2.6.11

Offerets lykke = Overgriperens ulykke?

Jeg fikk nettopp en følger på Twitter som har skrevet bok om at living well is the best revenge, og som driver workshops kalt Avenging Angels Workshops. Tankegangen er at den beste hevn mot overgripere er å få et lykkelig liv.

Dette er noe jeg har hørt mange ganger når jeg har vært bruker ved sentre for overgrepsutsatte, og det er en av "sannhetene" i slike miljøer som jeg ikke uten videre tar for god fisk. En psykolog som var tilknyttet et slikt senter, kom med denne påstanden i en terapitime. Den bare gjorde meg forvirret.

Jeg tenker for det første at alle ønsker seg vel et godt liv, og å komme med en særskilt oppfordring til overgrepsutsatte om å få det bra, er å gå ut fra at de i utgangspunktet har andre ønsker for livet enn andre folk. For det andre forutsettes det at overgrepsutsatte per definisjon er hevngjerrige, og at dette er deres viktigste drivkraft. For det tredje blir den overgrepsutsatte bundet til overgriperen, ved å bruke livet sitt til å gjøre overgriperen ulykkelig. For det fjerde - og her er hovedinnvendingen min - har ingen forelagt meg empiri som kan underbygge påstanden om at de som begår overgrep, ønsker livslang lidelse for dem de har forvoldt skade. Hvilke typer overgrep kjennetegnes i så fall av dette (del)motivet hos overgriper?

Mange opplever som kjent sine erfaringer av å bli utsatt for tvang i psykiatrien som overgrep. Men mener noen i fullt alvor at psykiatere, psykologer og pleiere ønsker pasienten et vondt liv? Føler de som krenket Arnhild Lauveng mens hun var innlagt, skuffelse over at hun fremstår som en som har et bra liv nå?

En del foreldre bruker vold som oppdragelse. Gjør de det for barnas skyld eller for sin egen? Jeg ser i debatter om fysisk avstraffelse av barn at det argumenteres med at man må slå barn for at de ikke skal ende opp som kriminelle, eller for at de skal gjøre leksene sine og lykkes i livet. Om vi, som et tankeeksperiment, godtar at de har rett, så motsier dette antagelsen om at overgripere bare vil en vondt. Men samtidig har voldelige voksne et objektiviserende, ikke-empatisk syn på barn. Dermed mangler de troverdighet. Jeg tror folk, uansett begrunnelse, slår ungene av hensyn til seg selv. Klart det er stas å få et barn som lykkes i det ytre og slik bevarer, eller hever, familiens sosiale status.

Dernest fins det fysisk avstraffende voksne som nyter å tilføre andre smerte. Av en eller annen, for meg uforståelig, grunn snakker terapeuter som ellers fyller det offentlige rom med alt mulig om psykiske avvik, så å si aldri om sadister. Sadister tenker utelukkende på seg selv når de påfører andre smerte. Men, kan man derav slutte at de ønsker barnet mest mulig smerte for resten av livet? Vil de bli veldig lei seg dersom barnet skulle bli lykkelig senere?

Hva med incestsaken i Østerdalen? Var overgripernes ønske å gjøre livet til et livslangt helvete for barna? Kan det være at mange som begår overgrep, er så nedsunket i seg og sitt og sine egne behov at andres lykke eller ulykke er helt irrelevant for dem?

Eller er det slik at alle eller noen av dem som forgriper seg drives av hat, fordi Den Andres tilstedeværelse oppfattes som en trussel mot ens egen eksistens? Når det gjelder voksne som bruker vold mot barn, tror jeg det er sine egne foreldre de dypest sett slår, altså utagerer et ikke erkjent hat fra den gangen de var barn. I alle fall opplevde jeg at jeg var hatet da jeg var liten. "Jeg skal knuse viljen din" og "Jeg skal slå deg slik at du angrer på at du ble født", fikk jeg høre. Jeg var en trussel ved å være En Annen. Imidlertid aner jeg ikke i hvilken grad slikt hat pleier å strekke seg bortenfor tid og rom, altså at en tidligere krenkets ulykkelige liv gjør krenkeren glad - og vice versa.

Kanskje er det blant overgripere krigsforbryterne som skiller seg ut med onde hensikter hinsidens nå-et, idet de bevisst kan gå inn for å ødelegge en annen gruppe menneskers forutsetninger for en (god) fremtid?

5 kommentarer:

  1. Jørgen Lund2.6.11

    Jeg tror du har helt rett, Sigrun. For meg innebærer det å "komme med en særskilt oppfordring til overgrepsutsatte om å få det bra" en krenkelse i forkledning. Nettopp fordi det da forutsettes at man som offer i utgangspunktet skulle ha sære og negative preferanser på dette punktet. Tankegangen om godt liv som hevn ligner mistenkelig mye på den implisitte beskyldningen og klientifiseringen som ligger i "det er lov å være blid"-moralen, hele det pratet om positiv tenkning som har sin offisielle form i såkalt kognitiv terapi. I den varianten som sier at det å ha det bra er hevn, bindes offeret til en patroniserende logikk ved at det forutsettes at offerets liv, lykke, ve og vel er låst til hevngjerrighet eller snarere hevntanker. Temaet hevn blir dermed dessuten overført fra nivået for reelle følelser, erfaringer og hendelser og over til den inneklemte posisjonen for klientens psyke: "Du i din livssituasjon er preget av hevntanker og negativitet, men våkn opp og start et positivt liv, så vil det også gi deg følelsen av hevn som er og blir så viktig for deg." Hermed reproduseres faktisk også den eminente overgreps- og traumeerfaring som ligger i å bli snytt for virkeligheten og i stedet pådyttet tankeverdenens ensomhet. Summa summarum er lykkelig liv som hevn en ide som kan dra til Bloksberg.

    SvarSlett
  2. Anonym2.6.11

    Interessant.
    Og bra at fokuset og diskusjonen flyttes til å dreie seg om de som utøver hersketeknikker til andres ulykke.
    For jeg tror det er noe med det "å herske" som kjennetegner overgripere. Herske, som i å skalte og valte med andre for å ha dominans ut over andre enn seg selv. Kombiner viljen til å herske med viljen til å bruke fysisk eller psykisk makt hensynsløst i nære relasjoner, og du har bildet på en overgriper.

    Denne illusjonen om at man kan ta en slags hevn ved å "gjøre sin egen lykke" syns jeg er litt banal.
    Alle ønsker å nå sitt eget ståsted i livet der man har det man trenger og føler seg tilfreds. Det er ikke noe unikt mål, men et mål jeg tror alle søker.
    De som har vært utsatt for grove hersketeknikker fra empatiløse i nære relasjoner har blitt forsøkt fratatt den grunnleggende tillitten til medmennesker. Det er å hjelpe med å bygge tillitt og strategier for å unngå å møte empatiløse herskere igjen hjelpeapparatet har en utfordring. Personlig hevn er ikke lov i et sivilisert samfunn, men å sørge for at samfunnet fanger opp og gir adekvat tilbakemelding og "straff" til overgriperen er mer nyttig enn å lage en illusjon om at egen lykke er hevn i seg selv.

    Korte tanker til et innlegg jeg skulle ønske flere drøftet.

    Takk som bringer slike innspill på banen.

    SvarSlett
  3. Jeg har bare lige hurtigt skimtet Susan Omillians blog igennem, har ikke hørt om hende før, og mit første indtryk, som kan være forkert, er det af en lidt anstrengt overfladisk lalleglad tilgang.

    Jeg kender godt tankegangen, du skriver om her, og vil aldeles ikke afvise den. Jeg bruger faktisk sætningen af og til, i visse sammenhænge, selv. Spørgsmålet er, hvad man lægger i den. Selvfølgeligt betyder det, at hele tiden hige efter hævn, at man binder sig til overgriberen, og at man, i stedet for at bryde cirklen, "avancerer" fra at have været offer til at selv være overgriber. Har overgribere et godt liv? Næppe. I det omfang som man tager "hævn" bogstaveligt i sætningen, bliver hele sætningen faktisk til et paradoks. "Hævn", tænker jeg, skal forstås i overført betydning, netop som det, at få brudt den onde cirkel. Det er ikke nødvendigvis noget, som en overgriber bevidst vil opleve som hævn mod ham/hende. Men det er altså heller ikke det, det hele går ud på.

    SvarSlett
  4. Jeg tror ikke mennesker er onde av natur. Problemet er at de flykter fra selvbevisstheten og derfor ender opp i rollene makt/underkastelse. Det finnes ingen ekte kommunikasjon mellom dem som befinner seg i de to rollene, og de reagerer derfor ikke på hverandres behov.
    De som inntar maktrollen føler at de bare gjør sin plikt, at handlingene er et uttrykk for høy moral og etikk. Det å bebreide dem er derfor som å skvette vann på gåsa.
    Denne situasjonen gjelder både i det små og i det store. Det er enklest å se den i store sammenhenger. Da vil vi se at alle store tyranner opp gjennom historien har hatt meget høye tanker om sin egen moral og etikk. Er det noen som kjenner noe unntak?

    SvarSlett
  5. Anonym3.6.11

    Hva er ondskap?
    Vi elsker de sterke, voldsomme menneskene som forsvarer oss mot alt det vonde i livet som truer. Selv de menneskene som er villige til å drepe andre, i krig.

    Det er kanskje noe med hvem disse sterke menneskene retter sin vilje til å være brutal mot, og i hvilken sammenheng?

    I overgreps og voldssaker er viljen til å dominere og hersketeknikkene i bruk rettet mot de nærmeste. I det forholdet der trygghet skal være sentralt er det aggresjon og tvang som er elementer. Det er hersking.
    Og det det herskes over er hvems vilje, hvems behov, som skal være rådende.
    Hvis man er enige om hvordan verden skal være så er det ingen konflikt. Men er man uenig, så utføres krenkelsene som et middel for å oppnå enighet. Manipulering av offeret til å bli enig om at herskerens vilje er alles vilje er kanskje et element i alle overgrepssaker?

    I overgrepssammenheng enighet om at overgriperen skal tilfredsstilles enten seksuellt eller som ubestridt meningsbærer. Og det å få offeret til å gi sitt sasmtykke om at det er til alles beste.. at alle vil dette. er ikke det tilstede? Er ikke dette noe av slitet i etterkant, det å ha vært lokket, truet eller retorisk lurt til å si man er enige i at herskerens vilje er best?

    Ondskap? Kanskje mer en manglende evne til å anerkjenne andres rett til selvstendig og unike meninger og livsførsel, med empatiløshet som gjør at signaler om frykt og tristhet ikke fanges opp eller vektlegges?

    Det oppleves kanskje som en "hevn" for krenkeren, når offeret ikke er interessert lengre i krenkerens bilde av "rett", og finner den plassen i livet hvor man står for noe "annet" enn overgriperens bildet av hva du skulle være er.

    Men igjen, dette er helt naturlig for et menneske - det å finne sin vei og sine egne ønsker og behov, og ikke unikt og noe man gjør som "hevn" i utgangspunktet.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post