsynet at tallet kan være usikkert. I rapporten Vaaland viser til heter det at "Mange meldepliktige hendelser blir fortsatt ikke meldt", "Vår erfaring fra tilsyn er at avvikshåndteringen med å registrere, korrigere og forebygge svikt ofte er en mangelfull og dårlig etablert del av helsetjenestens internkontroll" og "Statens helsetilsyn har i tidligere årsrapporter anført at det synes å være slik at de meldinger som sendes Helsetilsynet i fylkene bare beskriver toppen av isfjellet."

    SvarSlett
  11. Anonym2.7.11

    Presiseringen din forandrer ikke på det faktum at folk som er innlagt er sykere enn befolkningen ellers, med mindre du mener hele psykiatrien er et tilfelle av "Being sane in insane places" (Rosenhan-eksperimentet). Om noen er syke nok til innleggelse, for deretter å bli aktivt suicidale ville vel heller ikke være et usedvanlig sykdomsforløp. Jeg kan ikke annet en å sanse en tendensiøs framstilling her. Suicidale som forsøker å ta livet sitt gjør det jo som kjent ofte for å varsle omgivelsene, og noen ganger går det gale. Det er temmelig mange ganger flere forsøk per år enn det er fullbyrdede suicid. Er man i en institusjonssetting vil en kanskje i enda større grad søke oppmersomhet og bekrefte sin rolle som suicidal? Det føler jeg ville være plausibelt utifra psykologien. Som overlegen jeg tidligere gikk til sa, og som jeg kjenner meg igjen i: det er utrolig hvor kreative suicidale pasienter kan være, og det er fascinerende hvordan de scanner omgivelsene etter ting å bruke. En skal egentlig være litt enkel for ikke å finne noe en kan benytte – med mindre man er på et skjermingsrom eller noe slikt, der det tross alt er fjernet alt fra plastspeilene, knaggene osv. Det finnes også noen standardiserte koder på disse lukkede avdelingene. Noen steder har de jo ulike toner på ulike tall, og det kombinert med et godt øye og et stjålet kort kan fort få deg ut om du er desperat nok. Mye rart man plukker opp. Imidlertid er det jo i mange tilfeller – de fleste jeg kjenner til av nærmere kjente – slik at en ikke legger seg inn eller annonserer det. Da lykkes man med rett metode. Vil en ta livet sitt, er det noe sært om en faktisk må legges inn, slik at institusjonen får det på sin kappe. En gardinlengde og et fall på 1,5m og du er ferdig. Kombiner det med en pose ... På en institusjon en er kommet til etter å ha spilt ned selvmordsfaren, og fordi en grunnet bedring på enkelte områder ser bedre ut, kan en jo finne saker og ting på et kjøkken f.eks. De låser gjerne de skarpe knivene i en skuff, men de glemmer like fort at en kan benytte noe slikt som en knust pyntegjenstand eller et lokk fra en hermetikkboks. Føler at jeg har utbrodert poenget mitt temmelig ettertrykkelig nå. Og Carla: det er jo en grunn til at de kontrollerer for tidligere forsøk, familiehistorie og andre faktorer av statistisk signifikans i så henseende. – nok et sted en kan lyve om en er der mot sin vilje.

    SvarSlett
  12. De som ønsker seg tvang, må gjerne få lov til å bli tvangsinnlagt.

    Men vi som ikke tåler tvang, har ingen steder å dra om vi er suicidale. Ingen.

    SvarSlett
  13. Anonym: Ja, du har rett i det med at man kan bli "kreativ" i sin desperasjon, og som sagt trur jeg noen ganger det kan henge sammen med ønske om å ta tilbake kontroll over seg sjøl, og/eller ønske om å bli sett i sin fortvilelse når det vanlige språket ikke ser ut til å virke. Eller det kan rett og slett være et sterkt ønske om å dø som ikke er blitt svakere etter at man er blitt lagt inn - eller som oppstod etter at man ble lagt inn.

    Vi veit ikke sikkert hvordan det henger sammen at selvmordstallene er så høye innen psykiatrien, men det er en kjensgjerning at manger brukere og tidligere brukere forteller om fortvilelse i møte med systemet, at de ikke føler seg forstått, at de føler de ikke får hjelp, eller feil type hjelp. Det fortelles også om selvmordsforsøk som resultat av en slik fortvilelse, les f.eks. historien til Anne Gethe Teien (http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=29262). Det finnes flere slike historier, og de er en del av dette bildet, uten at vi veit akkurat hvor stor den delen er. Dette motsier ikke det faktum at endel også har positive erfaringer fra psykiatrien (som det liksom føles obligatorisk å nevne...). Jeg har sjøl både noen positive og noen svært negative erfaringer, både som pasient og ansatt.

    SvarSlett
  14. Anonym3.7.11

    Ja huffameg, alle "disse" som har blitt stemplet som borderlinere. De er så fæle, alle som en! Skjær alle over en kam, please!

    SvarSlett
  15. Jeg har slettet en kommentar med hetsing av folk som har fått borderline-diagnose. Slikt er ikke velkomment på bloggen.

    SvarSlett
  16. Anonym7.7.11

    Hetsing? Her er man sart. Til opplysning har jeg hatt det ført opp på meg selv i en tidsperiode. Selvhets da kanskje? Men jeg traff kanskje spikeren på hodet ...

    SvarSlett
  17. Anonym7.7.11

    Etter å ha funnet nevnte kommentar, og lest den på ny, kan jeg vanskelig se hetsen. Det referereres til fritt tilgjengelig statistisk materiale og allmenn, kjent litteratur (A. Evang "Utvikling, personlighet og borderline" eksempelvis). Det eneste må være at noen har feiltolket intensjonen eller at det er inkludert anekdotisk "bevisførsel".

    SvarSlett
  18. Det er hetsing å fremstille mennesker på denne måten, ja. At fagfolk, som Evang, gjør det samme, gjør ikke saken noe bedre.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post