1.5.11

Gjesteskribent: Psykiatri og diagnoser

Av samfunnsforsker Ragnfrid Kogstad

Lørdag 16. april trykket Klassekampen Arne Olav L. Hagebergs reportasje ”Nye diagnosar til frisk ungdom”, som tidligere er publisert i Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Det var svært positivt at Klassekampen tematiserte diagnosesystemet for psykiske lidelser, der vi ser at garnet kastes stadig videre. Ved neste revidering av DSM er det bl.a. forslag om å ta inn kriteriet ”Attenuated Psychosis Syndrome”, som betyr en diagnose for barn og unge som kanskje kan komme til å utvikle psykose i fremtiden. Ledelsen i Norsk psykiatrisk forening kjemper for å få inn dette vage kriteriet, med lav klinisk relevans og fare for overmedisinering, stigma og tidlig trygding av et flertall som ikke utvikler psykose – prisen for å fange opp, eller ”redde” et mindretall. Og her er det at overforenklingen setter inn og hele argumentasjonen faller fra hverandre: Spørsmålet om hjelp – ikke hjelp, blir et spørsmål om føre-var-diagnostisering, medisinering o.s.v. eller ingenting. Stilt overfor disse to alternativene vil de fleste som spørres velge ”hjelp”. De konstruerte alternativene bygger på en rad av sviktende forutsetninger, f.eks: a) psykose er noe patologisk, gjerne arvelig og kronisk, b)traumatiske livshendelser er irrelevante, det handler om en genetisk betinget sårbarhet, c) nevroleptika er en nødvendig del av behandlingen, d) lidelsen kan, når den bryter ut, skilles klart fra andre tilstander og fra normalitet, e) diagnosen er en forutsetning for å få hjelp.

Hvis dette er kunnskapsnivået, har vi en stor formidlingsjobb å gjøre. Verdens helseorganisasjon har gjennom sine mange multisenterstudier siden 1960-tallet dokumentert at psykose (eller schizofreni som det ofte assosieres med) verken er arvelig eller uhelbredelig. I noen områder blir de fleste helt friske, i andre (vestlige land) gjelder dette et stadig mindre mindretall. Avgjørende miljøfaktorer er også lokalisert. De som er interessert i forskningen kan for eksempel starte med navnene John Read og Richard Gosden, som inngangsport til store forskernettverk og omfattende befolknings- og metastudier. Eller en kan gå inn i Cochrane-biblioteket, som sies å representere forskningens gullstandard. Heller ikke her finner vi evidens for at psykososiale tiltak ikke er like effektive som andre typer intervensjoner overfor de ulike psykiske lidelsene. Det skisserte enten–eller–dilemmaet gjelder ikke. Får en trøbbel, trenger en, som John Read konkluderer, andre mennesker mer enn noe annet. God psykososial og ikke-stigmatiserende hjelp er et suverent alternativ. Hvorfor slår ikke denne kunnskapen igjennom? Kanskje tidligere helseminister Hernes’ råd ”følg pengene” fortsatt er aktuelt. I alle fall kommer en til kort både med logikk, etiske argumenter og forskningsevidens i dette feltet. En roper seg bare tørr i munnen. Håpet ligger i at deler av media er våkne nok til å legge opp en langsiktig strategi; at noen ser hva som står på spill, forstår hvem som tjener på den biogenetisk pregede enten-eller-diskursen, og aldri gir opp å peke på de psykososiale, humane alternativene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post