10.1.11

Mitt bloggpsykiatriske testamente

Saken om varsling til politiet om en blogger/tvitrer virker deprimert fortsetter. Derfor skriver jeg mitt bloggpsykiatriske testamente:

Om noen av en eller annen grunn en gang skulle "bli bekymret" for meg, ønsker jeg ikke at vedkommende kontakter politi eller helsevesen.

Unntaket er om jeg skulle fortelle at jeg har tatt en overdose. Da ville man ha lov til å ringe etter ambulanse - ikke politi! - slik at jeg kunne komme på sykehus og bli pumpet.

Mine nærmeste, som er utdannet innen psykisk helse og arbeider i helsevesenet, klarer faktisk å respektere mitt ønske om å ikke bli utsatt for tvang.

39 kommentarer:

  1. Eg anbefaler da at du ikkje gir beskjed på twitter eller Facebook dersom du er i ferd med å ta livet av deg.

    Det ligger nokså grunnfesta i den menneskelege ansvaret mange føler, å gripe inn når noken er i livsfare. Ingen kan greie å tvinge eit menneske til å leve vidare mot si vilje, men sender ein ut noke som blir oppfatta som eit nødrop, må ein rekne med å kunne få respons.

    SvarSlett
  2. Jeg synes at Ottar Grimstad har en viktig poeng her. Vi er så mye mer betydningsfulle at vi ikke aner vidden av det. Når vi forstår at noen har det så fordefelig vondt, så påvirker det oss fysisk. Da har budskapet nått frem. Det er slik vi formidler følelser. Den som tar imot budskapet sitter da også i en fortvilt situasjon, og man føler at man ikke kan overgi sin medsøster eller medbroder, så vidt man ikke har brent seg ut i lang tid. Det her er vår natur, og vi er en viktig del av en helhet.
    Det her er ikke noe enkelt spørsmål og kan diskuteres hvor mye som helst.
    Ta vare på deg!

    SvarSlett
  3. Jeg synes dere viser manglende respekt for en annens ønske. Dersom jeg hadde vært deprimert, ville jeg følt meg ekstremt ensom nå.
    Når jeg har vært deprimert, har jeg nemlig hatt behov for å fortelle andre om det. Men konsekvensen av dette ville jo være at man ikke kunne dele.
    Skremmende.

    SvarSlett
  4. Hvordan skulle du selv gjøre i en slik situasjon. Kunne du bare la være å gjøre noe, hvis noen signalerte til deg hvor vondt hun eller han hadde hatt det?

    SvarSlett
  5. Et liv å leve: Jeg ville ikke "varslet" noe "vesen" om vedkommende ikke ønsket det selv, med mindre jeg visste at han eller hun faktisk var i livsfare.

    SvarSlett
  6. Det eneste akseptable må være å spørre hva vedkommende selv mener å ha behov for. Om denne ikke har svar, må noen tilby seg å være behjelpelig med å finne det ut. Ideellt sett skulle kvalifisert helsepersonell gjøre dette umiddelbart.

    For de som er rammet av medmenneskelig trang til handling for å hjelpe noen i nød, bør det være overkommelig å stille et slikt spørsmål, framfor å sørge for at ingen spør den som lider om noe som helst.

    SvarSlett
  7. P.S. Tvangsparagrafen er skadelig i seg selv, ikke bare for de som blir tvangsinnlagt.
    Den knebler og gjør, som Sigrun sier, at mange ikke våger å gi uttrykk for hvor dårlig de har det.
    Det kan umulig virke særlig selvmordsforebyggende for mennesker som lider psykisk, at de også frykter tvangsinnleggelse.

    Et skremmende høyt antall mennesker tar sitt liv mens de er underlagt psykiatrisk behandling hvert år. Det er en utbredt misforståelse at mennesker ikke tar sitt liv, bare de blir anbragt i psykiatriens varetekt.

    Generelle tiltak for å unngå at mennesker med psykiske lidelser tar sitt liv, begynner med å fjerne tvangsparagrafen. Dermed har man også tatt bort en av de største årsakene til helt unødig stigmatisering av psykisk lidelse, og gjort det trygt å gi uttrykk for denne på normalt verbalt vis.

    SvarSlett
  8. Jeg forsvarer ikke psykiatrien i Norge. Og tvang skal man være forsiktig med.
    Dialogen er grunnen, og for min del pleier jeg å spørre den det berør hvordan han eller hun har det. Har aldrig foreslått tvangsinnleggning på en pasient, som jeg har hatt i behandling. Men når man er deprimert trenger man beskytte seg, slik at ting ikke blir vondt verre. Jeg har lært meg at man ikke skal snakke om hva som helst for vem som helst. Man må velge vem man snakker med. Når man forteller på for eksempel facebook, tar man en risk fordi du vet ikke vem som leser, og hvordan de tar det. Da kan man nok komme i rare situasjoner.
    Nå vet jeg ikke hvor mye tvangsinnleggelser man gjør i Norge idag. Har ME og derfor må jeg konsentrere meg på det. I Sverige var det i slutten på 90-årene ikke like enkelt å legge inn noen på tvang. Tvertimot kunne familier, naboer, sosialen og så videre varsle psykiatrien, men så lenge pasienten kunne holde seg sammen kunne psykiateren ikke gjøre noe.
    Problemet med tvangsinnleggelse er også, foruten det som dere tar opp, er at dialogen blir bruten. Derved er det vanskeligere å hjelpe. Men jeg forstår at leger kan komme i vanskelige situasjoner, der de har et meget stort ansvar.

    SvarSlett
  9. Et liv å leve: Det brukes mye tvang i Norge. Når folk leser noe på nettet som bekymrer dem, og så ringer politiet, er det jo stor risiko for at vedkommende tvangsinnlegges. Politiet overfaller personer de mener har en psykisk lidelse, legger dem i gulvet og ifører dem håndjern - selv om de ikke har gjort noe galt (under én prosent er voldelige når politiet tar dem). Mange påføres traumer de sliter med i årevis.

    Hege som var med i et Brennpunkt-program på NRK, søkte frivillig hjelp, men ble likevel tvangsinnlagt av politi og det hele fordi man fryktet hun var suicidal. Hun er av ytterst få som etterpå tok opp kampen, og sykehuset ble i Oslo tingrett dømt for flere brudd på EMK. Ifølge menneskerettighetsadvokat Gro Hillestad Thune skjer det mange brudd på MR i Norge.

    SvarSlett
  10. Jeg kom for godt to år siden på nettet i kontakt med en person, der klart og tydeligt gav udtryk for, at vedkommende havde tænkt sig, at ende sit liv. Samtidigt fortalte personen også, at h*n havde været i kontakt med psykiatrien i årevis, uden at nogensinde have følt sig det mindste hjulpet af denne, og at h*n under ingen omstændigheder ønskede yderligere psykiatrisering. Vi havde en stille og rolig dialog på nettet. Personen virkede meget afklaret med sin beslutning, og jeg må sige, at tanken om at alarmere politiet ikke strejfede mig før bagefter, hvor jeg spurgte mig selv, om jeg burde have gjort det. Men i så fald havde jeg måttet sætte mig ud over vedkommendes udtrykkelige ønske. Og jeg tænker ikke, at jeg har ret til at tilsidesætte et andet menneskes værdighed, bare fordi jeg måske ikke kan klare erkendelsen, at denne verden kan opleves af nogle som uudholdeligt at skulle leve i.

    SvarSlett
  11. Fint du sier fra, Sigrun.
    Ellers er jeg enig med deg - Bedre å ringe 113, enn å ringe politiet.
    Mvh
    Ragnhild

    SvarSlett
  12. Kristin er ingen tvangsforkjemper. Hun er et menneske som bryr seg, og jeg syns det er trist at du kritiserer henne for det. Hvilke signaler sender det til andre som havner i samme situasjon (?); de som "møter" noen som ønsker å ta sitt eget liv. Hva gjør man? Å bry seg er ikke det samme som tvang. Å vise at man ønsker at denne personen skal ha det bra, betyr ikke at man ønsker at de tvangsinnlegges. At tvang ble blandet inn i denne debatten er egentlig veldig rart. Det hører ikke hjemme her.
    Man kan gjerne si at det ikke er lurest å sende politiet på døra, men det finnes desverre få steder å henvende seg hvis man er bekymret for noen. Det er heller ikke ok at politiet legger personen i håndjern - det er vi vel alle enig i (?).
    Men er det ikke sånn at man er pliktig til å si fra????
    Når man legger ut en melding om at man ønsker å ta sitt eget liv på nett, f.eks. i sosiale medier, så legger man faktisk ansvaret over på de som leser. Man setter andre mennesker i en veldig vanskelig situasjon, og jeg lurer på om ikke det er sånn at når man sier det høyt, så vil man at noen lytter. Det kan godt hende man virkelig vil dø, men bak de ordene kan det like gjerne være et håp, eller et savn etter noen som sier "jeg bryr meg om deg".

    Noen mennesker har et stort hjerte med mye omsorg for andre - også de man ikke kjenner. I denne debatten, Sigrun - så var det ingen som ønsket andre noe vondt. Jeg håper vi aldri vil befinne oss i en verden uten slike mennesker som bryr seg.

    SvarSlett
  13. Dette er en svært grov bloggpost på så mange vis.
    Så grov at det kunne vært interresant å la en advokat se på denne sjikaneringen.
    Her lenker man til en bestemt person, og legger til ord som "tvangforkjemperne"?
    I tillegg til å henge ut vedkommende, vrir man en bestemt situasjon til noe helt annet enn det var.
    Dette er ikke lenger en debatt om hvorvidt man skal ta rop om hjelp på alvor.
    Dette er grov personhets.

    SvarSlett
  14. Tone: Er det personhets å si at de som mener man bør ringe etter politi om noen virker psykisk langt nede, er tilhengere av bruk av psykiatrisk tvang? Bruk av tvang er faktisk ofte konsekvensen når man ringer til politiet av slike årsaker.

    SvarSlett
  15. Sigrun: Ja, når det gjøres på denne måten ved å lenke til en person, og ikke sak, så er det definitivt det.

    SvarSlett
  16. Lisa: Jeg vet selvsagt at ingen har ønsket noen noe vondt. Tvangspsykiatrien vil vel heller ingen noe vondt, men den påfører folk traumer likevel. Gode intensjoner er ikke det samme som godt resultat.
    Man har plikt til å gjøre noe når man vet at noen er i fare. Men ikke om noen uttrykker en følelse (har lyst til/ikke har lyst til noe).

    SvarSlett
  17. Tone: Jeg har endret tittel på lenken, selv om det står fast at de som ringer politiet, er tilhengere av psykiatrisk tvangsbruk.

    SvarSlett
  18. Anonym13.1.11

    For meg er dette sjokkerende/skremmende lesning. Det er faktisk straffbart å ikke varsle at et menneske er i nød/livsfare.

    De fleste som har prøvd å ta eget liv, men er blitt reddet, har i ettertid vært glad for det. Personlig kjenner jeg en person som puttet i seg en overdose med sovepiller som et nødskrik om hjelp, fordi andre ikke forsto at vedkommede var deprimert og trengte hjelp. Denne personen ble reddet av en venninne og lever i dag et lykkelig liv.
    Det er skremmende og at du oppfordrer til ikke å varsle i en slik situasjon. For en gal verden vi lever i -på mange måter.

    SvarSlett
  19. Sigrun: Det er godt at du har endret lenketittelen. Selv etter beste evne kan jeg ikke forstå hvordan tvang og psykiatrisk tvangsbruk har kunnet finne veien frem til denne debatten.

    Jeg kunne godt ha skrevet langt og lenge om hva som ble sagt i disse tre telefonsamtalene. Men velger å ikke gjøre det av hensyn. Jeg anser det som privat. Samtaler som først ble gjort etter at vedkommende ikke svarte på flere henvendelser.

    Det kan ikke være slik at man heretter skal kvie seg for å tilkalle hjelp når noens liv angivelig er i fare.
    Dersom man mener at politi og AMK sentralen benytter seg av tvang som hovedregel, er det er god ide å forsøke å få til en endring av dette. Da vil man ha større suksess enn ved å angripe medmennesker som kun så ett rop om hjelp, og som selvsagt handlet deretter. Og jeg presiserer; etter gjentatte forsøk på å få vedkommende i tale.

    Det kalles å være ett medmenneske. Det kalles å bry seg om. Det er å ta andre på alvor.
    Jeg synes du bør være svært varsom med såpass sterke påstander mot enkeltmennesker som du kommer med her.

    SvarSlett
  20. Jeg synes du skyter langt over mål når du sier at folk som ringer politiet er tilhengere av psykiatrisk tvangsbruk. Du lager en motsatt implikasjonspil som ikke holder vann.
    Jeg ville ringt om noen kom med «nødrop».
    Jeg er i mot tvangsbruk.
    Jeg har møtt mine egne holdninger i praksis. Som legevaktslege har jeg gjort mange vurderinger, også i "feltet", både med og uten politi tilstede.
    Tvang sitter meget, meget langt inne.

    Både ut fra denne posten, og din forrige om viser til en situasjon oppstått på Twitter, opplever jeg at du bagatelliserer situasjonen og demoniserer den som faktisk gadd å bry seg _om_. Det synes jeg er trist. Er det noe jeg er opptatt av, så er det at andre skal gidde å ta den telefonen, gidde å finne ut av hvordan man kan hjelpe, tørre å se.

    Og, nei - denne saken handler heller ikke om å "tørre å kjenne på sin egen avmaktsfølelse" heller.

    Saken er at når en ytrer seg offentlig, kan en ikke bestemme over hva som er den rette reaksjonen hos den som får sorgene og suicide rop i fanget. Den som hører, blir "medansvarlig". Tenker de som roper på dette noen gang - hvilket ansvar de har for budskapet de sender ut og hvordan det påvirker andre?

    Saken er også - at vi skal ikke slutte å bry oss om andre, selv om vi ikke kjenner dem, selv om de er ansiktsløse i vår sosiale medierstrøm, om vi passerer dem på gata, om de er pasienter på venterommet. De er mennesker - de er individer. Å slutte å bry seg fordi man er redd for å dumme seg ut, er et tegn på forflating og nummenhet. Dette er jo noe du selv er opptatt av, om jeg har forstått deg rett?


    Jeg er _for_ at man skal kunne dø når man ønsker. Jeg er ikke for at man i dyp depresjon og psykose skal bli overlatt og forlatt.

    Dersom jeg hadde vært dypt deprimert, ville jeg tatt det som et svik at alle snudde ryggen til, lot som om de ikke så, når jeg ropte om hjelp eller ba om oppmerksomhet.

    Du blogger ofte om viktige temaer, Sigrun, men akkurat her mener jeg altså at du skyter deg selv i foten...

    SvarSlett
  21. Maria: Det er ikke å ikke bry seg at man tenker på hvordan det å få politiet på døra, for deretter å bli tvangsinnlagt, oppleves av den det gjelder. Noen synes det er greit, andre ikke. Jeg tilhører den siste gruppen.

    Tone: Jeg prøver å gjøre mitt, blant annet ved å skrive i aviser og nå til Paulsrud-utvalget, om bruk av tvang i psykiatrien (som er forutsetningen for politiets bruk av tvang).

    Anonym: Jeg snakket ikke om folk man vet er i livsfare.

    Dere skal være klar over at noen av oss lar være å søke hjelp når vi er langt nede, på grunn av trusselen om tvang som henger som en mørk skygge over hjelpeapparatet.

    SvarSlett
  22. Og her er én, der, efter at have læst denne tråd, med endnu større sikkerhed end før, omhyggeligt vil lade være med at nogensinde lægge noget ud på nettet, der på nogen måde kunne blive tolket som et råb om hjælp.

    Sigrun, jeg frygter, blogpsykiatrisk testamente eller ej, at du ikke kan regne med, at blive respekteret. Men hvis det en dag skulle være, så har du jo min mailadresse. Jeg kan forvisse dig om, at jeg ikke ringer efter strisserne, med mindre du be'r mig udtrykkeligt om det.

    SvarSlett
  23. Marian: Nei, det kan virke som at mange ikke evner å respektere en annens oppriktige ønske.
    Deg stoler jeg på :)

    SvarSlett
  24. Jeg er forundret over at Maria og Tone får det til å se ut som om denne tråden er en diskusjon om enten å bry seg, og følgelig ringe politiet, eller, hvis man ikke ringer politiet, da bryr man seg ikke. Det er ingen her som mener at man skal snu seg vekk og la fortvilte mennesker seile sin egen sjø.

    Et rop om hjelp er vel innerst inne et håp om at noen som virkelig bryr seg skal ta kontakt. Noen som uttrykker genuin forståelse, som kjenner smerten, som har ekte medfølelse og stiller seg 100% bak den lidende. Polititjenestefolk med håndjern på baklomma fyller sjelden denne rollen.

    Å ringe politiet, be dem ta med håndjernene, og fysisk hindre den fortvilte i å skade seg, med etterfølgende tvangsinnleggelse og -medisinering, er det virkelig å bry seg? Det virker mest som om hovedfokus i disse tilfellene er at varsleren selv ikke må risikere smerten og ubehaget ved å føle seg ansvarlig for ikke å ha hindret selvskadingen/selvmordet, og at det er det overordnede.

    Mange deprimerte har en historie med tvang utført av autoritetspersoner, og det å stå helt alene med sorgen og smerten. Disse opplevelsene er i mange tilfeller årsaken til depresjonen. Jeg tror ikke mer tvang av nye autoritetspersoner er det disse menneskene trenger.

    Det er uforståelig at noen kan likestille det å ikke ringe politiet med "å snu ryggen til".

    SvarSlett
  25. Anonym14.1.11

    Herregud! Det er da vel ingen som har ringt politiet og bedt dem ta med håndjern. Vi snakker her om en situasjon der en person ikke svarte på henvendelsene fra flere som brydde seg. Hvordan mener du da at man skal hjelpe? Det er fortsatt ikke greit å la være. Men det vet du vel ikke Hans, for du fulgte kanskje ikke denne debatten på twitter?

    Det er helt riktig som Maria skriver, at man som leser blir medansvarlig hvis det skjer noe og man ikke har agert. Jeg syns egentlig det er en god ting jeg. Barn f.eks. blir beskyttet og passet på hele tiden, men så fort man blir voksen, så skal man liksom klare seg helt selv. Det er ikke lenger noen selvfølge at noen bryr seg og tar vare på deg. Så når noen først gjør det, vil de aller aller fleste av oss sette stor pris på dem.

    Nei, Sigrun, du har ofte bra innlegg og ting og si, men her har du bare bomma. Og det er helt greit, så lenge du ikke angriper enkeltpersoner.

    SvarSlett
  26. Hans: Jeg er så enig med deg - og drittlei av uttalelser som "men de må jo få hjelp, disse psykisk syke" - og så er det tvang man tenker på.

    Anonym: Jeg har ikke bomma, for jeg vet bedre enn noen andre hva jeg selv ikke ville trenge i en sånn situasjon.

    SvarSlett
  27. Nogle citater fra en betragtning, skrevet af én, der selv har været udsat for uventede gæster, grundet en Facebook-statusupdate:

    "I fail to understand why it is that the modern concept of 'help' requires that the person being 'helped' be firmly under the 'helper's' thumb before things can proceed.

    (...)

    Before setting out to 'help' another person in crisis, people really need to ask themselves these searching questions:

    1. Are you really acting out of concern for the welfare of another, or are you merely wanting to play the hero in a crisis?

    2. Are you prepared to maintain the utmost respect for the other person's wishes, rights and boundaries under these circumstances, or do you feel that power and control are necessary elements of 'helping'?


    To my mind, unwanted 'help' is by definition a violent act. The closest equivalent would be rape. It is a fundamental violation of the person's body, mind or spirit which will inevitably have long-term negative consequences of unknown severity.

    In this case, the safety and sanctity of the living space I've occupied largely without incident for twenty-one years has been shattered - perhaps irreparably. Knowing that the management with state backing can enter my dwelling space at will on the say-so of some third party (who doesn't even live on this site) when I've done nothing illegal both enrages and terrifies me. Right now I'm finding it very difficult to feel safe in my own home, even with the door securely locked.

    Even when more than twelve hours had passed after the fact I was still shaking. At one point (from what I was told) there were as many as a dozen people crowded into my tiny apartment early that Wednesday evening including as many as eight armed, uniformed police officers. (What saved my butt was I had gone out for a half-hour or so and encountered this scenario upon my return, in time to take evasive measures).

    (...)

    As it turned out, in this situation I was lucky. Far too many people have been far less fortunate in similar situations. Proponents of 'community crisis teams' or those who feel it is appropriate to respond to someone's personal crises by calling the cops need to seriously re-think their strategies."


    Hele betragtningen kan læses her, hvis man er på Facebook (man behøves vist ikke at være "venner" med vedkommende).

    SvarSlett
  28. Anonym14.1.11

    Godt voksen sa:

    Sigrun svarte anonym som følger: "Jeg snakket ikke om folk man vet er i livsfare".

    Hvis jeg og andre etter gjentatte forsøk ikke klarer å komme i kontakt med en person vi vet har problemer, hvordan skal vi da vite om vedkommede "bare" ligger i sengen med dyna over hodet -og ikke ønsker å snakke med noen, eller om vedkommede er så langt nede at han/hun er i ferd med å begå en overilet handling?

    Dessuten, folk kan legge ut en melding, eller ellers gi uttrykk for at de er deprimert. De aller færreste sier at de skal ta eget liv. Det finnes utallige eksempler på personer som har gått til det skrittet, og hvor pårørende først i ettertid ser at vedkommede faktisk hadde gitt signaler.....

    Som anonym lengre opp i lenken nevner, finnes det utallige eksempler på mennesker som har hatt det problematisk, tatt en overdose, blitt reddet -og i ettertid er takknemmelig for det. Livet kan faktisk forandre seg i riktig retning

    Hvordan tror du forøvrig det ville være for meg eller andre å leve vidre, medvitende om at vi unnlot å foreta en handling som hadde reddet et liv?

    Alle jeg personlig kjenner, er glade for at de har folk rundt seg som viser omsorg og bryr seg. Det finnes nok av eksempler på ensomme mennesker som ligger død i månedsvis uten at noen savner de. Har vi noen som bryr seg og viser omsorg, bør vi jammen være takknemmelig. Det viser seg dessverre å slett ikke være en selfølge.....

    SvarSlett
  29. Anonym: Herregud, det fins tusener som er deprimerte i dette landet hver eneste dag. Jeg har vært deprimert i FLERE ÅR selv. Det er lov til å være deprimert.

    Ikke alle er takknemlige for å ha blitt utsatt for tvang. At noen synes tvang var bra, nuller ikke ut andres traumer.

    Hvordan ville det forøvrig være for deg eller andre å leve videre, medvitende om at dere har påført andre varige traumer? For mitt vedkommende ble jeg traumatisert av overgrep gjennom mer enn 10 år som barn, og jeg har ikke plass for flere traumer. Mange deprimerte har en traumatisk bakgrunn.

    Marian: Nettopp!

    SvarSlett
  30. Anonym14.1.11

    Til Hans:
    "....et håp om at noen som virkelig bryr seg skal ta kontakt".

    Ja nettopp. Og når man ikke oppnår kontakt, hva mener du vi skal gjøre da?

    Som en annen i lenken sier, vi ringer ikke politiet og ber de ta med håndjern, vi ber ikke om tvangsbehandling. Vi er fortvilet og ber faktisk om hjelp til et menneske i dype problemer.

    Jeg viser alltid mine medmennesker at jeg bryr meg, at jeg er der, men med den holdningen dere viser, kan jeg nesten forstå at enkelte ikke gidder. Dette er å være utakknemmelig ovenfor de som føler seg maktesløse, er engstelige og prøver å strekke ut en hjelpende hånd.
    Jeg synes ærlig talt dere burde skamme dere over å kritisere de som viser medmenneskelighet. I dagens samfunn finnes det nok av de som ikke bryr seg -og med den holdningen dere står for, vil det ikke overraske meg om det blir enda færre.
    Den holdningen dere gir uttrykk for her, kan føre til at andre som trenger og ønsker det, ikke får hjelp, fordi vi medmennesker blir redd for å bry oss.

    Jeg er dypt sjokkert over denne form for kritikk -og utakknemlighet. Ærlig talt.

    SvarSlett
  31. Anonym: Tror du politiet gir deprimerte samtalebehandling? Er det det du tror?

    De kommer faktisk med håndjern og tvangsinnlegger lovlydige borgere.

    Du burde skamme deg selv, over å snakke sånn til folk som har erfart depresjon. Jeg hadde mitt første selvmordsforsøk allerede som 10-åring.

    SvarSlett
  32. Anonym14.1.11

    Ingen har sagt at det ikke er lov å være deprimert.

    Ingen har sagt at noen er glade for å ha blitt utsatt for tvang -men derimot glad for å ha bli reddet fra et selvmordsforsøk.

    Nå må du holde deg til hva som blir sagt og ikke vri og vende på alt for å argumentere videre. Du har dine problemer, men det gir deg vel ingen grunn til å være usaklig. Da blir det uintressant å diskutere med deg.

    SvarSlett
  33. Anonym: Dette innlegget handler faktisk om meg og mine ønsker.

    SvarSlett
  34. Anonym14.1.11

    ....og da bør du være forsiktig med å gi uttrykk for holdninger som medfører at andre som mener noe annet ikke får hjelp.

    "Du burde skamme deg selv,over å snakke sånn til folk som har opplevd depresjon".
    Fullstendig bom. Hva vet du om m i t t liv?

    SvarSlett
  35. Jeg kan selvsagt ikke vite noe om deg når du ikke engang skriver navnet ditt.

    Jeg har ikke påstått at andre ikke mener noe annet enn meg. I synet på tvang er gruppen potensielt berørte og berørte delt i to.

    SvarSlett
  36. Sigrun: Overskriften din legger føringer for at innlegget skal handle om deg selv. Samtidig linker du til en bloggpost som er skrevet om en spesifik sak og hendelse.
    Argumentet ditt om at denne bloggposten handler om deg, faller da litt bort av seg selv.
    Siden denne diskusjonen åpenbart handler om tvangsbruk, og ikke den aktuelle saken du refererer og linker til, burde du fjerne linken og la dette stå helt for seg selv.

    SvarSlett
  37. Anonym14.1.11

    1. Poenget er at du gir uttrykk for en holdnig som kan bidra til at andre vegrer for å bry seg med å hjelpe andre -som ønsker det.

    2. Om jeg oppgir navnet mitt så vet du like lite om meg.

    3. Du hadde ditt første selvmordsforsøk som 10 åring. Det er selvfølgelig tragisk, men du lever forsatt og jeg går ut i fra at du er glad for det. For -det er vel slik at hadde du (og andre) virkelig ønsket å forlate denne verden, så er det ingen problemer med å klare det.
    Dette er IKKE en oppfordring til å "gå ut av tiden". Jeg ønsker deg et lang og godt liv.

    Fakta: Jeg er godt voksen. Mitt liv har vært tragisk og problematisk så lenge jeg kan huske. Også i dag. Hadde det ikke vært for medmennesker som bryr seg, hadde jeg vært ute av tiden

    SvarSlett
  38. Tone: Jeg linker for at folk skal vite bakgrunnen for at jeg skrev innlegget.

    Anonym: Jeg kunne aldri skrive på nettet: "Jeg er ikke glad for at jeg lever", om det er slik det er, blant annet fordi jeg har barn.

    SvarSlett
  39. Kunststudenten Anna Odell ble "tatt hånd om" av  politifolk, kjørt til galehuset og kledd naken, lagt i reimseng og fikk sprøyte i rumpa.
    Om noen gjør dette mot jeg, vet jeg sannelig ikke hva jeg kan finne på å gjøre etterpå. Kanskje blir jeg, for første gang i livet, gal.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post