1.4.11

Når terapien skader

I sommer fortalte NRK en trist historie om en ung kvinne som tok sitt eget liv fordi hun ikke fikk en behandling hun selv ønsket. Dessverre er ikke dette eneste gang uenighet mellom behandler og pasient om diagnose og behandling får en slik utgang. Det er imidlertid ikke hverdagskost at slike historier når offentligheten.

Boken Klienten – den glemte terapeut viser at brukermedvirkning i terapi både er mulig og nødvendig. Men ut fra artikler om temaet i Tidsskriftet får jeg inntrykk av at det vil ta tid før hjelp på klientens premisser blir en realitet hos gjennomsnittspsykologen.  

Jeg er blant dem det fungerer dårlig for å være klient hos en terapeut som mener å vite klientens beste bedre enn denne selv. Rundt tusenårsskiftet gikk jeg i terapi hos en privatpraktiserende psykologspesialist. Jeg fikk ikke hjelp med det jeg primært søkte terapi for. I tre år tryglet jeg og ba, men min overgrepsbakgrunn ble aldri et ordentlig tema. Fjerde året kom det fra terapeuten: "Vi jobber ikke med slike ting her." Da koblet jeg følelsesmessig ut. Jeg fikk mareritt om terapeuten, mistet evnen til å kjenne sult og tørst, og en kronisk sykdom ble utløst. Å oppleve seg ført bak lyset var traumatisk i en situasjon hvor jeg hadde vært åpen og gjort meg sårbar.

Jeg var så bundet til terapeuten at jeg ikke en gang nå klarte å bryte kontakten. Det er ikke alltid så lett som noen påstår ”bare å skifte terapeut". Mette Sundt Gundersen, som har skrevet bok om overgrep i lukkede terapirom, sier at også under slike omstendigheter kan klienten sørge over å ha mistet terapeuten sin, som kan ha vært den viktigste støtten i livet.

Jeg har lurt på hvilken rett behandlere har til å forsøke å behandle klientens syn på verden, så fremt det ikke dreier seg om ekstreme ideologier, som for eksempel nynazisme. Noe jeg opplevde var "feil" med meg, var at jeg var feminist. Ett utslag var at terapeuten omskrev opplevelser med sextrakassering til "menns klønete forsøk på en hyggelig flørt". I en telefonsamtale etter terapiens slutt kom det noe som liknet en innrømmelse: "Hva skulle jeg ellers gjøre? Du var jo så fortvilt." Men jeg mistet min feministidentitet, og mener dette var et inngrep i min rett til respekt for privatliv og personlig integritet. Spørsmålet jeg sitter igjen med, er om terapeuten krenket mine menneskerettigheter.

Er dårlige terapierfaringer et tema for "den neste terapeuten"? To behandlere har sagt til meg at tidligere behandlingserfaringer ikke hører hjemme i terapi. Men hvor skal man kunne bearbeide slike opplevelser, som ofte er en reprise på de opprinnelige problemene man søkte hjelp for, om ikke i terapi? En kvinne som lette etter ny terapeut, opplevde at toppen fem av de 40 hun kontaktet, til en viss grad var i stand til å se situasjonen fra hennes synsvinkel. Kun én ga henne uforbeholden støtte på at terapeuten var problemet, ikke hun selv. Den psykologen ble en god terapeut for henne.

Det er forståelig at helsepersonell opplever det som ubehagelig å høre om overtramp fra kolleger, eller å få vite fra kolleger at man selv har krenket en klient. Men er det riktig at klienten skal betale prisen? Selv foreslo jeg at terapien ble diskutert mellom terapeuten min, en annen terapeut og meg. Jeg ble skuffet da dette ble avvist.

Tom Andersen utviklet samforskning mellom terapeut og klient for å øke terapeutens sensitivitet, og terapeuten fikk verdifull kunnskap om hvordan terapien hadde vært for klientene. Han ble overrasket over at for enkelte hadde terapien vært en så vond opplevelse at de ikke ønsket å møte sin tidligere terapeut. Denne modellen må da kunne bygges ut til noe som også ivaretar klientens behov når terapien blir en byrde?

Jeg ønsker meg en instans utenfor terapirommet hvor klient og terapeut har mulighet til å møtes og snakke ut om sine opplevelser av terapien, og kanskje finne en ny kurs sammen. Det kan være en hjelp inntil alle terapeuter er skolert i brukermedvirkning og menneskerettigheter, og kan tre inn i en mer tidsriktig hjelperrolle.

Innlegget har stått på trykk i gjesteskribentspalten i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

19 kommentarer:

  1. Jeg skrev en lang kommentar som forsvant i eteren. Så jeg la ut noe i bloggen min i stedet.

    Ta en kikk på "SKADELIG TERAPI 1988, del 1" i

    http://ingridvaa.blogspot.com

    SvarSlett
  2. Anonym1.4.11

    Sigrun- hva skal man med "terapeuter"????

    Når jeg leser dine og andres erfaringer fatter jeg ikke at du foreslår en instans utenfor terapirommet hvor klient og terapeut har mulighet til å møtes og snakke ut om sine opplevelser av terapien.

    Terapeuter er bortkastede tid og penger!

    Du skriver da også at man som pasient vet best selv. Nemlig!

    SvarSlett
  3. Anonym: Synes du har et litt lettvint syn på psykiske lidelser om du mener man bare kan hjelpe seg selv.

    SvarSlett
  4. Hvorvidt terapi skader eller er bra tror jeg er avhengig av hvilket menneskesyn som ligger i bunnen. Terapi skader når den bygger på troen på det totalitære menneskesynet dvs. troen på at mennesker er uten eget innhold. Målet for terapien blir derfor å presse mennesker inn i en ytre form som psykologen har valgt å kalle "sunnheten".
    Terapi er bra når den bygger på det humanistiske menneskesynet - troen på at mennesker skal fungere ut fra sitt bevissthetsliv og sin egenartede natur som helhetlige enheltindivider. Målet for terapien blir å frigjøre mennesker fra sjelelige maktovergrep slik at de kan overta som "skippere på egen skute".

    SvarSlett
  5. Anonym3.4.11

    Hva kunne din psykolog ha gjort for å avhjelpe det uheldige resultatet av hans terapi?

    SvarSlett
  6. Hørt på meg. Snakket med meg.

    SvarSlett
  7. Anonym3.4.11

    Og snakket med deg igjen når det gikk galt? Var det ikke mulig?

    SvarSlett
  8. Nei, det var ikke mulig. For terapeuten mente han hadde behandlet meg riktig.

    SvarSlett
  9. Anonym3.4.11

    Men kunne det ha vært noe å bygge videre på der i en slik mislykket terapisituasjon? Hvis han hadde vært enig altså?

    SvarSlett
  10. Beklager, jeg greier ikke svare på de hypotetiske spørsmålene.

    SvarSlett
  11. Anonym3.4.11

    Lett å kritisere terapeuter.....

    SvarSlett
  12. For meg er det ikke lett. Det var et lite helvete å skrive innlegget, fordi psykologen jeg skrev om kom nærmere. Da jeg hadde levert innlegget, fikk jeg igjen mine nattlige mareritt om terapeuten, som jeg ikke hadde hatt på flere år.

    SvarSlett
  13. Jeg ønsker meg en instans utenfor terapirommet hvor man kan få hjelp når det skjærer seg i terapien, slik at klienten skal slippe å måtte vente forgjeves på at terapeuten hører på henne.

    SvarSlett
  14. Hadde vore bra med ein sånn instans. Det er svært vankskeleg å bli høyrt etter at ein har vore utsett for skadeleg terapi. Dessutan vert klienten ofte ikkje vert trudd. Det vert gjerne hevda at dette berre var klienten si oppleving av det som skjedde.

    SvarSlett
  15. Sigrun, jeg har ikke noe glupt å si akkurat nå, men jeg vil bare si at jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver.

    Etter å ha lest heftet om menneskerettigheter og psykisk helsevern, er min konklusjon at helsevesenet kommer til å akseptere skadelig terapi så lenge freudske paradigmer ligger til grunn for holdningene til helsevernkunder.

    Det lar seg ikke utdype i en kommentar, men jeg jobber med saken.

    Bare tenk på hvilken maktposisjon freudbaserte terapeuter har i forhold til kunden: De har rett til total ansvarsfraskrivelse fordi alle problemer som oppstår i terapisituasjonen kan tilskrives freudske symptomer som overføring, projeksjon og paranoia.

    "Alt er bra, det er bare pasienten som er gal"

    Jeg kjørte jo en klage opp til fylkeslegeniva, men da orket jeg ikke mer. Og nylig ba jeg Konfliktrådet om mekling, men ble avvist.

    SvarSlett
  16. Ingrid: Mange er særlig skeptisk til psykoanalysen i den forbindelse, ja.

    SvarSlett
  17. Jeg vil komme med to anbefalinger i denne anledning:

    1: En av Yaloms første bøker (70 tall, tror jeg) handler om hans og hans klients opplevelse av et terapiforløp. Den heter "Mamma eller meningen med livet". Ganske relevant ift å belyse hvor forskjellig terapeut og klient opplever det samme (uten å hevde at verken det ene eller det andre er 'sannere').
    Regner kanskje med du har vært borti Yalom før, men hvis ikke anbefaler jeg forfatterskapet. Han har psykodynamisk (hva vi kaller videreutviklingen av psykoanalysen, med relasjonelt fokus) ståsted, men også svært eksistensiell innfallvinkel til klienters vanskeligheter. Han er ikke redd for å gå i dybden. Han er også mye selvavslørende når han beskriver terapi og hvordan han opplever den. Jeg syns det er terapeutisk for min egen del å lese mye av det han skriver. "Kjærlighetens bøddel" er også en fin innfallsvinkel til bøkene hans (hvert kapittel er en terapihistorie). "Terapiens gave" skulle jeg ønske alle kommende terapeuter leste.. han gjør mye på en for tiden uortodoks måte, og begrunner det godt og menneskelig.

    2: Barry Duncan regner jeg vel også med du har sett om du er opptatt av brukermedvirkning. Vet ikke hvor mye som er oversatt til norsk. Han er mer kritisk og radikal enn jeg vil tro norske forfattere våger å være. Her i landet er vi pålagt å sette diagnoser skal noen få hjelp under trygdesystemet, og jeg vil tro dette legger bånd på terapeuters mot til å uttale seg om uehensiktsmessighet ved diagnoser. "The Heroic Client" av Duncan og Miller som jeg leser nå stiller spørsmål ved det meste av antakelser om god terapi, og vektlegger klientens eget ståsted sterkt.



    M

    SvarSlett
  18. Estelita: Takk for kommentar med lesetips.
    Jeg har lest et par bøker av Yalom, bl.a. "Kjærlighetens bøddel". Duncan og Miller har jeg ikke lest bøker av, men er innom bloggene deres. Men har lest "Klienten - den glemte terapeut", som handler om KOR (CDOI).

    SvarSlett
  19. "Ett utslag var at terapeuten omskrev opplevelser med sextrakassering til "menns klønete forsøk på en hyggelig flørt"."
    For meg høres det her ut som Blame the victim. Kan tenke meg at man kan føle seg forvirret, misforstått og tråkket på i en slik situasjon.
    Som behandler må man også tenke på sin egen motoverføring. Man må arbeide med seg selv og sine egne fordommer, for å kunne gjøre et godt arbeide. Både overføring og motoverføring finns. I dialogen skjer begge deler, men har man en god samtale går mye å løse. Alle sier noe dumt noen gang. Det å kunne lytte på en person som har vært utsatt for traumer er noe av det viktigste man gjør som terapeut. Det er så mange som har vært utsatt for det i noen form.
    Hvis en behandler sitter med mange fordommer som man ikke arbeider med, da blir det veldig vanskelig å hjelpe noen som sliter med skyld og skam. Det er følelser som gjør at den traumatiserte sliter enda vondere.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post