18.4.11

Gjesteblogger: Tror ikke jeg kommer til å leve lenge nå (med oppdatering)

Av Mina Mørch (pseud.)

Jeg har villet bytte kjønn siden jeg var 13 år. Kan ikke fordra et eneste sekund som mann. Jeg har prøvd å være mann, men det gjør bare vondt. Blir kvalm av meg selv og kroppen min når hjernen min sier jeg er kvinne. Føler meg også skikkelig utilpass ute blant folk når jeg ikke kan være meg selv, så jeg har isolert meg en del. Vel, jeg er for syk uansett til å ha et sosialt liv.

Jeg har store smerter på grunn av alvorlig somatisk sykdom. Jeg er diagnostisert som transseksuell, men får ikke behandling grunnet medisinsk kontraindikasjon. Skjønt egentlig er det for sent nå, tror jeg. Jeg er for maskulin til å bli akseptert i samfunnet som kvinne selv om jeg får behandling om noen år, dersom jeg skulle ha flaks. I tillegg er jeg mørkere enn de fleste. Jeg er nemlig adoptert.

Men jeg tviler på at spesialistene endrer mening når de har sagt nei i mange år. Om jeg skulle gjort det privat i utlandet, måtte jeg betale 600-700 000 for operasjon. De pengene har jeg ikke. Den sykdommen og transseksualitet sammen er en uvanlig kombinasjon. Spesialisten min fant bare 2-3 avhandlinger fra før 2002 om mennesker som hadde begge deler, og resultatet av behandlingen gikk begge veier.

Spesialisten min og teamet mitt er fine mennesker, altså. Uten kontakten med spesialisten ville jeg nok ha avsluttet ting mye tidligere. Men vi møttes bare for sent til at jeg kunne bli reddet. Sykdommen min blir tatt skikkelig på alvor, men de vil ikke at jeg skal få behandling for kjønnsskifte pga at faren for blodpropp er ca 30 prosent.

Jeg tror ikke jeg kommer til å leve lenge nå. Jeg har kjøpt, på lovlig vis, nesten alt jeg trenger. Jeg vil velge en tilfeldig dato og ikke vise noen tegn overfor andre. Alle de som behandler meg, vet jeg er suicidal, men de sier jeg er for mentalt stabil til å bli innlagt. Selv om de vet om selvmordsplanene, sier de at ingen kan stoppe meg når jeg er så bestemt som jeg er. Men da jeg snakket med DPS'et og var åpen, følte hun som var der at hun måtte gjøre noe. Derfor fikk jeg masse politifolk på døra klokka tre en fredagsnatt.

Hver dag bryter jeg ut i gråt. Jeg får ikke sove av at hjertet mitt dundrer i vei pga jeg er i feil kropp, og jeg blir som gal når jeg kjenner på ansiktet mitt, hendene mine, huden min. Alt bare føles helt feil og det gjør meg så kvalm og redd. Ser virkelig frem til dagen jeg blir fri, er ihvertfall fint med en smertefri måte. Jeg er ikke så redd, men lurer på hva som skjer etter døden. Vil alt bli stille og svart eller kommer jeg til et bedre sted?

Jeg håper for fremtiden ingen andre unge må oppleve det samme som meg. Dessverre så er det altfor mange som sliter med å få behandling på GID. De har monopol på å gi hjelp til transseksuelle i Norge. GID behandler kun mennesker med diagnosen transseksuell. I mitt tilfelle ble jeg bare nekta uten å få tatt en såkalt "real life test ", der jeg går kledd offentlig som kvinne. Jeg sa til spesialistene at jeg var klar til å gjøre det som behøvdes av meg, men da tok de meg ikke på alvor. Det ble bare slik at de sa grunnet din sykdom kan vi ikke gi deg behandling.

Aller helst vil jeg ikke begå selvmord, bare bytte kjønn og leve som kvinne resten av livet. Treffe en mann. Ha noen å gi en klem.

Oppdatering 27.04.:

Jeg fikk e-post fra Mina. Nylig kontakt med en (innflytelses)rik slektning på den andre siden av kloden kan gi Mina behandling i utlandet.

- Er bare så glad nå. Dette ga meg liksom håpet tilbake om livet, sto det i e-posten til meg.

Sigrun

16 kommentarer:

  1. Sterkt innlegg. Jeg skulle virkelig ønske at det fantes et alternativ til å ta livet av seg i denne situasjonen. Jeg tror aldri at det er for sent, men på GID-klinikken (som nå har skifta navn til "seksjon for transseksualisme", som om det hjelper) mener de man er for gammel når man er fylt 30. Men jeg nekter å gi meg. Det er også en mulighet. Vi sees på den andre sida. Jeg har bare tenkt å bruke litt lengre tid.

    SvarSlett
  2. Det er flere som lever med en kropp eller sinn som vi skulle ha vært foruten, og hvor hjelp ikke er å finne. Men så lenge man lever, så kan alt skje. Og livet kan bli bedre når man minst venter det. Selvmord varer evig. Så prøv å finn verdier i livet som gjør at du likevel kan holde ut. Skriv bok, hva som helst. Hjelp andre i samme situasjon. Det finnes en grunn til å leve.

    SvarSlett
  3. Jeg synes det høres rart ut at du ikke får opereajon fordi det er 30 prosent sjanse for blodpropp, mens det tydeligvis er helt i orden at du er suicidal. Jeg tror jeg skjønner behandlerene dine når de sier de ikke kan stoppe deg hvis du er så bestemt, det er jo ikke noe de kan gjøre hvis det eneste som kan hjelpe er kjønnskikfteoperasjon. Mulig det ikke er så mye de kan gjøre for å gi deg det, men er det mer sansynlig at du dør av blodpropp enn at du tar livet ditt nå? Jeg synes ikke det høres ut som det, derfor er det noe galt med systemet. Jeg synes ikke du skal gi deg, fortsett å kjemp, kjemp for å få til et bedre system, for det trengs nok. Greit nok at det er en risiko med operasjonen, men det er en risiko å nekte deg det også, og det høres det ut som de ikke har oppfattet, eller reglene burde forandres. Noe stemmer i alle fall ikke med systemet. Det ville vært for ille om du måtte dø av selvmord for at systemet skal forstå at operasjonen er det beste.

    SvarSlett
  4. Å dø er å lukke munnen for godt. Det er lettere å overse døde enn levende. Det er det som holder meg i live. Aldri i verden om de skal få det siste ordet!
    Jeg vet at en person har tatt livet av seg etter avslag fra GID, og flere som har forsøkt. Uten at systemet endres. Det eneste som nytter er å holde seg i live.

    SvarSlett
  5. Anonym19.4.11

    Når jeg leser dette innlegget om hvor vondt du har det, blir jeg flau over meg selv! Jeg har også tenkt at jeg ikke orker flere år i kamp med Nav Oslo kommune, jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare det! Jeg er ikke deprimert, jeg er bare så vanvittig sliten av å måtte sloss med Nav sosialtjeneste for å ha rett til det som så vidt er en slags eksistens. Jeg har blitt frarøvet årevis av allminnelig livsdeltakelse pga saksbehandlere i Nav sosialtjeneste som mangler helsefaglig kompetanse, og som bare står på krava. For meg er disse inkompetente saksbehandlerne som ikke er i stand til å samarbeide, men kun interessert i å utøve makt, livsfarlige. Jeg har bare blitt sykere og sykere, og er i ferd med å utvikle tilleggslidelser. Jeg orker ikke mer jeg heller! Men sammenlignet med deg får jeg si som Wenche Foss: JEG ER SÅ PRIVILIGERT!

    SvarSlett
  6. Konfust19.4.11

    Hei,sier meg enig med fremmedkar,det er bare ved å velge livet du får vite fremtiden.Kanskje nettopp din kamp kan utgjøre en forskjell.
    Og så til de som ikke vil forstå at for deg handler dette om livet.Bruk påskevettet"det er ingen skam å snu"Når brukeren ønsker en livreddende operasjon vel vitene om risikoen,bør bruker ha siste ordet.

    SvarSlett
  7. Mina Mørch19.4.11

    Har prøvd litt for lenge nå husk da at det finnes friske mennesker som blir priotert ovenfor meg , fra det jeg forstod var denne diagnosen(transeksualisme) ment for friske mennesker ikke folk med kroniske sykdoms tilstander.

    Får ikke engang hormoner\anti-androgenener av legene jeg har med og gjøre , må kjøpe de ulovlig til 3-6 ganger normal pris.

    Fra det jeg har følt har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt , så det er ikke slik at brukeren bestemmer noe her.

    SvarSlett
  8. Amika19.4.11

    Jrg får så vondt av deg. Det er ikke ofte jeg griner, men dette fikk meg til å grine. Jeg kan for mitt bare liv ikke fatte og begripe hvorfor a) man ikke får behandling etter fylte 30 og b)hvorfor det blir forventet at en 30% blodpropprisiko er en større fare for din helse enn en konstant selvmordsfare.

    Skulle bare ønske jeg kunne gi deg en klem.

    SvarSlett
  9. Konfust19.4.11

    Nei,du har nok desverre rett,brukermedvirkning eksisterer bare i politiske festtaler,men ting endrer seg,ved å la politikere,eller andre,lese din historie er det kanskje mulig å få en debatt rundt brukermedvirkning.Du har,ved å skrive historien din,satt lys på en rekke problemstillinger som burde vært på den politiske agenda. Mvh Konfust(NB,du finner meg på twitter)

    SvarSlett
  10. Mina Mørch19.4.11

    A) vet ikke er langt under 30 jeg da.
    B) Tror de ikke bryr seg så mye om jeg dreper meg selv virket det som , så lenge jeg ikke oppgir spesifikk dato.

    Jeg ville bare dele historien min før jeg ble fri fra denne kroppen , har virkelig gått over valgene mine og prøvd det meste for og løse problemet mitt.

    SvarSlett
  11. Ufatteleg trist å lesa historia di. Det er ikkje lett å kjempa mot eit heilt system. Eg oppfattar det slik at du treng ein livreddane operasjon, som du ikkje får. Det burde vore opp til deg om du vil risikera blodpropp. Dessverre fungerar ikkje systemet på brukaren sine premissar. Eg skulle ynskja at det var reel brukamedverknad, her i landet, ikkje berre fine ord.

    SvarSlett
  12. Eirik20.4.11

    Eg greidde ikkje å lesa alt no, men dette smertar meg, og eg blir rasande over denne ukjærligheten - politi på døra, og korleis du blir møtt med suicidaliteten din - klinisk og du blir ikkje tatt imot, med omsorg. Dette er uakseptabelt. Eg har ikkje ord, og eg kjenner meg dessverre igjen fra eige liv. Eg kan berre sei: Det FINST andre krefter enn vonde. Hold ut.

    SvarSlett
  13. Se oppdatering nederst i innlegget.

    SvarSlett
  14. Kjære Mina!
    Jeg leste innlegget ditt den gangen det ble publisert, men jeg klarte ikke å formulere noen kommentar. Ord ble for fattige, innlegget ditt for sterkt.

    Ord er fortsatt fattige, men det gjør utrolig godt å lese oppdateringen. Så flott at det har åpnet seg andre muligheter. Jeg håper livet snart blir verdt å leve, slik du ønsker å leve det :-)

    Ønsker deg alt godt, Mina! Takk for at du delte din historie - og takk til Sigrun som publiserte den.

    SvarSlett
  15. Mina Mørch13.6.11

    Hei jeg har vært innlagt på sykehus , men takk for all støtten skulle ønske det Norske helsevesenet så på dette på samme måten.

    Er ganske slitsomt og selvbehandle dette uten medisinsk utdanning men google er min venn :)

    SvarSlett
  16. Mina: Ønsker deg lykke til :)

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post