28.3.11

Når skal Helsetilsynet ta pasienten alvorlig?

Helsetilsynet har ikke fremskaffet gode og representative data i kjølvannet av de nye helselovene. Uten slike data blir det umulig å sikre forsvarlig behandling av den enkelte pasient.

Av Einar Plyhn, forlagssjef og etterlatt ved selvmord

UTEN NØDVENDIGE DATA. Fylkeslege Petter Schou benytter tiårsjubileet for en rekke nye helselover til å kritisere helsevesenet generelt i Dagens Medisin (3/2011) for ikke å ta pasientrettighetene på alvor. Slik kritikk er betimelig, men ikke som ren moralisering, uten refleksjon rundt eget ansvar for forholdene. Stortinget har tross alt gitt Helsetilsynet ansvaret for å sikre at helsepersonell driver forsvarlig. Mye dokumentasjon viser at Helsetilsynet ikke gjør dette. Her er bare plass til følgende:

Helsekomiteen anslår at det skjer 2000 unaturlige dødsfall og 15.000 alvorlige personskader hvert år i norske sykehus. Disse skal ifølge spesialisthelsetjenesteloven meldes til Helsetilsynet. I Rapport 1/2011 oppgir Helsetilsynet at det totalt ble meldt inn 16.457 hendelser i niårsperioden 2001 til 2009, altså bare i underkant av ti prosent av alle hendelsene som skulle ha vært meldt inn.

Rapporteringen viser heller ingen forbedring i løpet av niårsperioden. Helsetilsynet har således ikke sørget for å fremskaffe gode og representative data om skadeomfang, skadetype, skadesituasjoner mv. i norske sykehus i kjølvannet av de nye helselovene. Uten slike data blir det umulig å sikre systematisk og kontinuerlig læring og forbedring - kort sagt umulig å sikre forsvarlig behandling av den enkelte pasient, som altså er Helsetilsynets kjerneoppgave.

HVA ER SENTRALT? I de tilfellene hvor det foreligger gode data, har disse i all hovedsak kommet som følge av klager fra pasienter eller pårørende, ikke på grunn av meldingstjenesten. Hvor mange tilsynssaker har for eksempel fylkeslege Schou oversendt til Statens helsetilsyn med anbefaling om at det opprettes tilsynssak, utelukkende på bakgrunn av enkeltmeldinger etter § 3.3. i spesialisthelsetjenesteloven?

Men selv når gode data foreligger, og hvor det til og med er fastslått grov svikt og alvorlige lovbrudd, er ikke Helsetilsynet interessert i sammenhengene mellom feilbehandlingen og konsekvensene for pasienten. Dette er dokumentert i tilsynssak etter tilsynssak, og står for eksempel i klartekst i et oversendelsesbrev fra Helsetilsynet i Østfold den 28. august 2008 til Helsetilsynet, i en sak som omfattet et stort antall selvmord ved Sykehuset i Østfold:

«Hvorvidt de enkelte selvmord konkret kunne ha vært unngått dersom man hadde fulgt retningslinjene på feltet, er det i de aller fleste tilfeller umulig å ha noen begrunnet oppfatning om. Det er heller ikke det sentrale vurderingstemaet for tilsynsmyndighetene. Det sentrale er om sykehuset, ved sitt systematiske arbeid, sikrer at virksomheten drives etter faglig forsvarlige rammer».

ANSVAR PULVERISERES. Altså: Selv om helsepersonell har et selvstendig ansvar for å drive forsvarlig, og feilbehandling skjer i samhandling mellom helsepersonell og pasient, har tilsynet verken fokus på feil og konsekvens, eller på personlig ansvar for dem. Ansvaret plasseres utelukkende hos foretaket. Men fordi Helsetilsynet knapt noen gang heller har stilt foretakseier, styre eller ledelse til ansvar, pulveriseres ansvaret fullstendig. Uten plassering av ansvar - jeg tenker ikke først og fremst på straffansvar - får ingen noe reelt ansvar for nødvendig læring og forbedring.

Når det ikke er fokus på sammenhengene mellom feil og konsekvenser, blir det heller intet reelt å forbedre. I alle andre sektorer ville man umiddelbart ha karakterisert tenkingen og praksisen som grovt uforsvarlig.

Derfor dør det også i snitt to pasienter i selvmord i psykiatrien hver uke uten at behandlingsstedene bruker selvmordene til læring og forbedring.

FRA EN KLAGESAK. Avslutningsvis vil jeg trekke frem et par eksempler fra en klagesak, av mange mulige, på måten fylkeslege Petter Schou selv tar pasientene alvorlig: En pasient som klaget på et uforsvarlig avslag på behandling ved Akuttpsykiatrisk avdelig på Ullevål i en livstruende situasjon i 2007, har ikke engang oppnådd å få fylkeslegen, eller Statens helsetilsyn, til å vurdere om avslaget var forsvarlig begrunnet. Fylkeslegen utdefinerte umiddelbart brevet fra avdelingen til henvisende lege, som eksplisitt oppgir å begrunne avslaget, som ikke å være en del av pasientens journal!

Selv etter at pasienten etter hvert (det tok mer enn åtte måneder og flere brev oppover i systemet å få et svar på klagen fra Ullevål og seks måneder å få ut en komplett journalkopi - klare lovbrudd som fylkeslegen ikke har hatt noen merknader til), kunne dokumentere at dette brevet faktisk er den eneste skriftlige dokumentasjonen på begrunnelsen for avslaget, fordi behandlende lege, en seksjonsoverlege, verken hadde ført pasientjournal, journal for henvisningen, behandlingen av henvisningen, begrunnelsen for avslaget eller om pasientens seinere klage, fortsatte fylkeslegen å betrakte brevet bare som «ytringer fra en psykiater ved Ullevål universitetssykehus i et brev til en annen psykiater som hadde behandlet» pasienten. (Brev til Sivilombudsmannen 23.11.2009, etter at pasienten hadde brakt klagebehandlingen inn for ham).

MYNDIGHETSOMRÅDE. Deretter skriver fylkeslegen videre at de «har selv en ikke betydelig medisinsk kompetanse» til å vurdere klager, men at slik vurdering ikke hadde vært nødvendig i denne saken. Til klageren skrev derimot fylkeslegen (29.10.2007) at en denne typen vurderinger «faller utenfor vårt myndighetsområde». Når fylkeslegen så fikk oversendt pasientens imøtegåelse fra Sivilombudsmannen, valgte fylkeslegen ikke å uttale seg om dette, slik han konsekvent har unnlatt å gjøre med alle oversendelsene fra Sivilombudsmannen gjennom hele 2010.

I nevnte brev av 23.11.2009 avslutter fylkeslegen med å vise til den generelle handlingsregelen som han praktiserer i forbindelse med klager ifølge pasientrettighetsloven: «I tillegg kommer at klagesaker iht. pasientrettighetsloven, vil det som regel, og så også i denne saken, erfaringsmessig være lite behov for ekstern sakkyndig vurdering».

Riksrevisjonen må snarest granske Helsetilsynet.

Publisert i Dagens Medisin 06/2011

1 kommentar:

  1. Anonym29.3.11

    Betimelig spørsmål!
    Helsetilsynet har nylig fremlagt rapport om miserable forhold i den kommunale sosialtjenesten, der sjekk hos 45 av 50 sosialkontor avslørte lovbrudd(!)- og saksbehandlere med mangelfulle kunnskaper, brudd på taushetsplikten m.m. Men hva gjør helsetilsynet? Hadde disse skrekkelige avsløringene om manglene i sosialtjenesten handlet om penger, f.eks bedrageri eller budsjettoverskridelser, da hadde noen måttet ta sine hatter å gå. Men når det gjelder overgrep, manglende hjelpetjenester til menneskeskjebner nederst på den sosiale rangstigen, de fleste av disse hjelpetrengende er kronisk syke klienter, nei, da er det tilsynelatende ikke så nøye. Helsetilsynet MANGLER VIRKEMIDLER overfor slike overgrep begått av kommunale sosialtjenesten! Ikke nok med det, men SINTEF har nylig også fremlagt rapport som bekrefter tilsvarende svik og mangler fra kommunal sosialtjeneste når det gjelder ME-syke. En pasientgruppe det pr.d.d. ikke finnes godkjent medisinsk behandling for, utover at kognitive terapier synes å hjelpe de som er utmattet av psykiske årsaker. Overfor denne gruppen mangler kommunal sosialtjeneste kunnskaper, og innebærer altså en stor sykdomsforverrende risiko for ME-syke som må ha hjelp fra sosialkontoret o.a.
    Bare som et apropo til helsetilsynets svik overfor pasienter i psykiatrien o.a.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post