2.1.11

Twitrer ringte politiet

Da har det skjedd igjen: En twitrer viser at hun er deprimert. En annen twitrer ringer politiet. Resultat: Den deprimerte føler seg ikke lenger trygg på Twitter.

Se også: Mitt bloggpsykiatriske testamente

13 kommentarer:

  1. Sirius2.1.11

    - litt usikker, var hun redd noen skulle bry seg som følge av twitringen eller ble hun usikker på twitter?

    SvarSlett
  2. Sirius: Hun følte vel ikke lenger hun kunne tvitre det hun ville uten å være redd for at noen skulle ringe politiet. Hun har satt hengelås på tweetene nå.

    SvarSlett
  3. Sirius2.1.11

    hmm, ok, tror jeg forstår eller kanskje sannsynligvis ikke. Det jeg ikke forstår er om noen tror at det de skriver (såpass tilgjengelig) er unndratt reaksjoner - det er vel bare en ting som er værre - at ingen bryr seg.

    SvarSlett
  4. Sirius: Det fins vel mellomting mellom å ringe politiet fordi noen er langt nede og å ikke bry seg.

    SvarSlett
  5. Sirius2.1.11

    Praktisk talt - ja, (men begge deler er fakta for noen) - alt etter hvor alvorlig det som er ytret måtte oppfattes av den einskilde, noe jeg ikke setter meg til doms over. Som sagt, når noen skriver "noe" på "nett", vil jeg tro, at de er klar over at reaksjoner på innlegg kan komme - det vil vel heller ikke overraske noen at , noen, reaksjoners form kan innta det andre ville kalle unødvendig.

    SvarSlett
  6. Anonym3.1.11

    Har en slektning jeg, søsken, som pushet politiet på meg etter en krangel.
    Krangel og krangel.....Hun klarte ikke holde kjeft, bare måtte tirre meg, og jeg hadde gitt henne varsel: en gang til og du må gå hjem! Og hun måtte gå hjem. Jeg stoppet bilen, ba henne vennligst tre ut. - Å dette skal du få angre på! Bare vent! freste hun til meg.

    Og politiet som ellers har så knapt på ressurser de brukte visstnok en hel kveld på først å ringe meg. Men jeg hadde glemt mobilen hjemme og befant meg på et møte. Dog var jeg knapt kommet innenfor døren hjemme, så ringte politiet på. Jeg åpnet selvsagt og ba vedkommende inn. Politimarja var for ordens skyld parkert rett utenfor min inngangsdør, og politimannen var i full mundur, slik at alle naboene kunne se at det var til meg vedkommende kom. Han hadde fått i oppdrag fra min slektning å hente en elektronisk døråpner hun hadde gjenglemt i bilen min, til sin garasjedør. DET hadde purken tid til, gitt! Hvilken service! Men da bare for enkelte..... Min slektning fikk sin elektroniske døråpner levert henne av politiet.

    Det tok litt tid før vi hadde noe med hverandre å gjøre igjen....

    SvarSlett
  7. Jeg kjenner ikke saken, men er det ikke bedre at noen bryr seg en gang for mye enn en gang for lite?

    SvarSlett
  8. ~SerendipityCat~: Det er vel flere måter å bry seg på, enn å ringe politiet.
    Om vedkommende hadde fortalt at hun hadde tatt en overdose, anser jeg det som en annen situasjon.

    SvarSlett
  9. Hvad er det egentligt, man ønsker at opnå, når man siger/skriver på nettet noget à la at man synes, det hele ser helt håbløst ud, og at man bare ikke orker mere? At folk skal panikke, og ringe efter politiet, der så banker på hjemme hos én for, i givet fald, at få en transporteret til den lukkede per ekspres? Eller at nogen ser én, bare prøver at forstå, hvordan man har det, måske endda er interesseret i at høre, hvad der er sket for én, der gør alt så håbløst? Selv om der jo er nogle, der, bagefter, er taknemmelige for at strisserne kom og hentede dem, så vil jeg vove at påstå, at det altid kun og allerhøjst er det næstbedste at gøre, at pudse politiet på folk. For mig er det klart tegn på, at man selv (!) ikke gider, at indlade sig på vedkommende (-s situation), på at man netop ikke bryr sig, når man afhænder sagen til polititet (med mindre, som du skriver Sigrun, personen allerede har taget en overdosis). Og totalt uforståeligt bliver det for mig, når nogen måske ikke engang har givet umisforståeligt udtryk for, at nu har de tænkt sig, at gøre en ende på deres liv.

    Men jeg må også sige, at det aldrig kunne falde mig selv ind, at bruge netsteder som Twitter eller Facebook til at fortælle om en sindstilstand, som jeg ved, mange desværre ikke er i stand til at håndtere uden at panikke. Og også desværre så skal der jo ikke så meget til i vores samfund, før folk står af og ikke længere kan (vil) håndtere noget. Så, måske er det også en anelse naivt at tro, at man kan være helt tryg på Twitter.

    SvarSlett
  10. http://www.aftonbladet.se/nyheter/article8375172.ab

    Det kan få fatale følger om ingen bryr seg også. Det er ikke så lett for folk å forstå eller tolke når den eneste informasjonen de har er internett. Bedre å varsle en gang for mye enn en gang for lite. Så får man forsøke å se på det som omsorg. Stort sett er det jo det når noen bryr seg.

    SvarSlett
  11. Jenny: I tilfellet omtalt i Aftonbladet hadde hun tatt overdose. Det blir en annen situasjon når man vet noen er i livsfare og trenger medisinsk hjelp.

    SvarSlett
  12. Som det er sagt et par andre steder, man må kunne regne med at noen svarer når man sier noe på et sosialt medium. Vanligvis er det svar man kan håndtere, men noen ganger blir det svar som man ikke hadde tatt høyde for.
    Da kan læringskurven bli vel bratt for enkelte. Noen trekker seg tilbake, andre setter lås på meldingene sine.

    Kamelryttersken postet sist: Det å være vis

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post