30.4.11

Å ikke ta ansvar

Jeg som er så opptatt av at voksne ikke beskytter barn mot overgrep, har selv sviktet. Jeg burde ringt barnevernet en gang. I dag ville jeg gjort det, men det er så lett å være etterpåklok.

For mange år siden inviterte en kollega av min daværende kjæreste oss på hyttetur. Jeg kjente ingen av dem som var der. Blant dem var en helgepappa med en datter på 11-12 år, tror jeg.

Denne jenta hadde en veldig seksualisert atferd. Også kjæresten min reagerte på hennes flørtende holdning overfor ham. Han kjente til faren, som var fetter av kollegaen hans. Mannen hadde en ledende stilling.

Jeg gjorde ingen ting, både fordi jeg var langt mer usikker på meg selv den gangen, og dessuten visste at seksualisert atferd ikke nødvendigvis må skyldes overgrep (som fremdeles pågår), men også av hensyn til kjæresten min og hans omgangskrets. Dersom jenta virkelig ble utsatt for overgrep, antok jeg faren var den skyldige. For hvorfor reagerte han ellers ikke på atferden hennes? Eller er barns flørting overfor voksne noe det er vanskelig for foreldre å snakke med barna om og "korrigere"?

Har du vært i en liknende situasjon noen gang? I så fall, gjorde du noe? Hvis ikke, hvorfor tok du ikke ansvar?

I denne bloggen er det tillatt å kommentere uten å oppgi sitt virkelige navn.

9 kommentarer:

  1. Hvis du har mulighet til å kontakte den jenta, så kanskje det ikke er for sent å hjelpe på noe vis? Det er veldig vanskelig med sånne ting. Selv har jeg ringt på vegne av et lite barn, men det gikk noen måneder før jeg turte pga trusler. Samtidig var det mange som så dette barnet, men kom med unnskyldninger. "Noen andre har sikkert gjort det, h*n går jo i barnehage, så noen der har sikkert reagert. Alle vet jo at faren ... så noen ..." og så videre. Men jeg fikk gjort det til slutt, da jeg skjønte at ingen kom til å gjøre noe, og har inntrykk av at det gikk bra.
    Jeg tror folk ikke vil bry seg med andres saker, når det er for smertefullt for dem. Som om risikoen er for stor. En del tror nok at å si i fra, betyr at barnevernet kommer til å ta barnet, men det skal jo veldig mye til før de gjør det. I så fall ville det jo vært riktig å ringe.

    SvarSlett
  2. mindfooled: Hun er voksen nå, og jeg aner ikke hva hun heter.

    Jeg har ringt barnevernet senere en gang, om et annet barn.

    SvarSlett
  3. Jeg tror også frykten for å bli involvert i noe vi ikke kommer ut av eller frykten for å gjøre skade, holder mange unna å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Alle tror at noen andre gjør det, fører til at ingen faktisk gjør noe som helst.

    Jeg tenker også at det krever modenhet å forstå hva en ser. Fra egen oppvekst husker jeg mange som var litt rare, i dag klarer jeg bedre å sette ord på hva som var rart. Jeg har en forståelse av hva det vil si å slite med ting og jeg klarer å sette det jeg ser i perspektiv.

    Likevel, å sende bekymringsmelding tror jeg sitter langt inne for mange, vi er mest redde for oss selv. Vi er kanskje reddere for å gjør andres liv vanskeligere enn for å kunne redde et barn?

    SvarSlett
  4. Ja, det har jeg. Og jeg får vondt inni meg av å tenke på det den dag i dag. Men jeg var 17 år, og tenkte ikke tanken på barnevernet en gang, ikke før jeg ble voksen.

    Vi var to stykker som bodde på hybel sammen, gikk på vgs. Allerede innflyttingsdagen fikk vi besøk av en kjekk liten nabo. Han var fem år, dårlig kledd, skitten og ustelt. Han ville vite hvem vi var, og hva vi holdt på med. Neste ettermiddag kom han igjen. Og han fortsatte å komme, hver eneste dag etter at vi var ferdig på skolen. Han var alltid dårlig kledd, gjerne bare i tskjorte og joggesko midtvinters. Han var alltid ustelt og forferdelig sulten. "Hvor er mammaen din da?" spurte vi. "Hun sover" svarte pjokken alltid. En mer kontaktsøkende unge har jeg aldri møtt.Hverken før eller siden. Han sugde til seg det han kunne få av godord og nærhet, hang på oss, og ville aldri hjem. Det ble stort sett til at han ble værende på hybelen vår, spiste middag, spiste kveldsmat. Det var aldri noen som savnet ham hjemme. Så tuslet han seg hjemover når det begynte å bli mørkt. Ofte fulgte vi ham hjem, selv om det bare var over gata. Vi forsøkte å snakke med moren hans, speisielt når det gikk opp for oss at han ikke spiste hjemme, men hadde dagens første måltid når det var middag hos oss. Det var sjelden moren hadde interesse av å prate med oss, og de gangene vi fikk henne i tale var hun praktisk talt som søvngjenger å regne. Jeg vet ikke hva som var problemet, alkohol? Piller? Kanskje var hun deprimert? det spiller egentlig ingen rolle. Der og da var som sagt ikke barnevernet i mine tanker. Men i voksen alder, og kanskje spesielt etter jeg fikk barn selv, har jeg ofte tenkt på hvordan det gikk med lille Sander - etter at vi flyttet og frotsatte livet.


    Jeg har dog meldt i fra ved en annen anledning, strengt tatt til politiet - som tok det videre til barnevernet - men allikevel

    SvarSlett
  5. Det var forøvrig ingen som meldte fra da jeg var liten heller, selv om jeg må ha fremstått som selve definisjonen på et misbrukt barn. Jeg vet per i dag at både barnehage, skole, familie og venner så tegnene. Men ingen meldte. "Huff, det er jo så ekkelt å melde", "Jeg kunne jo ikke være sikker", "ååå, jeg syns det å melde var for drastisk", "det beste er å ordne opp innad i familien og ikke trekke inn barnevernet" er noen av unskyldingene jeg har fått i voksen alder. Mens de gikk rundt og så tegnene, men syns det var for ekkelt å melde. Ble jeg voldtatt i sengen min gjennom hele oppveksten.

    SvarSlett
  6. Anonym1.5.11

    Barn med seksualisert oppførsel. Flott at du fokuserer på temaet, akkurat som han Kjetil Østlie i Aftenposten denne helgen, om de to brødrene som hadde slik oppførsel.

    Etter at jeg ble ilagt besøksforbud, og fikk politiet på nakken selv om det var jeg som først hadde innlevert flere anmeldelser på min truende og merkelige nabo, med svært betenkelig og skremmende historie i forhold til en mindreårig jente som havnet på barnehjem pga ham, og som siden merkelig nok døde av en såkalt "overdose", kommer jeg i fremtiden til å være meget tilbakeholden med å melde om mistenkelige forhold!

    Etterpå har naboer forklart sin avvisende og svikefulle holdning til meg med at "du tåler dette, det gjør ikke barna hans!".

    Hvis jeg tok støyten for at barna hans skulle slippe belastningen det kunne være hvis politiet satte fokus på hans raseri - og trusselutbrudd både overfor meg, andre - og BARN - så kanskje jeg likevel gjorde rett i å fortelle om dette til mine øvrige naboer, og politiet - vel og merke hvis det samtidig har bidratt til at han har forbedret sin oppførsel - og nå legger bånn på seg før han lar raseriet sitt ramme egne og andre uskyldige barn.

    Innse det Sigrun, du kan ikke ta ansvar for hele verdens svik overfor barn!

    Glem hele saken, tro og håp det beste for jenta. Nå kan du neppe bidra uansett annet enn å rippe opp i noe som kan være smertefullt og traumatisk for henne.

    SvarSlett
  7. Anonym1.5.11

    Justisminister STorberget har heldigvis gjort mye for å beskytte barn og mor. Hørte ham ble intervjuet på Frokost-TV2 da den nye loven om meldeplikt ble lansert, som nå gjør det straffbart, faktisk kan man få opp til ett års fengsel hvis man unnlater å melde fra. Det er bra begynnelse!

    Da ga Storberget inntrykk av at det var da bedre å melde fra - og ta feil - enn ikke å melde fra.

    Forsåvidt enig med ham i det, om jeg ikke hadde visst hvor ubehagelig ALLE naboforhold blir når en av naboene blir sladret om, og kritisert for ubehagelig oppførsel mot egne og andres barn! Fryktelig ubehagelig! Er det virkelig verdt prisen å få ufred i og rundt eget hjem - for noe som kanskje bare er en mistanke, og som kan være feil, og som i tillegg kan være umulig å bevise med mindre det ender med drap?

    SvarSlett
  8. Anonym1.5.11

    Egentlig flott at det fokuseres på varsling. Men vi har også behov for å lære mer om de negative forholdene som følger med varsling. Utfrysing. Mobbing og plagging av den som varsler. Det er nemlig slik at mange av overgriperne er "sååååå innmari hyggelige" ! De kan få med seg hvem som helst MOT DEG ved hjelp av sjarmen sin. Vi behøver også å lære om hvordan de man trodde var venner eller gode naboer snur seg mot en og opptrer unnvikende, som fiender, baktaler deg, og på alle måter svikter deg hvis du varsler. Som en nabodame sa til meg: I dag hilse ikke konen hans på meg, jeg har ikke lyst å bli uvenner med henne. Men med meg som varsler kunne hun gjerne bli uvenner! Men med overgripers kone ville hun helst bevare en god tone. SLike svik må man regne med som varsler. Og ikke nok med det, den samme nabodamen som tidligere hadde kritisert de samme forhold som meg, hun begynte plutselig å huske innmari dårlig! Enkelte er så veike at de knekker sammen om overgripernaboen slutter å hilse på dem. SÅ lett er det å glemme barna! Til slutt tenker de voksne aller mest på seg selv og sitt eget forhold til naboer, venner og - hyggelige, smørblide, smarte, utspekulerte, kyniske overgripere. Som selvsagt alltid agerer som om de ikke aner hva du snakker om - og som selvsagt i egne øyne er helt uskyldige.

    SvarSlett
  9. Jeg jobber i skobutikk, og der kommer det ofte foreldre med barn innom. Det har hendt at jeg har reagert på unødig kjefting og dårlig foreldrestil, men en gang røsket en far svært hardt i armen til sin datter fordi hun som de fleste barn ikke hørte etter med en gang. Jeg ble forferdet og sint og det så nok faren, for han la forklarende til at han "måtte behandle henne sånn for at hun skulle høre etter" Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, og derfor ble ingeting gjort. Men jeg viste i alle fall mannen at jeg på ingen måte syntes det var en akseptabel måte å behandle barn på.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post