3.3.11

Bra timing

Jeg snakker med Per. Han leser om Charlie Sheen, og tenker på da han selv ble manisk i 2004.

- Jeg hadde vaktmesterjobb i et borettslag, minnes Per. I forbindelse med et samlivsbrudd i 2000 var jeg på jakt etter et nytt sted å bo. Så så jeg at et borettslag tilbød leilighet i forbindelse med ledig vaktmesterjobb. Siden jeg var utdannet håndverksmester, tenkte jeg dette var midt i blinken for meg. Jeg fikk jobben, og flyttet inn i borettslaget. Jeg trivdes godt der og fikk mye skryt for arbeidet jeg gjorde.

Men så gikk Per inn i en mani.

- Eller kanskje var det en blandingstilstand av mani og depresjon, sier Per.

Han hadde vært manisk en gang før. Det var derfor samboeren gjorde det slutt.

- Fortell hva som skjedde, ber jeg.

- Jeg spilte høy musikk på natta noen ganger, og naboen ringte til styret og klaget. Ja, han ringte på hos meg også, og da var jeg visst ikke særlig høflig.

- Jeg kan forstå at folk vil sove på natta, sier jeg.

- OK. Men det toppet seg først da jeg gikk løs på bilen min.

- Bilen din?

- Ja, jeg ble overveldet av skyldfølelse fordi jeg kjørte bil og forurenset miljøet. Så jeg gikk løs på den med storslegga, bokstavelig talt. Naboene så hva jeg gjorde. Vinduene ble etter hvert fulle av nysgjerrige hoder. Jeg vinket til dem og ropte: "Det er vel ikke forbudt i dette landet å ødelegge sine egne ting?"

Per ble tvangsinnlagt.

Jeg er spent på hvordan han ble møtt av naboene da han ble utskrevet, og spør om han leste i siste nummer av bladet Psykisk helse om mannen som mistet leiligheten sin i et borettslag på grunn av sin psykiske uhelse.


- Nei, det har jeg ikke lest, sier Per. Men naboene mine, de var fantastiske. Ikke en eneste av dem viste noe tegn til redsel eller avsky. Ikke engang noen av de prektige, gamle damene som bodde der. Rørende var det.

- Ja, var ikke det egentlig overraskende? spør jeg. Det er liksom ikke hver dag noen står utenfor stuedøra di og hugger i stykker bilen sin.

- Jeg var heldig med timingen, svarer Per. Jeg ble gal midt under oppvarmingen til TV-aksjonen i 2004, Hjerterom, som samlet inn penger til Rådet for psykisk helse og Kirkens Bymisjon. Da jeg ble utskrevet, var det bare halvannen uke siden det norske folk hadde gitt millioner til TV-aksjonen. En psykologistudent i borettslaget sa til meg at hun var overbevist om at TV-aksjonen hadde gitt "vanlige" folk noe å tenke på.

- Så da var alt som før igjen i borettslaget og jobben din der?

- Ja, helt til 2009, da jeg igjen ble manisk. Da var det på'n igjen. Men uten noen TV-aksjon som "støttet" meg denne gangen.

1 kommentar:

  1. Anonym3.3.11

    Timing er alt.
    Ta som for eksempel depresjon?
    Det er garantert mye bedre å bli ramma av depresjon sammen med statsminister'n enn helt alene. Er man riktig heldig med måten den statsminister'n har det som deppa, kan man på oppfordring gå for åpenhet med hodet heva. Si "Jeg har det samme som h*n. Ja du vet-." Joda! Alle vet at man til og med kan styre et helt land, selv om man har hatt en sånn. Depresjon.
    Sjefen sjøl har forsikra om det, fått sympati og erklæringer fra de proffe folka.

    Skit bare, at de driver og gjør feil, det er litt dumt. De som sier hva man har og det. Leger. Og psykiatere... Hele den gjengen.
    Jeg mener; sett at det var feil? Kanskje man går der og forteller at man har som sjefen sjøl, også er det feil?
    Det er ganske pinlig etterpå, det!
    Men egentlig er det en slags borgerplikt også. Man må heller være glad til, for at det ikke var h*n de gjetta galt på. Det skulle tatt seg ut om landet ble styrt av en traumatisert person! For vet du hva? At det kunne gått rent ille... Kanskje med militære styrker satt inn hvis noen krenka nasjonens ære og sånn. Slettes ikke usannsynlig at det ble full krisemaksimering på flere fronter.
    Huffameg. Det ble nok sirkus.

    Men søren klype, det er dårlig timing å få klar melding ut akkurat når de har trappa opp de greiene ferdig til å trappe ned igjen! "Midlene" som de sier, til folk som trenger litt mer hjelp enn de normale. De som ikke er så gale at de får ligge på sykehus, da!
    For det er akkurat det, at - noen av de middelgreiene er visst det man behøver mest akkurat da. Egentlig. Når statsminister'n har bakka ut for lenge siden, og man har styra videre på egen hånd med andre ting. Uten å vite hva man styra med heller?! Når tida på en måte har tært på... en del. Men da er man jo traumatisert, og ikke deprimert altså. Spesielt veldig mye felles med sjefen har man vel ikke lenger da. Men det var den åpenheta. Det med åpenheta og hjelpemidler. Alle slags midler de fikk beskjed om å dele ut før de la seg inn på nedtrappingslinja. Etterpå ble det jo bare legemidler igjen til oss her utafor. Som virkemidler er det begrensa hva man får for dem, altså - det må jeg bare påstå.

    Å bli deppa med statsminister'n. Tror egentlig det var mest dumt etter at jeg tenker litt over det. Alle heiv seg på en bølge der, fløyt i vei med sjefen liksom.

    Det blir jaggu dårlige tider av dårlig timing.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post