24.2.11

Jeg har fulgt oppskrifta!

Aviser, nettsteder, helsemyndigheter og organisasjoner pleier å komme med tips om hva man skal gjøre når man føler man har det vanskelig og lurer på om man har psykiske problemer:

  • Vær åpen! Snakk om det!
    Det gjør jeg hele tiden. Jeg har skrevet 1000 blogginnlegg og 10.000 Twitter-meldinger om dette.

  • Søk hjelp tidlig!
    Det gjorde jeg allerede som tenåring, det.

  • Kontakt fastlegen din.
    Det har jeg gjort mange ganger.

  • Hvis problemet vedvarer, be fastlegen om å få en henvisning til psykolog eller psykiater. De er spesialister på psykiske lidelser og kan tilby samtalehandling (psykoterapi), eventuelt i kombinasjon med medikamenter.
    Det har jeg også gjort flere ganger. 

Så hva er det jeg ikke har fått med meg?

7 kommentarer:

  1. Hmmm...i grunn VELDIG godt sagt, Sigrun...kan vel bare lure på det samme her...

    SvarSlett
  2. DETTE er et av de flotteste og tydeligste blogginnlegg jeg har lest!
    Jeg tillater meg å lage link til siden din på facebook...

    Klem!

    SvarSlett
  3. Anonym24.2.11

    jeg har også lurt på hva jeg ikke har fått med meg, uannsett hva man gjør er det ingen hjelp å få!- alt er jo bare en illusjon av at det finnes hjelp om man trenger det.
    -ønske meg dø, men er ikke susidal, kun sliten av å holde ut en vond ensom tilværelse- alene!
    takk sigrun for at du er den du er.
    mvh ms.mess

    SvarSlett
  4. T. M.25.2.11

    Akkurat sånn føler jeg det også. Tungt, trist, vondt. "Hjelpeapparatet" har ikke noe å tilby.

    SvarSlett
  5. Ja, jeg mener det største sviket myndigheter og hjelpeapparat begår mot folk, er å skape illusjonen "det er alltid hjelp å få!".
    Det er slettes ikke sant. Overhodet ikke sant, for svært mange.

    Sjokket over å oppdage det - når man er i en situasjonen hvor hjelp virkelig er nødvendig - det er i hvert fall ikke helsebringende.

    "Eksistensiell angst" var, til tross for at angst var velkjent, totalt fremmed inntil den erkjennelsen ble uunngåelig:
    - Det er ingen hjelp å få. Ingen flere å spørre. Ingen som spør.

    Webpsykologen skrev bra om det i forbindelse med at folk sto i NAV-kø, hva det gjør med et menneske å bli gjort så maktesløs.

    Krisen i NAV er dødsalvorlig

    Med litt flaks greide jeg å lage en link der...
    Og er overbevist om at han beskriver et stort problem. En tilstand som oppstår særlig fordi kartet ikke stemmer med terrenget, så og si.

    Forsøkt etter alle kunstens regler og brukt all mulig fantasi.
    For enhver normalt ressurssterk person er det naturlig å stå på, slett ikke legge seg ned og si "hjelp!". Selv om man er skadd er det logisk å forsøke med alle midler på egen hånd, når hjelp er utilgjengelig. Holder ikke ren viljestyrke, finnes mestringsstrategier og selvhjelpsteknikker.
    Så har man fulgt alle råd fra de som vet. Studert og satt seg inn i hver eneste rettighet. Fremdeles overbevist noe sted dypt inne om at i vårt samfunn får man støtte og blir man tatt hånd om, skulle noe virkelig alvorlig skje.
    Som det at man nesten ikke har livet lenger.

    Det er som å bli jukset i Monopol og til stadig få kortet "rykk tilbake til start". Med den forskjell at i det virkelige liv kan man aldri gå tilbake til starten. Den har ubønnhørlig gått. Og livet går. Gikk.

    Det er til å bli helt paralysert av.

    For min egen del skulle jeg ønske det ble mulig å formidle skikkelig hvor ødeleggende det kan være. Hvorfor og hvordan noe blir så verst. Ras som utløses av store nok sjokk. Som aldri stanser når svikene blir for mange.
    Da var det kanskje godt for noe.

    SvarSlett
  6. Takk for kommentarene :)

    Ja Mia, vi skulle hatt et sted å henvende oss med tilbakemeldinger.

    SvarSlett
  7. Janet28.2.11

    Vondt, men føler meg mindre alene når jeg leser, og Sigrun, du er en flott dame. Tror så mange av oss har fått de motsatte budskapene, at det er noe galt med oss, at vi er dårlige, inkompetente og trenger å forandre oss. Det er den store skandalen. Terepi og hjelp burde handle om det motsatte - terapi betyr opprinnelig å helbrede sjelen. Først når terapeuten stoler på pasienten, støtter pasienten, og det oppstår en genuin trygghet, tillit, kan man åpne og dele, og vokse. Men ikke enkelt.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post