Da jeg skulle bli sosialarbeider

- Jeg har lyst til å søke på en sosialarbeiderutdanning, sa jeg til psykologen. Venninnen min som går der, diskuterer mange faglige ting med meg, og det virker veldig interessant. Det hadde ikke vært noen ulempe for meg personlig å lære om lover og rettigheter og slikt heller.

- Du hadde helt sikkert egnet deg godt til å jobbe i en pasientorganisasjon med en slik utdannelse, sa psykologen.

Så jeg begynte på studiet.

Første dagen hadde vi orientering i aulaen. På vei til bussen etterpå hadde jeg følge av henne jeg hadde sittet ved siden av.

- Hva er din bakgrunn for å ville begynne på dette studiet? undret hun et stykke ut i samtalen vi hadde mens vi spaserte.

- Å, jeg har både lang og bred erfaring som klient, svarte jeg.

Reaksjonen var påtagelig. Damen brukte flere sekunder på å sette på seg en maske etter sjokket hun fikk. Det var nesten underholdende å se på.

Andre dagen var det bli-kjent-med-din-kollokviegruppe-dag. Skolen hadde delt oss inn i grupper, og nå skulle vi løse oppgaver for å bli kjent. En av oppgavene var å beskrive det vi mente var de viktigste utfordringene på velferdsfeltet i årene som kom. En hver er som kjent seg selv nærmest, og min gruppe kom (ikke énstemmig på grunn av meg) fram til at velferds-Norges største utfordring var studiefinansieringen. Jeg skjønte at studiet ville bli en prøvelse.

Det ble det. En dag sa en lærer jeg på mange måter hadde sans for, rett ut under en forelesning at "Hadde jeg fått bestemme, ville ikke slike som dere to kunnet komme inn på studiet. Man burde basert opptak på noe annet enn karakterer", mens han pekte på meg og Line. Line hadde hatt et meget ublidt møte med Vesenet i en vanskelig tid. Heldigvis var vi to, og Line var en tøffing som ikke lot seg knekke av en sånn offentlig uthenging.

Den største "feilen" Line og jeg gjorde, var å kritisere den flunkende nye læreboka til hovedlæreren vår. Ja da, det var jeg som begynte, fordi klienten ble "borte" i alt fokuset på sosialarbeiderrollen. Men det var ikke for å være ekkel, selv om noen antagelig opplevde det slik. Etter hvert sluttet utrolig nok flere studenter seg til kritikken av boka. Skolen arrangerte til slutt et eget møte for å "ta imot" misnøyen, fordi lærebokforfatteren hadde brutt sammen i gråt inne på kontoret sitt.

Da vi skulle skrive en oppgave om sosialarbeiderens ansvar i møte med vanskeligstilte, gjorde jeg heldigvis en bedre figur. Læreboklæreren ga meg faktisk ros, og han som ikke ønsket at slike som meg gikk der, skrøt enda mer. Jeg ble flau av all rosen den dagen, selv om jeg hadde lagt min sjel i oppgaven, som indirekte var basert på egne erfaringer som klient i hjelpeapparatet. Et knep jeg brukte var ordet "man" for klienten, ikke sosialarbeideren, for at leseren skulle identifisere seg med førstnevnte. Men skrytet falt noen i studievelferd-er-den-viktigste-av-all-velferd-kollokviegruppa tungt for brystet. En av studentene mente det var "et problem at oppgaven er så livaktig skrevet". "Hvordan da?" spurte hovedlæreren. "Stoffet blir så levende at den profesjonelle distansen forsvinner", var svaret. Jeg skjønte at jeg hadde lyktes.

Det store problemet kom da vi skulle ut i praksis. Fordi jeg ikke fikk snakke ordentlig om barndommens vold i terapirommet, mens psykologen godt likte å snakke om utdanning, søkte jeg om praksisplass ved et senter som jobbet med voldsproblematikk. Da håpet jeg at han likevel ville snakke om det som alltid plaget meg. Men det gikk som det måtte gå med den terapeuten. Han var fortsatt like lite interessert i min bakgrunn, og jeg brøt sammen og forlot brått praksisplassen.

Så prøvde jeg praksis et annet sted. Nå skulle jeg sammen med medstudenter jobbe med etniske minoriteter, og de hadde i alle fall ikke påført meg noen traumer. Men uten å ha fått noen undervisning i forskningsmetodikk skulle vi kartlegge "hvor langt integreringen av innvandrere er kommet". De fleste i gruppa, med unntak av meg og en til, ville bare "gjøre det så lettvint som mulig" og få "rapporten" unnagjort. Ett av spørsmålene som ble stilt til informantene var "Synes du integreringsprosessen er vanskelig?" Verken skolen eller våre kontakter i kommunen ville endre opplegget da jeg kritiserte det, så jeg sa takk for meg til slutt. Psykologen syntes det var vanskelig å argumentere mot meg der og ga meg en slags støtte, selv om jeg nå aldri ble noen sosialarbeider.

Jeg føler stor beundring for folk med egne dårlige brukererfaringer som klarer å gjennomføre et hjelpeprofesjonsstudium. Jeg forstår at det kan koste.

PS Jeg har ikke for vane å krangle med lærere. Da jeg tok litteraturvitenskap, ble jeg provosert bare en gang læreren hevdet at Constance Ring var frigid, og på folkloristikk da foreleseren nektet for at eventyret om mannen som skulle stelle hjemme fungerte som skrekk og advarsel mot å tukle med kjønnsrollene.