17.4.11

Gjesteskribent: Sirkus DSM

Av Bob Foss, 
styremedlem i sentralstyret i Landsforeningen We Shall Overcome,
redaksjonsmedlem i Søkelyset



Er amerikansk psykiatri i ferd med å implodere?

Mye kan tyde på det, men ikke hold pusten av den grunn. Amerikansk (og i forlengelsen: global) psykiatri har implodert før, men som en katt i fritt svev kommer den alltid ned med føttene først. De særinteresser som holder systemet oppe er altfor mektige til å la seg vippe av pinnen av et jordskjelv eller to.

Men akkurat nå rister det forferdelig under føttene på American Psychiatric Association (APA). Og det er intet mindre enn selve legitimeringsgrunnlaget for profesjonen som er i ferd med å slå sprekker. Igjen.

Akkurat som her hjemme, er det i amerikanske mainstream-media nesten umulig å få innpass med radikale, kritiske synspunkter på den etablerte, dogmafiserte psykiatrien. Men plutselig bare skjer det.

I januar-nummeret av Wired Magazine dukker Gary Greenberg (psykoterapeut og forfatter av boken ”Manufacturing Depression”) ned i det vepsebol som det siste året er blitt rørt opp i hjertet av APA. Stridens kjerne er den psykiatriske profesjons mest hellige skrift, dens veritable Bibel: DSM (The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders).

Hittil har DSM kommet i fire utgaver: DSM-I (1952), DSM-II (1968), DSM-III (1980, revidert 1987) og DSM-IV (1994, revidert 2000). Nå jobbes det for fullt med DSM-5 (som skal bli så moderne at den til og med sløyfer romertallet). Planlagt utgivelsesår var 2012, men det er blitt skjøvet frem til 2013 på grunn av indre bruduljer.

DSM er (eller rettere: gir seg ut for å være) en totaldekkende oversikt og klassifisering av samtlige mentale forstyrrelser (eller lidelser, som det heter i Norge) som kan tenkes å hjemsøke menneskeheten. I 1952 var det bare fattige 112 av dem, og DSM var tilsvarende tynn. I 1994 var de kommet opp i nærmere 400, og DSM var blitt tung som en murstein. Det kan man kalle inflasjon.

Så kan jo den enfoldige betrakter spørre: blir vi bare gærnere og gærnere? Eller er det psykiaterne som har skjerpet sine falkeblikk, slik at det som ikke syntes før nå trer tydelig frem på deres radar? Uansett – det kan virke som om produksjonen av psykiatriske diagnoser følger den generelle konsumprisindeksen.

Det er på ingen måte noen vits. I det jordsmonn der diagnosene vokser og frodes er det pløyet ned gigantiske pengesummer. I bakkant av hver ny diagnose lurer en ny pille, dyrere og finere i fargen og formen enn sine forgjengere. Den må du ha, den bare du ha.

Det er mange som opp gjennom tidene har ant ugler (og andre unevnelige fjærkre, som f.eks. gribber) i mosen. Og som er frekke nok til å insinuere at psykiatrien, bak sin kryptovitenskapelige svada, først og fremst er bigg bissniss. Men de blir ikke hørt. De har ikke, som en psykiater betrodde meg for flere tiår siden, den sanne psykiaters Fingerspitzengefühl.

Nåvel, om det er noen som burde ha den rette følelsen i fingertuppene, så er det vel de superinnvidde eksperter som har stått bak tidligere versjoner av DSM. Som f.eks. Al Frances, som var hovedredaktør for DSM-IV. Han sier i dag til Gary Greenberg: ”Det finnes ingen definisjon på en mental forstyrrelse. Det er drittprat (bullshit). Det går rett og slett ikke an å definere det.” Trekk pusten dypt og les det en gang til. Nei, det er ikke til å misforstå. En av psykiatriens øverste koryféer uttaler en dødsdom over sin egen profesjon.

Smått utrolig? Vent, det blir bedre. Robert Spitzer, en gang i tiden hovedredaktør for DSM-III, har forlengst inntatt en lederposisjon i det som bare kan betegnes som et frontalangrep på psykiatriens diagnosemakeri. Som Alice sa i Eventyrland: dette blir merkunderligere og merkunderligere. Hva er det som skjer?

Det kanskje mest avslørende er måten det som kalles forskning bedrives på i nyere diagnostikk. Siden 2008 har arbeidsgruppen for DSM-5 vært delt opp i 13 panéler (med rundt 10 deltagere i hver), der nye diagnoser og de kriterier de hviler på stemmes frem gjennom håndsopprekning. Er det vitenskap? ”De merkelapper som leger gir oss for våre lidelser”, skriver Greenberg, ”vil til enhver tid være minst like mye et produkt av forhandlinger rundt et konferansebord som av undersøkelser i et laboratorium.” Denne ”demokratiske” arbeidsformen gjorde at store deler av arbeidet med DSM-IV ble latterliggjort, både i og utenfor fagmiljøet. Det vil APA ikke ha noen gjentagelse av.

Da Robert Spitzer ba om å få se notater fra arbeidet med den nye diagnosemanualen, fikk han blankt avslag. De involverte forskerne var nå underlagt taushetsplikt! Det fikk Spitzer til å gå i taket. I et brev til APA fremholder han at hemmelighold går på tvers av kravene til vitenskapelig forskning, som forutsetter åpen utveksling av informasjon.

Spitzer har selv både svin på skogen og spøkelser i skapet. Hans egen DSM-III var intet mindre enn et kupp. Diagnoseapparatet før 1980 oppviste en elendig reliabilitet, dvs. ulike psykiatere kunne ikke enes om hvilke pasienter som sorterte under hvilke diagnoser. Verst ute var psykoanalysen, hvis vitenskapelighet pilletriller-fraksjonen anså for å være en myte. DSM-III gjorde kort prosess: begrepet ”nevrose”, som enhver psykoanalytiker livnærer seg på, ble så godt som eliminert fra manualen. Dermed var freudianerne satt på gangen.

Inn gjennom hovedinngangen loset Spitzer de siste tredve årenes deskriptive, kriteriebaserte diagnosesystem. ”Den deskriptive psykiatriens fremste dyd,” skriver Greenberg, ”er at den ikke forliter seg på forestillinger som ikke kan bevises om hva mentalsykdom er eller hvilke årsaker som ligger bak.” Deskriptiv diagnostikk hviler i sin helhet på et sjekkliste-system, en identifiserbar forstyrrelse defineres av de symptomer pasienten viser opp. Har du – sjekk, sjekk, sjekk, sjekk, sjekk – fem av de åtte symptomene på depresjon som DSM lister opp, ja da har du en alvorlig depresjon. Reliabilitetsproblemet løst ved et trylleslag – nå kunne selv psykiaterens sekretær stille en korrekt diagnose. Hvilket (ifølge onde tunger) hun også gjorde.

På sin side av barikadene har DSM-IV-redaktør Al Frances, i beste Ibsen-stil, holdt dommedag over seg selv. Det han mest av alt beklager, er manualens åpenbare bidrag til den epidemiliknende økningen av bipolar diagnose hos barn – en økning på 40 ganger over en tolvårsperiode. De fleste av barna behandles med nevroleptika (av mange kalt antipsykotika), med overvekt, diabetes og ufullstendig kartlagte hjerneskader som følge.

Da et råutkast av DSM-5 ble presentert i februar 2010, sto det klart at nye fiffige diagnoser, med et stadig bredere spektrum av unge mennesker som målgruppe, ligger i beredskap. Snart finnes en diagnose for enhver festlig anledning, med minst ti som passer spesielt for deg. Men glem ikke at det er til ditt eget beste. Tenk positivt: don´t worry, be happy.

Imens, bak de lukkede konferansedørene, slåss diagnosemakerne så reseptblokkene flagrer.


Innlegget sto på trykk i siste nummer av Søkelyset - Et kritisk blikk på psykiatrien.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post