18.3.11

Langsomt i riktig retning

- Trives du på Tøyen? Bor du bra? spurte jeg den alltid blide kvinnen som var bruker ved dagsenteret, og som vasket der for 30 kroner timen.

- Blokka jeg bor i er bra, den. Men det er et problem at jeg har så lav uføretrygd at jeg ikke har råd til å pusse opp leiligheten. Så det er ikke noe koselig der lenger. Jeg vil aldri få råd til å pusse den opp. Faren min er håndverker og kunne sikkert ha gjort det for meg helt gratis dersom jeg hadde orket å ha kontakt med ham. Men han har aldri bedt om unnskyldning for at han banket meg i hele oppveksten, så det er utelukket.

- Det er trist å høre, sa jeg. Det er mange som er i denne situasjonen. En mann jeg kjenner har de siste fem årene sluttet å invitere folk hjem til seg, fordi oppussingsarbeidet stoppet opp, for da det var gjort litt, fant han ut at han ikke hadde råd til å få gjort det ferdig. Han har stengt av stua og bor bare på soverommet.

Jeg kom til å tenke på denne samtalen fra noen år tilbake nå da jeg er inne i et lite fornyelsesprosjekt. Tiden min har stått ganske stille siden jeg fikk en kronisk utmattelsestilstand for fem år siden, og jeg har hatt nok med å holde ut. Men de siste månedene har det vært litt bevegelse i livet.

Det begynte med at jeg fikk spørsmål om å skrive i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, og de trykket et innlegg om en forferdelig terapierfaring jeg har. Det var et lite helvete å skrive, fordi psykologen jeg skrev om kom nærmere på et vis. Da jeg hadde levert innlegget, fikk jeg igjen mine nattlige mareritt om terapeuten, som jeg ikke hadde hatt på flere år. En stund fryktet jeg at jeg nå hadde gjort noe veldig dumt, og jeg lette ganske desperat etter en utvei.

Et par måneder senere kom jeg via en blogg over en artikkel om terapi "på" traumatiserte klienter, hvor jeg mente å kjenne igjen tankegods bak den terapien jeg selv hadde gått i. Den var så vond å lese for meg at jeg bare greide å ta et avsnitt av gangen før jeg måtte forlate siden. Slik drev jeg på til jeg hadde lest hele artikkelen. Så leste jeg kjemperaskt hele artikkelen på én gang; fort fordi det smertet. Artikkelen var skrevet fra et terapeutfaglig perspektiv og inneholdt ingen tanker om hvorvidt terapien var bra for klienten, eller i alle fall for alle klienter som blir "utsatt" for den. Min reaksjon ble en enda sterkere overbevisning om viktigheten av brukermedvirkning, men samtidig ble min egen terapierfaring her satt inn i en sammenheng.

Det rendyrkede behandlerperspektivet i artikkelen gjorde det tydelig for meg at terapien jeg ble pådyttet, ikke hadde vært vondt ment. Misforstå meg rett, jeg har aldri bevisst trodd at psykologen hadde andre hensikter enn å hjelpe, men følelsesmessig reagerte jeg som om terapeuten ikke hadde mitt beste i tankene, siden mine protester underveis mot terapeutens "mekking" på meg ikke ble tatt hensyn til. Det er vondt å bli objektivisert selv om intensjonen ikke er å være slem. Artikkelen hjalp meg til å se det slik at i prinsippet kunne hvilken som helst fagidiot av en terapeut "av den gamle skole" ha behandlet meg på samme måte, slik at min konkrete, tidligere terapeut kom litt på avstand. Det var også hjelp i opplevelsen av at jeg "hadde gjort mitt" da jeg hadde fått fortalt min historie i psykologenes eget tidsskrift, som jeg anså som "rette adressat" å formidle en skadelig klienterfaring til.

Utmattelsestilstanden min har ingen konkret forbindelse med den terapien, men ble utløst av en meget traumatisk opplevelse med andre, kommunale  "hjelpere". Jeg har nylig hatt en hyggelig erfaring med bydelen, og opplever ellers at jeg orker en anelse mer enn før. I det siste har jeg klart å gå ned i vaskekjelleren og vaske klær uten å bli segneferdig. Jeg har samlet styrke og mot til å be, og har fått, hjelp av en venn til å kaste ting, slik at jeg får ryddet litt i leiligheten. Og jeg har bestilt et rengjøringsfirma til rundvask, noe jeg har tenkt på lenge.

Denne uka kom jeg meg endelig til legekontoret og fikk tatt prøvene jeg skulle tatt i begynnelsen av januar. Fornøyd med egen innsats dro jeg etterpå til frisøren, for å slippe å se ut som en avdanka hippie, og til optikeren og fikk et par nye briller som jeg synes jeg kledde. Etter at taxien hadde brakt meg hjem, ringte jeg en møbelforretning som ligger i gangavstand fra blokka mi. Jo, de hadde den typen sofa jeg ønsket meg (men unnlot å antyde pris!). Jeg kunne velge mellom ulike typer armlener og ben på sofaen. "Vi har åpent til klokka 20 i dag", sa mannen.

Jeg, som hadde vært på farten i noen timer den dagen, spaserte ned til butikken, en tur på 20 minutter hver vei.  Dette er den første spaserturen min på over to år, og jeg kjenner det fortsatt i kroppen etter noen dager og er veldig sliten. "Ikke overdriv", formante datteren, "det gjorde du for et par år siden, og ble verre". Ja da, men jeg fikk nå bestilt sofaen min - riktignok i en prisklasse som passer lommeboka til andre innbyggere her på Oslo Vest bedre enn min, men den var slik jeg ville ha den, og jeg orker ikke lete over hele byen for å få meg ny sofa. Og sannelig så jeg ikke et spisebord i butikken også, som jeg falt pladask for. Så nå gjenstår det bare å bestille nytt skrivebord og noen flere bokhyller, nytt teppe og nye gardiner. Jeg tror jeg tar sjansen på å kjøpe en av bokhyllene og teppet på Ikea, for jeg så noe på nettet som matchet i mitt indre bilde av min fremtidige stue - og et teppe eller en bokhylle kan vel ikke være strømførende, slik andre Ikea-møbler er?

Tilbake til innleggets utgangspunkt: økonomi. Når jeg nå opplever at jeg er i bevegelse - riktignok med små skritt - i riktig retning, er jeg heldig og takknemlig fordi jeg har råd til å gjøre noe, og som kanskje igjen vil virke inn på helsetilstanden min. Samtidig vet jeg hva det innebærer å ha for lite penger, og jeg føler med folk med store helseproblemer som verken har råd til å leie vaskehjelp eller håndverker, eller kjøpe seg nye ting. Jeg husker godt hvordan det er å måtte ta de billigste, stygge brillene, den billigste senga osv., fordi man har så veldig lite penger.

Når det gjelder hjelp med praktiske ting, som rydding, bortkjøring, vasking, maling, legge gulv osv., får mange hjelp fra familie og venner. Men å betale for svart arbeid er ikke greit for alle, inkludert for meg. Jeg ringte skatteetaten og spurte "hvor grensen for svart arbeid går":

- Vi har nulltoleranse for svart arbeid.

- Så jeg er lovbryter dersom jeg gir en venn et par tusen for å hjelpe meg med helt nødvendige, praktiske ting mens jeg er syk?

- Om du gir en venn 3000 kroner hver måned for å hjelpe til med renhold eller noe annet, så er det noe vi ser alvorlig på. Vi har kommer over flere som lever helt eller delvis på svart arbeid, og som derfor ikke bidrar til fellesskapet.

- Jeg ville aldri ha lønnet en svart vaskehjelp. Men om jeg ga en venn et mindre beløp bare en eneste gang?

- Det ville være forståelig. Vi er opptatt av folk som helt eller delvis lever på svart arbeid.

- Ville det altså ikke vært lovbrudd om jeg betalte en venn en tusenlapp eller to for å rydde og kjøre bort gamle ting som skulle kastes?

- Vi har nulltoleranse for svart arbeid. Om du betaler en venn 3000 kroner hver måned ...
Osv.

Mange må basere seg på hjelp fra frivillig arbeid, i alle fall om de vil være lovlydige borgere. Et problem i vår tid synes å være at folk er blitt mer selvopptatte og søker seg til frivillige organisasjoner som tilfredsstiller deres egne behov, ifølge en ny rapport. Men frivillighet for andres del er ikke borte, og jeg lurer på om det hadde vært en idé med en virksomhet lik den svenskene har, som hjelper potensielt frivillige og frivillige organisasjoner til å finne hverandre? Så er spørsmålet: Finnes det i det hele tatt frivillige organisasjoner som kan hjelpe folk med vasking og oppussing?

Dette var litt om meg og mitt for tiden - og om at langvarige helseproblemer kan påvirke de fysiske omgivelsene man lever i.

2 kommentarer:

  1. Mille18.3.11

    Godt å lese, Sigrun! :-)

    SvarSlett
  2. Anonym19.3.11

    Vet om en som har hjelp fra Jehovas vitner til å handle for seg. Men hjelpen inkluderer også studier av Bibelen....mer eller mindre "frivillig". - Jeg kommer aldri til å bli Jehovas, hevder vedkommende som får handlehjelpen. Noe må man ta med på "kjøpet" :-)

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post